Vinden, Frans, min hund og meg

Jeg elsker vind. Vinden tar med seg tankene, ordene og spørsmålene mine. Blåser dem rene, før den svarer meg. Snakker med meg. Sender tankene tilbake.

Vinden har meldt sin ankomst i dag. Den er sagt å skulle være tøff. Fra 12 opp til 22 sekundmeter i kastene i utsatte strøk. Sammen med hunden min har jeg tatt en pause i morgenturen og sitter på en sten noen meter fra stupet mens jeg ser utover sjøen og utsikten.

Intervju av og med Mariann Gulliksen Sand

Stille før stormen. Foto: Mariann Gulliksen Sand

En varm, men ganske påtrengende frisk bris svever allerede rundt hodet mitt. Lyttende, avventende og foreløpig forfriskende.
− Jeg er ikke så veldig glad i mennesker. Inkludert meg selv!
Det siste skynder jeg meg å føye til.
Sånn. Der er det sagt.
−  Selvfølgelig, svarer vinden umiddelbart og selvsikkert med et presist pust mot håret mitt.
− Ingen vil vel innrømme at de er begeistret for seg selv. Det er bare rebellene som liker seg selv! Og egoistene, da.
− Men jeg er virkelig ikke stolt av å være menneske.
− Sutrete og selvmedlidende, svarer vinden med et snøft.
− Du søker bekreftelser. Du er redd! fortsetter den mens den øker sin styrke med et par sekundmeter og får løv og sand til å reise seg fra bakken.
− Du lurer på om du lever feil! Om du kanskje burde ha andre verdier og tenke annerledes. Føle annerledes. Du føler deg inneklemt. Du burde isteden oppføre deg som folk!

Vinden tar veien ned fra fjellet og pisker over havet der nede. Lager skumtopper på havoverflaten. Jeg kan se folk stå på brygga. De binder ekstra fortøyninger til båtene sine, mens de forsøker å holde seg fast i kastene.

Jeg er ikke enig i at jeg er redd. Jeg er ikke redd for stormen på havet. Jeg liker ormer. Jeg er ikke redd for vepsestikk. Iblant har jeg lange samtaler, øye til øye med irriterte høstveps som summer og stiller seg opp i luften foran ansiktet mitt. Forteller meg ting. Etter en slik samtale legger jeg eplebiter på trappen. Mindre irritert setter ofte vepsen i gang et møysommelig arbeid med å dele opp det søte eplet.

Helt til den oppdager at det er høst og at den egentlig ikke er sulten. Da kommer den inn til meg igjen og kjefter videre.

Vinden fnyser.
− Du tror kanskje du kan leve som Frans av Assisi? sier den spydig.

Foto: Mariann Gulliksen Sand

Det blir en pause, og jeg ser en mørk, blå skybanke i horisonten. Den nærmer seg fort.

Nei, tenker jeg. Ingen kan bli som Frans av Assisi.

Da jeg var barn, var Frans av Assisi mitt største forbilde. Legenden sier han skiftet levesett fra å være en uansvarlig, rik yngling som levde utsvevende og sorgløst med elsk på oppmerksomhet og trubadurens sanger, til et asketisk og selvvalgt fattig liv. Han ønsket mest av alt å si fra seg verdslig gods, og å dele det han hadde med de fattige og mindre heldige.

Han levde et kort liv med mye sykdom, men med sitt fattigdomsløfte, og et enormt ønske om å være sine omgivelser til glede. Med samtale og enighet som virkemiddel og redskap for sitt arbeid, var han en høyt elsket mann.

Frans var en mann som elsket naturen like høyt som seg selv. Men først og fremst elsket han Gud. Mye høyere enn han elsket seg selv.

− Jeg har stor glede av husdyrarbeid!
Jeg skifter tema. Kanskje samtalen blir mindre humpete. Kanskje blir den sinte vinden i bedre humør av å høre at jeg liker fysisk arbeid sammen med dyrene mine?
− Husdyr! Vet du ikke at Frans ville at alle dyr skal være fri og ikke holdes i fangenskap?
Vinden snøfter videre.
− Hva med ditt slag? Hva med folk? Hvorfor er du ikke med dem?
Vinden griper tak i håret mitt og sender det tilbake. Treffer ansiktet. Jeg spytter ut det som havner i munnen og svarer iltert.
− Jeg føler meg vel ikke så velkommen blant folk, da.
− Kanskje er det fordi de likner på deg? svarer vinden.

Jeg lar kroppsvekten min lene seg på den sterke luftstrømmen. Den holder meg oppreist.

Men så avtar vinden et øyeblikk, og jeg mister balansen, faller fremover. Hunden kommer joggende bort for å se om jeg er i orden.

− Frans var venn med ulvene, sier vinden plutselig og vifter rundt hodet til hunden så ørene hans flagrer. Han setter snuten opp og snuser.

Legenden sier at en ulv gikk til angrep på Frans, men ombestemte seg når Frans snakket til den. Han klarte å skape enighet mellom den og menneskene. Han snakket og forsto både ulven og menneskene så de også forsto hverandre og til slutt klarte de å dele. I stedet for å gå til angrep på hverandre, skulle menneskene legge ut mat til den sultne ulven, og ulven skulle til gjengjeld la være å drepe mennesker.

Vinden fortsetter å snakke til meg.
− Mennesket er skapt til å leve i flokk. Og ikke til å streife rundt helt alene, som den ensomme ulven. Hvorfor skal du leve ditt liv bak stengte dører, sammen med andre slag?
Den virvler rundt hunden, og nå er det vindens tur til å skifte tema.
− Hva liker du egentlig, da? Spør den oppgitt med et lite sukk.
− Jeg liker å leve av det naturen har til overs. Jeg prøver å skjønne hvorfor jeg er her. Hvor jeg kommer fra! Jeg har gitt opp å finne ut hvor jeg skal.
Vinden tar en elegant salto utfor kanten igjen og styrter på nytt ned til havet.

Menneskene på brygga knyter flere tau fast på båtene sine. Holder seg fast i hverandre. Vannet skummer hvitt og pisker opp over bryggekantene.

Foto: Mariann Gulliksen Sand

En skarv forsøker å komme seg til land, men vinden kaster den av sted med vinglete bevegelser. Fuglen lander på et skjær der den som skarver flest løfter vingene halvveis ut fra kroppen. Vinden tar tak i vingene dens og får den til å vakle. Den svarte figuren er et dystert syn.

Min far er fuglejeger. En friluftsmann med skarpskytterpremier. Han sier at han også elsker naturen. Han oppsøker naturen hjemme hos den selv. Lister seg inn. Og så dreper han den og henger det han har drept opp på hytteveggen. Som et trofé. Blødende og makabert.
− Dette er livet! sa han.
− Det er helt naturlig å høste fra naturen skjønner du, jenta mi! føyde han til. Mildt og kjærlig mens han så opp på de blødende fuglene.
Jeg husker jeg tenkte desperat at dette ikke er livet. Dette kunne ikke være livet, for dette var jo døden.

− Blant ditt slag er han er en hedersmann, en friluftsmann med respekt for naturen, hvisker vinden som nettopp har kommet tilbake over kanten.
− Nei, hvisker jeg tilbake. Han drepte jo naturen!
− Det er naturlig for mennesker å drepe! hvisker vinden inntrengende tilbake.
− Hvis ikke dere dreper og spiser det dere har drept, blir det ubalanse i livene deres!
Jeg synes jeg kan høre vinden flire.
− Dere? Balanse? spør jeg og fortsetter:
− Hva mener du? Balansepunkt har en kjerne, noe en springer ut fra. Et sted der alt er i likevekt. Hvilket balansepunkt har en som dreper og spiser de døde? Og hva mener du med «dere»? Jeg roper spørsmålet ut.

Vi har en avtale, min hund og jeg. Foto: Mariann Gulliksen Sand

Vinden danser nå elegant rundt stenen. Fri for gravitasjon, balansepunkt og samvittighet.
− Du sutrer, sier den igjen.
− Jeg gråter faktisk! Jeg vil ikke drepe for å holde balansen. Det må da være en annen vei?
− Dans med meg, svarer vinden.
Jeg setter meg tungt ned på stenen igjen.
Vinden roper mot meg. Mange ord kommer på en gang.
− Du gråter på vegne av en hare, rype eller en elg. Du liker ikke folk, bor bak en dør i et hus med masse bøker. Dine beste venner kan du ikke engang snakke med! Kan du ikke bare like folk? Løpe sammen med de andre ulvene? Gjøre det litt lettere for deg selv!
Vinden er overalt nå. Den brøler og den hvisker. Smyger og danser. Taktfast. Noen ganger sterkt, andre ganger mykt. Direkte og forsiktig. Av og på.
Jeg sitter hardt på stenen.
− Dans med meg, gjentar den. Forførende, mens den trekker seg sakte og baklengs mot stupet ned mot havet.
Jeg strekker ut hendene, kjærtegner den varme luftstrømmen.

Plutselig er det vindstille. Varmen er påtrengende, himmelen er blågrå, og rundt meg på alle kanter høres lyden av torden. Jeg reiser meg tungt og oppdager i det samme at hunden har lagt seg på føttene mine. Han ligger med ørene spisset og med øynene oppmerksomt rettet mot en kø av skogsmaur som bærer barnåler hjem til tuen sin.
− Kanskje rekker vi hjem før regnet kommer, sier jeg til ham. Jeg tror det kan være lurt å komme seg i hus så fort som mulig.
Bak meg blinker raske lys. Det er vanskelig å si om det er lynnedslag eller fyret der ute i horisonten. Jeg håper båtførerne klarer å se forskjell.

Hunden logrer mens han springer ved siden av meg på veien hjem.
Vi har en avtale, han og jeg. Jeg gir ham mat, og han lar være å spise meg.

*

Om forfatteren:

Mariann Gulliksen Sand er født 10.06.1967 i Sandefjord. Hun er utdannet først og fremst som allmennlærer ved Eik lærerhøgskole. Senere har hun mye videreutdanning i engelsk og jobber på Re videregående skole som engelsklærer i dag. Hun er fembarnsmor, bonde og hestetrener ved siden. Dyrevern er en av hennes hjertesaker, men også temaer som økologi, miljøvern, kunst og litteratur er daglig på agendaen. Hun bor i idylliske Bogen i Stokke og driver herfra også et firma som produserer og selger spesialfôr til hest. Hun reiser mye, både for inspirasjon men også av ren interesse for å lære å kjenne fremmede kulturer og andre lands særegenheter. Hun tar en mastergrad i faglitterær skriving med håp om å kunne skrive bøker og tekster om de daglige men likevel universelle utfordringene det moderne samfunnet står overfor. Hun ønsker også å bruke tekstene i pedagogisk øyemed.

*

Del artikkelen på sosiale medier