Vellykket møte mellom biografi og historie

Bergsveinn Birgisson ble nominert til Brageprisen i klassen for sakprosa for Den svarte vikingen i 2013. I denne boka forsøker han å komme Geirmund Heljarskinn Hjørsson, sin forfar 30 ledd tilbake, tettere inn på klingen. I barndommen hadde Birgisson hørt utrolige beretninger om denne «gjeveste av alle landnåmsmenn» (Birgisson 2013:13). Han hadde stort sett glemt dem alle, med unntak av fortellingen om rømte treller som endte sine dager på Íraboði (Ireholmen). Senere fant Birgisson denne holmen på et kart, og siden forfulgte tankene om Geirmund Heljarskinn historikeren. Hvem var denne svarte vikingen, og hvor kom han fra?

En nærmere beskrivelse av resultatet av Bergsveinn Birgissons  jakt på historien om Geirmund Heljarskinn Hjørsson finnes her.

Birgisson har forsøkt å forene det formelle historiefaget og en litterær biografisk framstilling (Birgisson 2013:297):

Jeg har forsøkt å gjennomføre dette i bunn og grunn kunstnerisk drevne prosjektet med hjernens begge halvdeler, og kaller derfor boka for en «hybrid».

Med Brage-nominasjon og gode anmeldelser må det kunne sies at Birgisson har lykkes i sitt forsett. Anmelderen i Aftenposten kalte boka et mesterstykke og trakk fram nettopp den faglige tyngden og de litterære kvalitetene (Ringvej 2013). I denne artikkelen vil jeg se nærmere på hvordan Birgisson har forent disse egenskapene og brukt narrativer (eller fortellinger) til å kaste lys over dunkle avsnitt i historien. Jeg vil også se på det teoretiske grunnlaget når det gjelder biografiens rolle i historiefaget og hvordan den kan bidra til forståelse, slik dette er framstilt hos Caine (2010).

To tankesett

Det fantes ingen mal for hvordan dette skulle gjøres. Birgisson kjente ingen bøker fra vikingtida som fulgte en person gjennom hele livet, men som historiker måtte han forholde seg til flerfaglige forskningstradisjoner og krav om akademisk objektivitet. Middelalderens historikere hadde sine sagaer som var både historiske og litterære. Kjente brokker av et liv ble samlet og føyd sammen med plausible forklaringer for å skape en levende beretning. I motsetning til sagaenes fortellere ville Birgisson vise sitt håndverk (Birgisson 2013:22):

Når man går så langt tilbake i historien, er man avhengig av å ha en fortolker, en røst som kaster lys over det mørklagte. Der jeg ikke kan vite noe sikkert, bruker jeg det jeg kaller kunnskapsbasert fantasi, og forklarer underveis hva vi kan vite og hva vi må gjette oss til. Resonnementene mine er videre belagt i sluttnotene.

Birgisson utfordrer oppfatningen om at bare forskeren har tilgang til sannheten, mens bare forfatteren er leselig (Birgisson 2013:297). Han beveger seg utenfor det logisk-vitenskapelige tankesettet, det som handler om etablering av årsakssammenhenger, prosedyrer for å sikre verifiserbare referanser og testing for empirisk sannhet (Bruner 1986:13). I stedet må han ty til narrativer som, ifølge Bruner, kan lede til «gode historier, gripende drama, troverdige (ikke nødvendigvis sanne) historiske beretninger» (Bruner 1986:13, min oversettelse). Birgisson var som vitenskapsmann langt fra bekvem med situasjonen.

Bruners to tankesett er to måter å framstille virkeligheten på som styres av forskjellige prinsipper, og de har ulike kvalitetskriterier. Begge tankesettene kan brukes til å overbevise, men om forskjellige ting: argumenter om sannhet og fortellinger om det Bruner kaller verisimilitude, som kan oversettes med «preg av sannsynlighet». Den empiriske sannheten oppstår imidlertid ikke i et vakuum (Bruner 1986:11–13):

[…] mange vitenskapelige og matematiske hypoteser starter som små fortellinger eller metaforer, men de kommer til vitenskapelig modenhet gjennom en omdanning til formell eller empirisk verifiserbarhet.

Slik sett kan fortellingen være forløperen for kunnskap, og Birgisson kan håpe at hans utfyllende narrativer beskriver nettopp slike koblinger som ennå ikke kan verifiseres. Bruner kaller det paradigmatisk «fantasi» eller intuisjon, noe som ikke må forveksles med litterær fantasi (Bruner 1986:13).

Den norrøne historien er mer opptatt av slektskap enn av fredelige handelsforbindelser, og Birgissons framstilling av Geirmund-veldet på Island er delvis basert på opplysninger om hvem som inngikk allianser gjennom ekteskap og fostbrorskap. Landnåmabok forteller at Geirmund var den gjeveste med sin flokk på 80 væpnede menn, men ikke hvorfor. Hos Birgisson blir irske treller, hvalrossens kjerneområde og en kongssønn flettet sammen til en langt bedre forklaring på rikdommen enn mye buskap i et karrig landskap. Stikk i strid med den islandske opphavsmyten om en nasjon av likemenn, ser det ut til å ha vært en rikdom basert på «profittbegjær, rovfangst og slaveri» (Birgisson 2013:211).

Leseren kan følge forfatterens refleksjoner gjennom forsknings- og skriveprosessen, men forlaget har tatt ut hans tanker om den kildekritiske metoden (Birgisson 2013:297). Det er synd, fordi det kunne gitt et enda bedre innblikk i hvordan Birgisson har forsøkt å verifisere sin intuisjon (jf. Jordheim mfl. 2011:74).

Hull i kronologien

Birgisson kom flere ganger opp i fortelletekniske vanskeligheter. Hvordan skulle han formidle de delene av Geirmunds liv som kildene tier om, for eksempel ungdomstida? Geirmund kan ikke plutselig dukke opp i Dublin som 20-åring og være «den mest berømte vikingen i vesterveg» (Grettes saga, gjengitt etter Birgisson 2013:216). Birgisson hadde sine teorier, men lite å støtte seg til (Birgisson 2013:43):

Mange av mine forsøk på å få denne historien til å henge sammen, har dessverre ikke endt med noen endelige svar eller konklusjoner, og det hadde vært uærlig å la det framstå slik. Men jeg har prøvd, og jeg har gravd. Her er vi så langt tilbake i historien vi kan komme, og på denne forhistoriens rand blir svarene sjelden utvetydige.

De to tidsdimensjonene i narratologien – historien det blir fortalt om, og fortellingen hvor hendelsene blir beskrevet – setter begreper på denne frustrasjonen (Andersen 2012). I sagaene vekslet fortelleren mellom referat og scene alt etter hvor viktige hendelsene var. Da kunne referatene handle om tidsrommene fortelleren hadde minst kunnskap om, og deres viktigste formål ville være å skape en sammenhengende kronologi. I nyere litteratur blir mindre viktige deler av fortellingen ofte utelatt, men Birgissons faglighet stritter imot utelatelser (ellipser) eller omtrentlige referater.

Et spørsmål Birgisson måtte stille seg, var om det er mulig å levendegjøre et menneske fra 800-tallet. Han var vitne til en siste muntlig overlevering i barndommen, og det som er nedskrevet om Geirmund, er lite og bærer preg av å være tolket i en annen tid. Det er en kjent problemstilling for historikere. Alv Erlingsson levde flere hundre år senere, og hans ettermæle har likhetstrekk med Geirmunds. Han var en framtredende person i sine velmaktsdager, men det er likevel få spor etter ham i kildene. Livet hans ble et puslespill for forfatteren av fortellingen om hans undergang (Skeie 2009:27):

Det er imidlertid et puslespill der de fleste brikkene mangler. Den verden som var Alvs, har for lengst gått tapt med alle sine farger og lukter, sine finstemte nyanser og motsetninger som gjør mennesker til mennesker.

En beretning kan trenge farger og lukt, men Birgisson manglet også handlingen da han skulle beskrive Geirmunds unge år (Birgisson 2013:76):

Vi må rekonstruere ut fra det vi vet om Geirmund fra andre perioder i livet, og av og til bidra med allmenn kunnskap om vikingtidas kultur – og se om det holder. I tillegg til dette må vi rett og slett ta en gedigen omvei for å kaste lys over kontakten med Bjarmeland, en omvei om den samtidige sjøkulturen.

Birgisson beskriver hvordan en ferd med vikingskip langs Norðvegr til Bjarmeland, som lå øst for Kvitsjøen i dagens Russland, kan ha fortonet seg for en ung kongssønn, men samtidig bygger han opp en argumentasjon for at reisen må ha funnet sted. Han sannsynliggjør at handel med hvalrossprodukter kan forklare slike strabasiøse ferder og en allianse med et fremmed folk, i motsetning til Landnåmabok som forteller at «[k]ong Hjør herja i Bjarmeland» og tok «Ljuvina, dotter til bjarmekongen, som hærfang» (gjengitt etter Birgisson 2013:75).

Argumentene for en handelsforbindelse blir etter hvert mange, blant annet nedtegnelser om et folk som livnærte seg på hvalross, og som var heljarskinn (svarte som Hels hud), men ugjendrivelige bevis finnes ikke. Etter mye tvil og frustrasjon ender Birgisson opp med å velge å tro på det fragmentene synes å fortelle, og bruke sagamestrenes litterære grep (Birgisson 2013:78):

Likevel er forskjellen […] at mens sagaskriverne skjuler sitt handverk, gjør jeg leseren oppmerksom på mitt: Det er opp til enhver leser å være enig eller uenig i det jeg resonnerer meg fram til.

Birgisson er dermed høyst til stede i teksten, og det er gjennom denne metatekstens faglighet og omfattende litteratur- og kildehenvisninger at diktningen står til troende. Leseren får samtidig del i et spennende detektivarbeid innenfor ulike fagområder. Skeie benytter seg ikke i samme grad av metatekst i sin bok. Han har samlet kildene bak i boka, slik at beretningen om Alv Erlingsson taler for seg, selv om forfatteren lar noen tolkninger skinne gjennom (Skeie 2009:37):

Og i lys av Alvs egen historie, og de valgene han tok senere i livet, er det fristende å tenke seg at han forsto noe grunnleggende om hva makt er.

Det at Birgisson stadig griper inn i teksten, kan bero på en bevissthet om fortellerstemmen, kanskje ikke nødvendigvis i biografisk sammenheng, men i møte med det uvisse. Ifølge Bödeker er biografen uansett til stede i teksten og bør reflektere over sitt nærvær der (gjengitt etter Walton 2009:96). Faktisk er det slik at Birgisson ser ut til å oppfylle alle kravene Walton stiller til en modernistisk biografi: bevissthet om at teksten er en konstruksjon, fortellerstemmens distanse, åpenhet for alternative tolkninger, dekonstruksjon av myter, forfatteren som subjekt og plassering av biografiens objekt i en samfunnshistorisk sammenheng (Walton 2009:81–82).

Biografien i historiefaget

I gresk og romersk antikk handlet historien om juridiske, politiske og militære dåder og var andre former for historisk skriving overlegen, men biografien kunne likevel spille en moralsk oppbyggelig rolle ved å omtale framtredende personers edle karakter og bragder. Middelalderens hagiografier, helgenbiografier, spilte en liknende rolle (Caine 2010:27–33). Geirmund Heljarskinn fikk ingen saga som kunne gjøre etterslekten stolt. I stedet ble han tonet ned og bortforklart, ikke ulikt Alv Erlingsson, som ikke passet inn i 1800-tallets nasjonalromantiske bilde av den norske middelalderen (Skeie 2009:15).

Det selvsagte og hverdagslige ble ikke omtalt i sagaene. Slik var sagaskriverne på linje med de generasjonene av historikere som bare har vært interessert i store dåder. Selv om det ikke er nevnt med et ord, må man kunne tenke seg at vikingene melket kyr, mener Birgisson (Birgisson 2013:105). Noe helhetlig syn på biografiens rolle i historiefaget er vanskelig å oppdrive, men flere retninger innen humaniora det siste hundreåret har gitt biografien et langt større potensiale.

Det materialistiske synet på historie som vokste fram på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, representert ved blant andre Marx og Engels, rettet blikket mot underliggende samfunnsstrukturer (Caine 2010:18). Birgisson legger stor vekt på det økonomiske aspektet i sin rekonstruksjon av Geirmund Heljarskinns liv, selv om sagaene er fullstendig tause på dette punktet. Ifølge Marx velger ikke et menneske omstendighetene rundt sitt eget liv, og dette synet har hatt stor betydning for senere og ikke nødvendigvis marxistiske historikere (Caine 2010:19). Birgisson bruker omstendighetene rundt Geirmund som forklaringsmodell: oppveksten som kongssønn, alliansen med Bjarmeland, Harald Hårfagres monopolisering av den lukrative handelen med hvalrossprodukter og så videre. Birgissons beretning står og faller med troverdigheten i disse omstendighetene.

I tråd med den franske Annales-tradisjonen fra første halvdel av 1900-tallet (Caine 2010:19–20) forsøker Birgisson også å se Geirmund i lys av tidas forestillingsverden. Med doktorgrad i norrøn skaldedikting er Birgisson godt kjent med vikingenes syn på verden. Han trekker paralleller til naturfolk, der fortellingen er et fristed fra naturlovene. Han leter fram de eldste skaldekvadene fordi eddadiktene er preget av kristen og gresk-romersk kultur, og han hevder at de eldste kvadene har blitt bedømt som primitive ut fra en estetikk som var fremmed for vikingene. For dem oppsto det vakre i kontraster, omtrent som i surrealismen, hvor det var tenkelig at kvinnens skjegg kunne binde Fenrisulven og døden måtte latterliggjøres fordi den var allestedsnærværende (Birgisson 2013:62–69).

Det finnes også en saga etter Geirmunds bestefar, en sagnomsust konge i norrøn forntid, som påviselig er gammel. Birgisson tror normer og verdier kan ha blitt formidlet gjennom slike sagaer, og i så fall må de ha vært med på å forme Geirmund. Fornaldersagaer har blitt avvist som historiske kilder, men Birgisson påpeker at den største skeptikeren ikke nødvendigvis er den beste vitenskapsmannen, selv om det finnes anakronistisk stoff i en saga (Birgisson 2013:51–54).

Holistisk historie

Caine skriver om en biografisk vending innen humaniora de senere tiårene. Flere historikere hevder nå at enkeltliv kan belyse historiske mønstre og utviklingstrekk, og at biografien er en lupe de kan studere historien gjennom. I den grad en enkeltperson gjenspeiler historien, vil enkeltpersonen stå i forhold til historien (Caine 2010:23). I et slikt perspektiv må Birgissons bruk av historien – og mange andre fagfelt – til å gjenskape Geirmund være en gyldig framgangsmåte. Jordanova hevder at biografien er en særskilt og viktig historisk framstillingsform (holistisk historie) som gir betydelig innsikt i fortida (oversatt og gjengitt etter Caine 2010:25):

[Det å bruke en person som] analyseenhet er å velge en ganske bestemt historisk tilnærming, som framhever individuell handling og som ser enkeltpersonen som et punkt hvor ulike historiske krefter smelter sammen, med livsløpet som en naturlig tidsperiode.

På den måten kan biografien bevege seg på tvers av et antall ulike historiske felt og tilnærminger og forene disse på måter som andre historiske tilnærminger ikke kan.

Birgissons prosjekt viser at narrativer brukt på en etterrettelig måte kan bidra til forståelse, og at en tekst som i utgangspunktet er biografisk, kan trekke opp langt bredere historiske perspektiver. Det viser at de to tankesettene ikke nødvendigvis må være motstridende krefter. I arbeidet med å få svar på spørsmålene sine har Birgisson antakelig avdekket en rekke andre sammenhenger, blant annet bjarmelandsferdenes egentlige formål og de irske trellenes fortiede historie. Han ser heller ikke ut til å ha noe å skjule. Åpenheten om all usikkerhet legger alt til rette for den som vil etterprøve eller tolke kildene på en annen måte.

*

*

Litteratur

Andersen, P.T. (2012). Fortellekunstens elementer. I: P.T. Andersen, G. Mose & T. Norheim (red.): Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax Forlag

Birgisson, B. (2013): Den svarte vikingen. Oslo: Spartacus Forlag

Bruner, J.S. (1986): Actual Minds, Possible Worlds. Cambridge, Mass.: Harvard University Press

Caine, B. (2010): Biography and History. Basingstoke: Palgrave Macmillan

Jordheim, H., A.B. Rønning, E. Sandmo & M. Skoie (2011): Humaniora. En innføring (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget

Ringvej, M. (2013). Et mesterstykke. Aftenposten, 15.11.2013, s. 13 [Kultur-seksjonen]

Skeie, T. (2009): Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang. Oslo: Spartacus Forlag

Walton, S.J. (2009): Skaff deg eit liv! Om biografi (2. utg.). Oslo: Samlaget

*