Valp (og hvordan få til et godt hundeliv)

Det er slutten av juli, og jeg er sammen med min datter på svaberget ved Grisetroa. Det er vindstille og blå himmel.  En av disse sommerkveldene der jeg ønsker å stoppe tiden.
En melding tikker inn på telefonen: «Jeg har bestemt meg for at du kan få Ludvik om du er sikker på at du vil mestre valpetiden. Nancy»
− Jeg skal få hund, sier jeg til min datter.
− Da må du forberede deg, sier hun.

Jeg har aldri eid hund før, og vet lite om å være hundeeier. Bare at valpetiden er krevende. «Valpeeier» googler jeg foran datamaskinen samme kveld. Så mange råd og tips! Jeg må være forberedt på å våkne flere ganger i løpet av natten av en tissetrengt valp. En åtte uker gammel valp urinerer rundt tolv ganger daglig. De første ukene er det viktig å få valpen raskest mulig ut for å gjøre fra seg. Da lærer den seg å bli renslig. Jeg må regne med at valpen gnager på løse gjenstander som ligger slengt på golvet, slik som yndlingsskoene mine. Jeg må visstnok sikre huset for alt farlig som kan skje med valpen. Det er godt jeg ikke har små barn i huset, tenker jeg og ser for meg små plastlekedeler i valpens mage.

Valper trenger kos, og de må oppdras på en god måte for å bli fine hunder. Jeg skal være kjærlig, samtidig som jeg er streng på de tingene valpen ikke får lov å gjøre. Ikke nok med det, det er viktig for valpen å sosialiseres med mennesker og andre dyr. Så er det tilvenningen til å være alene. Det er en prosess og et studium i seg selv.

De neste kveldene er hodet mitt opptatt med tanker på alle utfordringene som hører med til å få hund. Jeg forstår at jeg vil måtte legge om livet mitt. Slutt på late dager og impulsavtaler der jeg pakker sekken og blir borte et par døgn. Jeg lurer på om jeg har kapasitet til å få en valp i huset. Om jeg vil kunne oppdra den på en riktig måte.

En morgen bestemmer jeg meg for å gå mer systematisk til verks. Jeg vil finne ut mer om hva som kreves for å få en fin hund. «Valpekurs» googler jeg. Det er mange muligheter i Vestfold! Jeg scroller ned siden. Lydig.no reklamerer med hundekurs med fornøydgaranti. Springvill Hundesenter skriver at hundens liv legges i valpetiden. Din Hundeskole er spesielt opptatt av kommunikasjonen med hunden. De holder kurs om hverdagslydighet etter valpekurs. Jeg går for Din Hundeskole og sender mail til dem.

Til seters for å lære

Det er på tide å prate med en som har hund. Jeg ringer og inviterer meg selv til Kjell, som er scenekunstner og hundeeier. Jeg vil sjekke hva han la vekt på da han fikk valpen i hus. Og få mer innblikk i hvordan det er å være hundeeier.

Jeg kjører fra Sandefjord. Etter flere timer er jeg i Tynset. Jeg fortsetter på veien til Røros og tar av mot Os. Det er langt å kjøre, det er blitt sen kveld da jeg endelig svinger inn på veien mot setra. Der, innerst i veien, bor Kjell sommer og høst. Han går på jakt og har hatt beagle i fem år. Det er en liten harehund. Kjent for å være familievennlig, men også sta.

De står begge på tunet da jeg parkerer ved grinda. Kjell har på seg arbeidsbukse og flanellskjorte. Hår og skjegg er bustete. Han smiler og ønsker meg velkommen. Det gjør også Mara, som hunden heter. Den logrer med halen og vil klappes.

Husene på setra er bygd i lafta tømmer. Vinduene er smårutete. Kjell viser meg bua der jeg skal sove. Der er det hjemmesnekret seng og vedovn som er fyrt opp. Selv om det er sommer, er temperaturen bare ti grader.
− Middagen er klar, sier Kjell. − Vi tar spørsmålene i morgen.

Dagen etter finner jeg fram notatblokka. Mitt første spørsmål er hvordan han fant soveplass til Mara. Jeg har lest at noen lar hunden sove i senga, andre på soverommet i egen kurv og andre i bur. Jeg er usikker på hvordan jeg selv ønsker det.
− Det gikk veldig greit med Mara. Jeg hadde bestemt meg for at hun ikke skulle sove på soverommet, så jeg kjøpte et stort bur til henne som jeg plasserte på kjøkkenet ved ovnen, sier han. − Jeg valgte kjøkkenet fordi det er romslig slik at buret kan stå plassert med avstand fra det som skjer samtidig som Mara er i et rom der jeg oppholder meg mye.
− Hvordan fikk du valpen trygg?
− Den første måneden sov jeg ved siden av valpen. Jeg la en madrass på golvet ved siden av buret.
− Var det så enkelt? spør jeg.
− Mara ville selvfølgelig ligge sammen med meg på madrassen, sier Kjell og smiler.
− Hva gjorde du da?
− Jeg la henne tilbake i buret. Så fikk hun komme opp til meg en liten stund om morgenen.

Jeg blir sittende og tenke på det Kjell har fortalt. Med ett kjenner jeg et mykt, varmt hode som legger seg inntil meg der jeg har satt meg til rette på slagbenken. Mara ser på meg med store, vakre, mandelformede brune øyne. Jeg stryker henne mildt over nakken og kjenner gleden ved å være så tett inntil hennes rolige nærvær.
− Hvordan fikk du Mara renslig? undrer jeg.
− Jeg gjorde det på den gammeldagse måten. Når valpen tisset på golvet, tok jeg snuten til den nedi.
Jeg klapper Mara. Jeg synes den gammeldagse måten høres brutal ut, men Mara viser ingen tegn på mistrivsel der hun ligger tett inntil meg.

Jeg lurer hva som var grunnen til at han anskaffet seg hund. Kjell forteller at han liker å jakte og ønsket seg en hund som kunne være med på hare- og rådyrjakt.
− Mara er en skikkelig sporhund. Og det er hare hun liker å spore, sier han. − Jeg ble fortalt av eldre jegere at jeg skulle finne meg en stubbe i skogen, og slippe hunden løs. Når snuseska var tom, var hunden blitt en god sporhund.
Jeg spør hva han synes er vanskeligst med å ha hund.
− Det vanskeligste er å ha tid med hunden når det er travle jobbdager. Sist vi hadde forestilling, var jeg borte i 14 dager. Da begynte hun å tisse på golvet. Hun følte seg nok oversett.
− Da hadde jeg dårlig samvittighet, sier han.

Det er mye jeg har lyst til å få vite mer om. Men det begynner å bli sent nå. Ute er det mørkt. Ingen gatelys eller andre hus som lyser opp. Setra har hverken strøm eller vann. Kjell tenner stearinlys, vi blir sittende og prate om løst og fast. Mara sover ved siden av meg med små snorkelyder, jeg blir glad av å ha henne tett inntil meg.

Ut på tur blant fjell og sauer

Jeg våkner tidlig nesten morgen av solen som skinner skrått inn de smårutete vinduene. Eller mer riktig, solen skinner rett på meg gjennom østvendt vindu over sengen. Klokken er fem. Etter flere forsøk på å finne en måte å sove videre på uten skarpt sollys i ansiktet, gir jeg opp. Jeg kler på meg den tykke genseren jeg fikk låne kvelden før og joggebuksen. Utgangsdøren er bred og lav. − Husk å bøye hodet ditt, formante Kjell i går. Det husker jeg ikke, og smeller pannen i karmen.

Ute er luften skarp og klar. Det lukter fjell og seter. Lyng og bjørk og fjellblomster. På jordet ved siden av setra beiter kyr. Barbeint i duggvått gress finner jeg stien til utedoen. Etterpå åpner jeg døren til setra så stille jeg kan, vil ikke vekke Kjell. Han er allerede våken, og det lukter kaffe og morgen. Mara hilser med logrende hale.

Været skifter fort i fjellet. Før vi har kommet oss på tur, småregner det. Vi rusler av gårde i regnværet med en glad hund. Mara snuser i sikksakk. Sauebjellene er ikke langt borte, det er sauetråkk i alle retninger.
− Mara var valp da jeg fikk avlært henne å springe etter sau, sier Kjell. − Naboen har sau, så om våren, etter lamming, gikk Mara og jeg midt inn i saueflokken med retning mot lammene. Da kom sauene mot oss for å beskytte lammene. Etter det har Mara vært livredd sauer, humrer han.

Jeg forstår at det er mye en hund må lære seg. Det er annerledes med katt. Jeg har alltid vært kattemenneske. De er enkle. Som oftest er de renslige når de får nytt hjem. De er selvstendige, og jeg har alltid syntes det har vært lett å oppdra mine katter. Men nå skal jeg bli hundeeier og må tenke nytt.
− Hvordan lærte du Mara å gå pent i bånd? spør jeg.
− Jeg satte på henne halsbånd og hektet reimen på, så gikk vi, sier Kjell.
Det høres enkelt ut. Jeg tenker på alle hunder jeg har observert med eieren på slep etter seg. Hunden foran og eieren med strak arm i stramt bånd, lettere foroverbøyd for å holde følge med hunden. Slik vil ikke jeg ha det, tenker jeg.
− Vi har jobbet mye med å gå tur uten bånd, sier Kjell. − Jeg har brukt godbit. Det en fin måte å søke opp eier på. Jeg sitter i ro, hunden får godbit når hun kommer til meg.
Kjell roper på Mara. Hun kommer om litt.

Huset gjøres klart for valpen

Et par dager etter at jeg har kommet hjem, har jeg avtale med Nancy. Den blå Poloen hennes svinger inn i oppkjørselen til huset mitt. Jeg går ut for å hjelpe henne med å bære inn utstyr til valpen Ludvik som er ventet om tre uker. Vi bærer bur, bleier og gitre inn i huset. Det er mye jeg lurer på, så jeg har sett fram til besøket.
− Kan jeg jeg bruke buret både som soveplass om natten og sted å være om dagen når jeg er på jobb? spør jeg idet jeg sleper med meg buret opp trappen til stue og soverom.
Nancy står nede i gangen.
− Det beste er å plassere buret nede, sier hun bestemt.
Jeg bærer buret ned igjen. Setter det fra meg ved siden av henne.
− Du kan plassere buret her. Nancy setter buret ved siden av inngangsdøren.
− Da er det enkelt å få Ludvik ut for å tisse når du kommer hjem, sier hun. − Ikke kos med han, bare ta han ut med det samme og gi masse ros når han gjør fra seg.
− Etterpå kan du gi kos, sier hun.
Nancy forklarer hvordan jeg skal lage en liten innhegning rundt buret. Avispapir mot parketten og bleier øverst.
− Da kan Ludvik gjøre fra seg utenfor buret, forklarer Nancy. − I buret skal det være kosedyr og pledd. Der skal det være fint og tørt.
− Ja, sier jeg.

Jeg merker at jeg blir stresset av alt det jeg ikke vet noe om. Valpetiden høres komplisert ut. Vi går opp trappen og setter oss på kjøkkenet. Jeg lager en kopp te til oss.
Jeg finner fram avtaleboken min.
− Som jeg skrev til deg har jeg flere avtaler enn jeg var klar over, sier jeg og blar i boken. Det er jobbdagene, treningen og kurs som jeg har meldt meg på og som går over flere dager i Oslo. Jeg har også planlagt noen dager ferie i Spania i høstferien.
Jeg har nylig lest bloggen til Emma Mary Garlant på hunomhund.no. Hun er hundeinstruktør. Om å bli valpeeier skriver hun: «Først og fremst: Ta deg fri fra jobb de neste seks ukene. Helst lenger! […] Du har en veldig slitsom, intens, men artig tid foran deg.»
− Jeg tror jeg må avlyse mye av høstens gjøremål, sier jeg. − Så er det noe som er vanskelig å avlyse, fortsetter jeg. Jeg nevner turen til Spania og masterstudiet i faglitterær skriving.

Nancy foreslår at jeg finner en valpepasser som er der når jeg har lange dager med studier. Når det gjelder Spania, tilbyr hun seg å være privat kennel.
− Jeg synes det høres fint ut, sier jeg. Samtidig kjenner jeg på tvil. Det er som at valpen ikke passer inn i livet mitt. Jeg nevner det for Nancy.
− Jeg tror dette kommer til å gå veldig bra, sier hun. − Men om du ikke vil bli forvert er det bedre å vite det i forkant av at du henter han.

Hentedatoen. Den kolliderer med tur til Nord-Norge som brått har kommet på. Vi avtaler henting et par dager senere enn tenkt.
− Dette blir flott, sier hun og gir meg en klem.
− Det blir sikker veldig bra, sier jeg, smittet av hennes entusiasme.

Ettertankens tid

Dagen etter skal jeg treffe en venn i Larvik. Vi skal møtes for å prate og ta en kaffe. Som vanlig er jeg litt sent ute. Han er kommet da jeg småjogger inn døren.
− Hei, sier han. − Jeg var litt tidligere ute enn tenkt. Det gikk greit å få plassert valpen.
− Har du fått valp? sier jeg og er straks tilbake i valpetåka. − Hvilken rase er det og hvordan er det å være valpeeier? fortsetter jeg nærmest før jeg har satt meg ned på stolen.
− Det er en herlig liten hund som er en blanding av Shih Tzu og en annen rase, sier han. − Jeg har ikke angret på det valget.

Det synes som om å være hundeeier er en udelt glede. De jeg treffer på, er samstemte om gleden ved å ha hund, om det er som jaktkamerat, turvenn eller selskapshund.
Jeg er fortsatt på søken etter å knekke koden til å få en renslig hund. Jeg spør han hvordan han gjorde det.
− De første ukene var jeg oppe flere ganger hver natt, men nå går det veldig fint, sier han.
Jeg innrømmer det, jeg synes det høres slitsomt ut. Jeg er avhengig av mine åtte timer med søvn for å fungere i hverdagen.
Han forteller at valpen ikke sover i bur. Den har egen seng ved siden av hans seng. Når kvelden kommer, er hun utålmodig etter å legge seg. Da finner hun sengen sin og legger seg på rygg. Det betyr at hun vil bli klødd på magen før hun legger seg til å sove. Jeg forstår at alle hundene har sin egen personlighet. Og det å være hundeeier handler mye om å bygge gode og trygge bånd mellom eier og hund.
− Jeg fikk henne i mai. Vår og sommerferie er en fin tid å få valp.

Nå er det snart høst. Ferien min for dette året har jeg tatt ut, og det venter hektiske høstdager. Jeg kjenner det på meg, jeg får ikke kabalen til å gå opp!

Senere på kvelden får jeg melding fra Nancy: «Hei, jeg har tenkt at du som er så glad i å sykle, burde ha en kurv på sykkelen din. Da kan Ludvik være med på tur.» Noen timer senere kommer det ny melding: «Det hadde sikkert vært fint med gjerde rundt hagen du har på baksiden av huset. Døren kan stå oppe hele sommeren, da kan han gå ut og inn som han vil.»
Forslagene er gode. Men jeg tar beslutningen som jeg skulle tatt tidligere og skriver melding til Nancy: «Jeg har tenkt mye og har kommet fram til at det ikke er lurt å bli valpeeier samtidig med oppstart på en hektisk høst. Jeg tror det er det beste både for Ludvik og meg.»

Neste dag kjører jeg utstyret tilbake til Nancy.
Jeg setter meg i bilen, tom for valpeutstyr. Så drøyer jeg litt før jeg vrir om tenningsnøkkelen. Tid for joggetur.

*

Teksten er skrevet som en pastisj over Anne Gunn Halvorsen (2016): Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne. Oslo: Det Norske Samlaget. En artikkel om pastisjskriving kan leses her.

*

*