Utdrag fra pressens vanlige hverdag

 «Husk å vær litt grei med han, da», sa redaktøren idet jeg var på vei ut til dagens første sak for lokalavisa der jeg var fast ansatt.

«Hæ!» utbrøt jeg mens jeg samla sammen blokk og kamera.

Det nyoppstartede solsenteret på hjørnet ønsket en redaksjonell omtale av solsengene sine, og jeg ble valgt ut til det ærefulle oppdraget. Egentlig var det bare meg å velge i. Nedbemanningen hadde funnet veien, også til vår redaksjon.

«Nei, ærlig talt, jeg er da alltid høflig og grei når jeg intervjuer folk», innvendte jeg.

«Joda, men han har bestilt en helsides annonse i morgendagens avis, så vi får stryke han med hårene», smilte redaktøren forsiktig.

Med blikket demonstrativt festet på Vær Varsom-plakaten jeg selv hadde spikret opp på veggen, rygget jeg ut av redaksjonen, hoderystende over den siste meldingen fra han som faktisk var min sjef.

Inne i solsenteret ble jeg møtt av et kritthvitt smil omkranset av mye brun hud, dandert foran siste nytt innen solsenger. For de som ikke vet det, er solsenger benker med lysrør inni, pluss lokk med ditto lysrør, altså benker med lokk.

Fornemmelsen av å møte selveste Solkongen i et gravkammer omgitt av sarkofager i et overjordisk litt blålig lys gav meg umiddelbart en litt «creepy feeling».

Jeg ristet det av meg og konsentrerte meg om å være så nøytral og profesjonell som mulig. Det er det som er jobben min.

Intervjuet kom fort i gang. Jeg ble umiddelbart informert om at nå er det slett ikke nødvendig å hverken spise fisk eller være ute i sola for å samle D-vitaminer, for dette ordner seg av seg selv mens man ligger rett ut, innhyllet i en krans av kunstige solstråler.

«Ja, stråling, hvordan er det med kreftfaren?» spurte jeg i et forsøk på å være kritisk på en litt forsiktig måte.

Nei, den faren er eliminert. De nye lysrørene er ikke bare fullstendig ufarlige, de er også så flotte at de utjevner rynker og ujevnheter i huden, ble jeg forsikret. Siste spørsmål gjaldt tilgjengelighet. Med åpen dør til solstudioet, fra sju om morgenen til elleve om kvelden, kan jo hvem som helst bruke solsengene, også de under atten år, selv om det altså er den offisielle aldersgrensen. Hadde han tenkt på å kontrollere dette på noen måte, med tanke på sikkerhet?

Ikke noe problem, nei, for her skulle det jobbe to massører som kom til å være her i hele åpningstiden, slik at de som ønsket det, kunne få mulighet til å løsne opp i muskulaturen.

Jeg stusset over at dette kom litt som en bisetning. Her var det tydeligvis solsengene som var begivenhetenes sentrum.

Intervjuet var over, og det blendahvite smilet tilbød meg gratis time i den hypermoderne solsengen. Jeg takket høflig nei, mens jeg mumlet noe om at journalister ikke skal ta imot gaver, knipset de bildene jeg skulle.

Den slitne diskusjonen

Vel tilbake i redaksjonen fant den nokså forslitte og svært så forutsigbare diskusjonen sted. Jeg henviste til Vær Varsom-plakaten[1] der det klart og tydelig står:

2.7 Journalistisk omtale av produkter, tjenester, merkenavn og kommersielle interesser, også mediets egne, skal være journalistisk motivert og ikke fremstå som reklame. Oppretthold et klart skille mellom markedsaktiviteter og redaksjonelt arbeid. Gi aldri tilsagn om journalistiske motytelser for reklame. Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff.

Redaktøren svarte med at skulle han klare å nå budsjettet konsernet har satt for avisa vår, kan vi bare glemme å være fintfølende.

Hva med:

2.5. En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning.

Å oppfordre leserne til å benytte tjenestene til to massører som jeg er usikker på om har tilstrekkelig gode arbeidsforhold, føltes ikke riktig. Heller ikke å legge seg i solsenger med stråling forskerne i dag er uenige om virkningen av. Alle varsellampene bak pannebeinet blinket intenst.

«Jeg kommer til å trykke solvettreglene fra Kreftforeningen, og så får du komme tilbake den dagen du har klare bevis på at det foregår noe kriminelt på dette solsenteret. Da lover jeg å rydde plass», forsikret redaktøren.

«Er det ikke forskjell på kriminelt og kritikkverdig?» prøvde jeg meg. Men diskusjonen var over, og saken skulle skrives ut og godkjennes, bildene skulle bearbeides, og saken skulle klargjøres til både nett og papir. Så var det sak to denne dagen: en statsråd som skulle overvære åpningen av den nye fløyen i et av forskningsinstituttene på Campus NMBU. Alt var striglet og tilrettelagt, og det skulle bare mangle at ikke lokalpressen skulle være til stede for å fange smilene i kameralinsen. Interessant for allmennheten eller ikke. To saker og to notiser forventes det at journalisten leverer, hver dag.

Økonomisk nedtur

Og slik går dagene i lokalavisa i en relativt folkerik kommune.

Men hva skjer egentlig i medieverden i dag? Hvor er journalistikken på vei?

At annonsene forsvinner i papiravisa, har blitt gjentatt i det uendelige de siste årene. Dette fører selvsagt til trangere kår for de ansatte, og derved mindre tid til det journalistiske arbeidet. Hva så med den seriøse journalistikken, som krever et skarpt blikk og tid til å undersøke saker før de kommer på trykk?

Uansett nett eller papir, det er selve det journalistiske arbeidet, innholdet, det leserne skal møte daglig, som skal være troverdig og kvalitetssikret av dyktige redaktører.

Er dette mulig i en hverdag som er så preget av innsparinger og nedbemanninger?

Samfunnsoppdrag

La oss først se litt på pressens samfunnsoppdrag. Journalistene har flere mandat. Et av dem er å avdekke kritikkverdige forhold. I Vær Varsom-plakaten står det:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Dette er grunnen til at vi til tider blir kalt den fjerde statsmakt.

Vi skal altså rette kritisk søkelys mot maktmisbruk, både fra offentlig og privat hold, og sørge for at avsløringene kommer ut på en etisk riktig måte. Slik skal vi bidra til at demokratiet fungerer, at alle har mulighet til å komme til orde, få sin stemme hørt.

De svakes forsvarer

Når redaksjonen får henvendelser fra folk som føler avmakt i forhold til å nå fram hos myndighetene eller andre som har makt i samfunnet, ser de ofte på oss som siste utvei. Da er det vi som skal avgjøre om saken er av en slik art at den skal på trykk, og det er vi som har ansvaret for å skrive en balansert versjon av saken. Gjør vi dette på en måte som ikke samsvarer med virkeligheten, eller framstiller saken ubalansert, vil de som føler seg angrepet kunne klage oss inn for PFU[2]. Iblant lykkes vi med å få myndighetene til å innrømme feil og mangler, slik at de berørte kan få det de har krav på. Hva det koster av tid og ressurser er ikke lett for utenforstående å fatte. Journalister er ikke jurister. Likevel skal vi forholde oss til lovverk som offentlighetsloven, forvaltningsloven og kommuneloven, og her skal vi navigere feilfritt.

Da blir det noe selvmotsigende i at redaktørene og ledelsen i de store konsernene sier: «Jobb fortere, skriv smartere. Dere må produsere mer, på kortere tid.»

Proffe pressemeldinger

Når alt kommer til alt, er det ikke så vanskelig å forstå at Solkongen ønsker en reklamepreget redaksjonell omtale av solsenteret sitt. Kanskje vet han ikke at det ikke er god presseskikk med tekstreklame på redaksjonell plass, kanskje prøver han ut alle muligheter for å få firmaet til å gå rundt. Det er nokså sårbart å starte opp en næringsvirksomhet på et usentralt sted, og vi i lokalpressen har selvsagt et ansvar for å hjelpe til med å skape et godt næringsliv i kommunen.  Men en ting er når de små bedriftene ber oss skrive positivt, en helt annen ting er når de store konsernene, som Statoil og Telenor, sender ut pressemeinger til alle landets mediehus, både små og store. Dette er konserner som har store informasjonsavdelinger der informasjonsrådgiverne ofte er journalister, ikke sjeldent de som selv har måttet gå under nedbemanningen i avisene. Med dyktige folk bak pressemeldingene blir meldingene så profesjonelt skrevet at de til forveksling ligner ordinære journalistiske arbeider. Da er det fort gjort i en travel hverdag å trykke pressemeldingene i sin helhet. De inneholder sikkert mye bra og viktig informasjon. «Kjør på», sier redaktøren, og: «Vi mangler enda en sak til morgendagens avis.»

Uthuler journalistikken

På denne måten blir journalistikken uthult, den mister dybde, blir overflatisk og endimensjonal. Det kritiske blikket vi etterstreber, blir erstattet med troen på at å nå budsjettet er det store endelige målet, og da blir veien litt mindre viktig. Når vi ikke lenger har tid til å lese de kommunale journalene grundig, når vi ikke lenger har tid til å gå på kommunale møter, forsvinner selve brodden i journalistikken. Hvem skal da gjøre innbyggerne oppmerksomme på alt fra miljøkriminalitet og økonomisk svindel, til uverdige forhold på pleiehjemmet og mangel på ansatte i barnehagene? Hvis ikke pressen gjør det, hvem gjør det da? Det er de færreste som tør å kontakte pressen om slike forhold. Redselen for å komme på kant med politikerne eller administrasjonen stopper mange fra å melde fra. Men innbyggerne må kunne stole på oss, at vi synliggjør kritikkverdige forhold på en balansert og riktig måte.

Hvis journalistene ikke framstiller nyhetene på en balansert måte, gjør de ikke jobben sin, de gjennomfører ikke samfunnsoppdraget sitt, rett og slett.

Nærmere undersøkelser

Nå skal det selvfølgelig gå an å starte opp et solsenter uten å få en kritisk journalist på døra, og uten å måtte forsvare hver minste detalj i virksomheten. Vi har offentlige tilsynsorganer som gjør en utmerket jobb. Men når varselklokkene kimer og intuisjonen forteller at her er det noe som bør sjekkes nærmere, er alle tjent med at journalistene får ta en nærmere kikk på forholdene. Det burde det være muligheter for i en ellers travel hverdag.

Journalistikk og demokrati

Alt dette er forhold vi i mindre grad har tid til å gå grundigere igjennom. Avisa skal overleve økonomisk, så det er bare å gå ut og jobbe.

Men hvem ønsker at det skal bli slik? Leserne? De store mediebedriftene? Er det redaktørene? Svaret er vel enkelt og greit: Alle vil ha gode aviser med godt bearbeidet stoff der leserne kan være trygge på at sakene er kvalitetssikret og framstilt på en balansert og sannferdig måte.

At økonomien er en utfordring, er et problem som først og fremst politikerne er nødt til å ta tak i og finne gode løsninger på. Ønsker vi et åpent demokrati der flest mulig stemmer blir hørt, er det å opprettholde en sunn presseetikk viktig.

For uansett, journalistene må fortsette å skrive godt, de må ikke finne seg i å måtte avvike fra Vær Varsom-plakatens klare bud. Gjør de det, vil ikke bare journalistikken, men også en av hjørnesteinene i demokratiet vårt, smuldre hen.

Etterord

Å følge opp driften av solsenteret fikk jeg aldri tid til, oppgavene sto i kø, dagene var for korte.

For noen uker siden gikk jeg forbi og kikket inn. Døra sto åpen, og det blålige lyset sivet ut over fortauet. Alt virket stille og rolig. En plakat på utsiden viste at massasje nå ble gitt med 30 prosent avslag hvis man kom før klokken fem.

Om befolkningen i kommunen er blitt brunere det siste året, skal jeg ikke uttale meg om. Ei heller vites det om salg av fiskeprodukter har sunket. Det spiller kanskje ikke så stor rolle. Livet går sin gang i en middels stor kommune, selv om lokalavisas redaksjon er flyttet til mediehuset i en annen kommune, og opplaget er på vei ned.

*

*

Noter

[1] «Etiske normer for pressen (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). Den enkelte redaktør og medarbeider har ansvar for å kjenne pressens etiske normer og plikter å legge disse til grunn for sin virksomhet. Presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon av det journalistiske materialet.» Hentet fra http://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/.

[2] «Pressens Faglige Utvalg (PFU) er opprettet av Norsk Presseforbund og har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse. Utvalget behandler klager mot alle medier og avgir uttalelser, som offentliggjøres. Som retningslinjer for sitt arbeid legger utvalget til grunn Vær Varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten og Redaktørplakaten.» Hentet fra http://presse.no/pfu/dette-er-pfu/.

*