Tretten grader nord

Etter at mine foreldre hadde giftet seg, gjorde de det samme som mange finnmarkinger gjorde på 1950-tallet: de flyttet dit det var jobb å få. De flyttet sørover. For virkelig å presse begrepet «sørover» til det ytterste, flyttet de like godt til et hett, lite helvete tretten grader nord for ekvator.

Det lille, hete helvetet heter Assab og ligger i dag i Eritrea, men var den gang en del av det etiopiske keiserdømmet. På kartet ligger byen Assab tilforlatelig til ved inngangen til Rødehavet. Vet man ikke bedre, og det gjorde ikke mine foreldre før de kom dit i 1959, kan man forledes til å tro på palmesus, svalende bris og forfriskende sjøbad. Men dette er et av de varmeste områdene på kloden, og den eneste vinden man kan oppleve, er den sviende ørkenvinden fra Danakilørkenen som feier innover byen og puster temperaturen opp mot femti grader. Rødehavet er krystallklart, salt og varmt, og gjør sitt til at luftfuktigheten i gjennomsnitt ligger på over åtti prosent. Et skybrudd eller to i året er alt man kan håpe på av livgivende hjelp fra oven. Det eneste naturen kan gi, kommer fra havet: Fisk og salt. Her kan ingen ting vokse eller gro.

En kan undre seg over hva nordmenn, svensker og dansker, ja en hel liten skandinavisk koloni, hadde å gjøre i denne inntørkede byen som så godt som ingen, verken før eller siden, har hørt om eller brydd seg om. Ja, hva hadde vi der å gjøre?

Når vi ser bort fra det åpenbare, altså at det var behov for ingeniørkompetanse, er årsaken også å finne i et vedtak i FNs hovedforsamling i 1952, da det ble besluttet at den tidligere italienske kolonien Eritrea skulle være et autonomt område i føderasjon med Etiopia. Vedtaket, som har blitt kalt «a shotgun wedding», førte i praksis til at Eritrea ble slettet fra kartet. Med FN-vedtaket hadde dermed Etiopia og den stormannsgale og ikke så lite paranoide keiseren av Etiopia, Haile Selassie, fått tilgang til sjøen.  Det etiopiske regimets plan var å gjøre den trøtte havnebyen til et knutepunkt for eksport og import via sjøveien, noe som forutsatte en storstilt utbygging av byens havneanlegg. Her var det vi kom inn, det vil si; de skandinaviske ingeniørene med sin «know-how» og sine familier.

Far tok meg med til de hvite saltfjellene, og til anleggsområdet der det glinset i sorte, svette kropper som bar armeringsjern, blandet sement, skjøv trillebårer og helte sementen ned mellom forskalingsbordene til den første av de fire hule betongsylinderne, casunene, som den nye kaia skulle hvile på. Folk jobbet om morgenen og ettermiddagen, men mellom tolv og fire opphørte all aktivitet. Man spiste. Man sov. Selv fluene lå som døde.

Langsomt tok den første casunen form, og en dag var det klart for stabelavløp og feiring. Da champagneflaska hadde smelt mot betongen, og etter at det med all mulig tydelighet var kunngjort at casunen skulle bære navnet Esther Williams etter den legendariske, amerikanske filmstjernen og svømmestjernen, ble betongsylinderen sjøsatt. En slepebåt trakk kolossen ut til det stedet der den etter planen skulle ligge og duve i påvente av de tre neste betongkolossene, hva de enn skulle få for navn. Så ble slepetauet løsnet, og de frammøtte kunne se Esther Williams bikke opp og ned i vannskorpa. Deretter kunne de ved selvsyn og egen tankevirksomhet forstå at noe måtte ha gått galt, muligens allerede ved beregningene av forholdet mellom masse, volum og oppdrift. I det klare, blågrønne Rødehavet ble Esther Williams mindre og mindre synlig, helt til hun forsvant i noen blopp, blopp. Det var ikke den beste dagen for den skandinaviske know-how.

For mennene var det om å gjøre å få jobben gjort og rette opp inntrykket så fort det lot seg gjøre etter fadesen med Esther Williams. For kvinnene var det om å gjøre å få tida til å gå.  Hvordan, var ikke lett å finne ut av. Mor forsøkte å få noe ut av symaskinen hun hadde insistert på å ha med til Afrika, men noe mer enn ett plagg kom ikke ut av det bereiste vidunderet. Singer-maskinen var blytung og hadde håndsveiv, noe som gjorde det til et ork å skulle løfte den opp på bordet og ikke minst å skulle trekke sveiva rundt når varmen gjorde det vanskelig å puste. Husets eneste aircondition befant seg på soverommet. Den ene kjolen mor fikk sveivet fram ble til gjengjeld mottatt med overveldende takknemlighet av den tigrinske hushjelpen vår, Bezrat. På alle fotografier jeg har sett av Bezrat, har hun på seg den rosa og lysegrønne kjolen hun hadde fått av sin signora.

Før vi reiste til Assab hadde mor erklært det for utenkelig å ansette hushjelp. Hva skulle hun da ta seg til de lange formiddagene? Mor og husmor, det var jo hennes gebet. Etter fjorten svimeslåtte dager forstod hun at matlaging, innkjøp, klesvask og husvask var for energikrevende for en bleik nordboer. Dermed kom Bezrat inn i familien og ordnet opp i det praktiske, mens mor sydde en kjole, skrev et Afrika-brev til lokalavisen i Sør-Varanger og passet to små, fredsommelige unger.

Hva vi og de andre skandinavene foretok oss i helgene ligger i varmedisen, men innimellom var det i alle fall duket for cocktailselskaper der mennene kunne iførte seg smoking og trekke inn koloniherrefølelsen sammen med duften fra en god sigar. Ellers var det lite i Assab som minnet om et luksuriøst liv i koloniherreånd. Det nærmeste vi kom luksus, var da vi måtte bli klimaflyktninger og reise til Asmara mens sommersola og ørkenvinden herjet som verst.

Eritreas hovedstad Asmara, ofte kalt «Piccola Roma», ligger på det eritreiske høyfjellsplatået og har et klima som en god, norsk sommer. Å komme fra Assab til Asmara var som å komme til himmelen. I Asmara kunne vi spasere langs de store avenyene, betrakte carraramarmoren i Store Moské, Kulafah Al Rashidin, sitte på kanten av Maj Jah Jah-fontenen og lytte til vannet som sildret og sildret. Vi kunne sitte under palmer og bougainvilleaer, hvile føttene på bakken og øynene på blomsterfloret i parkene, der folk gikk omkring og snakket italiensk, amharisk, tigrinja, arabisk eller engelsk. Vi kunne dra til Tira Avolo og se på de luksuriøse boligene i art deco-stil, eller vi kunne trekke inn på Bar Imperio og bestille gelato,  cappucino eller thé.

I Asmara var avtrykkene fra den italienske kolonitiden monumentale og tydelige, og er det fortsatt. På 1930-tallet drømte Mussolini om et romersk imperium på Afrikas Horn, et «Africa Orientale Italiana», og sørget derfor for at det ble fart på utviklingen av industri og infrastruktur. Italienske arkitekter ble gitt carte blanche og en historisk mulighet til å bruke Asmara som utviklingsarena, og grep sjansen. Resultatet ble en by med store avenyer og bemerkelsesverdige bygninger i et vell av modernistiske stilarter: Art deco, art noveau, neoklassisisme, futurisme, nybarokk- og monumentalistisk stil. Den mest spektakulære bygningen må være den futuristiske Fiat Tagliero service station, en bensinstasjon formet som et fly med tretti meter lange vinger. Da bygningen var ferdig, skal arbeiderne ha nektet å fjerne støttepilarene, som de mente holdt de vingeformede takene oppe. Det hevdes at arkitekten gikk ut på den ene vingen, rettet en pistol mot tinningen og erklærte at han ville skyte seg dersom taket falt ned. Fiat Tagliero service station i Mereb Street skal fortsatt være intakt, men om det er mulig å fylle bensin der, vet jeg ikke.  Kanskje er den bare et monument fra kolonitiden.

Oppholdet i Assab er å regne som en svett parentes, og de korte sommerukene i Asmara som et komma, i familiens historie. Men da de atten månedene kom på avstand, da vi hadde tørket av oss svetten og glemt utmattelsen, ble det etter hvert mulig å se at oppholdet ved ekvator hadde utvidet både verden og horisonten. Jeg bærer det med meg. Jeg bærer med meg det tette, myke mørket som falt over oss etter solnedgang, som omsluttet huset og brakte med seg sine egne lyder og lukter. Jeg bærer med meg lukten av Bezrats hud, lukten av brente kaffebønner, av hav, salt og støv. Skramlingen fra airconditionanlegget, ropene fra kameldriverne, smaken av tørrmelk og synet av grønne skodder mot en skittenrosa murvegg, er også en del av meg. Og synet av Bezrat som står ved vaskekummen og gnir klær opp og ned over rillene. – Omo, ler hun og smiler til meg som sitter i trappa og ser hvordan såpeskummet legger seg oppover de tynne, sorte armene hennes. Når hun har skylt og hengt opp fars hvite, våte skjorter, setter hun seg på trappetrinnet nedenfor meg og begynner å klimpre på et hjemmelaget instrument med fire strenger. Pling. Pling.  Jeg vet ikke om det er en melodi, eller om det bare er enkle, sprø toner som får lov til å henge litt for seg selv i den stillestående ettermiddagslufta. Det er varmt. Det er fint. Det er Afrika. Det er en del av meg.

*

*