Tretopptekster

Av Selma-gruppa • 30. september 2013

Det er siste helgen i august. Sola skinner fra klar, blå himmel, men strålene klarer ikke helt å skjule at høsten er på vei. På Brumunddal stasjon møtes fire ganske ulike damer fra ulike tiår. Vi er studenter ved masterstudiet i faglitterær skriving ved Høyskolen i Vestfold, samlet til kollokvium for å kick-starte siste etappe av studiet: Masteroppgaveskrivingen.

Vi har leid oss en hytte i tretoppene i de hedmarkske skoger. Den viser seg å ligge lenger utenfor allfarvei enn GPSen var forberedt på, men med hjelp fra en hyggelig herre på vei til Sjusjøen finner vi etter hvert frem til riktig skogsvei. Et stykke innover den gressgrodde grusveien venter en utradisjonell, liten hytte oppe i en klynge lerketrær, som også skal vise seg å huse en gjeng nysgjerrige og nærgående ekorn. Nedenfor hytta speiler himmelen seg i et lite vann. Og bakom synger skog og fjell og daler. Vi er klare til innsats!

For vi har ikke kommet hit for å slappe av. Vi har kommet for å innvie høstsemesteret, og programmet er tettpakket. Med oss i bagasjen har vi et utvalg skriveøvelser fra Sissel Lies forholdsvis ferske bok Slipp ordene løs! samt hver våre notatbøker og penner, enkelte med mer særpreg og bakgrunnshistorie enn andre. Men det er en annen historie. Nå skal det skrives! Takket være et forsinket tog og den kronglete veien til skogs ligger vi allerede etter skjemaet. Det er bare å sette i gang, vi har ingen tid å miste!

Klar … ferdig … skriv!

Berit er oppgaveansvarlig for samlingen og stiller godt forberedt. Øvelsene hun har plukket ut, er mange og varierte. Noen handler om tenkeskriving, andre om tanker om skriving. Noen om å bruke kropp og intuisjon aktivt, andre om å ta utgangspunkt i gjenstander vi tilfeldigvis har for hånden. Noen om å utvikle idéer, andre om å utvikle tekster.

Vi er ikke vanskelige å be. Tvert imot. Vi skriver i trærne, og vi skriver ved vannet. Vi lukter og lytter, tar på og ser. Smaker på ordene som kommer, for deretter enten å ta dem til oss eller spytte dem ut igjen. Vi skriver mens vi sitter, og vi skriver mens vi går. Ti skritt og noen ord på papiret. Ti skritt og noen ord til. Det blir tekster av sånt. Korte og lange. Konsentrerte og impulsive. Sammenhengende og i stikkordsform. Saklige og poetiske. Tretopptekster og sakpoesi.

Fire hundre skritt i skogen

En av oppgavene lyder slik:

Gå ut i naturen. Ta ti skritt. Skriv ned ordet eller setningen som kommer.
Gå ti skritt til. Gjenta. Gjør dette ti ganger.
Er det noe som gir mening?
Presenter i gruppa!

Ti ganger ti skritt

Berit er som vanlig kjapp og lett i stegene og raskt ferdig:

Sorte hull på vegen, til tross for at jeg går besluttsomt.
Jeg trenger mye luft og må passe meg for ikke å snuble.
Det er fint å gå sakte og virkelig kjenne, for eksempel med tærne, på det som måtte dukke frem.
Hva med en vandringsstav og en stubbe å hvile på?
Jeg føler trang til å gå tilbake, fylle kroppen med niste.
Plutselig står jeg midt mellom noe veldig byaktig, som kan være både stygt og pent. Hardt og spennende.
Jeg går på oppgåtte stier.
Er litt engstelig for å komme for langt bort.
Noe stikker. Jeg er redd for å få sår.
Men, plutselig er ingenting farlig. Jeg går dit jeg vil.

Hundre skritt til

Mari skritter, stopper og skriver:

Strå – å tre dem på
Sau – sol
Vakkert – øy – et øye alene
Barndom sildrer – på toppen av verden – top of the world
Langt – lengre enn langt, lengter jeg – lenge – lang vei å gå
Stamme – rak som en stamme får jeg stemme – min egen, fram
Sommerfugl og øyestikker – står i bris og morgendugg – bærer over med å være i det
Fred? Fly som jeg ikke ser, hører som en strek. Streker blir ord – mening
Bjørnefar – går i farene til far – min gamle far var indianer
Et bilde på noe – trær som snakker om det de var …

10 steg à la Robbe Grillet

Kirsti går med lange skritt over mose og strå:

Vann-som-fløyel-klisjeen
Du hører det risler,
samtidig summing
fra veikanten.
Jeg går nærmere vannet,
det er ujevnt under foten.
Skremt av fugl,
jeg tenker på Tustens flate tenkestein.
Da er det bare stubbmark tilbake
og arbeidet som ligger foran.

Ti skritt hit og ti skritt dit

Mona rusler over røtter og gjennom kratt nede ved tjernet:

Hørselen er en mektig sans
Øyet oppfatter utrolig mye på kort tid
Hvor man ser, avgjør hva man ser
Når man går nært på, ser man både nye ting og ting på nye måter
Det er lov å hoppe og sprette litt
Begynne på grunna og bevege seg mot dypet
Være på gyngende grunn
Finne faste holdepunkter
Lage speilbilder
Sette spor

Nytt blikk på gjengrodde sjangre

En av øvelsene som virkelig engasjerer, ber oss skrive tekster i sjangre vi satte pris på i barndommen. Vi overmannes av mektige minner, og bevegende brev, rytmiske rim og listige lister flommer ned på papiret. Vi synger gamle sanger om igjen, og plutselig er vi fryktløse og lekende igjen. Og husker oppfordringen fra minnebøkene våre: Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg. Heldigvis har vi langt igjen dit. Vi er jo tross alt fremdeles bare studenter!

Og slik fortsetter vi i timevis, med vekslende oppgaver og skiftende skrivesteder. Nede ved vannet, oppe i trærne – en liten matpause – og så ned på bakken igjen. Smakebiter kan leses på studiebloggene våre:

Berits blogg: Studtorastorm
Kirstis blogg: Kirstis studentblogg
Maris blogg: Maris Masterblogg
Monas blogg: Mona skriver for livet

Tenke nye tanker

Frem til nå har skrivegruppa vår i hovedsak hatt fokus på å gi tilbakemeldinger på nesten ferdige tekster. Denne gangen er vi samlet for å tenke sammen gjennom skriving. Målet er å samle idéer og løse tråder som kan hjelpe oss videre i arbeidet med masteroppgavene våre, i tillegg til å fortsette jakten på en egnet stil og stemme.

I boka Skrive for å lære er Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel opptatt av skriving som utforskende metode. Ved å skrive kan vi både

aktivisere underbevisstheten
ta vare på tanker slik at vi kan finne tilbake til dem
få nye idéer og videreutvikle tankene
analysere og reflektere over egen skriving
knytte sammen teori og praksis

Boka har et eget kapittel om respons og skrivegrupper, som presenterer ulike måter å gi og få respons på og forslag til grunnregler for arbeid i skrivegrupper. Vi velger å gjøre det på følgende måte:

Presentasjon av oppgaven
Alle skriver (med tidsfrist)
Alle presenterer tekstene sine etter tur, med påfølgende responsrunde (med tidsfrist)
Åpen diskusjon om tekstene eller tankene som kommer frem gjennom dem

Finne nye sammenhenger og nye ord

Skriveøvelsene virker forløsende på flere måter:

– Det er befriende å gå, stå og skrive ute i naturen. Fordi naturen snakker sitt eget språk. Om jeg lytter godt, får jeg stadig nye ord jeg kan bruke. Og ordene kommer ikke nødvendigvis hulter til bulter, men de kommer i en rekkefølge jeg ellers aldri ville ha tenkt på eller brukt. En rekkefølge som gir nye sammenhenger, nye setninger, som får meg til å stoppe opp og tenke nytt om det jeg skal skrive, sier Mari etter øvelsen med ti ganger ti skritt, og legger til:
– Noen av ordsammensetningene minner også om poesi og gir meg lyst til å lese eller skrive dikt!

En av oppgavene gjør Berit oppmerksom på at hun savner dekkende ord for det hun forsøker å si:

– Jeg kjenner en smerte over ikke å få formildet det jeg kaller «Paradiset», som i mitt prosjekt handler om å få frem den sterke følelsen av fellesskap, glød, solidaritet, kameratskap og trua på at alt er mulig som kommunistene i motstandskampen var fulle av. Hvordan kan jeg få formidlet dette i dag uten å bli tatt for å være gammelkommunist eller NKP-er selv? grubler hun.

I arbeidet med en av de andre oppgavene kommer hun til å skrive en setning om Berlinmurens fall. Det gir assosiasjoner som kan være til hjelp videre:
– «Fall» kan overføres til «Syndefallet». Det kan fungere som en motsetning til «Paradiset». Kommunistene i motstandskampen var så uskyldige. Når var det de begynte å spise av syndens eple?
– Kanskje kan det fungere å skrive historien ut fra et slikt perspektiv? undrer hun og etterlyser innspill fra oss andre.

Gir det mening?

I boka Slipp ordene løs! er Sissel Lie opptatt av hvordan skrivere og lesere kan utvikle tekstene i samarbeid. Hun ser skriving som en prosess som kan tjene på noen krumspring av og til: «Om vi innimellom skriver mer spontant, kan vi få kontakt med ressurser som vi ellers ikke utnytter. Det gjelder følelser, anelser, persepsjoner, flyvetanker og fikse idéer som kan bearbeides til solid faglig tenkning.» Videre ser hun på dialog rundt tekstene som en skapende aktivitet, som kan være til like stor hjelp i egen skriving for den som gir respons som for den som har skrevet teksten.

En av tingene vi diskuterer i kollokviegruppa vår, er om vi finner noen mening i blekksporene i notatbøkene. Er det noe her som kan brukes i arbeidet som venter, for eksempel angi tone eller vise vei i masteroppgavene våre?

Mari er ikke i tvil om at det finnes nyttige budskap i tekstene:

– For eksempel inneholder setningen «rak som en stamme får jeg stemme» et slags fortellende imperativ: Jeg må stå oppreist, tørre å være sterk, rak og synlig, «på vei opp i vinden», om jeg skal få andre til å lytte og lese. Og setningen «trær som snakker om det de var» går rett inn i temaet for masteroppgaven min, som handler om den fysiske, gamle, uavhengige bokhandelen som er på vei bort (eller kanskje ikke?). Altså noe av det som vekker nostalgien i oss, som har spor av hundreårene i seg, som fortsatt lever og kan fortelle om det som en gang var, men som samtidig står lagelig til for hogg – for ikke å si hogst! Kanskje kan bildet av trærne som snakker, ikke om det som var, men om det de var, gi meg et nytt blikk på det jeg skal skrive om? Ja, jeg tror det, oppsummerer Mari.

For Berits del har øvelsene fått henne på sporet av aktuelle teorier:

– Nå føler jeg for å gå løs på teoridelen til masteroppgaven min. Jeg vil skrive om det som ikke finnes i arkivene, altså rearkivering. Jeg vil se nærmere på Bakhtins tanker om intertekstualitet. Og jeg vil skrive om hvor vanskelig det er å finne et språk for det som har vært så intenst og nå er usynliggjort og borte. Jeg vil også reflektere rundt utviklingen fra de store fortellingene via postmodernismen til min streben og mitt språk, som er farget av den tida jeg har levd i. Det føles frigjørende å kunne konsentrere seg om teoridelen. Det kan også bidra til å gi en tydeligere retning på hele masteroppgaven, tror hun.

Masterklare

To dager går fort. Snart er vi tilbake på togstasjonen, klare for hjemreise. Hytta i trærne er tom, men notatbøkene er fulle. I tekstene og de påfølgende diskusjonene har vi revet oss løs fra det vante og beveget oss i nye omgivelser. Skjerpet sansene og åpnet for nye inntrykk. Oppdaget nye tanker, ord og sammenhenger. Men også funnet sprik i innhold og form. Og hjulpet hverandre å se styrker og utfordringer, mulige retninger og behov for begrensninger. Det har vært morsomt. Befriende. Bevisstgjørende. Inspirerende. Og underveis har vi oppdaget nye muligheter og røde tråder både i oss selv og prosjektene våre.

– Dette har vært veldig nyttig! utbryter Kirsti når vi ankommer stasjonen. Det er i grunnen en presis oppsummering av samlingen. Det har vært nyttig.

Vi har erfart at Sissel Lie har helt rett i påstanden om at diskusjon rundt tekster kan være like kreativt som å skrive og at det i diskusjonene kan dukke opp tanker vi trolig aldri ville fått hvis vi hadde vært alene. Idéene har avløst hverandre, og sammen har vi knadd og spisset struktur, innhold og form i både våre egne og hverandres prosjekter. Det har vært nyttig.

Da vi møttes, var hodene våre luftet av solstråler og ferieopplevelser. Da vi skiltes, var de fulle av motivasjon og mastertanker. Retninger og ord er blitt klarere. Fyldigere. Fastere. Det er på tide å starte innhøstingen. Få alt ned på papiret. Og ut i verden.

Vi gleder oss til det videre arbeidet – og samarbeidet!

PS: Se stemningsrapport fra tretoppturen her.

Kollokvium
Begrepet kollokvium kommer opprinnelig fra det latinske uttrykket colloquium, som betyr samtale eller forhandling. I dag brukes begrepet for å beskrive en gruppe studenter som legger frem eller diskuterer pensum eller utvalgte temaer i studiet. Kollokvier er som regel selvstyrte, og gjennomføres uten lærere til stede. Når man arbeider med tekster i gruppe, leser man mer oppmerksomt, og diskusjoner i gruppa gir både et aktivt forhold til tekstene og deres innhold og trening i å forklare og kommentere fagstoffet. Kollokviegrupper kan også bruke hverandre som lesere av hverandres tekster.
Kilder: Wikipedia og Søk & Skriv

Om forfatterne:

I 2011 møttes Berit Rusten, Mari Kildahl, Mona K. Haug og Kirsti Tveitereid på masterstudiet i faglitterær skriving og dannet kollokviegruppa som senere fikk navnet Selma-gruppa. Foto: Kirsti Tveitereid