Tore Rem – Hamsun og Hitler

Tore Rem har nylig gitt ut boken Knut Hamsun. Reisen til Hitler, på Cappelen Damm. Forfatteren vil fortelle om to reiser i Knut Hamsuns liv, den ene tok over 92 år, den andre førte fram til storslagne 45 minutter hos Adolf Hitler. Til dette trenger han nesten 400 sider, han har mye på hjertet, for det har visstnok vært skrevet svært så lite om Hamsun og Hitler før: «For første gang skildres historien om det myteomspunne møtet mellom dikter og diktator i sin fulle bredde», skriver forlaget på omslaget. Tore Rem har mye på hjertet, men han har lite nytt, om noe.

Jeg vet ikke hva som er verst? Er det nok en bok som nazifiserer Hamsuns litteratur og slår inn åpne dører om hans skriverier under den annen verdenskrig? Nok en runde med Hitler- og nazimas, tiår etter tiår? Eller er det verste at jeg lar meg irritere over hvor mange oppegående litteraturvitere som elsker å fortelle om og om igjen om Hamsuns nazisme? Om dikterhøvdingens vanære. Som om ikke en hel befolkning har tatt poenget – og er smertelig klar over Hamsuns store feilsteg.

Jeg skal være personlig. Hamsuns forfatterskap har gjort så mye med meg som leser, at jeg ikke klarer å sitte stille og se på at en patosfylt pekefinger rettes mot et levd liv fra 1859 til 1952, skrevet i dag. I vår tid. Jeg vil ikke antyde at Tore Rem behandler Hamsun og Hitler og Holocaust og all verdens ondskap med vår tids briller, med vår tids faghistoriske, juridiske, politiske og dokumentære kunnskap. Jeg påstår det. Tore Rem er et barn av vår tid. Hva blir det neste? Litteraturprofessoren som tar leseren med på en mørk ferd gjennom 400 sider med fortellingen om at Knut Hamsun røykte krittpipe? Ja, jeg vet jeg er urimelig nå. Dette var det personlige kapitlet.

Jeg skal legge det personlige til side nå, jeg skal vise såpass respekt for Tore Rem at jeg vil trekke fram et knippe innvendinger på svakheter i det litterære prosjektet. Først den generelle påstanden om «for første gang».  Jeg har allerede antydet det kommersielt billige poenget med å flørte med Hitler og hakekorset, det har mange gjort før. Det trigger, vi ser det hele tiden, det er som fluepapir. Dette er ikke «for første gang», det er «for tusende gang». «Hamsun, Hitler og Hakekorset» er som narkotika, og det selger godt, det er ulovlig, men tiltrekkende. Ikke for å nytes, men for skadefryd. Jeg har en stabel med bøker, og langt flere artikler, som alle er skrevet av vise menn bak sine skrivebord, der de alle vil fortelle sine historier om Knut Hamsuns nazistiske liv. Dessverre for meg, så går jeg i fellen å mistenke at det har blafret et skinnhellig lys over disse skrivebord. Lysere og lysere etter som tiårene går. Over Tore Rems skrivebord er det så opplyst at det ikke finnes antydninger til skygger eller gråsoner. Jeg kunne nevnt mange bøker, men velger å nevner én bok, som tross alt har som misjon å fortelle en bred historie om Knut Hamsun, nemlig Ingar Sletten Kolloens første bind i biografien om Knut Hamsun, Hamsun. Svermeren (2003). Denne biografien tar for seg barndom og oppvekst, tidlig forfatterskap og et par familiære etableringer, gjennom perioden 1859−1925, men på baksideteksten står det:

Knut Hamsun var besatt av å dikte slik ingen hadde gjort tidligere. Men allerede før den mektige dikterhånden ikke maktet mer, hevet han den og hilste Adolf Hitler. Slik steg han ut av sin diktning og inn i verdensdramaet.

For sikkerhets skyld er dette gjentatt også på omslaget på bind to, som i rettferdighetens navn tar for seg perioden fra 1930-tallet, gjennom den annen verdenskrig og fram til dikterens død i 1952. Ser du, Tore Rem? Hitler linkes til Hamsun av alle, også av Hamsuns vennligstilte. Dualismen Hamsun−Hitler er ingen hemmelighet, det er vår tids største folkeviten om Hamsun. Har du prøvd å spørre «ti på gata» om Hamsun? Det som er helt sikkert, er at så å si alle vet at Hamsun var nazist − og møtte Hitler! Langt færre har lest Hamsun. Min generelle innvending, min første innvending til Tore Rem, er at Hamsuns nazisme er kjent av alle, beskrevet om og om igjen over tusener av sider. Og du sier det selv, Tore Rem: «Og formodentlig vil også Hamsun huskes. Til dels på grunn av Hitler og holocaust, til dels av andre, bedre og mer attråverdige grunner: hans romaner, hans eksepsjonelle litteratur.»[1] Formodentlig.

Det andre poenget i mine innvendinger til Knut Hamsun. Reisen til Hitler, er det subjektive valg av kilder og sitater. I Hamsuns tekster, både i litteraturen og i hans brev, taler og artikler, kan man finne alle fasetter og sjatteringer av mennesker og ideer, av et levd liv. Hamsun er en gjennomført «både−og»-type. Forfatter Rem skriver da også dette selv i sin kommentarrolle: «Slik sett er han like paradoksal og inkonsekvent som ideologiene han et drøyt tiår har gitt sin solide støtte.»[2] Like fullt er Tore Rems faktaprosjekt et knippe av subjektive valg, verdens enkleste øvelse når man plukker fra Hamsuns store produksjon. Jeg kan ikke se annet enn at Tore Rem er blitt en plukker; det som passer, det passer.

Derimot anklager Tore Rem leserne av Hamsuns litteratur for å ha hang til «underlige øvelser i apologi, til både grove og subtile justeringer av historiske kjensgjerninger, til en utstrakt vilje til å utelate ting som ikke taler til forfatterens fordel, til å forstørre det som kan virke formildende».[3]  At du tør, Tore Rem! At du tør å komme med en slik nedlatende holdning til Hamsuns lesere. Du skriver jo rett ut at sånne som meg, som setter Hamsuns kunst og litteratur høyt, er «koblet til en misforstått stolthet over nasjonens største romankunstner». Er det du som forstår, og vi andre som misforstår? Jeg og alle andre vet da for pokker meget vel at Knut Hamsun etter hvert ble nazist og hadde artikler på trykk som langt overgikk både gråsoner og grenser for hva som aksepteres, enten landet er okkupert eller ei. De aller fleste av oss trenger ikke et skinnhellig lys for å lese. Har du forresten fått med deg generasjonen av forfattere mellom deg og Hamsun som  skrev metervis av bokverk med overtydelig hyllest til dispoter som Pol Pot, Mao og Stalin? Dette er en avsporing, men det har vært skrevet mye uheldig politisk litteratur fra vår nyere historie, og vi har hatt mange forfattere som har tenkt feil – sett gjennom vår tids briller. Mange av dem har endt opp som dine kolleger.

Knut Hamsuns nazisme

Nå skal vi fokusere på nazismen til Knut Hamsun, først som sist, det er jo dette som er ditt prosjekt, Tore Rem. Jeg skal være kort og presis. Innledningsvis vil jeg si noe rart; det er ikke ulovlig å være nazist, verken på førtitallet eller i vår tid. Dette var bare ment som en generell merknad, uavhengig av hovedpersonen. Knut Hamsun ble politianmeldt, etterforsket og dømt i to demokratiske rettssystem, ikke for å være nazist, men for påstanden om nazistisk aktivitet og handling. Først som straffesak fra Riksadvokaten, som endte opp med tiltaleunnlatelse. Hadde det blitt tiltale og straffesak, så ville Hamsuns artikler vært betydelige bevis mot den anklagede, og det kunne blitt både fengsel, bøter, erstatning og tap av sivile rettigheter. Hamsun hadde ikke så mye annet på tiltalegrunnlaget, ikke var han angiver, soldat, krigsprofitør eller offentlig tjenestemann. Og det ble ikke straffesak, og det må vi respektere. Dette er fakta, om vi liker det eller ikke. Det andre rettssystemet Hamsun ble behandlet etter, var sivilt søksmål fra Erstatningsdirektoratet, som til slutt ble administrert av Høyesterett. Bevisgrunnlaget i denne saken forholdt seg ikke til Hamsuns egne tekster på trykk, men ene og alene til hvorvidt han var medlem av Nasjonal Samling – eller ikke. Knut Hamsun ble dømt for å være medlem, det ble godtgjort at han var medlem, dog uten bevis. Dermed fikk Hamsun sin solidariske bot på kr 325.000.[4] Og det er helt greit, rettferdighet skjer fyllest. Knut Hamsun betalte gjelden til Erstatningsdirektoratet i oktober 1948, dommen oppgjort. Eller; erstatningen oppgjort. Hvorfor skriver du ikke dette, Tore Rem, vi har da respekt og sans for de som gjør opp for seg? Eller mener du at kopien av spørreskjemaet fra NS, som du har trykt over to sider,[5] antyder noe annet? Noe nytt? Vel tjue sider senere skriver du at «[b]åde han, hans sønner og hans hustru, har utfylt sine spørreskjemaer for å bli opptatt i Nasjonal Samling».[6] Du forleder leseren når du ikke opplyser at dette skjemaet er velkjent og referert til av utallige Hamsun-forskere, men helt uten juridisk betydning. Det er like kjent at Hamsun-familien som du refererer til, var alle fullverdige medlemmer, med søknadsskjema, partibok og kontingent. Ikke Knut Hamsun. Spørreskjema og søknadsskjema er to forskjellige ting. Eller har du et ønske om å gi inntrykk av at du er den første litteraturviter som kan dokumentere at Knut Hamsun var medlem av Nasjonal Samling? Prøver du deg på antydningens kunst om at du med dette spørreskjemaet gir substans til metateksten i prologen: «Her er et stort kildemateriale som hittil har vært ukjent, er blitt oversett.» Du tar feil, du har ikke noe nytt, om du aldri så mye ønsker det. Er det ikke ille nok som det er? Dessuten, han ble jo sivilrettslig dømt − og han har som sagt gjort opp for seg.

Helt på slutten av boken tar forfatteren seg bryet med å nevne etterspillet og selve dommen mot Knut Hamsun og familien.[7] Dette er viktig, all den tid man forholder seg til den dømmende makt, som på toppen av det hele befant seg nærmere hovedpersonen enn både meg, Rem og de fleste andre i vår tid. Sitat: «Familieoverhodet slipper unna med husarrest, et opphold på aldershjem, en lengre psykiatrisk undersøkelse og en erstatning som i Høyesterett ender opp på 325.000 kroner.» Fakta er en samlet fengslingskjennelse på 8,5 måneder. Erstatningsbeløpet på kr 325.000 er riktig, men ikke ett ord om fengsling fra forfatterens side. Jeg unnskylder ikke, jeg formilder ikke, jeg bare påpeker forfatter Tore Rems tendensiøse sakprosastil. Tore Rem stopper ikke der, men går videre til Hamsuns kone, Marie, og slår fast at hun får en dom på tre år og kr 150.000 i erstatningskrav. Fakta er at hun sonet ett år og syv måneder, men hele hennes økonomiske dom ble ettergitt. Dette er kjent, og kan leses av rettspapirene fra både Høyesterett og Sand Herredsrett. Hvorfor i himmelens navn skriver du ikke sannheten, Tore Rem?

For den særlig interesserte kan det være av interesse å se Knut Hamsuns erstatningsdom på kr 325.000 i lys av begivenhetenes monetære virkelighet. Ikke i lys av vår tids pengestørrelse, det er unødvendig å indeksregulere kronestørrelsen til vår tids verdi, det har andre gjort før. Et sentralt bevisgrunnlag mot Knut Hamsuns kriminelle nazisme lå i hans 20−30 artikler, publisert i all hovedsak i Aftenposten, gjennom fem år. Aftenposten kom ut hver eneste dag under verdenskrigen, med unntak av 8. mai 1945, og må forstås som krigsprofitør. Også Aftenposten ble underlagt anmeldelse og juridisk behandling, og endte opp med en solidarisk erstatningsbot. Den var på kr 100.000, men ble hemmeligholdt i 50 år.[8] Jeg sier ikke dette for å unnskylde Hamsun, så langt derifra, jeg bare nevner det i perspektivets univers.

Så til noe viktigere, rent faglitterært. Altfor ofte trer forfatteren Tore Rem inn i teksten. Jeg mistenker han for å savne det store ukjente og oversette kildematerialet som han skriver så henrykt om, og må dikte litt. Boken skal jo ha «krimgåtens appell», påstår forlag og forfatter. Eksemplene på subjektive påstander er tallrike, men jeg trekker fram ett: «Han har da også engasjert seg for å få landsmenn benådet, selv om han kunne være motvillig når han fikk denne type henvendelser, og i ettertid åpenbart overdriver sitt aktivitetsnivå.»[9] Alle og enhver kan gå til kilden, dommen fra Høyesterett, der det tydelig framkommer at retten var kjent med Hamsuns utallige appeller om frigivelse av fengslede nordmenn. Ved enkelte anledninger hadde disse appeller vært av stor betydning, framgår det fra retten. Jeg vil ikke være Hamsuns innbitte forsvarer, men bildet av Hamsun og krigen er nyansert, om man liker det eller ikke. Ett liv spart, er ett liv levd.

Tore Rem debatterer grundig Hamsun og jødespørsmålet, men har denne innfallsvinkelen:

I den store Hamsun-litteraturen er det påfallende hvor viktig det har vært for hans forsvarere å frikjenne ham, mens de underveis har ignorert store deler av kildestoffet som var eller kunne vært tilgjengelig for dem, og lest på vis som knapt kan kalles historisk informerte eller etterrettelige.[10]

Pussig, det er akkurat samme syn som jeg har på Tore Rem når det gjelder behandling av kildestoff. Påfallende. Vi er begge overbevist om at den andre leser feil, og vi er begge barn av vår tid. Fra utallige debatter om jøder, Israel og vår tids Midtøsten-politikk, vet jeg utmerket vel at det er komplett umulig å bli enige eller tilnærme seg saken i korthet, langt mindre som objektiv sannhet. Det samme gjelder kunnskap om hvordan begrep, fyndord, skjellsord og privat retorikk har endret seg over noen tiår, for ikke å snakke om over halvannet århundre. Jeg lar derfor jødespørsmålet ligge, jeg bare konstaterer at Rem viser utsøkt kreativitet og kampvilje i sine teorier om Knut Hamsun og jødene. Han om det.

Chicago

På nytt, Knut Hamsun endte sitt liv som nazist, og jeg innrømmer uten å blunke at jeg ergrer meg grønn over en slik utvikling hos min forfatterstjerne. Men jeg levde ikke på 1930- og 1940-tallet, jeg aksepterer historiske fakta, og jeg prøver å forstå. Derfor må jeg komme med noen eksempler og utdrag der jeg kritiserer Tore Rem for gammelmannsholdninger. Jeg velger ikke den annen verdenskrig, men andre internasjonale konflikter, som inngår i Knut Hamsuns 92-årige livsreise. Jeg begynner med Sverige og USA. Saken er at Tore Rem levde ikke på Hamsuns tid, så jeg forstår ikke hva han mener når han skriver at Hamsun mest har virket som «anarkistisk kraft», i anførselstegn, for Svenska Akademien. Jeg snakker om historien om Hamsun og nobelprisen fra 1920. Er det et gateretorisk anarkist-begrep Rem inviterer til, som at Hamsun var uregjerlig og utenfor akademisk skikk og bruk? Eller kriminell? Eller er det anarkister som en viktig politisk retning, tett på fagbevegelsen og den kommunistiske verdensrevolusjon? Dette er min merknad til Rems kommentar til nobelprisens historikk. Samme det, skal først begrepet «anarkisme» brukes i boken, så burde forfatteren vise til Knut Hamsuns lange sympati for nettopp anarkistene i Chicago på midten av 1880-tallet, fra den tiden han selv bodde der. Chicago-anarkistene gikk i bresjen for fri fagbevegelse, 8 timers arbeidsdag og en rekke humane rettigheter for industriarbeiderne. En av de mange arbeidskonfliktene endte med en voldsom konfrontasjon mellom politi og streikende på Haymarket i Chicago i 1886, som førte til at flere døde av skuddveksling mellom politi og demonstranter. Åtte anarkister og streikende ble arrestert, fire dømte ble hengt og en begikk selvmord. I ettertid ble det klart at det hadde skjedd et alvorlig justismord. Til minne om Haymarket-anarkistene ble første mai valgt som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen, og er det fortsatt. Denne historien burde vært langt mer interessant i lys av bokens politiske idé, Tore Rem, enn den kjente historien om at Hamsun var trikkekonduktør i Chicago. Knut Hamsun markerte sin sympati med anarkistene ved å bære en sort sløyfe på jakken, over flere år. På nytt, «paradoksal og inkonsekvent», dette er også en del av Hamsuns livsreise, selv om den ikke helt passer inn i Hitler-konseptet.

Det er videre en uforståelig passasje på slutten av Rem-boken, der han viser til Hamsuns På gjengrodde stier, der Hamsun gjensiterer sin kjente formulering:

Jeg holder det almindelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, − men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er rett og galt, godt og ondt, jeg er gammel nok til å ha min egen rettesnor for meg selv.[11]

Tore Rem påberoper seg følgende merknad, at dette er «hans versjon av anarkismen, i en følt, intuitiv form». Ikke lett å bli klok på anarkismen – eller Tore Rem.

Tore Rem skriver i sin bok om to reiser. Livsreisen og reisen til Hitler. Den ene reisen varte i 92 år, den andre varte i 45 minutter, det har jeg nevnt før. Sistnevnte reise er bokens annonserte høydepunkt, og pryder omslaget i farger. 45 kjente minutter, beskrevet i utallige bøker. 45 minutter som skal klistre Hamsun til Holocaust, Østfronten, Blitzkrig og Lebensraum, ene og alene fordi Knut Hamsun traff Hitler. På nytt, jeg ergrer meg grønn over at Hamsun kunne gjøre noe så idiotisk som å besøke Adolf Hitler. For ikke å snakke om at han satte seg selv i tidenes frivillige gapestokk, ved å skrive Hitlers nekrolog. Knut Hamsun valgte så kapitalt feil side, og jeg og vi vet det så inderlig vel. Men skal jeg begynne å brenne Hamsun-samlingen min av den grunn? Eller for å bruke Tore Rems retoriske spørsmål: «Hvordan forholder vi oss til dem når de så åpenbart velger feil side?»[12] Det er ikke til å tro, nesten ikke til å holde ut, men jeg gjør det likevel. Jeg både vet og jeg holder det ut.

Jeg vil prøve meg på nok et perspektiv, en assosiativ lek. En annen som møtte Hitler på denne tiden var den finske feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim, som fylte 75 år i 1942, åtte år yngre enn Knut Hamsun. Men denne gang var det Hitler som satte seg i flyet, og reiste til Finland, for å ære hovedpersonen. Mannerheim har i dag en rytterstatue på paradegaten i den finske hovedstaden, så det felles ikke automatisk karakterdrap på folk som møtte Hitler. Jeg nevner rytterstatuen fordi Hamsun selv forutså nettopp sin egen monumenthistorikk: «Jeg mister en smule navn i verden, et billede, en byste, det ville vel neppe blitt en rytterstatue.»[13] Dette er ikke første gang Hamsun kommenterer sitt eget ettermæle: «Jeg har aldri svermet for den heder som lå i store bronsestatuer av meg omkring i byene i Norge, tvertimot, hver gang jeg har tenkt på disse statuer efter min død har jeg heller ønsket meg verdiene for dem nu – hit med kontantene!»[14]

Tore Rem refererer mange titalls sider fra nazister som Goebbels og andre, runde på runde, direkte sitat fra dagbøker, som han mener er slike storstilte kilder, som om ingen har referert herfra før. Men han finner ikke kilder som nevner at Knut Hamsun bodde et år i nettopp Finland, Mannerheims land, like før forrige århundreskifte. Der ble Hamsun kjent med et totalitært samfunn på kroppen, og tok aktiv del i motstandsbevegelsen mot den autoritære russiske overmakten, et engasjement og en bevissthet han hadde gjennom resten av livet. Feltmarskalk Mannerheim ble forøvrig president i landet den 4. august 1944, tilfeldigvis på Hamsuns fødselsdag. Jeg vet jeg går langt over grensene i assosiasjonens og perspektivenes lek, men Hamsuns opplevelser med og i Finland er også en del av Hamsuns livsreise, selv om Tore Rem er tyst om alt som ikke passer inn i nazisporet. En av Tore Rems allmektige konklusjoner er at «Hamsun var antidemokrat, patriarkalsk, vitalist, førerorientert».[15]

Jeg kunne gitt Tore Rem honnør for å bryte med en stram kronologi, det er populært i moderne sakprosa. Et avsnitt eller en setning kan begynne på 1940-tallet, hente et brevutdrag fra 1890-tallet, henvise til en litterær figur fra en 1920-utgivelse og ende opp i vårt tjueførste århundre. Kontinuerlig hoppes det og plukkes det, særlig fra Knut Hamsuns godt over 3000 kjente brev, og enda flere sider litteratur, med kameraters og familiens private sjargong, med romanenes protagonister og antagonister. Det er ikke så vanskelig å klone eller gestalte den politiske figuren man trenger for å få budskapet til å stemme med forfatterens prosjekt, når man har et slikt arsenal å sette inn. En annen forfatter kan skape den motsatte figur, ikke noe problem. Tore Rems minste problem er å få Knut Hamsun til å bli «Adolf Hitlers trofaste støttespiller». Vær med på en tanke: Tenk hva man ville finne av privat retorikk om man fikk tilgang på Rems helhetlige e-mail-utveksling gjennom tidene, privat som offentlig? Eller min? Det kunne lagt grunnlag for et lite vakkert prosjekt.

Tore Rems rett til å dikte

Jeg innrømmer det, jeg skriver meg både harm og varm. Forfatter Tore Rems subjektive og udokumenterte påstander er så tallrike at jeg blir både fortvilt og skremt, men så skal jo boken ha «krimgåtens appell», det har jeg nevnt før. Men jeg går like fullt langt i å forsvare dikterens rett til å dikte, også Tore Rems rett til å dikte. I serien av det å være lesepolitisk indignert, går merknaden denne gang til påstanden om Sigrid Undset som en av Knut Hamsuns sterkeste motstandere «i politikkens og litteraturens verden overhodet». Vel, det er mye riktig i dette, men som vanlig er ikke bildet ensrettet. Jeg oppfordrer hvem som helst til å lese Undsets krigsrelaterte bok Tilbake til fremtiden (1949), og gjøre seg sine egne betraktninger om hvem som er mest politisk og demokratisk korrekt – eller ukorrekt – av henne og Hamsun. Alle vet at grensen mellom fakta og fiksjon kan være diffus, alt etter prosjektets sjanger og forfatterens kompetanse. Det eneste som er sikkert, er at Knut Hamsun. Reisen til Hitler ikke er den oppleste og vedtatte sannhet, det er Tore Rems sannhet, det er Tore Rems fortelling. Han skriver da også: «Dette er én av fortellingene som kunne fortelles. Det finnes andre.»[16] Jeg tviler ikke på forfatterens gode intensjoner, han skriver at én av de enkle grunnene til at boken er blitt til, er «for at vi ikke skal glemme».[17] Han skal ha takk for å minne oss på det vi alle vet. Personlig må jeg få legge til at den virkelig gode og faglige Hamsun-biografien er langt fra skrevet. Her får Tore Rem et poeng.

Fire hundre sider både bør og skal romme en del, selv med mørke tilsløringer i det sterke lyset, nesten som firehundreårsnatten. Alt kan ikke være like ille, og rett skal være rett, noen ganger blir jeg nysgjerrig. Hva er forfatterens kilde på Maria Czizeks historie, datter av Knut Hamsuns første kone, Bergljot, fra hennes første ekteskap? Det er ikke oppgitt noen noter til dette avsnittet.[18] Jeg selv besitter et visst kildemateriale på henne, men finner ikke noe av dette i litteraturlisten. Selv en trist leser kan bli nysgjerrig, så også her får forfatter Rem et poeng.

* * *

Selve besøket hos Adolf Hitler, de 45 minuttene som tittelen inviterer til, og investerer i, er ikke viktig for meg å debattere. Det hele er kjent, debattert og beskrevet en rekke ganger. De brukte stenografer på den tiden. Rem må naturligvis ta en god omgang på nytt, ellers ville det bli helt påtakelig med så lite samsvar mellom bokens tittel, bokens reisemetafor og de treenige kvarter. Han kaller møtet for «et av de mest perverterte øyeblikk i den lille nasjonens historie»,[19] og det er her jeg virkelig melder meg av. Nyheter? Vel, en liten debatt om hvem som hadde æren for besøket? Hvor de forskjellige aktørene satt – foran eller bak et forheng? Graden av korrekt oversettelse? Det spekuleres også rundt hvorvidt Knut Hamsun la merke til at Hitler forsøkte å skjule skjelvingen i venstrehånden. Tore Rem, dette er ikke så storslagent eller nytt, om enn aldri så pervertert! La meg få referere Hamsun, slik også du gjør:[20] «Det er ikke bøker verden trenger […], det er bøker som ikke er skrevet før.» Hvorfor har du skrevet denne boken, du kan jo så meget mer? Skriv da heller noe som ikke er skrevet før.

Jeg må få tillate meg å konkludere med at det er strengt tatt ikke noe nytt i Rems bok, ikke noe ukjent materiale som skildrer Hamsuns nazisme eller møtet mellom dikter og diktator, i «sin fulle bredde», slik det står å lese på smussomslaget. Det er galt nok som det er, man behøver ikke å gjøre det verre. Men jeg prøver meg på en tanke, nok en assosiasjon. Rem refererer flere ganger til det kjente fadermordet Hamsun gjennomførte på Henrik Ibsen, det kjente generasjonsoppgjøret med en gammel høvding. Det kan være dette Rem prøver seg på, i god akademisk tradisjon, jyplingen mot oldingen. For jeg klarer ikke å holde det inne, det er på nytt en sak jeg leser mellom linjene, uten å måtte skrive egne 400 sider, nemlig påstanden om nazifisering av Hamsuns litteratur. Det kan være her Tore Rems prosjekt virkelig er fundamentert. Han prøver seg på et generasjonsoppgjør, et par generasjoner for sent. Tore Rem vil være Knut Hamsun, kanskje skape en moderne forbindelse mellom seg og Hamsun, som den nye kapellan av det moralske evangelium. Det er en glede for meg på nytt å referere til samme Rem: «Vi bør vokte oss for å finne forbindelser der de slett ikke finnes.»[21]

Avslutningsvis kan jeg ikke dy meg, den siste assosiasjon, og denne gang kan det være at Rem har rett i sitt kildesitat, men jeg undres. Tross alt er det ikke påfallende mange feilsiteringer eller upresisheter i boken. Nok et poeng til Rem. På vei til Hitler, lørdag 26. juni 1943, etter den lange reisen og flyturen, noen minutter før selve bilturen opp til fjellriket og Berghof, siteres noe som Egil Holmboe, Hamsuns tolk, skal ha sagt:[22] «Hamsun skal ifølge Holmboe ha bestilt og tømt et stort ølglass med konjakk, uten at det har synlig virkning på den 83-årige hovedpersonen.» Kanskje hadde Hamsun for vane å drikke konjakk fra ølglass når mulighetene bød seg. Etter hva jeg vet, kan Hamsun også ha nytt sin krittpipe. Med den hitlerske fjellheimen som kulisser, en halv side senere, viser Rem til Hamsuns egen beskrivelse 40 år tidligere fra sitt møte med de kaukasiske fjell. Tidligere i boken har Rem en rekke henvisninger til Hamsuns I Æventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien (utgitt 1903).[23] Mitt ringe spørsmål – eller undring: Er dette med konjakken en nytelsespolitisk forveksling med følgende utdrag fra nettopp sistnevnte bok, fra jeg-personens møte med den sørrussiske byen Vladikaukas,[24] fra en bok som virkelig skildrer en politisk og oppsiktsvekkende reise, men hør:

Den lange jernbanereise har rystet sammen alle de forskjellige deler i våre hoder, det danser mange løse ting omkring derinne, vi kjører ennu; selv har jeg dessuten et tillegg av matthet, av ubehag, feber. Det der må nok kureres med en bitte liten dram, sier jeg. Og så ser jeg min leilighet til å helle konjakk i et ølglass.

Slik kan det også diktes.

*

*

Noter

[1] Rem, 337

[2] Rem, 16

[3] Rem, 28

[4] Kierulf og Schiøtz, Høyesterett og Knut Hamsun

[5] Rem, 118, 119

[6] Rem, 144

[7] Rem, 333

[8] Hjeltnes, Avisoppgjøret etter 1945, 205−206

[9] Rem, 122

[10] Rem, 128

[11] Rem, 338 og Hamsun, På gjengrodde stier, Nye Hamsun Samlede, bd 23, 296

[12] Rem, 324

[13] Hamsun, På gjengrodde stier, Nye Hamsun Samlede, bd 23, 199

[14] Hamsun, I Eventyrland, Nye Hamsun Samlede, 116

[15] Rem, 348

[16] Rem, 358

[17] Rem, 356

[18] Rem, 228

[19] Rem, 315

[20] Rem, 321

[21] Rem, 358

[22] Rem, 256

[23] Dette er originaltittelen. I henvisninger forøvrig bruker jeg nyutgivelsen fra 2009, I Eventyrland

[24] Hamsun, I Eventyrland, Nye Hamsun Samlede, 50

Litteratur

Dingstad, Ståle (2003): Hamsuns strategier. Realisme, humor og kynisme. Oslo: Gyldendal

Hamsun, Knut (2009): I Eventyrland. Oslo: Gyldendal. NHS

Hamsun, Knut (2009): På gjengrodde stier. Oslo: Gyldendal. NHS

Haugan, Jørgen (2004): Solgudens fall. Knut Hamsun − en litterær biografi. Oslo: Aschehoug

Hermundstad, Gunvald (red.) (1998): Hamsuns polemiske skrifter. Oslo: Gyldendal

Hjeltnes, Guri (1990): Avisoppgjøret etter 1945. Oslo: Aschehoug

Kierulf, Anine og Cato Schiøtz (2004): Høyesterett og Knut Hamsun. En nærmere fremstilling og vurdering av erstatningssaken mot Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal

Kolloen, Ingar Sletten (2003): Svermeren. Oslo: Gyldendal

Kolloen, Ingar Sletten (2004): Erobreren. Oslo: Gyldendal

Langfeldt, Gabriel og Ørnulv Ødegård (1978): Den rettspsykiatriske erklæringen om Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal

Rem, Tore (2014): Knut Hamsun. Reisen til Hitler. Oslo: Cappelen Damm

Rudborg, Bjørn (2007): Knut Hamsun og Finland. Porsgrunn: Norgesforlaget

Rudborg, Bjørn og Ole Petter Førland (2000): I Æventyrland − 100 år etter. Oslo: Gyldendal

Stuberg, Tore (1995): Hamsun, Hitler og pressen. Hamsun i norsk offentlighet 1945–1955. Oslo: Leseselskapet

Undset, Sigrid (1945): Tilbake til fremtiden. Oslo: Aschehoug

*