Til bunns i Jotunheimen. Bregnejakt i fotefarene til den gale engelskmannen

Tåka er heldigvis i ferd med å lette når vi nærmer oss Fleskedalen. Terrenget omkring oss åpner seg og får farge, fjellbjørka og vieren har fortsatt grønne toner, men toppene har det ikke travelt med å kaste slåbroken. Jeg hadde ventet hele sommeren på en lysning i værmeldingene. Det er allerede september og dagslyset litt mer tilbakeholdent for hver dag, og ikke minst står hjortejakta for tur. Det er viktigere for veiviseren min.

Vi – tre mann og en hund – er i en av de innerste krokene av Sogn, innenfor Øvre Årdal, og følger stien innover mot Skogadalsbøen og Jotunheimen, en sti som går over fjellet Friken før den igjen nærmer seg elva Utla inne i dalen. Men vi følger ikke stien over fjellet, skjærer i stedet rett ut mot Utladalen når vi kommer opp på den første ryggen etter å ha passert selene og de feite beitene i Fleskedalen. Midt imot har vi Hurrungane som virket så forlokkende på den engelske tindebestigeren William Cecil Slingsby (1849–1929). Ikke minst Storen, Store Skagastølstind, ble en besettelse, og denne besettelsen ga ham kanskje en plass i norsk litteraturhistorie som den gale engelskmannen.[1] Her tar vi en rast for å vurdere neste skritt.

Utladalen

Vi sitter og ser rett bort i Midtmaradalen, omkranset som den er av snødekte tinder – snø som kom i natt. Storen får vi bare et lite glimt av. Det var ingen overdrivelse at dette begynte å haste, snøen kunne kommet når som helst. Da måtte jeg ventet en vinter til på neste mulighet. Det var fimbulvinter i 1880 da Slingsby og følget hans, Thorgeir Sulheim og bæreren Halvor Eide fra Luster, tok seg fram fra Vormeli til Vetti gjennom Utladalen på bjørnejakt.[2] Eide fikk senere tilbud fra Nansen om å bli med til Grønland.[3]

Bjørkeskogen nedover de slakere liene står tett og hindrer utsynet ned i dalen der Utla har fortsatt landskaps­formingen hvor isen en gang slapp taket. Midtmaradalen tvers overfor oss er resultat av denne arbeidsdelingen – et skoleeksempel på en hengende U-dal. Vi kjenner fakta, men får ikke noe inntrykk av hvor langt det er ned til elva der vi sitter og rådslår.

Vi har diskutert mulige angrepsvinkler per e-post og på telefon, og senest over en konjakk eller to kvelden før. Kart og bilder er saumfart, beretninger fra området finlest, men få ferdes i Styggegjelet og Baklii. Gamle navn går ofte rett på sak. En mulighet hadde vært å ta seg fram nede i dalen, men det ville innebære vading av sideelver, og ifølge Slingsby kunne vi ikke vente oss annet enn strabaser blant vindfall og kampesteiner. Vi skulle dessuten helst ut igjen før dagen var omme. Derfor satte vi til slutt vår lit til Baklistigen, et «dalnes» som er med på å forme den sørvendte Baklii. Det er dit ned vi er på vei.

Bånnturer er ikke daglig kost på Vettismorki. Der er det topper som gjelder, som Hurrungane og Falketind. Jeg vet ikke helt om jeg har fått fram overfor reisefølget mitt hvorfor dette er så viktig, men merkelige turister er de kanskje vant til. Vetti ble turiststasjon allerede i 1875 på grunn av Vettisfossen og det ville landskapet.

Vi får merke på kroppen at det er lenge siden breen skurte berget reint her, der vi halvveis sklir ned sumpete skrenter, stavrer oss over sleipe urer og snor oss gjennom krattskogen ned til kanten av V-dalen. Der har hjorten et tråkk som er lett å følge, men fortsatt er det umulig å få oversikt. Vi kan bare ane avgrunnen bak småbjørkene utpå kanten. Tråkket fører oss like til toppen av Baklistigen hvor jeg endelig kan se ned i Baklii, stedet jeg hadde brukt en vinter på å sirkle inn.

I sin beskrivelse av Baklii forteller Slingsby om digre trær, bjørk og alm, som han knapt hadde sett maken til i Norge. Her måtte solen bake godt. Det er imidlertid ikke eventyrskogen til Slingsby jeg er mest interessert i, selv om en slik skog langt inni Utladalen ville vært oppsiktsvekkende. Han nevnte også en bregne, kongsbregnen, som stakk opp av snøen, og det er den jeg er på jakt etter. Fra vårt utsiktspunkt kan vi ikke se trær som skiller seg spesielt ut, og langt mindre artsbestemme bregner. Vi må ned i dalen.

Ned Baklistigen

Baklistigen fører oss strake veien mot bunnen av Midtmaradalsfossen. Selv om det er bratt, er det greit å ta seg fram fordi hjorten tydeligvis bruker «stigen». Dette ser ut til å bli langt enklere enn jeg fryktet da jeg satt hjemme og studerte kartene. Vi får et flott utsyn nedover Utladalen, så langt som til Styggegjelet, som stenger dalen og ser like uframkommelig ut som bygdeboka ville ha det til.[4] Det burde vært mulig å få øye på diger almeskog, men her er bare litt rogn som liver opp med oransjerøde fargeklatter blant fjellbjørka. Vi passerer også en gadd, ei tørrfuru som har blitt stående solvridd i sin egen impregnering. Mange furutrær på Vettismorki ble til spøkelsestrær på grunn av fluorforurensningen fra aluminiumsverket i Øvre Årdal, men de beholdt jo greinverket, mistet bare nålene i første omgang. Ikke godt å si hvilke påkjenninger utpostene på Baklistigen har vært utsatt for.

Vår ferd ser ut til å ende på toppen av en berghammer idet vi nærmer oss elva. Til høyre har bjørkekrattet hele tiden stengt sikten innover dalen, men vi vet at brattlendet på den kanten går over i en steil bergvegg. Slingsbys følge kavet seg fram i snøen på elveisen fra Vormeli, men åpent vann under Midtmaradalsfossen tvang dem til å rette blikket mot Baklistigen, som virket uoverstigelig. De kom seg opp på et vis, kanskje fordi alternativet – å vende tilbake i all løssnøen – bød dem slik imot. Mest sannsynlig passerte de rett under denne berghammeren. Is under fossen hadde en gang gjort det mulig for folk fra Vormeli å ordne med tau her, slik at de kunne bruke passasjen til å hente seg kjærkomment fôr til en marginal plass.[5]

På en tidligere jakttur hadde Slingsby og Sulheim fått et glimt av Baklii fra Kyrkjestigen på motsatt side av Utla. Fossen hindret et bedre innsyn, men Slingsby beskrev et forheksende sceneri.[6] Det var mer enn bjørnejakta som lokket da de endelig kunne sette føttene på trygg grunn i Baklii etter en nervepirrende klatring. Jeg også nærmer meg mitt mål, GPS-veipunktet Kongsbregne? som jeg har vært optimistisk nok til å plotte inn. Nå ligger det et sted der nede i bregneskogen, men de digre almetrærne jeg hadde forestilt meg, er ikke å se. Rett nok er almen rødlistet og i tilbakegang, men likevel er dette uventet.

I bregneland

Det er spesielt å komme til Baklii etter alle forberedelsene, men noen åpenbar botanisk sensasjon er ikke i sikte. I mitt hode er det en nedtur, men den synkende følelsen kan dessverre ikke hjelpe oss ned fra berghammeren. Vissheten om at vi var så nær målet, kan bli en tung bør opp igjen. Hittil hadde alle vanskeligheter fordunstet i den klare høstlufta, og heldigvis får ikke mismotet synke helt inn. Plutselig dukker jämthunden vi har med oss, opp i terrenget nedenfor. Etter hvert finner også vi hjortens krokvei ned i gryta, og snart har vi bregner oppunder armene og rullende stein under støvlene.

I de norske Slingsby-oversettelsene blir søkk og senkningbrukt for å beskrive Baklii, men et enormt amfiteater passer bedre, rammet inn som lia er av ryggen vi har kommet ned, og langt der oppe styrtningen hvor U-dalens myke former blir brutt. Her er det Utla som spiller hovedrollen med Midtmaradalsfossen som bakteppe. Selv om alt virker rolig nå, ligger det forventninger i dette landskapet. Hvilket drama kan ikke utspille seg her i vårløsningen?

Fra bakerste benkerad er det flere hundre meter ned til elva, men de storslagne omgivelsene må være lettere å overskue der oppe. Nede i bregneskogen mister man oversikten. Hvor skal jeg begynne å lete? Jeg forsøker først å krysse et par raviner, men innser raskt at den mest interessante vegetasjonen befinner seg innved Baklistigen. Overalt er det bregner som gjør det vanskelig å ta seg fram.

Det er de store bregnene ormetelg og strutseving som dominerer grunnen. Var kongsbregnen bare ornamentering i Slingsbys beretning? På den tida gikk det en bregnefarsott over De britiske øyer og alt tenkelig skulle prydes med bregne­motiver.[7] Det var uten tvil nok av store bregner i Baklii i 1880, men bregnebladene var delvis skjult av snø. Kunne Slingsby ha valgt den største og staseligste bregnen han kjente, bare fordi stedet fortjente det? Det han opplagt ikke visste, var at kongsbregnen på det tidspunktet var en ukjent art i Norge. Den ble ikke oppdaget før i 1938, i Søgne utenfor Kristiansand.[8] Senere er det gjort noen få, spredte funn av kongsbregne på Vestlandet, men langt fra Utladalen.

Jeg innser at det ser litt håpløst ut. Ikke noe av det jeg har lest om kongsbregnen, gjør det sannsynlig å finne den i Baklii, slik stedet framstår nå. Turfølget mitt har inntatt orkesterplass nede ved elva. De lurer selvsagt på om jeg har funnet bregnen. Selv har de funnet seg godt til rette og nyter friluftslivet.

Sola varmer godt, så den antakelsen skal Slingsby ha rett i. Men hvor pålitelig var han som visstnok skal ha vært modell for Per Sivles engelskmann i novellen «Berre ein hund»? Jan Schwarzott skriver i sitt forord til Norge: Den nordlige arena at Slingsby på sine mindre enn tre år i landet, fordelt på 21 år, opparbeidet seg større kunnskaper om «vår nasjon enn de fleste formår å tilegne seg i løpet av et langt liv». Men da hadde han tatt et oppgjør med sin «ungdommelige utålmodighet», som blant annet førstebestigningen av Storen i 1876 hadde vært et utslag av. Dumdristighet og overmot for egen fornøyelses skyld var ikke til å forstå for bygdefolk som hadde nok med å livberge seg.[9]

Slingsby kalte seg mountaineer. Det norske «tindebestiger» blir et for endimensjonalt begrep. Selve fjellet var viktigere enn klatringen, og så kom alt det andre i tillegg: lokal historie, kultur, tradisjon, geologi, flora og fauna. Jeg hadde overhørt uttalelser om at han overdramatiserte ferdene sine, men oversetterne har gjort ham noen bjørnetjenester. I Til fjells i Norge ble nattetemperaturen i Utladalen i begynnelsen av november regnet om til –30 °C. En litt annen avlesing av fahrenheitskalaen kunne gitt 5–6 minusgrader.[10] Når det gjaldt botaniske kunnskaper og vitenskap generelt, var det ikke lett å ta Slingsby i feil. Noen planter dukket opp på steder hvor de normalt ikke forekommer, men igjen var det oversetterfeil. Taggbregne hadde for eksempel på finurlig vis blitt til kristtorn.[11] Når det gjaldt kongsbregnen i Baklii, brukte Slingsby selv det vitenskapelige navnet Osmunda regalis. Hvorfor ikke bare store bregner? Dagbøkene som kunne gitt svar, gikk tapt da tyskerne bombet London under andre verdenskrig.

Mine følgesvenner diskuterer alternative ruter opp fra dalen, en ikke-eksisterende bregne er jo ikke mye å bruke tid på. Det tar ikke lang tid før de pakker sammen og forsvinner. Selv er jeg ikke helt ferdig i Baklii, jeg har flere spørsmål enn da jeg kom over fjellet til Årdal.

Etter finlesing av kildene vil jeg senere innse at almen kanskje var på vikende front allerede på Slingsbys tid. Han fortalte om veldige almestammer som lå der de hadde falt for lenge siden, og kjempemessige vindfall som lå som pinnespill, aldri høyreiste eller staselige almetrær. Jeg hadde vært altfor opptatt av kongsbregnen til å fatte betydningen av denne uttrykksmåten. Da jeg etter hvert beveger meg oppover mot Baklistigen igjen, er det alm jeg er mest på utkikk etter. En enslig hjortegnagd og markspist alm under berghammeren som nesten hadde stoppet oss, blir derfor en liten opptur.[12]

Jeg finner også flere varmekjære arter som engtjæreblom, kanelrose og myske, selv om det er lite blomster å se nå i september. Det har vært tider med varmere klima, som da almen kom til landet og fant veien helt inn hit. På grunn av et gunstig lokalklima har disse artene klart å holde stand i Baklii. Nå finner jeg ikke mer enn den ene almen, men jeg får bare undersøkt den nederste delen av skrenten langs Baklistigen. Jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon som bjørnejegerne gjorde i 1880. De kom over et bjørnespor som de fulgte et stykke opp i lia, men avbrøt jakten ganske raskt fordi sporet var minst daggammelt og de hadde lite tid å miste. Likevel måtte de overnatte i ei hule, men med bærer på laget vanket det femretters middag som ble avrundet med sjokolade og frosne bringebær fra Baklii.[13]

Nedenom og hjem

Jeg skulle gjerne vært lenger og undersøkt skrenten langs Baklistigen så langt det var mulig å komme. En fisketur neste år hadde blitt nevnt. Jeg vet ikke, jeg har mange tanker som kverner rundt i hodet når jeg tar meg opp Baklistigen igjen. Det som kunne blitt en artig historie, er jeg redd vil bli en nokså tynn spikersuppe. Gadden står der like taus, selv om den ganske sikkert har vært vitne til de siste par hundre års hendelser i Baklii.

Baklistigen ender i en liten terrasse, tydeligvis en liggeplass for hjorten. I skyggen av bjørketrærne kan den nyte kjøligere luft­strømmer fra Jotunheimen eller varme oppvinder fra bakerovnen nedenfor, og kanskje en liten lufting fra Midtmaradalsfossen. Dalnes er en god betegnelse, og med fritt utsyn hadde det vært et flott utsiktspunkt midt i dalen. Det kan man bare ane i den skyggende fjellbjørkeskogen, men det er et passende sted å senke pulsen og samle tankene.

Dette er uvant terreng, og det frister å få med seg mest mulig. Dermed blir det en litt annen rute tilbake mot Fleskedalen for å se om det er noe spennende i lia under Friken. Over beltet med fjellbjørkeskog blir det stadig brattere urer og bergskrenter. Jeg støter på et par andre bregner som er omtalt i Slingsbys beretninger, hestespreng og taggbregne. Var han, som mange av sine landsmenn, smittet av bregnebasillen? Uten kunnskap på feltet var han så visst ikke. Innsikt kan man få på forskjellige vis, nå får jeg det gjennom noen dype sprekker i berget. Her kan en kanskje ane en forklaring på almeskogens endelikt. Hele dalen bærer jo preg av skred, og ras og flom er noe folk i Årdal er vant til. På veien inn til Vetti hadde jeg passert Storeuri og lest om Olav J. Vetti Lauvhaugen som sikkert kunne gitt en god beskrivelse av ragnarok etter å ha vært vitne til hvordan ura ble til.[14]

Der og da ønsker jeg ikke å vite så mye mer om dette, men trekker bortover lia til jeg finner en farbar vei ut av dalens grep. Med tida vil grunnen under føttene mine forsvinne ned i dalbunnen, og mye vil havne i Årdalsvatnet. Er det slik det henger sammen? Det er en lettelse å kunne vende seg mot Hurrungane igjen med trygg grunn under føttene, men de står der like uutgrunnelige som før. På vei tilbake til Fleskedalen får jeg et flyktig glimt av ei hjortekolle, slik at jeg i tankene kan sende en takk for all hjelp.

Mørket er i ferd med å krype ut av Utladalen når jeg kommer så langt at jeg kan se utover mot Årdal. Dalen gir ikke så lett slipp på hemmelighetene sine. Kunne svaret på gåten ligge i sedimentene på bunnen av Årdalsvatnet sammen med restene etter almeskogen? Tilbake på Vettismorki treffer jeg tre karer som hadde forsøkt seg på Falketind, men som ble hindret av tåke. Selv om jeg hadde vært i Utladalen, var jeg ikke helt trygg på at jeg hadde kommet til bunns i saken om kongsbregnen.

*

*

Utdypende kommentar til «Til bunns i Jotunheimen. Bregnejakt i fotefarene til den gale engelskmannen»

Morten Bryde den 10/09/2015:

I mine «hete» yngre dager gikk jeg med min kjæreste Utladalen opp på vestsiden, over Utla ved Vormeli og tilbake på østsiden. Da gikk vi ned Kyrkjestigen og møtte i bunnen av dalen mye av den storslåtte floraen du beskriver, og også savner i din beskrivelse om bregnejakten. Jeg er ganske høy, men der i dalbunnen var vekstene – og da mener jeg det vi vanligvis kaller urter – høyere enn meg. Vi var virkelig i den syvende himmel der på bunnen. Takk for spennende skildring.

Noter

[1] Schwarzott i Slingsby (1998:8–9).

[2] Slingsby 1998:100–107.

[3] Kommentar fra K. J. Yttri datert 24.11.2006 om objekt SFFf-1994036.0341 i Fylkesarkivet, Sogn og Fjordane fylkeskommune (www.fylkesarkiv.no/foto/ ).

[4] Ve 1971:47.

[5] Slingsby 1998:104.

[6] Slingsby 1998:99.

[7] Boyd 1993.

[8] Høiland & Jørgensen 2007:144.

[9] Schwarzott i Slingsby (1998:8–10).

[10] Slingsby 2004:114.

[11] Slingsby 2004:21.

[12] Hovind 2010:112–113.

[13] Slingsby 1998:104–105.

[14] Det er flere opplysningstavler langs veien mellom Hjelle og Vetti, bl.a. ved Storeuri, men her er hendelsen gjengitt etter Ve (1971:44–45).

Kilder

Boyd, P.D.A. (1993). Pteridomania − the Victorian passion for ferns,www.peterboyd.com/ferns.htm, lest 14.11.2013.

Hovind, D. (2010). Botanisering i biblioteket: På sporet av kongsbregne Osmunda regalis i Utladalen. Blyttia 68 (2): 103–117.

Høiland, K. & Jørgensen, P.M. (2007). Lokale floristiske undersøkelser. I: P.M. Jørgensen (red.). Botanikkens historie i Norge (s. 131–177). Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Kartverket. (2013). Norgeskartet, www.statkart.no/kart, lest 22.11.2013.

Sivle, P. (1906). Berre ein hund. I: Sogor. Ein bundel (3. utg., s. 41–68). Kristiania: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Slingsby, W.C. (1998). Norge: Den nordlige arena: Skisser fra tindebestigninger og oppdagerferder i norsk natur mellom 1872 og 1921 (utvidet og revidert utgave ved J. Schwarzott). Oslo: Grøndahl Dreyer.

Slingsby, W.C. (2004). Til fjells i Norge (oversatt av T. Bryn). Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Ve, S. (1971). Slik vart bygda til. I: S. Ve (red.). Bygdebok for Årdal. 1: Natur og næringsliv (s. 26–77). Årdalstangen: Årdal Sogelag.

*