Tor Esaissen er selv en kunstinstallasjon. 83-åringen er kledd i en dongeribukse fra 1997. Den gikk det hull på etter hvert. Samtidig ble garnbutikken eller brodeributikken lagt ned på stedet. Han kjøpte restlageret og bestemte seg for å bøte buksen sin med garnet. Han tok først rød tråd. Så ble det hull igjen. Han bøtte med gult. Så kom nye hull som han reparerte med grønt og blått.
Sånn har han holdt på siden, og buksa er nå spektakulær og kunne gått inn i en motedesigners kolleksjon.
Jeg besøker Tors atelier og galleri i Lofoten i februar 2020. Jeg kjenner ham fra da jeg var nabo med ham og hans daværende kone Liv Elin Trygstad i Trondheim, på 1980-tallet. Hun er også kunstner. Vi bodde på Jonsvannet. Stoppestedet for Jonsvannsbussen var Osbakken, og så måtte jeg gå 15 minutter langs en melkevei, opp Røstadbakkene. Tor og Liv hadde enda fem minutter lenger vei å gå. Både jeg og de manglet innlagt vann og måtte hente vann i en vannkilde et stykke fra der vi bodde. Tor Esaissen hadde allerede da, på Jonsvannet, flyktet fra det urbane livet, med forbruk og «bruk og kast».
Tor Esaissen er født i 1936 i Trondheim. Han begynte sitt kunststudium ved Kunstskolen i Trondheim 1951 og fortsette ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, Statens Kunstakademi, Det Kgl. Danske kunstakademi i København og endelig ved Academie des Beaux-Arts i Paris studieåret 1959/60. Han har hatt utallige separatutstillinger og er innkjøpt blant annet til Trondhjems Kunstforenings Faste Galleri og Norsk Kulturråd. (Nordnorsk kunstnersenter 2020)
Verken Store norske leksikon eller Wikipedia har artikler om Tor Esaissen, men en ikke oppdatert artikkel fra Norsk kunstnerleksikon (som ble utgitt 1982–86) er tilgjengelig på nett (Wright 2013). I 2017 skrev imidlertid Oda Bahr en kunstanmeldelse i Morgenbladet som oppsummerer mye av hans virke som kunstner. Hun skriver blant annet:
Esaissen tilhører samme generasjon som Kjartan Slettemark (1932–2008), og de to har mange likhetstrekk. De skal dessuten ha kjent hverandre, og bodde på 1970-tallet samtidig i Stockholm. Også Esaissens kunst har ofte et aksjonistisk innhold, og han var tidlig ute med et engasjement mot plastforsøpling og oljeboring i nord. Stilen er eklektisk og fri, og han benytter gjerne funne materialer som søppel og emballasje. (Bahr 2017)
Under mitt besøk i verkstedet hans fortalte han om livet i Oslo på 1970- og 80-tallet. Han sa at han følte det som et fengsel. Derfor brukte han 3000–4000 meter piggtråd i sitt kunstneriske uttrykk de årene han bodde i hovedstaden.
Han flyttet til Lofoten etter tiden på Jonsvannet. Først til Svolvær hvor han bodde i ti år. Men han tok visst så mye plass at han måtte ut av verkstedet han hadde. Så kom han dit han nå bor og virker. Ikke langt fra Moskenes, i Sørvågen. Han kjøpte et nedlagt samvirkelag til 3000 kr. I første etasje etablerte han et galleri og tok inn anerkjente kunstnere fra flere land. Tor mener han har hatt besøk av kunstnere fra i hvert fall ni land. Disse kunstnerne ga ham inspirasjon til sitt eget virke. Det var Günter Grass, Per Kleiva og mange andre.
Stolt kan han fortelle at han ofte spør om å bytte kunstverk med de kunstnerne som stiller ut i galleriet hans, og at de alltid sier ja. Men de siste årene har ikke gallerivirksomheten med gjestekunstnere vært så stor. Da vi ankommer galleriet, er det en utstilling der han har mikset verk fra mange av de tidligere gjestekunstnerne med sine egne.
Mye er plastrelatert. Han er opptatt av at 88 prosent av havoverflaten er dekket av plast! Tor snakker ikke bare om plast vi ser, men også om de små partiklene som ligger og svever i vannet når de større plastbitene er brutt ned. Plast er jo ikke nedbrytbart sånn at det blir borte.
Han har skulpturer som er laget av plast. Skulpturer av ulike fenomen som han ikke liker, kan det se ut som.
Fru Plast.
Herr Plast.
Tre plastbarn.
Herr og fru Plast har piggtråd tredd rundt seg.
Et juletre, innpakket i plast. God plastjul!
Forbrukersamfunnet.
Han har meldt seg ut av det … for lenge siden.
Opp en bratt trapp åpenbarer verkstedet hans seg.
Det starter i trappa. Der er bilder og malerier stablet, og det blir tydelig at her må man gjøre seg smal for å komme frem.
Jeg har med min afghanske mynde. Det angrer jeg på, selv om hun er smal og god til å smyge. Jeg angrer også på min voluminøse vinterfrakk som kommer borti det meste.
Det er stabler av alle slag. Mest formet som pyramider.
Pyramider med toalettpapirruller.
Stabler med ulike pastillesker.
Stabler med flasker som har innehold proteinmelk.
Noen stabler har haugform. Det er de som består av tørkede bananskall.
Det er pyramidestabler med ulike hermetikkbokser.
Og imellom er det plater der ulike typer emballasje er spikret fast, slik at de utgjør spektakulære bilder.
En smal, smal sti fører bort til to stoler og et bord.
I sonen innenfor er det et slags kontor der bilag balanserer 50 cm opp i en haug som er plassert på en lysegrønn krakk. Tor Esaissens regnskap!
Og ved siden av ligger alle møteinnkallingene fra kunstorganisasjonen, som han har fått siden 1992, da han flyttet inn på dette verkstedet.
Store bunker med aviser ligger rundt.
I taket henger en paraply laget av selskinn.
På en stolpe henger et halskjede av hønseringer.
Ingenting har blitt kastet på minst 30 år.
Tors akvarellverk omkranser det hele og beskytter liksom utallige verk av andre, som blir oppbevart under taket og i stabler.
Kanskje er det for å holde akvarellene klare og rene at det henger en ren kopphåndduk foran en av de mest iøynefallende akvarellene. Den som henger midt i rommet.
Tor hører dårlig. Han tar på noen store øreklokker og kobler disse til noe som ser ut som en slags høyttaler, og dette fungerer som høreapparat. Så er praten, kakespisingen og kaffedrikkingen i gang. Han forteller om utallige ganger når han har brettet ut store papirflak, i gymnastikksaler og ulike gallerier, og latt barn utfolde seg fritt. Han mener skolen er et fengsel og hemmer barnas kreativitet. Han høres ut som om han er inspirert av Summerhill School, som er kjent for å hevde at skolen må tilpasse seg barnet, og ikke omvendt (Wikipedia 2020).
Han gjør en gest rundt i det overfylte og nedstøvede rommet og sier:
Dette er mitt liv.
Jeg kommer hit hver dag.
Planlegger ikke hva jeg skal skape. Det har jeg lært meg er hemmende. Da skaper jeg ikke god kunst.
Jeg har alt dette. Dette er mitt liv. Jeg skaper ut fra det dere ser her og så … etterpå … kan jeg noen ganger skjønne hva jeg har kreert.
Det er kroppen, hodet, hendene i samspill med alt her, som forteller meg noe jeg selv ikke har vært bevisst.
Og … jeg skal fortsette å skape, så lenge disse hendene kan.
Ettersom jeg jobber med scenekunstprosjektet «Grrrls over 60», som har som mål å bekjempe alderismen og som samtidig anerkjenner aldringen, ble jeg helt satt ut etter dette besøket.
Hamstringen … å ikke kaste noe … alt kan brukes … resirkuleres … har Tor holdt på med så lenge jeg har kjent til ham.
Sånn sett kan ikke denne sjokkartede, klaustrofobiske og astmafremkallende hamstringen plasseres i kategorien «det er typisk eldre mennesker … de kaster ingenting!». Det ville være å falle i alderismefellen.
Men, å bli eldre betyr kanskje at man blir mer av det man har vært, på alle måter.
Å samle, aldri kaste og anvende dette kunstnerisk, er et kjennetegn ved Tor Esaissen, og etter hvert som årene går, betyr det nødvendigvis at samlingen vokser og vokser, det blir mer og mer av det som har vært. Til slutt synes det ufremkommelig og klaustrofobisk overveldende, for en besøkende.
Kan Tor Esaissens verksted ses som en gedigen metafor på livets vei, funderer jeg på i etterkant.
Om man vil komme videre … fremover … må man kanskje stoppe opp … rydde unna … og oppdage at veien videre kan ta svinger man ikke tidligere har utforsket. Om ikke, blir veien vanskelig å gå. Den blir sannsynligvis trangere?
Eller, er det en del av aldringen at man ikke kan det? Ikke kan kvitte seg. Om den ufremkommelige veien er selve livet, vil da livet bli tatt fra en, om man rydder, kaster og kvitter seg?
Disse spørsmålene materialiserte seg så påtrengende oppe på Tors verksted at den spektakulære Lofoten-naturen bare ble kulisser for meg.
Inntrykkene var sterke, de fremkalte en slags desperat latter. Jeg var redd for å få mareritt etter besøket.
Men.
Jeg drømte ikke om Tor Esaissens verksted den kommende natten. Jeg drømte at jeg var i Trondheim, på Feministhuset, som vi holder på å etablere. Mange malte, det var frodig og kreativt. Men … så kom noen modne kvinner med perlekjeder. De skulle ha møte. De tålte ikke kaoset. Jeg måtte ordne opp. Slik jeg alltid gjør …
Er denne drømmen bildet på min vei som stadig blir trangere?
Besøket hos Tor Esaissen, er det et signal om å stoppe opp … og spørre:
Skal jeg kvitte meg med noe?
I tilfelle hva og hvorfor?
Hvilken sving, som jeg ikke ser, vil livet mitt eventuelt ta?
Eller… skal jeg bare fortsette på den veien jeg har gått og bli mer av det jeg alltid har vært?
Time will show!
*
Om forfatteren:
Berit Rusten er født i 1950. Scenekunstner og faglitterær forfatter. Har gitt ut Frelsende Tanter og romanifolket (2008), en særs aktuell og vakker bok, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk (2010), en dokumentarbok om Teater Polyfon, som er et teater i Trondheim, der alle aktører er asylsøkere og innvandrere, den NFF-støttede pamfletten Røyk ut New Public Management (2013) sammen med Astri Holm og Magiske timer. Magisk metode (2015), om «teater som metode» i språkutvikling og integreringssammenheng. Alle fem bøkene er gitt ut på Panter Tanter Produksjoner Forlag. Sammen med Astri Holm har hun også utgitt Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim (Snøfugl forlag 2018). Lever av å være freelance scenekunstner med utgangspunkt i scenekunstgruppa Panter Tanter Produksjoner. Gjorde ferdig sin masteroppgave «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» i juni 2014 og har anvendt dette materialet i iscenesettelser på Teaterhuset Avant Garden, med tittelen «Den røde fyrbøteren».
*
Kilder:
Bahr, Oda (2017). En munter refser. Anmeldelse av Tor Esaissens utstilling «Paradis og piggtråd. Tor Esaissen i Krysset på Sørvågen» i Morgenbladet 6.10.2017. URL: https://morgenbladet.no/kultur/2017/10/en-munter-refser
Nordnorsk kunstnersenter (2020). Tor Esaissen. URL: https://www.nnks.no/kunstnere/tor-esaisse/
Wikipedia (2020). Summerhill School. URL: https://en.wikipedia.org/wiki/Summerhill_School
Wright, Astri (2013). Tor Esaissen. Norsk kunstnerleksikon. URL: https://nkl.snl.no/Tor_Esaissen
*
