Tanta til Beate

Av Dag Ahlgren • 5. januar 2016

Motorens monotone summing har vært seilasens melodi i tre uker nå. Masten ligger taus på dekk, og den franske kanalveien er unnagjort. Nå gjenstår det noen dagers seilas nedover Seinen, elven som renner gjennom Paris og ut i havet ved Den engelske kanal.

Vi passerer Samois-sur-Seine, byen der jazzgitaristen Django Reinhardt bodde mesteparten av sitt liv. Ved byen ligger øya der den franske Django-festivalen arrangeres. Dit kommer det jazzmusikere fra hele verden for å spille sammen i Djangos ånd. Jeg har hørt at de ivrigste gitarspillerne teiper sammen noen av fingrene for å etterligne skaden Django fikk som ung.

Vi har Django-festival i Norge også, og om noen av deltakerne der teiper fingrene, vet jeg ikke. Men vi har sangen «Tanta til Beate» av Lillebjørn Nilsen, Norges mest djangoinspirerte melodi og en bestselger på åttitallet, og ifølge den har vi også jazzgitaristen Robert Normann, som visste hvordan Django spilte.

TANTA TIL BEATE setter på ei plate med hakk og sår.
Og tenker på den gangen hun var 20 år.

Lekterne på Seinen kan ha en lengde på 180 meter og laste opp til 4400 tonn. Foto: Dag Ahlgren

Den vesle øya der festivalen arrangeres, ligger og verner byen mot lektertrafikken som flyter på Seinen. For lekterne på denne elven er bredere, lengre og mer skremmende enn jeg kan minnes å ha møtt tidligere. En skyvebåt jeg møter, trykker seg gjennom motstrømmen med seks lektere foran seg i en sky av diesel. To i bredden, tre etter hverandre, og med skyveren bak med en motorkraft som torden. Om hver og en av de seks lekterne er en kontrabass, vil lekteren Doma fra kanalene være en banjo.

Det som går på Seinen er stort. Og stor er også Django Reinhardt, for han lever tross at han er død. Men selv om mange kjenner hans navn, og har hørt hans jazz, er det få som vet grunnen til han spilte slik han gjorde.

Seilbåten Embla II i sluse på Seinen syd for Paris. Foto: Dag Ahlgren

Django blir født i 1910 og vokser opp i en romanileir. Etter første verdenskrig slår foreldrene seg ned utenfor Paris, i byen jeg nå seiler forbi. Django er som attenåring en lovende banjospiller med flere studioopptak bak seg. På den tiden bor han i en campingvogn med sin kone Florine Mayer, to år yngre enn han selv. Mens Django forsøker å tjene til livets opphold som musiker, lager hun blomsterimitasjoner i papir med samme hensikt. Denne dagen har hun fylt campingvognen, og planen er å selge disse på gravlunden dagen etter. Sent samme kveld kommer Django hjem fra en spillejobb, og på en eller annen måte klarer han å velte et stearinlys på vei til senga.

Blomsterdekorasjonene tar fyr, og i løpet av kort tid er alt overtent. Papir brenner lett, og jeg ser ikke bort fra at campingvognen lyser som et fyrtårn i løpet av et halvminutt. Djangos kone er gravid på den tiden, og kommer seg raskt ut. For Django tar det litt lenger tid. Sannsynligvis forsøker han å slukke brannen, for kanskje er campingvognen, banjoen og blomsterdekorasjonene det eneste de eier. Familie og naboer kommer på plass, og drar Django i sikkerhet. På den tiden vet de muligens ikke at nedkjøling av brannsår reduserer skadevirkningene, så Django fraktes direkte til sykehuset.

Når jeg tenker på historien om Django, tenker jeg på «Tanta til Beate» og Hot Club de Norvège, bandet som Lillebjørn Nilsen var med i på åttitallet. I 1982 fikk de Spellemannsprisen med «Tanta til Beate». Og gruppens navn Hot Club de Norvège er ikke tilfeldig, for Djangos gruppe bar navnet Hot Club de France.

TANTA TIL BEATE hun bor i ei gate i Gamleby’n.
Og med hatt og fjær er hun et vakkert syn!

Django får første- og andregradsforbrenninger over halve kroppen, og er antageligvis ikke noe vakkert syn. Høyrebeinet er lammet av forbrenningen, og lillefingeren og ringfingeren på venstre hånd er stygt forbrent, og delvis lammet, de også. Legene på den tiden, vi snakker om 1928, mener at Django aldri vil kunne spille banjo igjen. De vil dessuten amputere det ene beinet hans.

Django griper roret i eget liv, nekter kirurgi og forlater sykehuset. Han tilbringer mer enn ett år på sanatorium, og lærer seg etter hvert å gå ved hjelp av en stokk. Kanskje tenker Django at legene bør holde seg til legeting, og avholde seg fra å mene noe om hans evne til å spille banjo. Eller beinet hans for den sakens skyld, for Django er vant til å jobbe for tilværelsen. Om det er frykten som styrer, vet jeg ikke. Det kan også være håpet om at ting skal ordne seg.

Det er også mulig at Django ser seg selv som skipper i sin musikalske seilas allerede da. Som barn spilte han på gata med familien, for både moren og faren hans var artister. Det ble liten tid til skolegang, og dagene for en romanigutt på den tiden handlet nok mest om å skaffe inntekter til mat og opphold i livets reise.

Det er sannsynlig at Django ikke kan lese og skrive, og da er musikken kanskje hans eneste mulighet. Django må prestere for å få noe tilbake. Dermed står det nok klart, tror jeg, at fremtidsutsiktene for en reisende, beinløs banjospiller i mellomkrigstiden ville være ganske dårlige.

Husbåt på Seinen syd for Paris. Foto: Dag Ahlgren

Hans eldre bror Joseph Reinhardt, gitarist og musiker han også, kjøper en gitar til Django. Brannskaden fører til at han lærer seg å spille med de tre brukbare fingrene på venstre hånd. Mens høyrehånden spiller på strengene, vandrer den skadede venstrehånden opp og ned på brettet, med bare pekefingeren og langfingeren i bruk. Tommelen kommer inn av og til på den tykkeste strengen, mens lillefingeren og ringfingeren ligger kroket i neven, uten andre oppgaver enn å holde seg i ro og ikke være til bry.

Det er mulig å etterligne Djangos stil med friske fingre. Lillebjørn Nilsen er en av de som behersker teknikken uten teip, og viser det med sitt gitarspill i «Tanta til Beate». Mens fiolinen starter melodien, komper gitaren takten i bakgrunnen på hvert slag. Og før Lillebjørns stemme tar over, hører vi Djangos stil.

TANTA TIL BEATE snur sin gamle plate enda en gang.
Og serverer te med melk. Lapsang Souchong!

Svart te med melk er ikke det det går mest av på Tostrupkjelleren i Oslo. Og det er ikke det Lillebjørn Nilsen drikker, da han er til stede der en fuktig kveld rundt tusenårsskiftet. Nilsen er på den tiden nominert til Oslo bys kulturpris, og som den ekte oslopatriot han er, ligger han godt an til å vinne. Men han tenker nok knapt på dette da han havner i diskusjon med daværende stortingsrepresentant Vidar Kleppe. I diskusjonen som følger, blir nok både Nilsen og Kleppe varme i toppen, for den går over i en ny fase idet Nilsen heller halvliteren sin i hodet på Kleppe.

Seinen skifter takt og gjør en venstresving som krever min oppmerksomhet. En ny sluse dukker opp foran meg. Døren er åpen, og jeg kjører rett inn. Mannskapet fester fortøyningen forut og jeg akterut. Jeg slår av motoren, og alt blir stille. Inne i slusen ligger det to lektere av nyere dato. Seilbåten blir ubetydelig i den enorme slusen, som nesten har plass til to bastøferger etter hverandre.

Når lekteren startet propellene, er det best for en fritidsbåt å holde avstand. Foto: Dag Ahlgren

En usynlig luke blir åpnet, og noen minutter senere er vi senket tre meter ned til neste nivå i elven. Veggene er grønne der vannet har stått. Det gnisser i jern mot jern når slusedørene åpner seg nedstrøms. Foran oss ligger dobbeltlekteren Frantz, full av sand. Mannskapet tar et bedre tak i fortøyningen, for når Frantz starter motoren og propellene begynner å rotere, da vil den tusen tonn tunge lekteren flytte på enorme mengder vann.

Jeg ser at kapteinen på Frantz gjør seg klar, for han drar i noen spaker inne i styrhuset sitt. Lekteren begynner å flytte på seg og lager et buldrende fossefall foran oss. Jeg roper til Mannskapet at hun ikke må slippe fortøyningen, men stemmen min blir borte i en sky av vanndamp og bunkersolje. Heldigvis kan hun sin jobb, og Franz skyver sanden sin ut av slusen og blir borte.

Om Lillebjørn Nilsen angrer på det han gjorde, vet bare han selv. Har hans forståelse av rett og gal kurs avveket noen grader, fordi promillen var stigende og hodet hot? Eller er det enkelte av de tilstedeværende pressefolkene som avviker fra kursen? Tradisjonen er at det som skjer på Tostrupkjelleren, blir på Tostrupkjelleren. Allikevel blir øl-hellingen hot stoff i landets aviser.

Hot er også Django Reinhardt elleve år etter ulykken i campingvognen. Året før andre verdenskrig starter, holder han og Hot Club de France to konserter i Gamle Logen i Oslo. Etter en av konsertene dukker vår egen jazzgitarist Robert Normann opp bak scenen for å snakke med Django. Robert Normann får låne Djangos Maccaferry-gitar, og spiller noen improviserte solostykker. Django lytter, smiler og sier:

«Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann.»

Louis Armstrong er en annen hot storhet innen jazzen som holder konsert på Gamle Logen i Oslo. Ikke samtidig, men han og Django treffer hverandre i Paris etter en konsert. Denne gangen er det Django som kommer backstage, og jammer med Lois Armstrong. I et intervju sier Armstrong om Django:

«He knocked me out.»

Medstrømmen nedover Seinen gir god fart, og den monotone stemmen fra båtens indre er så vidt hørbar. Jeg har det fint, sier motoren, rytmen er god og alt er som det skal. Djangos by ligger bak oss, og det eneste jeg ser ved elvebredden er tett løvskog og en hvit pelikan som sitter på en grønn merkestolpe med sine tynne bein og sitt lange nebb.

Jean-Baptiste (Django) Reinhardt holder høy fart i sin musikalske seilas, for på det mest aktive gjør han seksti studioinnspillinger på fire år. I 1953 dør han av hjerneslag 43 år gammel. Han begraves på gravlunden i Samois-sur-Seine.

Djangos musikalske skute fortsetter å seile også etter hans død, og i dag betraktes han som en av de største jazzgitaristene gjennom tidene. Han er dessuten den første europeiske jazzmusiker som har klart å påvirke en hel jazz-sjanger med gitarspillet sitt. I dag spilles «Tanta til Beate» av Djangos musikalske brødre i Paris. Og med det mener Lillebjørn Nilsen at han har klart det mesterstykket å eksportere rødvin til Frankrike.

Om forfatteren:

Dag Ahlgren (f. 1964) har gitt ut fire sakprosabøker på eget forlag. Fra høsten 2015 er han deltidsstudent ved masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Dag har Bachelor of Management fra Handelhøyskolen BI og har jobbet femten år med ledelse i det private næringslivet. I 2005 hang han dressen i skapet og kastet loss mot Middelhavet som skipper på egen skute. Dag har bodd elleve år utenlands fordelt på Hamburg, Rostock, Stockholm, Jerusalem og India. I tillegg til å være seiler og forfatter, er Dag også en lidenskapelig gatefotograf med tre fotoutstillinger bak seg og en bokutgivelse om gatefoto.