Status: Min tur.
Sol. Stråler. Gult lys flommer inn gjennom vinduet hennes, og varmen tar tak. Hun sitter foran Mac-en, søker, surfer, kikker og klikker. I år er det Star Tour hun skal reise med, i fjor var det Ving, neste år er det Apollo. Hun har et fast system, hennes egne regler, for å bestille reiser. Så. Nå klikker hun seg inn på hjemmesiden til reiseselskapet Star Tour. Charter: Ja. Fra: Oslo. Til: Alle reisemål. Voksne: 1. Reiselengde: 1 uke. Avreise: Ønsket reisedato: 31/7/13. Fortsett. Prisgruppe: 2500−3900. Systemet fungerer slik: hun må velge den første reisen som dukker opp på lista over Star Tour sine reisealternativer. Det er det enkleste. Hun slipper å velge. Følger bare systemet. Sitt eget og reiseselskapets. Hun liker at tilfeldighetene råder, på denne måten får hun muligheten til å reise til steder hun aldri ville tenkt på å oppsøke. En upåtenkt oppdagelsesreise. Fordi, hun kan på denne måten legge bort skyggelappene, og se de ukjente plassene med et åpent sinn. Det ble Tyrkia. Içmeler. Hun danser rundt i den store åpne blå stuen, «I am a lonesome traveller …» synger Paperboys. Høyt. Munnspill. Funky rytmer. «Ya YaYa.» Hun er i godt humør. Reisefeber 39+. Ut på tur. Ut på reise. Avgårde. Avsted. Ha det bra og adjø. Snart reiser HUN. Snart er det hennes tur.
(14 likes)
Alle snakker om det å måtte komme seg vekk. Få noen nye impulser, hente inspirasjon, koble ut, eller som en venninne av meg startet samtalen en gang, «Få oppleve hvor godt vi har det hjemme.» Vi er på en restaurant midt i byen, et hyggelig sted hvor en bare kan sitte og nippe til vin. Det gjør vi. Sitter ute ved et lite smalt bord plassert i vinduskarmen, vi deler en rosévin, har sittet her noen timer, så dette er ikke den første, kikker på menneskene som går forbi denne fine varme sommerkvelden, snakker om å reise; hva vi skal og kan finne på i ferier. Det er jo så kjedelig å bare være hjemme. Må vekk. «Hvor godt vi har det hjemme? Må man virkelig reise for å oppdage det? Er ikke det litt ekkelt, litt hovent, litt arrogant av oss?» svarer jeg. «Jo, men det er ofte sånn at når jeg reiser kommer jeg liksom hjem med andre øyne; det er så rent her, rent vann, frisk luft, folk er freshe. Lukter ikke klam svette overalt.» «Ja, men, vet du, er noen folk der ute, som synes vi lukter surmelk. Klar over det, digg eller?» svarer jeg. «Nja, bedre enn klam svette uansett, og vi trenger vel alle en pause fra hverdagen?» Vi kommer frem til at det er viktig å reise avgårde til et annet sted, til nye steder for å lete etter roen og få være i fred, komme til et sted: «der det finst andre reglar enn heime, der vi kan oppføre oss annleis enn heime, og gjer det», sier vi i kor.[1]
Status: Du og jeg, Mr. Crusoe
Listen er lang. Skrevet med blokkbokstaver på et linjert A4-ark. Gjennomtenkt og finpusset. Listen har blitt lenger og lenger, skrevet på nytt og på nytt ettersom dagene, denne ventetiden, har gått forbi. Det er en del av reisen. Denne planleggingen, denne pakkingen, denne ventingen, denne lengtingen etter å komme seg avgårde, fly av sted til ukjente strøk, utforske kriker og kroker, for å fylle livet med alle disse plassene og stedene, luktene, smakene, lydene, inntrykkene som verden har å by på. Hun føler seg litt som Robinson Crusoe. Hun, som han, skal på oppdagelsestur, ut i den store vide verden for å lære den å kjenne, helt alene for seg selv. Nervøs? Ja, kanskje litt, eller, ja. Veldig. Har jo reist alene før. Allikevel. Nervøs. Det er en del av pakka. Lykkebobler bruser rundt i hele kroppen. De sprekker. Hun er skjelven. Puster rolig, lytter til musikken. Det er skrekkblandet fryd. Det er nervøst. Det er intenst. Det er spent. Det er reisefeber 41+. Det er mye å huske på. Mye skal pakkes i den store blå kofferten før avreise, den ligger der åpen, men enn så lenge tom på sofaen, venter. Først må alle sakene og tingene legges utover det store spisebordet. Hun må å få en viss oversikt over alt som skal være med, holder ikke å stole på listen, nei, hun må se det foran seg. Passe på. Ha kontroll. Ingenting må glemmes. Solkrem: Check. To gensere av det mellomtykke slaget: Check. To bukser: Check. Ikke jeans, men typen chinos og harem, er visst det som er «in» i år forstod hun motemagasinene rett, også er de så behagelige å ha på seg i varmen synes hun. Både moteriktige og funksjonelle. Videre på listen har hun krysset av på bluser, singlets, undertøy, slippers og bikini. Hun må finne frem kamera, lader, lader til mobil, pass, billetter. Hun kikker på billetten. Flight No: BLX 521, Time 06:45, Boeing 737. «Morgenstund har gull i munn», sier hun høyt og lytter til sin egen stemme. Oppglødet og spontan. Ikke gjennomtenkt. Alt kan ikke være gjennomtenkt. Ja, ja, ikke noe å tenke på det. Sånn er det bare. Reise, ferie, fritid blir det uansett. Hun skal koble ut og lytte til sine egne rutiner, sine egne regler, sin egen rytme. Hun reiser alene. Alene på charter.
She is a lonesome traveller.
Hun liker det.
(20 likes)
Vi venter på en ny vin. Tenker: Hva er det vi venter på? Venter vi på at noe skal komme eller at vi skal dra? Hvor skal vi dra og hva skal komme? Vi er i bevegelse, hit og dit, opp og ned, frem og tilbake. Hele tiden. Tilfeldighetene i møte med tidsklemte skjemaer. «Ja, …» forsetter jeg, «… en reise rufser til i hverdagen, og jeg våkner på en måte. Får åpnet opp øynene mine. Får et nytt perspektiv, en ny opplevelse, et nytt jeg kommer til syne i reisen og blir i meg etter reisen. Og det som er så spennende er at vi møter mennesker vi aldri ellers ville møtt, og i møtet med dem blir vi kanskje venner, snakker, spiser, drikker og knytter bånd. Skaper et fellesskap som bare er vårt; her og nå. Tilfeldigheten eller skjebnen ville at vi skulle møtes, og vi gjorde det her og nå. Så. Skål! Lev i nuet!» Solen glir ned bak den høye røde mursteinbygningen foran oss. Skyggene på bakken er langlemmet og skakke. «Det er digg å reise», fortsetter venninnen min. «Får koblet helt ut, ikke tenke på regninger, klesvask eller jobb. Bare nyte.» Vi hever våre glass, smiler til hverandre, det klirrer. Smilene glir over i blikk festet til solens siste stråler, og følger dem nedover til menneskene som slentrer forbi i alle retninger. Hvor er de på vei? Hvor fører deres vei? Er vi alltid på vei?
Status: Turkist vann! Hvit vin! Joy!!!
Musikken har stoppet, hun lytter til sine egne tanker: finne en ny sang. Hun sjekker ut Spotify, søker «Joy ride.» Killers synger i rask takt. «When your highs are low, joy ride … When your hopes and dreams … Joy ride.» Trommetakt. Hoftevrikk. Rockefoten tar henne med rundt i huset, hun ser seg selv utenifra; dansende. Skal ut i det ukjente og fremmede, få nye og eksotiske erfaringer hun kan ta med hjem igjen, for å ha noe å snakke om, krysse av på listen over «places I have been» på Facebook. Hun vil ha sine venner med seg på reisen. Litt tryggere sånn. Vise at hun lever. Vite at de kan passe på med et lite tastetrykk. «Like». Kanskje også med et lite smil om munnen? Til gjengjeld; hun underholder dem, hun viser dem en liten krik, en liten krok av verden. Facebook status «I am here! WOW!» Instagram oppdateringer «Smile#ferie#sol#varme#2013#Iamhere#amazing#» Fint. Flott. Fantastisk. Fantastiske Syden. Fantastiske Tyrkia. Fantastiske Içmeler. Fantastiske Charter. Bare; hun har ikke tenkt til å drikke pils på Gardemoen klokken 05.00. Hun har ikke tenkt til å klappe når flyet lander. Hun har ikke tenkt til å være med på partybåten «Party ALL day − and ALL night long.» Hun har ikke tenkt til å kjøpe en vikinghjelm på den norske vikingpuben og drikke norsk vikingmjød. Hun har ikke tenkt til å ta en Syden-tattoo. Hun har ikke tenkt til å få rastafletter. Hun har ikke tenkt til å kjøpe billige T-shirts med dårlig print av palmer i solnedgang. Hun har ikke tenkt til å bade med et stort badedyr. Hun har ikke tenkt til å følge i Charter-Hilde eller Charter-Sveins fotspor. Hun har tenkt til å være stille, være i ro, være alene, i stillheten, i roen, i ensomheten. Hun har tenkt til å tenke. Tenke tanker hun aldri før har tenkt. Være i reisen. Være Robinson Crusoe.
(50 likes)
Skyggene har fadet ut og oransje lys fyller gaten. «Siste servering», sier servitøren idet han går forbi. Har hendene fulle av tomme glass, skitne tallerkener og en grønn vinflaske under armen. Sort skjorte, sort bukse, et lite sort forkle med to lommer, kulepenn og vinopptrekker; en servitørs viktigste verktøy. Hva er det dette handler om? Hvem er dette for? Hvor er det vi er på vei? Hvorfor reiser vi egentlig? Hvorfor kan vi ikke klare å sitte stille og være fornøyde her. Er det slik at sannheten faktisk ER at gresset alltid er grønnere på andre siden? Venninnen min avbryter tankene mine. «Det er faktisk en stamme på Papua Ny-Guinea, som reiser med døden i bagasjen over farlige farvann for å opprettholde alliansen og freden med nabostammene; de bytter smykker og reiser hjem igjen. Disse stammene kan altså ikke bare sitte hjemme og være fornøyde. De må ut på farlige tokter for å opprettholde det gode naboskapet.» Jeg legger til «Tenk! Å være tvunget til å reise så langt og farlig, for å kunne være trygg i ditt eget hjem. Snakk om en nervøs, intens og spent reise. Det er det jeg ville kalle en skikkelig Rundreise. Rundvei. Nei. Omvei.»
Status: It’s the final countdown!
Hun ser fornøyd over listen, skuer fornøyd utover bordet. Ser havet. Hører bølgeskvulp. Ser sand. Hører barnelatter. Ser turkis. Lukter klam svette. Det er fullt. Panikken om å ikke få plass i kofferten brer seg i kroppen. Max 20 kg. Hun bretter de fineste brettekantene, plagg for plagg, prøver, stapper, klemmer, trykker. Hun lukter klam svette. Kofferten er lukket. Reisefeber 44+. «This is it», tenker hun. Ferdig. Reisen kan starte. Eller har den allerede startet? Reisen startet vel egentlig da hun tastet siste tastetrykk på bookingen? I mellomtiden teller hun ned dager. Venter. Sjekker nett; things to do in Içmeler: «En liten og avbalansert perle», skiver Trip Advisor.[2] Passer perfekt, hun skal slappe av. Kan ta en kveldstur langs kanalen, oppsøke de små lokale butikkene, som selger lokale broderier og sølv, sette seg ned under palmer og fargede lysslynger, lytte til chill out-musikk og drikke en paraplydrink, mens bølgene slår i takt med musikken og solen går ned med samme rytme. Perfekt! Helt perfekt. Hun skal gå rundt, vandre i Içmelers gater og langs strandpromenader, lete etter stemningen, lete etter smakene, lete etter luktene, lete etter stillheten, lete etter roen, lete etter ensomheten, lete etter den klamme svetten.
(32 likes)
Jeg heller i siste rest av vinen. Deler likt. Forbi går lykkelige mennesker. Noen synger, noen skravler, noen holder rundt hverandre, noen ler. Høylytt. Det føles som hele Oslo er i ekstase denne herlige sommerkvelden. Samtidig som jeg heller, forteller jeg venninnen min: «Jeg har lest at våre forfedre, altså sjimpansene, lærte å gå på to bein for å frigjøre hendene slik at de kunne bære så mye mat som mulig. Dette skjedde for seks millioner år siden.»[3] Venninnen min følger med, jeg tar en liten pause, en liten vinpause, og tenner en sigarett før jeg ivrig fortsetter: «Hørt om Lucy?» «Hvem Lucy da tenker du på?» svarer venninnen min, mens hun skakker på hodet. «Den kvinnen som ble oppdaget på 1970 tallet, men som levde for 3,2 millioner år siden. Hennes føtter var ferdig utviklet og spesialisert for oppreist gange. Noen mener denne oppreiste gangen ble utviklet for å kunne krysse større åpne strekninger og lete etter mat.»[4] Vi ser på hverandre, venninnen min svarer: «Ja, henne har jeg hørt om. Og du tenker?» «Jo, når jeg reiser prøver jeg gå i mine forfedres fotspor, lukte de herligste luktene, se de flotteste utsiktene, jeg leter etter de beste smakene, de fineste krokene og de mest avsidesliggende krikene, jeg sanker inn så mye eksotisk mat og impulser jeg klarer å bære og nyter funnene reisene bringer. Jeg er liksom både Heyerdahl og Crusoe. Jeg vil lukte surmelk og klam svette på en gang! Skål!» Glasset er tomt. Vi reiser oss, og følger med i rekken av lykkelige mennesker; i lykkerus.
Status: Ferdig! Skål:)
Bordet er tomt. Rolige rytmer fyller stuen. Hun setter seg ned i den grå sofaen i den store blå stuen, tar frem vinglasset, skåler med seg selv, smiler til seg selv. Lykkelig. Endelig er kvelden kommet. Hun lener seg tilbake, tar en sigg, et glass vin og venter på at hun kan våkne, sette seg inn i taxien og suse avgårde. Hun legger frem reiseklær. Setter frem reiseskoene. Pakker reisevesken.
(23 likes og en god tur!)
Jeg ligger i sengen. Rommet snurrer rundt og rundt. Tenker, undrer, forundrer: Ligger det i menneskets natur, i menneskets instinkt, i menneskets sjel å gå, å vandre, å reise? Handler det om å lete? Lete nysgjerrig etter noe annet bedre? Lete etter noe annet. Hva da, annet? Sånn som Kafka Tamura, som 15 år gammel rømmer hjemmefra, fra sin far, fra Tokyo og legger ut på en reise, håpet driver han, håpet etter å finne sin forvunnede mor og søster. Tilslutt vender han tilbake, tilbake til Tokyo. Sovner og våkner til en helt ny verden.[5] Så fant han det han lette etter? Er det slik at når man våkner opp i sin egen seng etter en reise, så våkner man til en helt ny verden? Er det slik at man ser på seg selv, sitt liv, sin verden på en helt ny måte? Våkner man opp til et nytt seg? Jeg blar opp i boken Kafka på stranden, side 574, og leser: «Du flytter på deg uavlatelig, for å slippe gjennom denne tiden. Men du vil aldri slippe unna den, selv om du drar helt til verdens ende. Likevel er du nødt til å dra helt til verdens ende. For det fins ting som bare kan gjøres der, ved verdens ende.»[6] Så. Reiser vi for å fylle tiden? Hva med alle de som reiser uten å ville reise, men må? De reiser jo på en måte for å fylle livet med en annen tid, en annen tilstand, et annet liv. De ønsker å våkne opp til en helt ny verden. Og hva finnes ved verdens ende? Hvor finnes verdens ende? Er målet, altså selve reisen, verdens ende? Er det slik at «alle reiser er ein omveg heim.»[7] Øyelokkene faller igjen, og jeg tenker en siste tanke før drømmetankene tar over: Denne omveien, denne reisen rufser til i sinnet og tar sinnet med til verdens ende; som får meg, mine tanker, mitt sinn til å våkne til en helt ny verden?
Status: C YA later, KiSS & gOOdBYE!
Kamera: Check. Lader: Check. Mobil: Check. Lader til mobil: Check. Pass: Check. Billetter: Check. Hun sjekker en gang til: Check. Himmelen er rosa. Makrellskyene ligger lett over himmelen. Hun dusjer, pusser tenner, tar på meg reiseklærne, praktiske og funksjonelle klær; lag på lag, er forberedt på ulike temperatursvingninger fra 15+ til 30+ og aircondition. En hvit singlet, en rosa T-shirt, blå chinos, grå collegegenser, blå vindjakke og tøysko, typen Toms. Slippers og solbriller i reiseveska.
Vi er klare.
Vi sovner.
Vi reiser.
Vi reiser til enden og tilbake igjen.
Vi reiser.
Vi sovner.
Vi er klare for å lukte surmelk og klam svette.
*
«Surmelk og klam svette.» er skrevet som en pastisj over Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. En artikkel om pastisjskriving kan leses her.
*
Om forfatteren:
Line Sanne (født 1980) bor på Tjøme i Vestfold. Hun er utdannet Spatial Designer ved Central Saint Martins College of Art and Design i London, og har kunstfaglig bakgrunn fra Einar Granum og Strykejernet Kunstfagskole. I tillegg har hun Praktisk-pedagogisk utdanning fra Høgskolen i Vestfold. Hun har jobbet for firmaet SCENESANS, som prosjektkoordinator og scenograf for ulike store og små eventer, fotoshoots og reklamefilmer i byen, visual merchandiser for Lindex på Lørenskog og drevet eget firma som boligstylist og interiørkonsulent.
*
Noter
[1] Kalvø, 2003: Omslag [2] Trip Advisor, u.å. [3] Sjøgren, 2012 [4] Tunstad, 2007 [5] Murakami, H. 2007 [6] Murakami, H. 2007:574 [7] Sørebø, u.å.Litteratur
Espedal, T. (2006). Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Oslo: Gyldendal
Kalvø, Are. (2003). Syden. Oslo: Gyldendal
Murakami, H. (2007). Kafka på stranden. Oslo: Pax forlag
Sjøgren, P.K. (2012). Derfor begynte forfedrene våre å gå oppreist. Hentet mandag 22. juli 2013 fra http://www.forskning.no/artikler/2012/april/318975
Sørebø, H. (u.å). Kjente sitater og ordtak. Emne reise. Hentet fredag 26. juli 2013 fra http://www.ordtak.com/emne.php?cid=371
Trip Advisor (u.å.). Icmeler: Things to do. Hentet onsdag 24. juli 2013 fra http://www.tripadvisor.co.uk/Travel-g609056-s4/Icmeler:Turkey:Things.To.Do.html
Tunstad, E. (2007). Hvordan lærte vi å gå? Hentet mandag 22. juli 2013 fra http://www.forskning.no/artikler/2007/mai/1180518786.58
*
