Språkreisen til Færøyene

Av Eva Maagerø • 1. november 2009

Det er mange måter å reise på, med bil, båt og fly, med sykkel, hest og kamel; en kan reise i tankene, og en kan reise i drømmene. Her skal det handle om en reise i språket, men språkreisen foregår under en helt reell fysisk reise til et av verdens vakreste steder, Færøyene. Det er en reise i færøysk og norsk, som foregår på Færøyene, og det er min første reise til denne øygruppa langt ute i Atlanteren. Jeg har flydd med Atlantic Airways fra København, landa på flyplassen (flúgvøllurin) Vágar og tatt flybussen inn til Tórshavn, som er en av de minste hovedstedene i verden med sine 12.000 innbyggere. Det er november, regn og vind, sånt vær vestlendingene pleier å arve herfra et par dager seinere, men allikevel litt villere siden vi tross alt befinner oss midt ute i Atlanterhavet. Om været er aldri så dårlig, er det så vakkert at en blir slått til jorden. Grønne daler, hav og brenninger, bekker og fosser, og et lys som skifter fra minutt til minutt. En færøying jeg treffer, sier at de første færøyingene neppe tenkte på skjønnhet da de ankom øyene, men det er hvis historien er slik som islendingene pleier å fortelle den: Tapre menn fra Norge var på vei for å finne nytt land andre steder, men havet var krevende; halvparten ble så sjøsyke at de måtte settes i land på Færøyene. Fra disse stammer den færøyske mannlige befolkningen. De aller tapreste og mest sjøsterke seilte nemlig videre og slo seg ned på Island. De sjøsyke mennene på Færøyene fikk seg keltiske koner, og dermed var, ifølge færøyingene og ikke lenger islendingene, en usedvanlig god genetisk miks et faktum.

Språkreisen begynte på alvor da jeg i regn og kuling gikk ned i havna den første dagen og oppdaget to skilt. På det ene sto det:

Tað er strangliga bannað
at koyra rusk og
annað burturkast á
bryggjuna ella á sjógv.
Hetta kann verða sektað
eftir havareglugerðini
Tórshavnar Havn.

På det andre sto det:

Her er ikke loyvt
At skola fisk i sjónom
Heilsinevndin

Dette kunne jeg forstå! Jeg har forsøkt å lese færøysk før i tekster i ulike bøker om språk. Allikevel var jeg uforberedt på at jeg ville forstå så mye skriftlig færøysk så lett. Dette var en inspirerende erfaring, og jeg gikk i gang med turistbrosjyrer og avisa Sosialurin, som produseres i nabobygningen til Tórshavn hotell, der jeg bodde. Fra hotellrommet kunne jeg se journalistene svette over datamaskinene sine. Jeg fikk også et eksemplar av den største avisa på øyene, Dimmalætting, og kunne lese om veistrekninger som ble billigere enn ventet, om Statoil som nå blir kalt Effo på Færøyene, om to journalister som er i politiavhør fordi de har spist hummer levende, og om Arndis, Marita og Tóra som har åpnet strikkeutstilling i Lítluvík. Jeg forstår selvsagt ikke alt, men mye. Jeg kunne også lese om Gunnar og Brynhild Andreasen som har diamantbryllup, og som feirer dagen med barna sine lørdag, 7. november:

Diamantbrúdleyp
Leygardagin 7. november kunnu hjúnini Gunnar og Brynhild Andreasen á Eiði halda diamantbrúdleyp. Tey giftust í Havn í 1949 og búsettust Yviri í Gjógv á Eiði, har tey búleikast enn í dag. Børnini blivu fýra í tali, tvær gentur og tveir dreingir, og við teimum 12 abba- og ommubørn. Vit ynskja tykkum hjartaliga tillukku við hesumstóra hátiðardegi og gleða okkum at halda dagin saman við tykkum. Børnini

Jeg oppdaget at flere ord enn jeg hadde tenkt, er de samme eller nesten de samme på norsk, særlig hvis vi tar utgangspunkt i nynorsk og vestlandske dialekter. Det var jo også fra Vestlandet at de første bosetterne på Færøyene kom, og det er de vestlandske dialektene de tok med seg på ferden. Skriftbildet skiller seg bare ut med markering for lengde (for eksempel á, ó) og ð (som av og til uttales som j, av og til som v og av og til ikke i det hele tatt). Derimot finnes ikke bokstaven þ (þorn) som islandsk har beholdt. Endingene på substantiv og verb minner også om nynorsk. For eksempel ender infinitivene på a (arbeiða, hava, koyra, bjarga, drukna), og noen substantiv som dagar ender på ar i flertall slik som mange nynorske substantiv. Bare se hva som står på de knallblå postkassene:

Postkassin verður tømdur
mánadagar til friggjadagar
kl 18.30 og leygardagar kl 11.00.

Men påskriften på postkassa viser også noe annet, at flere stavelser er beholdt i færøyske ord, slik at ordets opphav er lettere å se. Det er ikke opplagt hva fredag og lørdag på norsk stammer fra, men det er det på færøysk, friggjadag og leygardag. I tillegg er gamle endelser beholdt i mye sterkere grad enn i moderne norsk. Mens presensforma av verta er kortform vert på nynorsk, er den verður på Færøyene, og mens noe blir tømt på fastlandet, blir det på færøysk tømdur. Verb har dessuten ulike endelser ut fra subjektet det står til. I presens heter verbet vera: eg eri, tú ert, hann og hon er, og i flertall heter det eru. I andre språk er det også slik, og i for eksempel islandsk og tysk er det flere endinger også i flertall. Det skaper stor rikdom i grammatiske endinger.

I tillegg har færøysk kasus. På flyet leste jeg i sidemannens avis om en kar som hadde bjarga húsinum. Verbet bjarga tar nemlig dativ, og húsinum er en dativform. Da jeg skulle betale på flybussen, sa sjåføren: «Ert tu úr Noregi?» Nok en dativ etter preposisjonen úr. Jeg ble glad for å oppleve to sånne fine dativer så tidlig på reisen og gledet meg til flere kasus, nominativ, akkusativ og genitiv, også. Kasus er som ulike «påkledninger» særlig substantiv får ut fra hvilken rolle det spiller i setningen. Er substantivet subjekt, får det en bestemt påkledning (nominativspåkledningen), er det direkte objekt, får det en annen (akkusativspåkledningen), og er det indirekte objekt, får det en tredje (dativpåkledningen). Står det i eieform, i genitiv, får det en fjerde. Dette er praktisk, for endelsen viser tydelig rollen. Men det er slett ikke den eneste måten å gjøre det på, for moderne norsk klarer seg nesten uten kasus ved å ha fast ordstilling og mange preposisjoner. I tillegg kan færøyske verb og preposisjoner kreve en bestemt kasus etter seg slik vi så ovenfor med bjarga og úr.

Siden færøysk har tre grammatiske kjønn slik som norsk (mens dansk bare har to), og kasusendelser varierer i både kjønn og tall, blir det mange endelser å holde styr på. Se bare på ordet bát som er hankjønn:

Hankjønn entall Ubestemt form	Hankjønn flertall Ubestemt form	Hankjønn entall Bestemt form	Hankjønn flertall Bestemt form
ein stórur bátur	tveir stórir bátar	tann stóri báturin	teir stóru bátarnir
ein storan bát	tveir stórar bátar	tann stóra bátin	teir stóru bátarnar
einum stórum báti	tveimum stórum bátum	tí stóra bátinum	teimum stóru bátunum
ein stórs bát	tveggja stóra báta	tess stóra bátsins	teirra stóru bátanna

Tilsvarende fins for hunkjønn og intetkjønn. Slik var det også i gammelnorsk, og derfor blir den færøyske språkreisen en reise tilbake i historien også, til et grammatisk system vi ikke lenger har på det nordiske fastlandet, men som øyfolkene har beholdt. Samme system, men med litt andre endelser, finnes fremdeles i islandsk. I tillegg er det beholdt i tysk, og i slaviske språk som russisk og polsk og i finsk-ugriske språk som samisk, finsk, estisk og ungarsk er det et enda flere kasus, ja, i finsk og ungarsk for eksempel er det et hav av kasus. Ikke alle har glede av grammatiske systemer, men har en først det, blir reisen i færøysk allerede her en god reise.

Jeg tok bussen fram og tilbake til Klaksvík fra Tórshavn, ca. en time og ti minutter hver vei. Over hodet på sjåføren hang et skilt med påskriften: «Ikki er loyvt at eta og drekka i bussinum». I bussinum er dativ. En annen dativ vi kom til på turen, var Undir Gøtueiði. Ved en rundkjøring i Klaksvík var det et monument som mintes alle de som druknet på havet, og som gjorde sterkt inntrykk på meg. Så mange var unge, 15, 16 og 17 år, 25 og 27 år. Noen omkom i forlis, noen i krig, og hos noen var det markert at de døde einstakur, ugift, i nominativ hankjønn. Hadde det vært snakk om kvinner, hadde det hett einstk, men ifølge minnetavlene var det bare mannfolk som hadde mistet livet til sjøs. I Klaksvík var det regn og kuling. Været gikk gjennom marg og bein og regnbukse og joggesko. Jeg redda meg inn på bensinstasjonen. «Ert tu til gangbeins?» spurte Haldis som sto der da jeg kom, og slo av en prat med jenta bak disken. Det var jeg. Samtidig er dette en genitiv slik vi på norsk har i stivnede uttrykk som til sjøs, til gards, til fjells. I gammelnorsk styrte preposisjonen til genitiv. Det gjør den fremdeles på Færøyene og på Island. Haldis var hjelpepleier på sykehuset i Klaksvík. Hun tok meg like godt med hjem og serverte kaffe med utsikt over fjord og fjell og viste meg vakre bilder fra øyene om sommeren og fra familiestevne på ei lita øy en del av familien hennes kommer fra. Haldis snakka norsk med innslag av nordmørsk. Hun hadde både gått på skole og arbeidet i Norge. De språklige båndene var mange og mangslungne på bussturen, fra Haldis’ norsk til stedsnavnene, som med lettere omskrivning kunne vært norske: Streymnes, Oyrarbakki, Skípanes, Fuglafjørður, Leirvik. På tettstedene ble farta til bussen målt. Det sto: Tin ferð 63. I Tórshavn var det en skípshandil, i Kollafjørður en timburhandil, og da vi reiste ut fra Klaksvík, sto det: «Takk fyri vitjuna». Da jeg skulle ta ut penger i en minibank for å komme med bussen hjem, fant jeg ut at minibank heter sjálvtøka. «Set kortið í» sto det. Billett het forresten ferðaseðil.

Færøyingene tar ikke opp båtene sine om vinteren. Havna både i Tórshavn og Klaksvík var full av store og små fiskebåter og noen fritidsbåter. Å lese båtnavn er en språkreise i seg selv. Hva heter båter på Færøyene? Mange hadde stedsnavn som Tíndholmur og Heinaberg. Andre het Ljukka, Vánir, Brandur, Brestin, og noen hadde fuglenavn som Tyrilsválur, Lundin og Svánurin. Som hjemme og mange andre steder forekom jentenavn: Bergtora, Tora og Vigðis, men også språklige reiser som Katrin, Barbara, Annie og Christel. En båt het Tórsbúgvin, torshavnbeboeren. Tórshavn er oppkalt etter den norrøne guden Tor og var først tingsted. Det tok lang tid før stedet ble by, for havna er åpen og værhard. Havet står rett på, og det har vært mye arbeid for å skjerme kaia tilstrekkelig for uvær. Smyril Line preger havna med den store blå ferja. Den går fram og tilbake til Esbjerg, og ikke lenger til Bergen, slik den gjorde før. På skiltet ved innkjøringen står det: «Vørur at bóða frá», og da må bilene fra Danmark kjøre på rødt, og «Ongar vørur at bóða frá», og da kan de kjøre på grønt.

Færøyingene er opptatt av språket sitt. Dansk har hatt en sterk posisjon, og det var først i 1937 at færøysk ble offisielt skriftspråk i eget land. Som islendingene har færøyingene forsøkt å finne hjemlige ord for nye fenomener, slik som ordet telta for datamaskin. Allikevel er det mer enn båtnavnene Annie og Christel som minner om andre strøk på kloden, og globaliseringen viser seg som i Norge og ellers i Norden gjerne på mat-, drikke- og fritidsfronten. I Tórshavn kan en ta en drink på Manhattan pub eller Cleopatra bar, kjøpe pizza med hjem fra Porta Via eller en sandwich på Sunset Boulevard, og en kan gå ut og spise på restaurantene Casablanca eller Rio Bravo. Rio Bravo reklamerer med franskur búffur, krydd búffur, barbecue steak og exotiskur búffur. Selv om et hus i Tórshavn har gjerde av hvalknokler og port av hvalkjevebein, og det hos noen henger fisk til tørk på veggen, er det lettere å få fajitas, pizza, club sandwich og Emilias fast food enn hvalkjøtt, kokt torsk og tørket sauekjøtt. Med designklær fra Guðrun & Guðrun, kroppspleie i Monroes vælverustova og mojitos og moderne jazz på barene er Tórshavn like internasjonal som hvilken som helst annen hovedstad. «Men ved sushi går grensa», sa en færøysk kollega. «Det kaller vi agn på Færøyene.»

Det er et språk til som blander seg med færøysk og språket til den internasjonale fritidsverdenen. Det er kirkesamfunnenes bibelspråk. Færøyene er et religiøst samfunn der over 80 % er medlem av den evangelisk-lutherske folkekirken, men hvor det også er mange frikirker. Både i Tórshavn og andre steder ligger bedehusene tett. Den største menigheten er brødremenigheten, som er representert over hele Færøyene, og som har ca. 10 % av færøyingene som medlem. Bakgrunnen for denne menigheten er reformasjonsbevegelsen til Johan Hus i Böhmen på 1600-tallet, og brødrene kalles også herrnhutere. På grunn av de mange frikirkene blander kirkespråk seg inn i bybildet med bedehus som heter Getsemane, Soli Deo Gloria og Betelma. Mens Susan Boyles’ «Cry me a river» og Tom Jones’ «Sugar Daddy» strømmer ut av barene og blander seg med kulingen fra Atlanterhavet, ringer kirkeklokkene inn til kveldsgudstjeneste minst like ivrig og tilbyr et helt annet kveldsprogram, som på den fredagskvelden jeg tilbrakte i Tórshavn, varte til over midnatt.

Språk er kultur og forteller om historie, handel, turisme, makt i verdenssamfunnet og mye annet. Førøysk er færøysk, men med et norsk blikk et søsterspråk der tråder vikles sammen i en felles fjern historie språklig og på andre måter. Samtidig er andre stemmer til stede, engelsk som alltid i det 21. århundre, og dansk, maktspråket, som mange unge færøyinger er i ferd med å svikte til fordel for engelsk, slik ungdommene allerede har gjort på Island, og slik finske ungdommer gjør med svensk. Foreløpig forstår alle meg og den norsken jeg serverer, og det er deilig. Det er lett å være sentimental fastlandsinnbygger og snakke om hvor viktig det er å forstå hverandre i Norden, siden jeg ikke har tenkt å lære aktivt verken færøysk eller islandsk. Jeg kan bare glede meg over den vellykkede språkreisen min i færøysk skriftspråk. Det er litt mer problematisk når en har færøysk eller islandsk, eller for den saks skyld finsk som ikke engang er et nordisk språk, som morsmål og både skulle lære et annet nordisk språk og engelsk (og eventuelt andre spennende språk der ute i verden). Men over et glass chardonnay og datamaskinen min en lørdagskveld i Tórshavn ønsker jeg at språkreiser i Norden forblir naboreiser, der det er enkelt å bli plukket opp av Haldis, og at vi blir venninner i løpet av et kort møte en lørdag formiddag fordi vi kan snakke sammen, ikke på grunn av mine språkkunnskaper, men på grunn av hennes som færøying.