Sorgen en form for eksil

Av Mari Kildahl • 14. mai 2013

Den franske litteraturforskeren, essayisten og semiotikeren Roland Barthes (1915–80) levde mesteparten av sitt liv sammen med sin mor. Da hun døde i 1977, begynte han å skrive om sorgen, korte notater på små kort. Bare tre år senere døde han selv, etter å ha blitt påkjørt av en bil. Kortene ble funnet og tatt vare på. I 2009 ble de utgitt samlet i boka Journal de deuil. To år senere kom boka på norsk.

Bokomtale
Roland Barthes: (2011): Sorgens dagbok
Oslo: Spartacus, 2011
Les Spartacus Forlags beskrivelse av boka her

Sorgens dagbok kan leses som en beretning om det tapte mødreland. I den beretningen er 62 år gamle Roland blitt en flyktning. Sorg kan oppleves som en form for eksil.

5. NOVEMBER 1977
En trist ettermiddag. Kort handlerunde. Hos konditoren kjøper jeg et terteskjell med saus (tøvete). Idet hun betjener en kvinnelig kunde, sier ekspeditrisen Her! Det var det samme jeg brukte å si når jeg hentet noe til mamma mens jeg pleide henne. En gang, mot slutten, gjentok hun halvt bevisst som i et ekko dette Her (Hei, her er jeg, ord som vi sa til hverandre hele livet igjennom).
Dette ordet fra ekspeditrisen gjør at jeg får tårer i øynene. Jeg gråter lenge (tilbake i den lydtette leiligheten).

Mamma, Henriette Barthes, er 84 år gammel da hun dør, hjemme i deres felles leilighet i Paris. Han, eldste sønnen, har pleiet henne de siste seks månedene. De har bodd sammen så å si hele hans liv.

Roland Barthes er selv 62 år da moren dør, den 25. oktober 1977. Allerede dagen etter begynner han å skrive dagbok. Som oftest bare noen få ord, noen linjer. Han lager seg små kartotekkort, noterer på dem, og daterer. Han fortsetter med det helt fram til den 15. september 1979, i bortimot to år. Det blir til slutt nesten 300 kartotekkort.

I starten blir det flere kort om dagen. Etter hvert kan det gå dager, en uke, imellom hver gang han skriver. Det betyr likevel ikke at sorgen er blitt mindre tung å bære, slik han opplever den, 24. mars 1978, som en stein … (rundt halsen i mitt innerste).

Han opponerer sterkt mot det som gjerne sies, og det som er psykoanalysens syn, at sorgen går i bestemte faser, at den er noe han må jobbe seg igjennom. For Roland Barthes er sorgen etter moren alt annet enn en kontinuerlig prosess, den likner mer på brå brudd, slag, noe uforutsigbart og martrende, som kommer igjen og igjen. Det avspeiles i notatene hans. De er korthogde, ingen like. De likner fragmenter, og man kan ane hva de er fragmenter av, den delen av sorgen som ikke lar seg uttrykke i skrift.

Han blir aldri ferdig med sorgen. Det han kan gjøre med den, er å skrive. Han gjør det han kan. Kanskje går det også an å si: han gjør det han er. Språk og liv henger tett sammen for den skrivende språkteoretiker Barthes. Det er fristende å si at han i likhet med Montaigne, som Arne Melberg påpeker i sin bok Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen (2007): «lever for å skrive (forme), og at han skriver for å leve». Fins det da noe mer selvsagt for Barthes å gjøre, etter morens død, enn å skrive, så langt språket rekker? Nei, neppe.

Den 21. november 1977 skriver Barthes: (…) Depresjonen kommer når jeg på det dypeste i sorgen ikke engang klarer å holde meg fast i skriften.

En vinterdag i 1980 blir Roland Barthes påkjørt av en bil i Paris. Han dør en måned senere, den 25.mars. Nesten tretti år etter, i 2009, blir dagboknotatene hans utgitt. Først i Frankrike, under tittelen Journal de deuil. To år senere kommer Sorgens dagbok ut, gjendiktet og med et essay av Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap.

I sitt essay hevder Stene-Johansen at Barthes går mye lenger enn de fleste når han beskriver sin inderlige sorg, og at han med det bryter tabuer. Stene-Johansen skriver:

«Sorgens dagbok er således et særegent stykke litteratur, og det er ikke lett å fastslå hvilken genre tekstene skal kategoriseres under.»

Men det fins trolig en åpenbar grunn til at Barthes går lenger enn de fleste når han beskriver sin sorg. Grunnen, som essayet tier om, er at notatene neppe ble skrevet med tanke på publisering. Det er det grunn til å nevne, og ha i mente, når teksten tolkes.

I Selvskrevet tar Melberg for seg ulike litterære strategier for selvframstilling, blant annet dagboka. Han insisterer på at den litterære selvframstillingens mestertrope er både – og. Altså en eller flere dobbeltheter i teksten. Slike dobbeltheter er også til stede i Sorgens dagbok.

Melberg påpeker videre at tap gjerne er utgangspunktet for både framstilling og selvframstilling. I sitt kapittel om litterære dagbøker, og spesifikt om forfatteren Witold Gombrowicz, hevder Melberg at det også er grunn til å tro «At den dagbokskrivende selvframstillingen betinges av en eller annen form for eksil, (…)». Og videre at polakken Gombrowicz, som befinner seg i eksil i Argentina, skriver på en slags «uroens bok»: «En dagbok hvor det fremste formålet tilsynelatende er å stabilisere og definere sin egen tilværelse og hevde sin egen eksistens, (…)».

Jeg undres: Er det mulig å se Sorgens dagbok som en liknende «uroens bok», der det for forfatteren først og fremst dreier seg om å finne ut av sin nye tilværelse, sorgen, og sitt (sine) nye jeg etter morens død? Med andre ord, innbakt i dette spørsmålet: Kan sorgen oppleves som en form for eksil?

Semiotiker og mammas gutt

Melberg skriver om sjangeren litterære dagbøker: «I dagboken skjer, som i all litterær selvframstilling, en fordobling i skrevet jeg og skrivende jeg; men i dagboken er relasjonen mellom disse jeg både prekær og intim.»

Dobbeltheten i Sorgens dagbok trer etter min mening klarest fram gjennom det jeg velger å kalle Barthes’ ulike stemmer. Noen ganger er det først og fremst semiotikeren Barthes, slik han «snakket» før han mistet moren, vi møter i teksten. Som her:

Jeg har alltid (med smerte) undret meg over at jeg – til slutt – kan leve med min bedrøvelse, hvilket vil si at den bokstavelig talt er utholdelig. Men – antagelig – er det fordi jeg på godt og vondt (det vil si med følelsen av ikke å nå frem) kan snakke om den, frasere den. Min kultur, min sans for skriften gir meg denne apotropaiske eller integrative evnen: Jeg integrerer, gjennom språket. (1. august 1978)
Andre ganger er det – om ikke bare, så mest tydelig – sønnen som har mistet sin mor, som «snakker»:
I natt drømte jeg om henne for første gang; hun lå der, men var slett ikke syk, i sin rosa nattkjole fra Uniprix … (4. november 1977)

Ofte er det både – og i samme notat:

Rådvill, barnløs, apatisk: Jeg er alene; det eneste som nå og da dukker opp, er forestillingen om skrivingen som «noe lystbetont», fristed, «frelse», prosjekt, kort sagt «kjærlighet», lykke. Jeg antar at en oppriktig gudfryktig kvinne har de samme følelser overfor sin «Gud».(21. november 1977)

Slik, i sitatet ovenfor, beskriver han selv skrivingen, som «frelse», det han tror på. Og når han gjør det, er det også i tråd med det han tror på som språkteoretiker. For semiotikeren Barthes er det åpenbart at mening blir til gjennom språket, og, mer spesifikt, gjennom tegnene. I boka Tekstteorifra 1973, beskriver han selv tekst som betydningsproduserende praksis.

Med andre ord: I en situasjon der livet brått har mistet sin mening for ham, blir språket, og teksten, et rom Roland Barthes kan gå inn i, for å forsøke å produsere ny mening.

Oppfattelsen av språket som et livsrom mer enn et språk, er for øvrig Barthes’ egen. Den var et bidrag, også fra andre franske tenkere som Jaques Derrida og Julia Kristeva, i den tverrfaglige diskursen knyttet til studiet av tekst som kom med det postmoderne samfunnet på 60- og 70-tallet.

En annen dobbelthet som gjenkjennes i Barthes’ notater, er at de på den ene siden er episodiske, ikke-lineære. Samtidig utgjør de med sin kronologi, dag for dag, på sett og vis en fortelling.

Konstruksjonen er også et fellestrekk ved litterære dagbøker, ifølge Melberg. Så kan man spørre: Dersom Barthes skrev disse notatene bare for seg selv, som terapi, og uten tanke for leseren, gir det da mening å snakke om konstruksjon og et konstruert selv?

Ja. For det første er all skriving, all tekst, en form for konstruksjon. Dessuten er det rimelig å anta at en språkteoretiker som Barthes var spesielt bevisst konstruksjonen i alt han skrev. Eller dekonstruksjonen. Som poststrukturalistisk språkteoretiker, og semiotiker, var han riktignok også opptatt av at tegnene vi bruker, inngår i en vev av betydning som ingen har full oversikt over. Vi er ikke fullstendig herre over språket. Meningen blir til mens vi skriver.

Tapt mødreland

Det er mer av det Melberg trekker fram i sin bok Selvskrevet, som kan brukes for å forstå Barthes’ dagboknotater bedre.

Melberg slår fast at selvframstillingen er litteraturens måte å diskutere det fundamentale spørsmålet på: Hvem er jeg? Og denne formidable ufordringen til jeg’et er det gjerne forfattere i eksil som konfronteres med. Eksemplene på dette er mange, viser Melberg. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at den som har mistet sitt hjemland, den som ikke lenger har tilgang til stedet der han hører til, han «rystes i sine grunnvoller», for å illustrere med en presis klisjé.

Identitet har med tilhørighet å gjøre. Psykologen Svend Brinkmann skriver i Identitet som selvfortolkning: «så handler identitet ikke så meget om, hvad man gør, som hvor man hører til.» Og videre: «Identitet er i den forstand ikke noget, der kan gives et objektivt mål som en persons højde eller vægt. ‘At høre til’ er ikke en statisk, objektiv og målbar egenskab, men et spørgsmål om en persons forståelse af sin egen tilværelse og fortolkning af sin egen situation.»

Da gir det også mening å si følgende:

Roland Barthes hørte til hos sin mor. Hun var på et vis hans hjemland, hans mødreland. Da hun dør, blir han fordrevet, ut i sorgen – en form for eksil.

Notatene forteller at han reiser, noen ganger til barndommens by Urt, andre ganger til Nord-Afrika. Men ingen steder føler han seg hjemme. Han finner ikke ro.

Fra en reise til Tunis:

Jeg kan ikke lenger finne tilflukt i mine tanker, verken i Paris, eller på reise. Jeg har ikke lenger noe asyl. (23. november 1977)

Tilbake i Paris etter andre reiser:

Skuffelse over flere reiser og reisemål. Ingensteds har jeg det bra. Veldig fort, dette skriket: Jeg vil hjem! (Men hvor? Ettersom hun er ingensteds, hun som var der hvor jeg kunne vende hjem) Jeg leter etter mitt sted. Sitio. (1. august 1978)

For stedet han befinner seg på, heter sorg:

Sorg: Et forferdelig sted hvor jeg ikke lenger er redd. (17. november 1977)

Der, i sorgen, søker han tilflukt i språket, et rom han alltid vender tilbake til. Midt i semiosis, mellom tegnene, forsøker han å finne ut av sin nye eksiltilværelse. Hvem er han nå, uten henne?

Jeg gjenskaper i meg selv, konstaterer at jeg gjenskaper i meg selv små trekk som tilhører mam.: Jeg glemmer – mine nøkler, en frukt kjøpt på markedet.
Hukommelsessvikten som man trodde karakteriserte henne (jeg synes jeg hører henne beklage seg så smått over dette), er nå blitt min. (7.oktober 1978)

Mer enn mor

Biografiske fakta om Roland Barthes kaster lys over forholdet mellom mor og sønn. Roland mister sin far allerede som ettåring. Tolv år gammel får han en halvbror, Michel, som etter hvert gifter seg. Selv bor Roland så å si hele sitt liv sammen med moren. Sannsynligvis er han homofil. Uansett er moren hans store kjærlighet i livet. Det vitner for så vidt dagboknotatene godt nok om. Men også det faktum at hans siste bok, La Chambre claire (1980), nærmest er en meditasjon over et barndomsbilde av moren, og at han planlegger en ny bok om henne, inspirert av Vita Nuova, Dante Alighieris bok til minne om Beatrice, hans elskede.

Dagboknotatene forteller om et helt spesielt nært forhold: … lider under det å aldri mer skulle trykke mine lepper mot hennes kjølige og rynkete kinn … (11. januar 1979)

Om kjærligheten:

– Hvordan jeg elsket mamma: Jeg var aldri tilbakeholdende med å oppsøke henne, gjorde det til en fest å se henne (ferier), ga henne en plass i min «frihet». Kort sagt, jeg knyttet henne dypt til meg, uten skrupler. Ufølsomheten stammer fra en slik trøstesløshet: Ikke én, i min omkrets, ville jeg orket å gjøre det samme for. Fortvilet egoisme. (1. august 1978)

Forholdet mellom mor og sønn var åpenbart nært, dypt og inderlig. Men det var også noe mer. Og for å kunne si noe mer om dette mer, tyr jeg til Martin Buber, jødisk filosof, og spesielt kjent for boka Jeg og Du. Buber skiller mellom det han kaller grunnordene Jeg–Du og Jeg–Det. Du er nærvær. Det er gjenstand. Han sier: «Jeg blir til ved Du’et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du.» Jeg blir altså bare virkelig til som et helt menneske i møte med et Du. Det handler om to ulike møter å forholde seg til andre mennesker på. Og uten et slikt Jeg–Du-forhold, mister man sin grunnleggende identitet som nærvær, som person.

Etter min mening taler disse notatene for at det var et slikt grunnleggende Jeg–Du-forhold som Barthes hadde til sin mor, og sannsynligvis ikke til noen andre.

Buber sier også: «I begynnelsen er forholdet.» Han beskriver deretter hvordan språk hos de «primitive», som har liv og forhold fylt av nærvær, overtreffer vår analytiske visdom. Og: «Det kommer ikke an på disse produkter av analyse og overveielse, det kommer an på den sanne, opprinnelige enhet, det forhold som leves.»

Holder jeg fast i Bubers utsagn, og leser Barthes’ notat fra 25.oktober 1978, finner jeg en gjenklang:

Jeg tenker igjen på Tolstojs novelle «Fader Sergius» (så nylig filmatiseringen, dårlig). Avsluttende episode: Han finner freden (Meningen, eller Fritagelsen fra Meningen) nårhan møter en liten jente fra sin barndom, Mavra, som nå er blitt bestemor, som simpelthen er kjærlig opptatt av sine egne, uten å problematisere fremtoningen, fromheten, Kirken, osv., og jeg sier til meg selv: Dette er mam. Hos henne, aldri noe metaspråk, ingen posering, ingen påtatt fremtoning. Det er dette som er «Hellighet».
[Å for et paradoks: Jeg som er så «intellektuell», i det minste anklagd for å være det, jeg som er så innfiltret i et uopphørlig metaspråk (som jeg forsvarer), overfor meg utsier hun suverent det ikke-språklige].

Det særlig interessante her, er hvordan Barthes plasserer sin mor utenfor sitt eget språk-rom. Hun «utsier», suverent, «det ikke-språklige». Hun bare ER der, med sitt nærvær. Rettere sagt: Hun VAR. Med hennes bortgang har hans «liv og forhold fylt av nærvær», for å bruke Bubers ord, også blitt borte.

Sorg kan med andre ord oppleves som en form for eksil. Og Sorgens dagbok kan ses som en «uroens bok», der det for Roland Barthes framfor alt handler om å finne ut av sin nye tilværelse som landflyktig i sorgen. Det innebærer også å stille spørsmålet: Hvem er jeg nå?

Om forfatteren:

Mari Kildahl er journalist og i ferd med å avslutte en master i faglitterær skriving ved Høyskolen i Vestfold. Hun har seks års erfaring fra dags- og ukepresse, og har også jobbet ti år som journalist og magasinredaktør i Hydro Media, det som den gangen var Hydro-konsernets kommunikasjonsbyrå. Siden 2001 har hun vært frilanser med eget foretak og har faste oppdrag for blant andre Universitetet i Oslo (forskningsartikler og webprosjekter) og månedsmagasinet Vi over 60 (featureartikler og portretter). Hun har også vært prosjektleder, redaktør og hovedforfatter av Rom for alle. Boka som kom ut i 2005, portretterer mennesker som jobber i Kirkens Bymisjon og inneholder også tekster av forfatterne Jo Nesbø og Per Petterson. Mari Kildahl har for øvrig studert historie og nordisk språk og litteratur, i tillegg til to år ved medielinjen i Volda. Hun skriver masteroppgave om bokhandelen – den gode, gamle, analoge – som kan betegnes som en truet art. Masteroppgaven er også et bokprosjekt med stipendstøtte fra NFFO.