Sommer i Balestrand

– Hva skal du bli når du blir stor da, Kari Irene?
Det er min onkel som spør, men både Rigmor og brødrene hennes er til stede, de sitter rundt kjøkkenbordet, ser avventende på meg.

– Forfatter eller misjonær.
Jeg kan svare uten betenkningstid, jeg vet det. Store smil brer seg på de fire ansiktene.

– Du kan bli begge deler, så kan du skrive om dine meritter på misjonsmarken! sier min 17 år gamle kusine, med latter i øynene.

Foto: Cathrine H. Busvold

Jeg vet ikke hva meritter er, men jeg skjønner at det er noe galt med det svaret, det lot i alle fall ikke til å imponere noen. Ønsket om å redde verden, på den ene eller andre måten, var der tidlig. Det var nok ikke frelsen jeg tenkte mest på, men de fattige barna i Afrika så så lykkelige ut der de stimlet sammen rundt den kritthvite misjonæren på TV. Det måtte være noe hun fikk til, hun, misjonæren, det var jo et ganske fint ord også, misjonær. Men forfatter, det var ordet sitt, og da ble man jo berømt i tillegg.

Kusiner

– Ikke så fort Rigmor, – ikke så fort, vær så snill!

Jeg sitter bak på Rigmors røde Diamant, vi suser i et uforsvarlig tempo nedover Balavegen. Sykkelhjulene knatrer i grusen og sender sand og støv oppover de bare leggene mine. Jeg klamrer meg fast rundt livet til min kusine, men hun fanger opp ambivalensen i stemmen min og tråkker enda hardere til nedover den lange bakken, hun elsker å skremme meg. Med skrekkblandet fryd tar jeg inn sommerdagen.

Kart over Balestrand tegnet av Roald Grimsø og gjengitt med hans tillatelse. Balavegen starter nesten øverst på kartet og litt til venstre for midten og løper ned til fjorden og tegningen av en rød minibuss. Kari Irenes sommerhjem var det hvite huset som ligger rett til venstre for syklisten til venstre på tegningen, som sykler på hovedveien Nedrevegen, som i dag heter Villavegen. Rett over veien for Kari Irenes sommerhjem ligger Villa Balderslund.

Sognefjorden glitrer foran oss, den er på sitt bredeste i Balestrand. På den andre siden ligger Fimreite og Bleia i en blåhvit dis. Fergestedene Hella og Vangsnes ligger på hver sin side av den lange fjordarmen inn til Leikanger, Hermansverk og Sogndal. Vi skimter Fridtjof den frøkne der han troner, 22,5 meter over jordbæråkrene på Vangsnes. Og bilfergene, som utrettelig krysser fjorden, svarte og hvite firkanter, fulle av feriefolk.

Vi fyker forbi velstelte hus og hager, enger med prestekrager, blåklokker og rødkløver, beitende kyr, kaklende høns, griser i innhengning, og fjordingen, den godmodige lysluggen. Alt er bilder, lyd og lukt, forbundet med en intens glede, over sommer, ferie og søskenbarn.

Villa Lorna. Foto: Ottar Starheim, NRK. Gjengitt med tillatelse fra NRK Sogn og Fjordane. Hentet fra https://www.allkunne.no/framside/fylkesleksikon-sogn-og-fjordane/historie-i-sogn-og-fjordane/historie/villa-lorna/1901/77651/

Jeg er lykkelig og redd, alltid litt redd sammen med Rigmor, hun skjeler litt, og noen ganger ser hun med vilje helt gal ut. Hun later som om hun er død for så å skrike til, rett opp i ansiktet mitt. Jeg blir ikke vant til det, men jeg må tåle det, det er en pris jeg må betale. Hun tar meg med overalt, jeg får en forsmak på livet som syttenåring; gutter, festing, venninnekrangler og forsoning, fortrolige samtaler, gråt og fortvilelse. Og foreldre som ikke skjønner noen ting. Rigmor får ofte husarrest, og jeg syns ubegripelig synd på henne, jeg får heldigvis være inne sammen med henne, jeg trøster så godt jeg kan.

Jeg suger til meg kunnskap der fra bagasjebrettet, læringskurven er bratt. Rigmors venninner er bare passelig interessert i den lille kusinen som alltid skal være med. Men Rigmor får en etterlengtet lillesøster om sommeren, jeg en filmstjerne av en storesøster. Jeg vil ikke miste et sekund av det.

Vi er nede på hovedveien, den følger fjorden utover fra Holmen, det gamle Balholm, der kaien, butikkene, hotellet og pensjonatene ligger. En kilometer ut ligger mine besteforeldres hus, mitt sommerhjem. Sveitservillaer ligger på rekke og rad, noen er spektakulære med dragehoder og utskjæringer malt i rødt, grønt, blått og hvitt. Hagene er som små parkanlegg bak rosehekker og hvit stakitt.

Villa Balderslund. Foto: Ottar Starheim, NRK. Gjengitt med tillatelse fra NRK Sogn og Fjordane. Hentet fra https://www.allkunne.no/framside/fylkesleksikon-sogn-og-fjordane/historie-i-sogn-og-fjordane/historie/villa-balderslund/1901/77662/

Turister rusler frem og tilbake langs hovedveien, stopper opp, peker, fotograferer. Noen av de eldre damene har lyst, nesten blålilla hår og briller som peker oppover ytterst, de kommer fra England og Amerika. De kommer igjen år etter år og bor i ukesvis på hotellet eller et av pensjonatene. Nederlenderne har fjellsko og turtøy og ligger i telt på Sjøtun Camping, det gjør mange av tyskerne også, de vil gjerne fiske. Familier fra middelhavslandene gjør mye ut av seg, de roper når de snakker og så er de så pene! Guttene ler og roper Bella, Bella! til lyse jenter. Jeg er mørk.

Rigmor tråkker rolig på sykkelen uten gir, det er bare bortover nå, og jeg kan puste ut. Jeg kjenner lukten av lær fra sykkelsetet og hører den taktfaste lyden av fjærene under setet, ettersom Rigmor tråkker ned og slipper opp. Luktene fra roser, kaprifol og sjasmin, nyslått gress og varm, fuktig asfalt fyller luften. Det er kort mellom regnskurene i Balestrand, og fantastiske regnbuer hvelver seg ofte over landskapet.

Vi er på vei hjem for å drikke formiddagskaffe. Det betyr saft og skillingsboller eller vestlandslefser ute i hagen. I godvær setter balestrendingene seg ut, på brygger, i fjæra, inntil husveggen. Selv husker jeg nesten bare sånne dager, men jeg vet hvordan det er når det regner i dagevis, og tåka henger tungt nedover Tjuatoten. Da er det tid for å tegne eller lese, eller bare vente seg syk på at et eller annet søskenbarn skal komme til syne langs veien, i regntøy og gummistøvler.

Jeg har syv til sammen. Det er Rigmor og hennes to brødre, de er oppvokst i Balestrand og bor der hele året, heldiggrisene. Så er det Kjersti som har tre brødre, de bor på Østlandet og kommer på ferie som jeg. Kjersti er bare ett år eldre enn meg, jeg kan ikke sitte stille når jeg vet hun skal komme. Hun er full av historier og vitser, hun kan herme etter hvem det skal være og får meg til å le så det verker i magen. Men hun er oppdratt som meg, hun må hjem til hvert eneste måltid, og i tillegg må hun og brødrene vaske opp, fire ganger om dagen. Det tar evigheter før de får gå ut, og de må tidlig hjem om kvelden. Kjersti og brødrene har alle fire besteforeldre i Balestrand, og bor i huset til sin mormor og morfar når de ferierer.

Med Kjersti er leken alvorlig og krevende, jeg må anstrenge meg. En sommer skulle vi lage parfyme av rosebladene bestemor hadde samlet sammen, de som var i ferd med å visne og skapte inntrykk av dårlig hagestell. Rosebladene ble lagt i vann over natten, og vi var nokså sikre på at vi ville ha flere liter parfyme, som vi kanskje kunne selge, dagen etter, vi hadde små flasker og flere norgesglass klare. Det gikk ikke helt som forventet, men jeg kan ikke huske at vi tok det så tungt, vi var raskt i gang med nye prosjekter. Det kunne handle om å legge ut feller for småbrødrene eller jage spøkelser ut av den rå kjelleren der det sto tønner og dunker etter vår bestefars tidligere øl- og vinproduksjon. Mamma fortalte at bestefar og kompisene hans, lensmannen, doktoren og redaktøren for lokalavisen, pleide å røyke smalahove der, det ga meg uhyrlige bilder i hodet.

I hønsehuset var det et loft hvor alt av gammelt skrap havnet, der burde vi rydde mente Kjersti, og vi tok fatt, gang på gang, men fortapte oss i alt vi fant. En sommer laget vi et helt nytt språk, med et eget alfabet, sånn at vi kunne snakke høyt om hemmeligheter, men det ble komplisert, det tok en evighet å si de enkleste ting.

Det aller beste var å sitte sammen på den doble utedoen i hønsehuset, lese gamle ukeblader og snakke om alt det to kusiner snakker om. Jeg tror det er i det hønsehuset jeg har ledd mest i mitt liv. Kjersti kunne alt, fikk til alt, og de italienske guttene ropte til henne, enda hun var mørk hun også.

Besteforeldre

Bestefar døde da jeg var fem, men jeg husker ham godt. Han var yrkesmilitær, streng og morsk. Samtidig var han veldig interessert i barnebarna. Han var opptatt av hvordan det gikk med oss, hvem vi var sammen med og hva vi holdt på med. Han tålte ikke slurv og fantestreker. Jeg fikk beskjed om å gjøre det tydelig for alle at jeg het Kari Irene, ikke bare Kari som de fleste sa.

Jeg forsto tidlig at min mor var preget av sin autoritære far, han var høyrøstet og kunne fare opp i sinne, hvis fisken var for salt, eller potetene for mye kokt. Han kunne kjefte så det hørtes ut gjennom den åpne glassverandaen og ut på veien der turister, naboer, presten eller læreren kunne gå forbi. Det fikk min mor til å skamme seg så mye at hun fikk for vane å se ned. Min bestemor, Klaudine, sto rank og tilsynelatende uanfektet gjennom seansen, lot ham gjøre seg ferdig. Det gjorde det sikkert ikke lettere for min bestefar, tausheten var en ettertrykkelig avvisning, tenker jeg nå. Bilder av henne fra den tiden viser en sterk og stolt kvinne som ikke lar seg knekke, dog ofte med en litt bister mine.

Bestemor var min bestefars rake motsetning, hun var tolerant, fordomsfri og på mange måter forut for sin tid. Hun syntes mine langhårede fettere var flotte og brydde seg lite om hvordan de kledde seg. Hun var yrkeskvinne, forretningskvinne. Hun ble født i Vik i Sogn, men begynte tidlig i vevlære hos en myndig tante i Balestrand. – Vi jentene satt konstant i veven, fortalte bestemor, men selv likte hun det, hun kunne improvisere med mønstre og farger når det ikke var bestillingsverk på gang. Senere fikk hun egne vevjenter i eget hus. Det skal ha gjort min bestefar mildere stemt. Bestemor reiste til Oslo og Bergen med teppene sine, deltok på utstillinger, solgte, vant priser. Vevingen var livet hennes og gjorde henne antagelig motstandsdyktig mot ektemannens temperament.

Keiser Wilhelm kommer på besøk

Jeg ble aldri lei av å høre bestemor fortelle om da keiser Wilhelm den 2. trådte inn i huset med sitt følge, for å kjøpe tepper. En liten hund med bjelle rundt halsen dannet fortroppen der han spankulerte langs veien. Han likte nok å varsle sitt komme. Jeg fikk se bilder av det og tenkte at han var som keiseren uten klær, en spradebass, men Wilhelm hadde klærne sine på, heldigvis.

Da han kom inn, pekte han med stokken sin på teppene han likte: – Das, und das, und das! Vevjentene rullet og pakket i en forrykende fart mens min bestemor nikket og noterte, det var salg med høy fortjeneste og god reklame. Dagen før hadde de hørt kanonene og sett skipet hans «Hoenzollern» komme inn fjorden, de visste hva som ventet. Tepper og løpere ble hengt opp, inne på hver eneste ledige vegg, ute over rekkverk og stakitt. Keiser Wilhelm var en hyppig gjest i Balestrand i årene før 1. verdenskrig. Han satt i hagen hos sin venn, professor og billedkunstner Hans Dahl, da han fikk beskjed om krigsutbruddet, 25. juli 1914. Fra da av var det slutt på besøkene.

Bestemor og jeg

Ikke lenge etter at min bestefar døde, flyttet min bestemor hjem til oss i Skien der vi bodde. Da sto huset i Balestrand tomt til vi kom på ferie, mamma, pappa, bestemor og jeg. Mamma var opptatt av at min bestemor skulle få et godt liv som gammel. Som mange følsomme barn, tok hun på seg ansvar for det hun så på som sin mors vanskelige skjebne. Det voldte henne store kvaler å forlate moren da hun i sin tid reiste fra bygden for å gå på handelsskole, samtidig var det forbundet med lettelse og frihetsfølelse.

Bestemor fikk god plass i det store huset vårt i Hesselbergsgate, hun fylte rommet sitt med tepper, bøker, garn og sekkestrie. En bordvev var plassert i et hjørne, men som gammel ville hun heller knytte tepper, skapergleden var den samme. Det var fint å ha bestemor i huset når jeg kom hjem fra skolen. Hun leste mye, og få ting var uinteressante for henne. Det inspirerte meg, og vi hadde alltid mye å snakke om. Hun mente jeg ville bli en god doktor. Når hun snakket om gamle dager, måtte hun ofte le, det var som om hun så sitt liv utenfra, som på film, hun aksepterte liksom alle scener, også de ubehagelige. Jeg har lyst til å ligne henne. Hun hadde et bilde av min bestefar som ung offiser som bokmerke. Han var mørk som en spanjol, streng i blikket, svart snurrebart. – Se på ham, sa hun, – stram kar!Var han ikke flott? Både hun og min mor pustet lettere da han var borte, på bilder fra tiden i Hesselbergsgate smiler min bestemor alltid, åpent og leende.

Esefjorden. Foto: Cathrine H. Busvold

For meg er minnene fra somrene i Balestrand en hellig samling av sanselige inntrykk, stemninger og situasjoner. De stupbratte fjellene er tett på, som langs Sognefjorden for øvrig, men i Balestrand strekker en slak fjellside seg mykt ned mot fjorden og legger til rette for kultivering av landskapet; enger, marker og hager. Det er mektig og vennlig på en gang. Innbyggerne er mer enn vanlig stolte av bygden. Man kan ane en selvgodhet og en solid dose patriotisme, den har slått rot i meg også, jeg snakker gjerne om mine røtter og min tilknytning til stedet. I Balestrand hadde jeg sommersøsken, jeg lærte å svømme der, hadde min første sommerjobb der, som jordbærplukker og -selger. Jeg gikk i fjellet der. Jeg var forelsket der, i en tremenning viste det seg, vi gikk på dans i samfunnshuset og på tur til Balastølen.

*

Jeg ble verken forfatter eller misjonær, og ikke doktor heller, men jeg valgte et yrke der jeg kan være med å forandre noe for noen. Jeg kan kjenne meg veslevoksen ennå, og redd, men jeg har noen gylne minner, de er mine, de er meg.

*

Om forfatteren:

Kari Irene H. Busvold er født i 1960. Hun jobber som privatpraktiserende spesialist i psykomotorisk fysioterapi i Bærum, og er opptatt av medisinsk uforklart smerte som fenomen i klinisk praksis. Hun har mastergrad i helsefagvitenskap fra Universitetet i Oslo og er nå student ved masterstudiet i faglitterær skriving, Høgskolen i Sørøst-Norge.

*

Del artikkelen på sosiale medier