Som en fisk på land

Klokken er kvart på fire da jeg kjører inn på parkeringsplassen foran rådhuset i Aurskog-Høland. Jeg har en avtale med pedagogisk-psykologisk rådgiver Njål Utgård og er sent ute. Etter å ha låst bilen småløper jeg over den våte asfalten mot glassdørene der lyset fra kommuneresepsjonen skinner hjemmekoselig ut i den halvmørke ettermiddagen, og idet jeg omsluttes av varmen innenfor finner jeg fram mobilen, jeg vil sjekke batteriet en gang til. Den har plenty av strøm. Pulsen er fortsatt høy da Njål åpner døra inn til PP-tjenesten.

Samtale med pedagogisk psykolog Njål Utgård om ADHD

− Da var det oss, sier han, og smiler, full av energi selv om det er sent på dagen. Kontoret hans ligger i enden av en lang korridor, og jeg får tilbud om kaffe idet vi passerer kaffemaskinen. Jeg takker nei, det er for sent på dagen for kaffe. Fra veska finner jeg fram en pose peanøtter, en flaske vann og en energidrikk til Njål. Da jeg var på kontoret hans sist, la jeg merke til energidrikken ved dataskjermen, det står en der nå også, ved siden av en tom kaffekopp. På veggene henger det barnetegninger. Tynne streker på hvite kopiark festet til veggen med teip. Vi setter oss.

I fjor vinter arrangerte PP-tjenesten kurs for alle lærere i kommunen om ADHD, og Njål Utgård hjalp til med å designe kursinnholdet. Helt siden tidlig på 90-tallet har han jobbet med barn og ungdom med ulike former for sosioemosjonelle problemer, og ADHD er en av hans hjertesaker. Selv møter jeg som lærer barn med ADHD i eget klasserom, samtidig som jeg har barn[1] med diagnosen. Slik sett kan man trygt si at barn og ungdom med ADHD også er min hjertesak. Jeg sendte ham en e-post tidligere denne uka og ba om å få gjøre et intervju med ham, og i dag tidlig fikk jeg svar. − Kom til kontoret mitt i ettermiddag. Nå går torsdags ettermiddag mot kveld, og vi skal snakke om vår felles hjertesak fra hver vår side av bordet, bokstavelig talt.

Før jeg har rukket å starte opptaksappen på mobilen, er Njål i gang. Han forteller at han har lyst til å gi meg et bilde. Fordi han vet at jeg ønsker å skrive en faglitterær tekst om ADHD, vil han gi meg et bilde på situasjonen til ADHD-barna i dag. − De er som fisk på land. Som sprellende fisk på asfalten. Eller som en av Askeladdens hjelpere. Du vet han som sitter lenket til et skip. ADHD-barna sitter lenket til skolepulten sin, og det er ikke bra. − Nei, det er det ikke, svarer jeg og får startet lydopptaket.

ADHD-barna sitter som lenket sier du. Eller spreller som fisk på land.

Ja, det synes jeg er et godt bilde på skolehverdagen for disse barna. På skolen må de gjøre det de klarer minst: være stille, sitte som lenket til en stol og rekke opp hånda mens de venter på tur. De sitter inne med så mye kreativitet og arbeidslyst, men får ikke vist dette fordi de må bruke all energi på å kompensere for utfordringer som en diagnose fører med seg. Du som lærer vet jo at ledestjernen i skolesystemet er at alle elever har rett til undervisning etter evne og forutsetninger, og da mener jeg at å sette barn og ungdom med en ADHD-diagnose ved en pult seks timer om dagen, fem dager i uka, i tretten år, er et brudd på denne ledestjernen. I skolen spreller ADHD-barna som fisk uten vann.

Både som mor til barn med ADHD, og som lærer i barneskolen, kjenner jeg meg igjen i det du beskriver. Og jeg vet også at når dette ikke tas på alvor, så er det en stor risiko for at de med en ADHD-diagnose faller ut av skolen, fordi de ikke mestrer skolehverdagen sin. 

Det er riktig. Forskning viser at mange ungdommer med diagnosen faller ut av skolen i løpet av videregående, noen ganger før. Og mange utvikler skolevegring allerede i barneskolen. Vi vet at det er elever med ADHD i omtrent hver eneste skoleklasse, og at de som jobber med disse barna, står overfor store pedagogiske utfordringer, men fordi de ikke vet nok om hvilke vansker en diagnose gir, får de ofte ikke tilrettelagt slik de burde. Dette kan jeg si etter mange års erfaring i arbeid med barn og ungdom med ADHD.

Hvilken kunnskap om diagnosen mangler, kan du utdype?

Vi vet at for barn med ADHD er det en systematisk sammenheng mellom en hjerneorganisk dysfunksjon og evnen til å fungere slik skolen og hverdagen krever. På grunn av strukturelle avvik i frontallappen og prefrontallappen modnes barn med diagnosen 30 prosent senere enn normalt. Og da snakker vi om sosioemosjonell utvikling. Det vil si at for et barn som er ti år gammelt, kan man forvente en modenhet som en syvåring. Dette glemmer man når barnet ellers er smart som bare det. I mangel av forståelse av dette står en i fare for at barnet forstrekkes. Ofte hører jeg lærere klage. Han er ti år gammel, men oppfører som en syvåring. Ja, det er riktig, for i frontallappen er han bare syv år gammel. Om en ikke vet at utføringsvanskene er en følge av diagnosen, kan en lett tenke at barnet er trassig, lat eller ulydig. Tiåringen med ADHD kan ha helt normal intelligens, ha aldersadekvate evner i matte, norsk og engelsk, men kan samtidig være like uselvstendig som en syvåring. Eleven mangler evnen til å jobbe alene. Og vil ofte ha behov for hjelp til dette i fag som krever mental anstrengelse, i fag hvor det kreves selvstendighet, skifte av fokus og evne til å jobbe analytisk. De må ha hjelp til å planlegge og beregne tid. Fordi frontallappen feilberegner, kommer de ikke i mål. Det kan ofte være et gap mellom sosioemosjonell evne og intelligens. De har kunnskap, men kan ikke regulere seg selv. Dette misforholdet må ha et navn. Disse barna burde lærere lett peke ut som en gruppe, med mulig ADHD. ADHD er en utviklingsforstyrrelse, ikke en atferdsforstyrrelse. Ofte ser jeg at det er denne siden ved diagnosen skolen mangler kunnskap om.

Visste du at enkelte elever med ADHD ikke etablerer en håndpreferanse, altså de skifter oftere enn andre barn mellom å bruke høyre eller venstre hånd?

Nei, det har jeg ikke tenkt over.

Det å streve med å skrive ord lett og ledig er svært oppmerksomhetskrevende og kan i stor grad virke inn på skrivelysten. Vi vet at 70 prosent av de med ADHD også har tilleggsvansker, og skrivemotoriske vansker er en del av dette. Når lese- og skrivevansker kombineres med en ADHD-diagnose, gir det store utslag i evnen til å formulere seg både muntlig og skriftlig. Med slike språkforstyrrelser i tillegg så forverres frustrasjonene. Når en vet hvordan mange dyslektiske fisker opplever skolehverdagen på fastlandet, så kan en gjette seg til hvordan skolehverdagen da vil fortone seg for de med ADHD i tillegg.

Så til tross for at IQ er normalfordelt hos de med ADHD, kan tilleggsvanskene forhindre full uttelling skolefaglig?

Ja, de presterer under reelle evner fordi de har så mange ekstra utfordringer.

Så, jo mer du kan om ADHD, jo lettere er det å differensiere. Samtidig må jeg legge til at når vi vet at så mange også strever med en eller flere tilleggsvansker, så er det ikke én oppskrift på hvordan håndtere ADHD i skolen. Men det er viktig å sette inn gode, målrettede tiltak tidlig, for å forhindre en kjede av nederlag som igjen forverrer lærevanskene og de andre tilleggsvanskene.

Om jeg har to elever som skal løpe i gymtimen, og den ene eleven har astma, da vil jeg jo ikke forvente samme resultat. Når vi har kunnskap om ADHD, kan vi både vise forståelse, og legge til rette.

Ja, skolen må senke kravene til barnets reelle modenhet. Hjelpe barnet å føle mestring. Disse barna må vite hva som skal skje hvert minutt. Få hyppige pauser. Og mye belønning. Ville du ha kjeftet på et barn med CP, eller astma som du sier, fordi han ikke løper like fort som andre barn? Nei. Alle barn strever jo noe med å vise konsentrasjon og oppmerksomhet over lang tid, men disse barna strever systematisk med konsentrasjonsvansker. Med å styre impulsivitet og hemme inntrykk.

I bunn og grunn er elever med ADHD like motiverte til å få bruke sine evner som alle andre.  Og dersom de kan få jobbe med noe de liker, med arbeidsoppgaver hvor de også kan bevege seg, få vann å svømme i, så jobber de jo for to. Du har sett det, har du ikke?

Jo, selvfølgelig har jeg det. Så lenge de kan drive med det de har stor interesse for, kan de holde ut i timevis. Men dersom oppgavene er lite lystbetonte, er det som om det er umulig å få dem til å ta fatt på dem, selv om det lønner seg aldri så mye. Dette henger sammen med eksekutivfunksjoner, gjør det ikke? Et ord som var nytt for meg for inntil to år siden, da min datter Aurora fikk diagnosen og jeg begynte å lese om ADHD.

Ja, det ordet bruker vi ikke så ofte utenfor fagfellesskapet, da bruker vi gjerne klokskap. Eksekutivfunksjoner er de ferdighetene som trengs for at man skal klare å legge en plan og utføre den. Altså når du gjør det som er klokt istedenfor det som er mindre klokt. La oss si du skal lese til en prøve, det kloke er å gjøre dette på ettermiddagen, for når kvelden kommer er du for trøtt, og i morgen tidlig er det for sent. Dette er ofte både tungt og lite lystbetont, men for de som har en diagnose, er det omtrent umulig å gjøre systematisk kloke valg her og nå. Og dette er kanskje det som er den mest ødeleggende delen av diagnosen. Det eksisterer ingen framtid, eller fortid, bare et nå. Altså kan du si at de mangler en evne til å hemme nåtiden av hensyn til framtiden. Som mor står du gjerne på sidelinja og prøver å overtale, overbevise om hva som er lurt å gjøre. Minner barnet på hvor lurt det er å lese fordi sist, da han eller hun ikke klarte å lese i tide, så gikk prøven i vasken. Men når fortiden heller ikke eksiterer, så er barnet dømt til å gjenta de samme feil som tidligere. Det kan ikke huske hverken vellykkede eller mindre vellykkede strategier. Det er umulig å ha ADHD uten å samtidig ha dårlig organiseringsevne. Dette blir ofte veldig tydelig på ungdomsskolen, når det forventes mer og mer av elevens selvstendighet.

Som mamma glemmer jeg dette ofte, og blir lett veldig frustrert. Det som kan hjelpe meg da, er å se for meg livet som en seiltur ned en stille elv. Uten at jeg tenker over, eller legger merke til, fossen lenger ned. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om at jeg kan falle ned fossen, men fordi jeg ikke vet at den er der. Her og nå, en seiltur langs en stille elv, er det eneste som er kjent for meg.

Når du ser livet slik, hjelper det ikke å kjefte og smelle i hvert fall. Og kanskje kan vi si at de er heldige, de har evnen til å leve i øyeblikket, noe alle strever med i dag.

Du sa at atferden er sekundær, at det er fordi de mangler evne til å jobbe selvstendig at de utagerer, noe vi rundt eleven tolker som selve kjernen i en ADHD-diagnose, utagering. For det er ofte mye uro rundt disse barna i klasserommet. De mister oppmerksomheten etter kort tid, og lager mye støy rundt seg.

Når jeg observerer i klasserommet, opplever jeg disse barna som en gruppe som hele tiden leter etter anledninger hvor de kan få bevege seg. De knekker blyantspissen så de får gå bort til spisseren, går på do, henter vann, og benytter kanskje sjansen til å dulte borti en medelev. Ja, ADHD-elevene kan skape mye uro, men ofte handler dette om et behov for å slippe unna. Hånda går mot dørhåndtaket.

I tillegg til å skape uro selv, er de også svært sensitive overfor uro rundt seg, ikke sant? Aurora hadde gjennom hele barneskolen problemer med å holde ut en hel skoledag fordi hun var overveldet av alle inntrykk og all støy som en dag i klasserommet innebar. Faktisk så forlot hun ofte sitt eget bursdagsselskap, uten at jeg forsto hvorfor.

Frontallappen har flere oppgaver, den skal bremse input, hemme impulsiv atferd og kommunisere med følelseshjernen. Når den ikke evner å gjøre det den skal, fordi den er underutviklet hos ADHD-barna, har du både mindre kontroll over følelser og et lavere forsvar mot alle inntrykk rundt deg. Det er en manglende evne til å sortere stimuli utenfra og impulser innenfra.

Du kan si at frontallappen til ADHD-barna er som nettet i et fotballmål, mens den hos et normalutviklet barn er en tesil. Da er det ikke rart at din datter ble utmattet etter en hel skoledag. Hun tok inn alt, og alle inntrykk fikk like stor oppmerksomhet og ble bearbeidet med like stor intensitet. Kroppen ga tydelig beskjed om at det ikke var mulig å gjennomføre en dag på skolen, eller et bursdagsselskap, for den saks skyld. Det er derfor det er så viktig å tenke alternativt. For disse barna må det gis et tilbud om en alternativ læringsarena. Fordi de må anstrenge seg mye mer enn andre barn for å tilpasse seg stillesitting, blir de også mer slitne enn de andre elevene. De har behov for å skjermes for inntrykk, samtidig som det er rom for å ta en pause, for å lære ved bevegelse. Der de kan få være i flytsonen og oppleve det ideelle forhold mellom krav og evne, hvis ikke blir de utbrent. Og for mange blir nederlagsfølelsen i skolen slik den er organisert nå, så stor at de gir opp.

Hva med de barna som går hele skoleløpet uten å få en diagnose? Selv om det er vanskelig å tilrettelegge for de som vi vet har en diagnose, så har vi ofte stor forståelse og vet at det ikke er barnets feil. Men når vi ikke vet at de barna som ikke presterer etter evne har ADHD, og bare tror det er foreldrene eller barnet selv som er vanskelig. Hva da? Aurora fikk jo ikke diagnosen før hun var 18 år gammel, fordi hun aldri viste atferdsproblemer var det jo ingen som tenkte at hun hadde ADHD, at det var derfor hun mislyktes i skolen.

Ja, da er det en dobbel svikt fra systemets side ovenfor dette barnet. Lærere kan ikke nok om diagnosen, og fordi man tror at ADHD handler om negativ atferd, vil barn som din datter, som ikke var sinna eller utagerende, men tvert imot bare holdt alt inni seg, risikere å gå hele skoleløpet uten at noen fanger henne opp.

Jeg leste at for ni gutter som henvises for ADHD, så henvises det én jente, mens det i realiteten er riktig å tenke at forholdet er 3:1.

Ja, og jeg tror at ni av ti ville pekt på den gutten i klasserommet som viser problematferd, på den som er hyperaktiv. Mens den stille jenta, som mor opplever at ikke presterer etter evne, som er sliten og sutrete hjemme, sover dårlig, og henger i skjørtene hennes, henne er det ingen som oppdager. Hjernestrukturen er lik hos jentene med ADHD som hos guttene, men de holder ofte alt inni seg. De er hypre inni. De sitter på samme måte som guttene og tar inn alt, uten evne til å hemme tanker og følelser. Er jeg bra nok? Hva tenker læreren om meg nå? Hva tenker de andre barna om meg? Slik sliter de seg ut følelsesmessig, samtidig som de ikke klarer å komme i gang med skolearbeidet og konsentrere seg. Og akkurat som guttene føler de på et stort nederlag. Forskjellen er at det veldig ofte ikke synes utenpå.

Ja, jeg husker at Aurora kom hjem fra skolen og fortalte at læreren ikke likte henne. Det var jo ingen grunn til å tro det, men hun brukte masse energi på å lese læreren. Og de andre barna. Finne ut hva de tenkte om henne, og kom ofte opp i konflikter med de andre jentene fordi hun tok seg så nær av alt.

Fordi et barn med ADHD er emosjonelt umoden, skiller de ofte ikke sak og person. De er hypersensitive og overleser andre. Tolker og feilvurderer, og sitter i en strøm av følelser og tanker som skaper kaos. Fordi de er veldig sensitive, tar de innover seg lærerens oppgitthet i mye større grad enn andre barn. Når de må spørre og spørre om igjen om alt de hele tiden glemmer, sitter de til slutt heller stille uten å spørre. En underutviklet evne til å hemme aktivering av følelser resulterer ofte i både bidiagnoser og feildiagnoser

Aurora fikk etter mange legebesøk for å finne ut hvorfor hun hadde så store problemer med å fullføre skolehverdagen en ME-diagnose, da var hun ti år gammel. Nå sier hun at hun aldri har hatt ME, at det hun kjente var ADHD. Hun kalte det å være sliten, å føle seg syk, men nå vet hun at hun var ikke det, hun var bare enormt hyperaktiv og ukonsentrert. Inni seg.

At hun fikk feil diagnose først er ikke uvanlig blant jenter, nei. Hun er på mange måter den klassiske ADHD-jenta. Ei som bruker så mye energi på å temme hyperaktiviteten at hun går rundt med et konstant indre stress, som gir store doser kortisol i blodet og på sikt fører til utbrenthet. Ofte ser vi at også foreldre til barn med ADHD får en ME-diagnose, mens det egentlig handler om samme diagnose.

Hun sov dårlig. Henger dette også sammen med ADHD?

ADHD-barn er overrepresentert blant barn med søvnforstyrrelser, eller forstyrret søvnfasesyndrom.  De er ofte B-mennesker. Og har dårligere dypsøvnskvalitet. Dette er viktig å behandle, fordi dårlig søvn kan kamuflere ADHD, men dårlig søvn kan også gi økte ADHD-symptomer.

Også var hun så vanskelig å legge, sto ofte opp igjen fordi hun ikke fikk sove.

De har gjerne vanskelig for å falle til ro, hjernen går på høygir. De vekker seg selv ved å tenke på noe. De vil gjerne sove med lyset på, ha mamma i nærheten, og får oftere enn andre barn hjemlengsel når de sover borte.

Kunne dette ha vært oppdaget i barnehagen? For allerede i barnehagen var det en utfordring for henne å sitte stille og vente på tur. Vi visste jo ikke da at hun hadde ADHD, og de ansatte i barnehagen pleide ofte å le seg imellom og spørre: Hvem har puttet en femmer på Aurora i dag?

De samme typiske tegn viser seg i barnehagen, og barna bør fanges opp allerede her. På samme måte som i skolen kan man allerede i barnehagen se et misforhold mellom alder, prestasjoner og modenhet. De gråter oftere ved levering, har vanskelig for å takle skifte av aktivitet, viser lite fleksibilitet og leker gjerne med yngre barn. Noen bør kanskje ha utsatt skolestart.

Det er arvelig, er det ikke? Aurora kan regne med å få barn med diagnosen selv?

Det er kjempearvelig. Risikoen er 80 prosent. Det er ikke slik at feiloppdragelse fører til ADHD. ADHD er en nevrobiologisk tilstand, der psykososiale risikofaktorer kan forverre tilstanden, men disse er aldri eneste årsak. Så ja, det kan hun regne med, men da har hun jo alle forutsetninger til å vise barnet masse forståelse når livet blir vanskelig, for det blir det.

Første gang Aurora tok Ritalin satt hun på trikken i Oslo. Og da hun fortalte om opplevelsen, kjente jeg tårene strømme.  «Er det sånn verden er, mamma?» sa hun overrasket. «Så stille? Det ble stille i hodet mitt. Vanligvis summer tankene mine uten stans, og går i alle retninger.» Ville hun hatt muligheten til å fullføre videregående om hun hadde fått medisiner i tide?

Det vet jeg ikke, men det er mye mulig. Du kjenner vel sangen «Sløv uten dop»? ADHD-hjernen er for dårlig aktivert, den er sløv, og barna må sitte urolig på stolen for å holde en dårlig aktivert hjerne våken. Tenk på deg selv, hva gjør du dersom du holder på å sovne i en forelesning? Du vrir på deg, du går og kjøper kaffe, tar en tur ut og trekker luft. Forskning siden 1937 har vist at medisiner virker. Når jeg møter antidiagnoseholdninger, eller en antimedisinholdning, så pleier jeg å sammenligne det med astmamedisiner. Dersom du har et barn med astma, ville du ikke nøle med å gi det medisiner, så det kan delta i fysiske aktiviteter på lik linje med andre barn. Det samme gjelder for ADHD-barna. De trenger medisiner så de kan delta i hjerneaktiviteter på lik linje med andre barn. Da jeg jobbet i BUP, sammenlignet jeg barnas evne til å gjennomføre noen oppgaver på PC som gikk ut på å trykke på en tast hver gang det kom en bokstav på skjermen med unntak av X. Testene ble utført med og uten medisiner. Med medisiner sluttet de å klage. De var mer konsentrerte og viste større utholdenhet. Uten medisin var de mer usystematiske. Med medisin ble de mer digitale i arbeidsmetoden.  Mer samlet. Kanskje mindre «kreativ» på skolen, men skolefaglig vil resultatene bedres om hjernen er mer strukturert og får mer energi.

Mindre kreativ sier du. Ja, Aurora sier at det kan bli for stille. Litt som om du mister deg selv, og ikke har noe engasjement til det som blir sagt rundt deg. Så nå tar hun kun medisiner når hun leser til privatisteksamen.

Det høres lurt ut. Det kan jo gå løs på selvfølelsen også, at du må ha en pille for å mestre, men slik kan man ikke tenke. Men jo, uten medisin bobler hodet av tanker, du har masse løse assosiasjoner, som hjelper deg å tenke kreativt, se ting andre ikke ser. Men når hjernen slokker av kjedelige ting, som å lese til prøver, kan det hjelpe med medisin. I tillegg er det gjerne slik at for å holde hjernen våken så oppsøker de oftere enn andre spenning og risiko. Eller tyr til rusmidler, for å dempe tankestrømmen og øke dopaminnivået. Frontallappen hindrer deg i å tenke konsekvenser, og da kan man lett havne i en destruktiv spiral. Da er det bedre med medisiner. Ritalin får opp hjernekondisen. Du får kanskje gjort lekser og ryddet rommet, og sluppet unna litt krangel hjemme.

Du sier at ADHD-hjernen og en forsinket sosioemosjonell utvikling henger sammen. Vil den ta igjen den normale hjernen?

Nei, det er ikke nødvendigvis slik. Man vil kunne trene seg opp til å kompensere, men selv som voksen kan du regne med å møte på problemer med å takle en kjedelig og monoton hverdag. Det kan oppleves vanskelig å holde på en jobb over lang tid. Vi ser at man har større disposisjon for skilsmisse. Og fire ganger større sannsynlighet for å bli kriminelle. Hvis de hadde fått større mestringsfølelse fra tidlig av, kunne kanskje dette vært unngått? De har kanskje vært et offer for et skolesystem som i alle år har påpekt dine feil. Noe som gir dårlige betingelser for selvfølelse og selvtillit. Du tar følelsen av å være udugelig med deg inn i voksenlivet.

Hvordan tenker du at vi skal øke kunnskapen om ADHD i skolen, og i samfunnet generelt? For det er ikke bare du som føler at det er nødvendig. Nina Holmen, fagsjef i ADHD Norge, sier at de hver uke får telefon fra foreldre som er fortvilet fordi barna deres ikke får tilrettelagt skolehverdagen slik de har krav på.[2] Jeg tenker at også foreldre må ha informasjon. Jeg visste jo ikke at Aurora hadde ADHD, hadde jeg hatt større kunnskap om diagnosen, kunne jeg ha tatt dette opp med riktig fagperson selv. Istedenfor ble vi kastet hit og dit, mellom en rekke instanser der ingen hadde nok kunnskap, inntil vi møtte rett person med rett kunnskap, og hun ble utredet for ADHD

Ja, det er jo uheldig, og dere er ikke alene om å ha det slik. De fleste jenter får ikke diagnosen før de selv finner ut at de har ADHD i voksen alder. Vel, jeg tenker at informasjon om ADHD og andre diagnoser må inn i både lærerutdanningen og barnehagelærerutdanningen. I tillegg må det kurses intensivt. Og som du sier, så må foreldre også få informasjon, gjennom helsestasjonen for eksempel. Men så lenge du tenker at dette ikke gjelder meg, vil du kanskje ikke lese informasjonen som tilbys. Det er en lang prosess, å spre riktig kunnskap. Fortsatt lever mytene i beste velgående. Mange har en antidiagnoseholdning som setter bremser for holdningsendringene i samfunnet generelt.

Du har jobbet i PP-tjenesten i mange år nå, likevel opplever jeg at du fortsatt har et stort engasjement for disse barna.

Ja! Jeg startet allerede under profesjonsstudiet i pedagogisk psykologi å jobbe i PP-tjenesten. Senere jobbet jeg en periode i BUP, og jeg har også jobbet og studert i USA. Nei, det var jo spennende, og kanskje kjente jeg meg igjen. Jeg har alltid hatt et stort ønske om å øke kunnskapen om ADHD og bedre situasjonen for disse barna. Å få ADHD-hjernen inn på den rette arena, for når den får jobbe med noe som er morsomt, har den hyperfokus og er utrettelig. Skolen temmer energien, setter ADHD-barnet i lenker. Få fisken ut i vannet, ikke la den ligge og sprelle uten vann å svømme i.

Aurora vil gjerne være åpen om diagnosen. Slik at hun kan øke forståelsen for ADHD i samfunnet, og hjelpe andre til å vise åpenhet også. Nå lurer hun likevel på om hun bør fortelle på arbeidsplassen at hun har ADHD?

Det er et vanskelig spørsmål, og jeg vil si ja og nei. Jeg vil si at dersom du vet at den du betror deg til har kunnskap, så ja, da vil hun kunne få forståelse. Men dersom kunnskapen mangler, vil jeg si nei. Da risikerer hun å møte fordommer, bli sammenlignet med en dårlig likt nabo som også har ADHD. Dersom en vellykket kjendis sto fram og fortalte om sin diagnose, kunne hun ha sagt: Jeg kjenner meg igjen. Sånn har jeg det også.

Personlig tenker jeg at det er fint å spille med åpne kort, la folk tenke som de vil. Det er jo forferdelig slitsomt å bruke et helt liv på å prøve å skjule den du egentlig er.

Jeg husker at dere brukte en liten YouTube-snutt av Jeff Allen i kurset for lærerne. Hvordan alle lo da han sa at han ikke hadde to, men TRE gutter med ADHD. Det var fint å se, at man kan le, at det er lov. Slik har vi det i hvert fall. Jeg og Aurora for eksempel. Vi kan si sånn: Går han på skole han, eller? Herregud, så mainstream!

Ja, jøss. Her inne hos meg ler vi masse. Hele tiden. For det er jo skikkelig fine folk. Ikke sant?

De fineste.

*

*

Noter

[1] Min datter Aurora er i dag 20 år gammel. Hun fikk diagnosen da hun var 18 år gammel. Nå ønsker hun å bidra til at kunnskap om ADHD økes i skolen, særlig kunnskap om jenter og ADHD. Hun har lest gjennom intervjuet og går god for framstillingen.

[2] https://www.aftenposten.no/norge/i/1LkyM/ADHD-Norge-Det-er-ingen-barn-i-skolen-i-dag-som-vil-vare-slemme-eller-odelegge-for-de-andre-Alle-vil-jo-bare-passe-inn (lastet ned 12.11.2017)

Kilder

Duvner, Tore (2006): Barnenevro-psykiatri. MBD/DAMP. Autistiske forstyrrelser. Dysleksi. Oslo: Damm & Søn

Kutscher, Martin L. (2013): Syndrombarn. Barn med ADHD, lærevansker, Aspergers, Tourettes, bipolar lidelse med mer. Vollen: Tell Forlag

Strand, Gerd (red.) (2009): AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi. En grunnbok. Bergen: Fagbokforlaget

*