Si noe

Av Cesilie Tanderø • 4. september 2008

Bokutdrag
Cesilie Tanderø: «Si noe». Side 35–40 i: Så godt å se deg! Å være venn i krisetider
Drøbak: Salsa Forlag, 2007
Les Salsa Forlags omtale av boken her

«Ingen sier alt som bør sies. Ingen kommunikasjon er perfekt. Ikke noe besøk er helt. Bare gjør noe eller si noe! Det er bra nok!
Vi forteller historier og sagn. Da hører alle noe de kan bruke.»
Valerie, pasient, inuitt i Canada

– Si noe eller gjør noe, er utsagn jeg har hørt fra svært mange av pasientene jeg har truffet. De aller fleste mener det er bedre å snakke og spørre litt klønete, enn å la være.
– Men folk må se an situasjonen, sier Kaja, som har kreft.
– Ikke spør meg om alvorlige, triste ting når jeg er veldig glad, er på byen eller er i en situasjon hvor jeg trenger å være sikker og sterk. Og hvis du likevel spør, må du ha tid til å høre etter når jeg svarer …

Språk er spennende, men kommunikasjon kan være vanskelig. En pasient av få ord er oppmerksom på at det kan virke avvisende når han er så taus:
– Jeg ønsker kanskje ikke å snakke om sykdommen akkurat når noen spør, men det betyr ikke at jeg ikke orker det en annen gang. Og selv om jeg ikke sier så mye, så betyr det ikke at jeg avviser deg som venn!
Den som opplever å bli avvist i en slik situasjon, vil kanskje måtte jobbe hardt med seg selv for våge å ta et initiativ igjen. Det er vanskelig å vite når det rette øyeblikket er. Det er likevel jeg som er frisk som må tåle å bli avvist, men ikke gi meg.
– Jeg har lyst til å høre om mine venners gleder og problemer også! sier Thea.
– De skal få fortelle og vise at de er kjempeglade for ett eller annet, selv om jeg er syk og det er trist!

En venn kan i ren usikkerhet snakke som en foss der den trengende er av den stille typen. En kvinne beskriver hvor utrolig det er hva folk kan slenge på henne av skrot når de snakker. Mennesker med skrot uten nærhet rister hun av seg.
– Vi bør være flinkere til å våge stillheten sammen, sier psykiatrisk sykepleier Martie Holljen. – Bare være til stede. Strikke, sy eller lese. Tør å sitte sammen med din venn i stillhet over tid. Vær til stede når din venn våkner av narkose, nattesøvn eller en middagslur. Våg å la stillheten råde.

David i femtiårene er nylig blitt enkemann. I enkelte sammenhenger er han blitt spurt om hvordan han virkelig har det, og har svart så ærlig han kan.
– Men jeg opplever at folk ikke takler det. De vet ikke hvordan de skal ta det. De kommer med forslag til hvordan jeg bør komme meg videre i livet, noe jeg ikke ønsker å høre fra dem, eller de er varsomt uenige med det jeg sier. Men jeg er ikke interessert i en diskusjon om livet mitt og hva de mener om det.

Å være lyttende og spørrende kan ofte være løsningen for en god samtale. Du behøver ikke komme med løsninger. Sannsynligvis trenger du kun å nikke og være bekreftende og spørrende. Og for eksempel la din venn fortelle om gode opplevelser i sitt liv. Hvordan var det da du …? Husker du da vi …? Hva tenkte du den gangen da …? Kan du ikke fortelle om den gangen du …?
– Det er noe som er rart, sier Else. Hun sitter i stuen i en spesialstol med nakkestøtte og et varmt teppe over seg. Hun forteller at uten venninnene hadde hun ikke overlevd skilsmissen for mange år siden. De hjalp henne på alle måter, mye praktisk med flytting og penger. Og hun er dem evig takknemlig. Men det rare for henne er at det virker som de har vanskeligheter med å takle at hun nå er blitt alvorlig syk.
– Kanskje er det fordi jeg ikke har sett syk ut siden jeg fikk diagnosen? Vi møtes hver måned. Jeg skulle ønske de spurte: Hvordan går det med deg? Har det vært noen utvikling siden sist? Vi skal ikke snakke om sykdom eller meg hele kvelden. Det er ikke det jeg vil. Men det sårer meg at de ikke spør. Det er vel en slags fortrengning hos dem. Men jeg vil at det skal tas på alvor at jeg har fått ALS, en veldig alvorlig sykdom som alle vet utfallet av.
Noen venner sier: Vi tar ikke kontakt fordi vi vet ikke hva vi skal si.Men jeg er jo den jeg er og alltid har vært, selv om jeg har fått en sykdom. Snakk til meg som om jeg er meg! svarer jeg da. Du behøver ikke si så mye når vi treffes ute på gaten. Bare det at du tar meg rundt armen og klemmer til litt forståelsesfullt, så vet jeg at du forstår og gjerne vil si noe, men at det ikke er så lett. De små tegn, så jeg vet at du vet. Eller gi meg en klem! Bare ikke skyv det under teppet og lat som ingenting.

– Hjelp din venn til å være til stede i seg selv, sier psykiater Dag Furuholmen.
– Det fører den helende prosessen videre: Hvordan har du det nå? Hva kjenner du nå? Hvordan er dette for deg? Med hvordan-spørsmål hjelper du din venn til å være her og nå. Hvorfor-spørsmål gjør det motsatte, de er intellektuelle og fører personen vekk fra seg selv.

Hva kan vi si?
Noen av dem jeg har snakket med, foreslår:

Hvordan går det med deg i denne situasjonen? Vil du snakke om det, eller vil du helst slippe nå?
Jeg vet at jeg ikke forstår, men jeg aner at det må være tungt. Jeg vil gjerne høre hva du sier, for dette vet jeg ingenting om.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil gjerne være her sammen med deg!
Hvordan er det å være på sykehuset?
Hva vil du at jeg/vi/ektefelle/moren/faren din/han/hun skal gjøre for deg og dere? (Notér svarene og bring dem videre!)
Jeg er her for deg hvis det er noe du vil.
Vi kan ikke kontrollere sykdommen, men vi vil ikke slippe deg. Du skal få hjelp fremover. Vi skal følge med.

Vær konkret når du spør om hva slags hjelp din venn ønsker. Ofte tror vi så mye. Still spørsmål. Er det riktig at …? Vil det hjelpe deg om jeg …? Blir du i bedre humør hvis …? Vil du at jeg skal hjelpe deg med …? Har du lyst til å …?
Hjelp også ham eller henne til å våge å svare JA takk!

– Jeg opplever at folk i bestemte situasjoner har forventninger til en prest eller annen religiøs leder, sier Agnar Holme, som er seniorprest i Høvik menighet.
– Særlig når det gjelder alvorlig sykdom, ulykker og død.
   Som prest har han ingen lindrende sprøyte eller febernedsettende piller å komme med, men noen ganger ønsker han at han hadde noe mer enn ord, noe mer håndfast enn lyttende stillhet.
– Det er enklere å si noe, enn bare å være nær uten alle ordene. Dessverre hører jeg meg selv snakke altfor ofte. Jeg griper meg i det og forsøker å la det være, tåle tausheten, la pasienten få tid, få bruke sine egne ord, enten det er på smerte og angst, eller forventning og håp.
   Det er disse forventningene Agnar tror folk har: at presten bringer med seg et arsenal av forløsende ord som tar brodden fra det som er i ferd med å skje. Han vet det fins ord, men det er ikke bare å riste dem ut av ermet. Han skal lytte mye og godt først. Da kan det skje at han intuitivt finner akkurat det ordet som når inn, som gir svar på det som var så vanskelig å få spurt om eller finne ord til.
– Jeg tenker jo også at når jeg blir tilkalt, så spør de etter noe annet enn medisin og behandling. Da skal jeg ikke utslette min tro og være «bare» et sosialt, medfølende vesen. Men det skal noe til å åpne seg for en prest de kanskje møter for første gang. Går samtalen kun på overflaten, så er jeg frimodig og spør om vi til slutt skal be Fadervår sammen. Stadig opplever jeg at det i den bønnen ligger ord som forløser. Vi har ikke «Den siste olje» slik våre katolske brødre har når samtale og kommunikasjon ikke lenger er mulig. Men jeg har tro på å la velsignelsen være det siste jeg gjør, avsluttet med å tegne korsets tegn på den døendes panne. Ord og handling sammen. Ord og handling som ikke er mine, men Kirkens.
   Det er i alle fall ord jeg vet å bruke.

«Ikke bare spør Hvordan har du det? Men også: Har du vondt nå? Er du kvalm? Er du redd? Er du redd for å dø? Naboene så vettskremte ut da de fikk vite at jeg var syk. Hvis du er en redd nabo, skal du bare si hei og gå forbi, det holder! Noe vil man ikke dele med naboer, bare med venner. Man kan ellers lett bli stående og lyve.»
Ragnhild, pasient

«I den samiske kulturen søker vi en situasjon av samhandling, baldalagaid, når noe er vanskelig. Vi gjør noe sammen. Plukker bær, tar oppvasken, går en tur, på kino, sager ved, sånne ting. Da kan jeg snakke om det som er viktig uten at jeg krenker den andre. Jeg gir den andre muligheter til å vende seg vekk og ikke vise tårer og følelser når vi gjør noe sammen. Man søker ikke blikkontakt i slike situasjoner, det er viktig for oss. Vi prøver på den måten å bevare verdigheten, og gi den andre samme muligheten. Kanskje det kreves mer av vennskap i et samisk miljø? Jeg må ha innlevelse og innsikt. Jeg må ta hensyn til at du har mange følelser, at jeg har et stort ansvar for at du har det godt og at jeg ikke trår over dine grenser, uten at vi kan snakke om det.»
Anne K, venn

«Så er det alle tapene jeg opplever, i tillegg til at jeg sliter med redselen og sykdommen. Jeg taper i jobben, mister sosial posisjon og får svekket økonomi. Og én ting er tapene jeg har hatt. Noe annet er frykten for ytterligere tap, i forhold til det som kommer …
Jeg ønsker at folk viser forståelse for dette. Ikke at de nødvendigvis skal gjøre noe med det. Men jeg trenger å vite at de vet, og at de også husker at jeg trenger støtte for å håndtere dette. Jeg trenger å prate om alle disse temaene uten at det skal oppfattes som sutring og klaging. Jeg tar aldri dette opp av meg selv, men hvis venner gjorde det, hadde det vært befriende. Ingen fra sykehusvesenet tar initiativet til å snakke om disse forholdene. En sjelden gang når samtalen kommer inn på noe av dette, sier folk bare: Det ordner seg nok! Det er kanskje vel ment, men det hjelper meg lite. Virker bare provoserende. Samtalen stopper også opp når jeg er ærlig. Det er nok for vanskelige saker for folk flest å forholde seg til. Men de skal ikke løse problemene. Bare lytte og vise at de forstår at det er et problem.»
Stein, pasient

«Det plager meg at ingen i jenteklubben min spør hvordan det går med datteren min når vi møtes. Jeg vil så gjerne bli spurt, og heller si at jeg ikke orker å prate om kreftsykdom i dag. Som frisk venn må man ta initiativ!»
Anne, mor

De voksne venninnene er samlet i den lyse stuen. Det er varm augustsommer. Vertinnen sitter i en stol, sliten og avmagret med intravenøs væske i en pose hengende på et stativ, med kanyle inn i venstre arm. Kvinnene står én og én rundt i rommet, litt betuttet med sine doktorgrader og gode utdannelser. Vertinnen er selv professor ved Det medisinske fakultet. Velstelt og pyntet. Smilende og flott. Men pulsen går som en djevel. Hvert slag er en kamp. Kroppen slåss. Alle ser hvordan sykdommen eier henne nå, og aldri vil slippe taket. Den skal ta henne vekk. Hun vet det selv. Alle vet det. Venninnene i pene kjoler står omkring henne og ser på hverandre. Det oppleves som ufint å snakke om situasjonens realiteter. Minuttene går. Ingen smiler. Ingen ler. Ingen sier noe. Men det er jo fødselsdagsselskap! Og glede! Vertinnen vil feire! Likevel er det bare taushet.
   Så tar noen mot til seg, bryter stillheten og snakker om været. En annen kommenterer den fine duken. Men mest av alt er det stille; den typen fravær av lyd som nesten sprenger rommet med usagte ord. Taushet og usynlige ord som tar så mye plass at nesten alle kveles. Vertinnen er nydelig i blå kjole, perlekjede og sin mormors vakre ring.
   Det er fest. Hun vil feires! Og ta farvel.
For hun skal også forlate dem. Det er ingen vei tilbake. Det er kort tid igjen. Og ingen doktorgrader hjelper, verken på utfallet av behandlingen eller for å finne ordene. For ordene som trengs, står ikke i bøkene. Ingen medisinske formler gjelder nå. Ordene må de lage og sette sammen selv. Men de klarer det ikke, venninnene. Ingen vet hva de skal si. Femogtyve doktorgrader til ingen nytte …?
   Da trer en av dem rolig fram og ser ærlig på vertinnen.
– Jeg er veldig glad for å være her i dag! Men jeg er også lei meg, for jeg vet noe om hvordan du har det.
   På et blunk forsvinner trykket. Rommet blir gradvis fylt av småord og godhet, summing og samtaler. Varme og fortvilelse, situasjonskomikk og overveldende medfølelse flyter i strie strømmer. Alle ser hverandre og er til stede for fødselsdagsbarnet som vil ta avskjed.
   Med venninnene som sluttet å late som …