Serendipitet

Våren 2016 hendte noe merkelig.

I mars det året fikk jeg gitt ut min første roman. Det var en sein debut, det skal innrømmes, men uansett var det en begivenhet og noe nytt at jeg da, i alle fall med en viss rett, kunne kalle meg forfatter. I grunnen forandret det ikke så mye. Hverdagene ble fort avtrykk av hverandre, utenfor hagegjerdet skranglet verden videre med kriser, katastrofer og ubalanse i klimaregnskapet. Det var nok å bekymre seg over.

Da krokusen viste seg og angen av vår hadde begynt å stige av jorda, søkte jeg tilbake til skrivebua, det lille loftsrommet der jeg kan sitte under skråtaket og se ut på de krokete greinene til det gamle syrintreet. Skrive – når jeg har noe å skrive. Tenke – når jeg har noe å tenke på. Jeg hadde begynt å tenke på Afrika, på en gang for svært lenge siden da familien min bodde i en støvete og ulidelig varm by ved Rødehavet, tretten grader nord for ekvator. En by som på attenhundretallet ble solgt til et italiensk shippingselskap, formodentlig med folk og fe, innbo og løsøre, og som få nordboere har hørt om. Assab.

Kronbladene på krokusen krøllet seg sammen, syrintreet tok imot lyset og varmen og forberedte seg til den korte blomstringen. I de lyse kveldene satt jeg i skrivebua og hakket på tastaturet, leste gjennom det lille som stod på skjermen, slettet og hakket på nytt. Det virket som det med forfatter var over. Som om evnen og kreftene hadde tørket inn, og at boka jeg hadde gitt ut skulle bli den eneste. Jeg så ut på kveldshimmelen, lyttet til svarttrostens melankolske sang, lurte på om stoffet trengte å bli modnet i fred og på om det var noe å modne. Deretter slo jeg av pc-en.    

En kveld, kanskje bare en uke seinere, fikk jeg en tekstmelding fra et ukjent nummer. Det virker usannsynlig. Det var usannsynlig. Et tilfeldig sammentreff som ikke kan skje, men som likevel skjer en gang iblant. Fenomenet har et navn; serendipity på engelsk, serendipitet på norsk – som om det forklarer saken. Slumpelykke, slumpehell eller lykketreff kan det også kalles. Ordet ble lansert en gang på 1700-tallet av den engelske poeten Horace Walpole og brukt som begrep for oppdagelser som i utgangspunktet ikke er planlagt. Walpole hadde hentet ordet fra et persisk eventyr om tre prinser fra Serendib (en gammelarabisk betegnelse på Sri Lanka), som det formodentlig gikk godt  med på grunn av en rekke lykkelige sammentreff.[1]  

Mot den grå bakgrunnen på displayet leste jeg: Hei! Er du den Hild som bodde i Assab, Eritrea, i 1960? Faren min tok over jobben etter din far, vi tok over hus og tjener, Bezerat. Jeg har ryddet i gamle bilder, og har funnet familiebilde av dere som faren min tok. Vil du ha det hvis dette stemmer? Hilsen – og navnet til en ukjent kvinne, Ingrid S. 

Det er flere måter å forholde seg til serendipitet på. En måte er å tenke at det med statistisk nødvendighet må forekomme rare og umulige sammentreff av og til, tatt i betraktning alt som til enhver tid skjer i verden. En annen måte er å tenke at det finnes en kraft eller vilje som får merkelige og usannsynlige sammentreff til å oppstå i livene våre. Uansett hvilken forklaring man har hang til, og uansett hvor uanselige og ubetydelige disse slumpetreffene er, virker de berikende.

Den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit har skrevet om flere av sine egne rare, tilfeldige og lykkelige sammentreff, blant annet dette: 

[…] Eller en gang da jeg vandret i en annen ørken og tenkte på den pilspissen av vulkansk glass som jeg hadde funnet i det området året før. Da kom jeg til å huske den kremfargede pilspissen av kiselskifer som jeg hadde fått av en mann i mellomtiden, og med dette siste bildet i hodet kikket jeg ned for så å finne dens tvilling, enda en slik lys pilspiss med bred tange, en perfekt match tre hundre mil unna, seks måneder senere, en så forbløffende tilfeldighet at min egen følelse for årsak og virkning var i ulage resten av dagen.[2]

En sommer for mange år siden opplevde jeg et slikt tilfeldig sammentreff i litteraturen. Hendelsen begynte med at jeg leste Skrivefest, der Tove Nilsen sjenerøst deler sitt lese- og skriveunivers med leseren.[3] Henrykt og begeistret ble jeg med på forfattermøtene, reisene og tankene om bøker og skriving. En sann svir. I ett av kapilene tar Tove Nilsen leserne med til Marrakech og lar oss bli kjent med Elias Canettis Stemmene fra Marrakech.[4] Canetti? måtte jeg spørre, og gjorde som Tove Nilsen hadde gjort da Nobelprisen i litteratur ble kunngjort i 1982; jeg gikk til biblioteket. Det var bare det, at godt og vel tjue år etter at Tove Nilsen hadde lånt Stemmene fra Marrakech på sitt bibliotek, var ikke boka å finne på mitt. Øyenspillet,derimot, stod i hylla, og Canetti måtte vel være Canetti. Uansett. Ettersom man aldri bør gå fra biblioteket med bare én bok, plukket jeg med meg et par andre bøker også – etter tilfeldighetsprinsippet.

Hjemme åpnet jeg Øyenspillet:

«Kant tar fyr», som romanen den gang het, hadde etterlatt meg fullstendig øde. Brenningen av bøkene var noe jeg ikke kunne tilgi meg selv. Jeg tror ikke jeg fremdeles hadde vondt av Kant (den senere Kien).  Mens boken ble til, hadde han fått døye så meget, jeg hadde strevet slik for å undertrykke min medlidenhet med ham, for ikke å la meg merke med noe som helst, at fra den skrivendes synspunkt virket det snarere befriende å gjøre slutt på hans liv.[5]

Intensiteten i teksten, språket, beskrivelsene av alt som hadde stått på spill for denne jeg-personen som kanskje var Canetti selv, kanskje en fiktiv forfatter, viste at dette var stor litteratur, det forstod jeg. I tillegg hang jo nobelprismerkelappen der og dinglet hvis jeg skulle begynne å tvile. Men det var noe som manglet. Hos meg. Jeg manglet referansene. Hvilken verden befant jeg meg i? Hvem var denne Kant – senere Kien? Hvorfor måtte bøkene brenne? Hva hadde Kant/Kien opplevd? Skulle det virkelig være et problem å finne fotfeste i en bok av nobelprisvinneren fra 1982? Måtte jeg kjenne hele forfatterskapet for å forstå Øyenspillet? Fra første avsnitt var det klart at jeg ikke tilhørte de innvidde. Så enkelt var det. Og jeg som hadde vært så oppstemt etter Tove Nilsens utlegninger. Som hadde gledet meg til å bli kjent med Canetti. Som hadde sett for meg et nytt, langt litterært vennskap. Men nei. I stedet for å streve videre med Canetti, plukket jeg fram en av de andre bøkene som var blitt med hjem fra biblioteket; Jan Kjærstads Menneskets nett.[6] En samling artikler og essay. Litt av hvert. Helt tilfeldig begynte jeg på essayet Faktaromanen – himmel eller helvete?  På side 69.

Kan man være så heldig? Kan man ha sånn klaff med lesingen at den ene, uforståelige teksten plutselig blir begripelig ved hjelp av den neste man leser? Det kan man.

Kjærstads tekst begynner med at han selv sitter på en benk i Wien og leser – Canetti. Ja, Kjærstad leser Canetti. Og når han ikke leser, skriver han, tenker han på Canettis mest berømte bok Forblindelsen,som handler om en dr. Kien, «sin tids største sinolog», som «mister grepet om virkeligheten og ender i galskap». Det ender med Kien dør i biblioteket mens bøkene hans brenner opp. Å, ja. For en lykke. For et lykkelig, litterært sammentreff. Jeg var ekstatisk.

Seinere kom jeg til å fortelle Jan Kjærstad om dette lykkelige sammentreffet. Kjærstad holdt foredrag, jeg var en av to hundre tilhørere. Det brant sikkert hos flere enn meg, slik det gjerne  gjør når man lytter til en foredragsholder som engasjerer. Det som formidles blir transponert og relatert til en selv, til eget liv, egne opplevelser, egne tanker. Det brenner, og man får en  – noen ganger uimotståelig – trang til å formidle egne tanker og opplevelser til foredragsholderen. Hvis trykket er sterkt og man har nok mot, tusler man fram når foredragsholderen er i ferd med å pakke sammen.  

Da jeg hadde lirt av meg historien, fikk jeg den samme følelsen som man får når man har fortalt noen om en drøm. Rystelsen, storheten, det dramatiske som kanskje fortsatt sitter i kroppen, smitter ikke over på tilhøreren. Drømmen verken ryster eller griper andre enn en  selv. Hva svarte Kjærstad? At det var et artig sammentreff, antakelig. At det var en morsom historie, sikkert. Strengt tatt var det vel ikke så mye annet å si. Det var ikke mitt beste øyeblikk, men det hadde naturligvis ingen ting med Kjærstad å gjøre. Det det handlet om, var opplevelsens karakter. Serendipitet forundrer og gleder først og fremst den som opplever det.

Jeg så på mobiltelefonen, leste meldingen fra denne Ingrid S og lurte på hva det var som hadde fått henne til å ta kontakt. Hva skal til for at man sporer opp et ukjent menneske på et gammel fotografi som har kommet for dagen under en oppryddingsaksjon? Tankene poffet omkring som små røykskyer. Den tørrlagte forfattersjela sugde til seg forestillingen om at Ingrid S hadde lest boka mi og festet seg ved forfatternavnet som virket kjent og som … Ren ønsketenking og  utslag av forfengelighet og overmot, selvfølgelig. Den lille romanen min hadde riktignok kommet inn under Kulturrådets innkjøpsordning for skjønnlitteratur, men hadde ikke oppnådd å bli omtalt annet enn i noen lokalaviser. Uansett. Det avgjørende var at Ingrid S kunne ha kunnskap og erfaring som ville utvide det lille jeg visste og husket fra tiden i Assab. Det kunne vise seg at hun satt med den nøkkelen jeg trengte for å komme ordentlig i gang med mitt nye bokprosjekt. En kilde hadde så å si piplet fram foran føttene mine. Serendipitet. Det gjaldt å gripe muligheten. Ja, det stemmer, skrev jeg tilbake. Så morsomt. Jeg vil gjerne se bildet. Kan jeg ringe deg?

Det har blitt 2019. Fortsatt sitter jeg i skrivebua og forsøker å finne en form på en tekst jeg vil skal fortelle noe om Eritrea, Etiopia, Haile Selassie, Norges rolle knyttet til Eritreas historie, Italias kolonisering av Eritrea, den umenneskelige varmen i Assab – og så videre. Stoffet eser og eser, men teksten vil ikke, og hovedpersonen kommer seg ikke av gårde. 

Jeg tenker ofte på SMS-en fra Ingrid S og på familien hennes, som inviterte meg hjem, og som tok så hjertelig og varmt imot meg. For anledningen hadde Ingrid digitalisert en gammel 8 mm-film. Det ble et rart øyeblikk da jeg plutselig fikk se faren min komme ut av den sølvfargede folkevogna vår, smile og vinke til fotografen mens fotografen satt ved siden av meg: Ingrids 94 år gamle far. 

Kanskje blir det ingen bok. Kanskje er de opplevelsene jeg har hatt tilstekkelige. Og kanskje  bør jeg fundere over det to tusen å gamle rådet fra den romerske dikter Horats før jeg bestemmer meg.

Jeg råder dere som skriver, til å velge et emne som svarer til deres krefter og til å tenke lenge og vel over hva skuldrene ikke makter å bære, og hva de makter. Den som har truffet sitt valg slik at han behersker stoffet, vil hverken mangle uttrykk eller klarhet i stilen. (Horats, 65 fvt.– 8 evt. )[7]

*

*

Noter

[1] Helge Godø (1997): Serendipitet i FOU – flaks eller kreativitet. Forskningspolitikk. 20/1, side.4–5.

[2] Rebecca Solnit (2018): Å gå seg vill. En felthåndbok. Oslo: Solund forlag, side 111

[3] Tove Nilsen (2005): Skrivefest. Oslo: Oktober forlag

[4] Elias Canetti (1982): Stemmene fra Marrakech. Opptegnelser etter en reise. Oslo: Gyldendal

[5] Elias Canetti (1997): Øyenspillet. Oslo: Solum forlag, s. 9

[6] Jan Kjærstad (2004): Menneskets nett. Essay, artikler, tekster. Oslo: Aschehoug

[7] Horats (1997): Brevet om diktekunsten. Oversatt fra latin med innledning, etterord og kommentarer av Svein Østerud. Oslo: Aschehoug, s. 20. Tilgjengelig fra https://www.nb.no/items/6f39bcb175f91f5fc69c611e9309c8da

*