Roman mot alle odds

Forlaget Aschehoug har invitert til en samtale i forlagets lokaler mellom forfatterne Køltzow og Solstad i forbindelse med lanseringen av hennes roman Melding til alle reisende.

De sitter foran oss i hver sin lenestol, Liv Køltzow og Dag Solstad. De har vært venner i femti år, men dette er første gang de opptrer offentlig sammen. En gang for lenge siden hadde han advart hennes første mann mot å la henne bli forfatter. Men forfatter ble hun. Dag Solstad fisker opp et sammenbrettet A4-ark fra lomma og legger det på bordet. Til publikum sier han unnskyldende at han har med seg huskelapp.

Han snur seg mot henne: − Men hvem er Hans Ibestad?
− Han er en biperson i en bok! Hun ser litt irritert på ham: − Du blir vanskelig, Dag!
− Jeg spør fordi han ligner på en jeg kjenner.
− Ja, det har noe med deg å gjøre.

I romanen er Hans Ibestad medlem av Profil-kretsen. Der var både hun og Dag medlemmer sammen med flere som i dag er kjente forfattere: Espen Haavardsholm som ble hennes første mann, Tor Obrestad og Paal-Helge Haugen, for å nevne noen. I begynnelsen av romanen forteller hun om Hans Ibestad som hadde lånt hovedpersonens sykkel etter et seint redaksjonsmøte. Først to år etter leverte han sykkelen tilbake sammen med en blomsterbukett og et kort med en gjengivelse av Claude Monets bilde av Kolsås og Løkke bro i Sandvika. Det er et pussig sammentreff, for hun er oppvokst i Oslo, men siden har hun levd det meste av livet i Bærum. Og det er i Sandvika i Bærum hun befinner seg etter at hun har fått diagnosen; hun har Parkinsons sykdom, og hun har hatt den i flere år, uten å ville innse at noe var veldig galt da hun ikke lenger tålte kulde, når fingrene ikke ville lystre og håndskriften endret seg. Sandvika er heller ikke som før, Løkke bro er, som hun skriver i romanen, «revet og gjenoppbygd lenger innover langs Sandvikselva, Kaja hadde aldri sett den» (s. 13). Kaja Baumgarten er romanens hovedperson og har sterke likhetstrekk med Køltzow selv. Blant annet har de to samme diagnose. Det er, som Solstad sier, en beretning fra Køltzows eget liv. Men hun vil ikke la ham slippe så lett, det er forskjell på levd liv og en roman. Hun sammenlikner det med en barnetegning der arket er brettet flere ganger, og forskjellige barn tegner forskjellige kroppsdeler på en person. Når en bretter ut arket, kommer det fram en litt pussig type. Og denne Ibestad er satt sammen av 2-3 modeller.
– Og noe av det er ut av den blå luft.
− Det er vanskelig å tegne gode portretter, fortsetter hun. − Å skrive romaner er å skjære vekk ting. Jeg håper det er noe inni meg som vil dreie portrettene dit de skal, for jeg bestemmer ikke, de vokser fram gradvis. Det er noe i meg som har fattet noe jeg selv ikke forstår. Det meste begynner med et privat behov, men når det kommer på papiret, er det ikke privat lenger, jeg prøver å tegne noe som er forståelig for andre.

Kaja Baumgarten reiser til rehabiliteringssenteret Klingenberg, der hun møter Vegard Vinsnes, en mann som kommer fra et helt annet miljø enn henne. Der går det i dansebandmusikk og rullings. Dessuten er han alltid blakk.

− Boka di er jo delt i to, i den første delen er det veldig mange tidlige temaer som har vært med hele veien.
Ja, hun hadde tenkt å begynne boka med møtet med Vegard, det ville blitt en «rasende innledning», så den har hun ikke holdt fast ved. For Vegard er ikke bare mann, han har en bakgrunn og en livsførsel som er nesten uforståelig for henne.
− Nei, jeg ville ikke begynne med Vegard, jeg er ikke mann, og det måtte jeg vært hvis jeg skulle ha begynt der. Det holdt ikke.

«Han er ute etter pengene mine. Jeg våger ikke tro at han liker meg» (s.132), skriver hun i romanen, og sier:
− Han er en rølpete mann av folket.
Men hun går ikke videre med å bygge opp et plot omkring det at Kaja gir ham ting og penger, og at han utnytter henne:
− Jeg hater plot!
Hun vil ikke bruke tid på å framstille ham som skurk.

Kaja Baumgartens liv blir dramatisk endret når hun får diagnosen: «I samme sekund han hadde sagt navnet på sykdommen hadde hun tenkt: Hit skulle jeg! Dette var altså mitt mål! Jeg ville levd på en helt annen måte hvis jeg hadde visst det, men det gjorde jeg ikke. Jeg vet det for første gang i dette øyeblikket» (s. 15). I hele sitt forfatterskap har Køltzow kretset rundt ønsket om at ting skulle vært annerledes enn de virkelig er. En fremmedhet som kanskje er det som sterkest karakteriserer det moderne mennesket.

Solstad kommer inn på dette, og spør om det virkelig er slik for henne, men hun sier at hun ville jo ikke egentlig levd livet annerledes. Allikevel lar hun ikke Kaja erkjenne at denne tanken om at hun ville levd livet på en annen måte, er bare tull. Og når hun har fått diagnosen, begynner hun ikke på det livet hun egentlig vil leve, Kaja finner en arbeidsledig og sjuk person som blir kjæresten hennes.

Og Solstad vil gjerne at vi skal få med noe av hvordan romanen beskriver forholdet mellom Kaja og Vegar Vinsnes, og leser opp fra en episode der de to og flere andre er på vei til Håndverkeren restaurant, som egentlig er for fin for dette følget: «Vegard hadde drukket mest av alle, og han orket bare ikke å gå helt ned til stasjonen på de tynne sommerskoa tel’n David i snøværet, så de tok bilen for å kjøre ned de få hundre meterne, og – hva var det egentlig hun skulle si? Jo, hun skulle si dét, at da Vegard stakk rullingsen mellom leppene og gled på plass i forsetet med de lange beina forsøksvis strukket ut foran seg, men de var for lange, så knærne stakk opp, og grep etter dørhåndtaket og smelte igjen døra og vrei på tenningsnøkkelen og i samme sekund rygget rett ut, rett bak, og så rett frem i annet gir og tredje med brølende aksellerering av helgekjøring med promille til fest med fire tusen kroners bruktbilvrak-typen, og skjøv inn cd’en med dansebandet Kontrazt, og spilte ‘Jeg lengter hjem’ (til deg igjen, nå min venn) på lydstyrke av Valle Hovin-format utenfor huset hennes og ned til Vestre Gård, hele tiden med brølende bruktbilmotor, og ned bakken til endestasjonen på banen, mens snøslapset skvatt helt opp til tredje etasje på de prikkfrie teglsteinsblokkene til stortingsrepresentantene, da! – ja, da! Det var verdt et liv. Kajas liv» (s. 160−161).

Han ser opp fra boka, ser på henne og utbryter:
− Det er jo et umulig liv!
− Ja, det er jo det det er.
For Solstad er skildringene hennes av hverdagslivet og sykdommen nesten uutholdelige. Det gjør vondt å lese. Og sykdommen har ikke bare helt fysiske følger. Solstad forteller at han var forlover for hennes første mann, Espen Haavardsholm, og vinteren 1965 bodde paret utenfor Malaga. Da han skulle komme på besøk, men ikke fant veien, ringte han til henne og fikk en helt fotografisk beskrivelse av hvordan han skulle komme seg dit. Hun rister på hodet av det han forteller, nå har hun problemer med hukommelsen.  Denne romanen er skrevet med hjelp av assistenter, hun har for store problemer med å skrive, både på Mac og med penn.

Solstad mener at dette er en modig roman. Hennes verk er en triumf for romanen.
− Men hva vil du gjøre nå?
Det er i alle fall tre ting hun vil. Hun vil trimme, og trimme stemmen. Hun vil spille musikk, og så vil hun sitte med et glass vin og se dagen komme og gå. Hun er glad for at romanen er ferdig, men Parkinson-sykdommen blir ikke borte. Allikevel, i bilen hit til Aschehoug følte hun seg frisk.
Hun snur seg litt stivt mot ham. – Skildringen av hverdagslivet kunne vært verre!
− Det virker som du har vært opptatt av å gi sykdommen et ansikt.
− Et ansikt! Du er den siste jeg trodde jeg skulle høre det uttrykket fra!
Og så ettertenksomt: − Dag, du er en jeg har skrevet mine romaner til. Dine lesninger gjør meg så intelligent!
Han spør henne:
− Skal du skrive mer?
− Nei.
− Nei, ikke jeg heller! Men du har lyst, og da skal du skrive!
− Tusen takk, Dag.
− Ja, jeg har tatt sjølkritikk på at jeg sa til Espen at han ikke måtte la deg bli forfatter.

*

*