Kirsti Tveitereid var veldig glad da hun fikk Elin Kragset Vold som kollega ved Lillegården kompetansesenter i 2005. Senteret har eksistert siden tidlig på 1990-tallet, og Kirsti har vært ansatt der siden 1994. Kirsti har blant annet bakgrunn som bibliotekar mens Elin blant annet har journalistutdanning, og begge har jobbet som veiledere og lærere. Nå deler de kontor og jobber med fag- og forskningsformidling ved det som fra nyttår ble til Porsgrunn-avdelingen av Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. En annen ting de har felles, er tilknytning til masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold. Elin tilhører 2009-kullet og leverte sin masteroppgave høsten 2012, mens Kirsti tilhører 2011-kullet og er godt i gang med sin oppgave.
Intervju med Elin Kragset Vold og Kirsti Tveitereid
AKH: Hvordan fikk du vite om studiet, Elin?
EKV: Det var selvfølgelig fra Kirsti. Hun følger med på sånt.
KT: Ja. Det var en annonse i avisen, og jeg fortalte Elin om dette forholdsvis nye studiet.
EKV: Jeg tenkte at studiet kunne bidra til at jeg fikk et bedre grep om formidling av de pedagogiske begrepene. I det pedagogiske språket er det mange ord man ikke har felles forståelse av hva egentlig betyr. Tenk bare på ord som «læringsmiljø», «skoleutvikling» og «pedagogisk analyse». For ikke å snakke om «inkludering». Hva betyr alle disse ordene egentlig?
AKH: Så du begynte på masterstudiet i faglitterær skriving for å skjønne ordene bedre?
EKV: For å kunne formidle hva disse ordene betyr. Innholdet i dem. Hva ligger bak dem?
AKH: Og dette kommer jo godt fram i boka Rom for læring: Læringsmiljø og pedagogisk analysesom nettopp har kommet ut med Elin som redaktør. Kan man si at det er snakk om en ny måte å snakke om pedagogikk på, som er tettere på praksis?
EKV: Og ikke minst er det snakk om å bruke fortelling som formidlingsform og på den måten komme tettere på aktørstemmene. Hva er det rektorene gjør, og hva er det lærerne gjør i skolen, som er forskningsbasert og som faktisk fungerer og utvikler læringsmiljøet, og som gjør at de utvikler seg i sin rolle som pedagoger.
AKH: Dere har fått alle fagfolkene ved Porsgrunn-avdelingen av Læringsmiljøsenteret til å bidra med minst ett kapittel. Elin bidrar med tre dokumentarfortellinger, mens Kirsti bidrar med et fagessay om forskningslitteratur og litteraturlister. Dokumentarfortellingene inngår også i Elins masteroppgave som er en litt spesiell variant …
EKV: Ja, jeg endte opp med en oppgave der dokumentarfortellingene utgjør halvparten og en teoretisk del utgjør halvparten.
AKH: Når var det du fant ut at du skulle bruke dokumentarfortellinger i boka? Hadde du det med deg til studiet, eller var det noe studiet utløste i deg?
EKV: Det var studiet som gjorde at jeg ble interessert i dokumentarfortellinger. Og så skjedde det omtrent samtidig som jeg begynte på studiet at Fagbokforlaget henvendte seg til senteret. De ville utgi en bok om strategien eller modellen som alle på senteret jobber etter, det vil si «Læringsmiljø og pedagogisk analyse», eller LP-modellen, som vi kaller den. Vi fant ut at dette kunne kombineres med min masteroppgave. Når man begynner på studiet har man lett for å tenke at man skal lage en bok …
KT: Men jeg har ikke tenkt til å lage bok …
EKV: Dermed koblet vi sammen masterprosjektet og forespørselen fra forlaget. Men det som ble veldig klart for meg da jeg leste faglitteratur om fortelling, var at jeg ville ikke at fortellingene mine skulle stå alene. Fortellingene er et godt grep for å gi innsikt i det som skjer i praksis, men jeg ville også ha fagtekster som forklarer tankene bak og teoriene bak. Jeg ønsket et godt samspill mellom fortelling og teori, så jeg spurte de andre fagfolkene på senteret om de ville være med og skrive fagtekster som kunne supplere dokumentarfortellingene. Til slutt fikk vi alle med på dette, og det er vi veldig glade for.
AKH: Boka heter altså Rom for læring, men det er ikke eleveneslæring det her er snakk om?
EKV: Du kan tenke deg innholdet i boka som et eple. Innerst er eleven, som er kjernen, men vi har fokus på det som er rundt kjernen, som er klasserommet, læreren, skolen og kommunen. Og vi er opptatt av at alle må trekke i samme retning for å kunne utvikle elevenes læringsmiljø. Vi har et veldig godt eksempel på hvordan en rektor brukte LP-modellen til å skape rom for læring. Kirsti fant en artikkel i et pedagogisk tidsskrift som handlet om den gode samtalen. Hun ga den til en av kollegaene våre som tok den med til et nettverk i Troms. Han snakket begeistret om artikkelen, hadde trukket ut noen viktige punkter og hadde delt den ut.
KT: Og det artikkelen handlet om, var at lærere lærer mest om lærerrollen av andre lærere, og at dette lett fører til mønstre der en elev kan komme inn i en ond sirkel fordi lærerne kan være skjønt enige om at det er eleven som er problemet.
EKV: En rektor som var med på samlingen, gjenkjente situasjonen med lærere som støtter hverandres bilde av en elev, og hun hadde dessuten en del sterke stemmer i lærerkollegiet som ikke var interessert i å høre om hva forskningen hadde å si om ulike ting. De tok ikke imot forskning fordi det var for fjernt fra deres hverdag. Men før en samarbeidsøkt hadde rektoren gjort noe lurt. Artikkelen om hvordan lærere snakker sammen om og støtter hverandres bilde av en problemelev, var delt ut til alle, og i tillegg hadde rektor avtalt på forhånd at to lærere skulle sette i gang en samtale. En av dem var kjempeoppgitt over en elev, og den andre var støttende. Veldig raskt kastet hele lærerkollegiet seg inn i samtalen, og alle var så enige med denne stakkars læreren som hadde denne fryktelige eleven. De gjorde med andre ord nettopp det som artikkelen forteller at lærere ofte gjør. Da stoppet rektoren dem og sa at nå skal vi diskutere denne artikkelen. Og da var det ingen som kunne si «dette angår ikke oss».
KT: Jeg hadde jo ikke i det hele tatt kunnet forestille meg at den artikkelen som jeg ga til kollegaen min, skulle føre til så mye. Det betyr at alle ledd er like viktige.
EKV: Denne fortellingen er typisk for arbeidet med å finne fortellinger som kan illustrere noen viktige poenger.
AKH: Elin er ute og samler dokumentarfortellinger gjennom deltakende observasjon i skolen og blant pedagoger, PP-tjenesten og skoleeiere, og Kirsti leter fram artikler som pedagogene kan ha nytte av. Dette er tydeligvis en arbeidsdeling som fungerer godt …
KT: Ja, vi har en arbeidsdeling som bygger på at Elin skriver veldig godt og jeg leser veldig godt.
EKV: Og Kirsti har den rollen overfor alle på senteret, at hun har kontrollen på ny litteratur. Hun følger med i tidsskrifter, og hun kjenner alle på senteret godt. Ut fra denne kunnskapen kopierer hun artikler og legger dem i hyllene til dem hun tror vil ha nytte av dem.
KT: Det er sånn jeg tror fagformidling må gjøres. Man må komme med det som en som er oppe i et problem, trenger akkurat der og da.
EKV: Men det er ikke helt riktig at det bare er jeg som skriver, for Kirsti skriver veldig bra fagblogger.
KT: Ja, det med blogging har tatt seg opp etter at jeg begynte på masterstudiet i faglitterær skriving.
AKH: Nå har dere vært kollegaer i åtte år, og det var vel særlig journalisterfaringen som gjorde at Elin fikk jobben i 2005?
KT: Ja. Det var et stort behov for å få ting ut. Fagfolkene her er veldig flinke til å forelese og drive veiledning, men vi får ikke like lett til spredning av innholdet ut til flere lærere, skoleledere og skoleeiere.
EKV: Men jeg syntes det var kjempevanskelig å komme inn på senteret og skulle skrive fornuftige ting om et fagfelt som jeg kunne litt om, men som jeg visste at det var folk på senteret som kunne veldig mye om. Som journalist har du alltid det problemet med å være formidleren av noe som ikke er ditt eget. Det tar lang tid å få det under huden.
AKH: Og da hadde du Kirsti til å hjelpe deg?
KT: Både ja og nei. Jeg kunne jo fagfeltet etter å ha vært i det så lenge, men jeg visste ikke så mye om skoleverdenen utenfor senteret. Jeg visste om litteraturen og det som rører seg i forskningen og faget, men formidling var ikke min sterke side, så jeg har lært mye av Elin og blitt veldig inspirert av henne.
AKH: Hvordan er fortellingene i Rom for læringblitt samlet inn?
EKV: Jeg har besøkt mange skoler og sittet i klasserom, i lærergrupper og vært på samlinger. Jeg har observert og jeg har stilt spørsmål. Jeg hadde nærmere tjue fortellinger til slutt, og blant dem har jeg valgt ut tre som jeg bruker i boka. Den første dokumentarfortellingen handler om læreren og læringsmiljøet, og så er det en som handler om skoleutvikling og rektors rolle, og den siste handler om skoleeiers ansvar og muligheter for å påvirke læringsmiljøet.
AKH: Du har med andre ord gjort et feltarbeid i skolen og det pedagogiske feltet.
EKV: Ja, og her har jeg kunnet bygge på alt jeg har lært om det pedagogiske fagfeltet i jobben på Læringsmiljøsenteret. Gjennom jobben har jeg blitt bevisst på forskjellen mellom en fagformidler og en kommunikasjonsrådgiver. For jeg tenker at som kommunikasjonsrådgiver kunne jeg ikke laget den boka, men som fagformidler kunne jeg det. En kommunikasjonsrådgiver har kommunikasjon som fag, mens en fagformidler må kunne det feltet som det skal formidles om.
AKH: Forskjellen mellom kommunikasjonsrådgivere og fagformidlere blir kanskje spesielt vanskelig å se når man driver med et felt som mange mener at de kan godt. I skolespørsmål vil det vel fort bli veldig merkbart at folk føler at de kan feltet, og at den som formidlingen er rettet mot, ikke er mottakelig.
EKV: Der kommer vi inn på Kirstis masterprosjekt.
KT: Ja, for det henger veldig sammen med dette. Jeg skal skrive om at det utgis en stor mengde pedagogikkbøker, men de blir ikke mye lest. Så jeg har et prosjekt hvor jeg har publisert én artikkel om at pedagogikkbøker ikke blir lest og én om at forfatteren ikke tenker på hvem han/hun skriver for, og så skal jeg publisere én artikkel om at pedagogikkbøkene ikke anmeldes. Og hvis de anmeldes, er det av en venn eller en forskerkollega. Den siste artikkelen jeg skal skrive, er om formidlingen av pedagogikkbøker, inkludert hele systemet rundt, med bokhandlere og det hele. Masterprosjektet handler om hva vi kan gjøre for at tekstene skal nå helt fram, for det må jo være intensjonen med enhver bok: at man har et budskap og vil at det skal virke.
AKH: For noen er det kanskje nok å få publisert en bok …
EKV: Men for oss er det kjempeviktig at budskapet når fram. Vi vil at det vi driver med, skal føre til endring i skolen. Det Læringsmiljøsenteret jobber for, er jo at det skal skje en endring som fører til bedre læringsmiljø for elevene.
KT: Ja, og samtidig er det ikke bare én type kilder som fører til endring. Det er mange stemmer som har mye å si om læringsmiljø, og man kan hente kunnskap og inspirasjon fra mange ulike kilder. Selv opplever jeg at jeg er blitt mye bedre til å lese fagtekster etter at jeg begynte på masterstudiet i faglitterær skriving. Jeg har blitt mye mer oppmerksom på språket i fagtekster enn jeg var før. En fagtekst kan oppleves med flere sanser hvis teksten er god.
AKH: Masteroppgaven din har arbeidstittelen «Forfatteren, leseren, kritikeren, formidleren: Pedagogikkbokas liv» …
KT: Ja, og planen min er at i stedet for å lage bok, publiserer jeg artikler i pedagogiske tidsskrifter. Og to av dem er allerede ute – i Bedre skole og Utdanning. Det er tidsskrifter som leses av mange og kommer i stort opplag.
AKH: Så til sammen viser disse to prosjektene mye av det Læringsmiljøsenteret driver med. Boka Rom for læring kan få leseren til å ønske å vite mer og lese flere fagtekster, og Kirsti fokuserer på å gjøre veien mellom fagtekst og leser mer framkommelig.
KT: Men ansvaret hviler jo på leserne også, ikke bare på den som skriver. Leseren må være villig til å gjøre sin del av jobben. Og så savner jeg en skikkelig sakprosakritikk på pedagogikkfeltet. Masterstudiet i faglitterær skriving kunne forresten gjerne hatt en egen modul om sakprosakritikk.
AKH: Hva var det som gjorde at du også bestemte deg for å søke på det faglitterære masterstudiet?
KT: Det var selvsagt litteraturlista. Den hang så godt sammen med det jeg hadde med meg fra hovedfaget i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark. Bakhtin er for eksempel felles for de to studiene. Etter hvert som jeg hørte mer og mer, og lånte noen av bøkene fra Elin, var det bare å søke selv.
EKV: Jeg var veldig fornøyd med samlingene. Jeg satt der og fikk den ene åpenbaringen etter den andre.
KT: Hun kom oppglødd tilbake, og det var så moro å høre om studiet.
EKV: Vi ser jo at studiet gjør noe med oss som fagpersoner, og i hvert fall med oss som er fagpersoner på formidling og ikke på pedagogikk, slik kollegaene våre er. Det gir en ballast og identitet som fagformidlere.
*
