Reiser til Kina

Nesten hundre år etter at min farfar dro til Kina som lege og pionermisjonær, reiste jeg i 1996 selv som ryggsekkturist for å være med på 90-årsjubileet for hospitalet som han grunnla. Han var både arkitekt, byggherre og arbeidsleder, og finansieringen var innsamlede midler fra forskjellige misjonsforeninger, som samlet inn til ulike deler av bygget, for eksempel spiker. Derav navnet «Spikerhospitalet». Reisen i 1996 var også en reise i min egen historie, siden jeg bodde i Kina fra 1947 til 1949 mens min far arbeidet på det samme hospitalet. I 1949 overtok Mao makten i Kina, og vi måtte evakueres. Å komme tilbake til Kina ga ny motivasjon til å arbeide videre med en biografi om farfar, Jørgen Edvin Nilssen.

«Reiser til Kina» er bearbeidede utdrag av biografien Alle er vi brødre. Biografi over misjonslege og prest Jørgen Edvin Nilssen og hans hustru Maja, som Bjørg Gunvor Måseide leverte som masteroppgave i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold juni 2013

Min opprinnelige idé hadde vært å skrive en bok om min far, legemisjonær Ragnar Wisløff Nilssen, etter at han døde 18. desember i 1960. Han hadde hatt et eventyrlig liv, oppvokst som han var i Kina under til tider dramatiske historiske begivenheter. Han studerte i Norge og England for så å reise ut som legemisjonær til Kina første gang i 1930.

Jeg samlet en del historier fra hans søsken, og var litt skuffet over at materialet ble så lite, ikke minst fra barndomstiden i Kina. Årene gikk, min familie og karriere fordret sitt, og papirene gulnet. Så våknet slektsforskeren, og nå fant jeg ut at jeg måtte begynne med begynnelsen. Det var farfar som var den første i familien som reiste til Kina da han dro som pionermisjonær for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Jo mer jeg samlet inn av materiale skrevet om og av ham, desto mer steg min interesse. At det gikk an å rekke å utføre så mye på kort tid, for en kapasitet![1]

Så en dag får jeg en telefon: «Nettopp noe for deg som holder på med boken om bestefar», sa min kusine. Jeg kontaktet Aftenposten og fikk vite at det var ambassaden i Beijing som hadde fått forespørsel fra administrasjonen til Yiyang provinshospital. De ville lage en historikk til 90-årsjubileet for hospitalet på Taowhalun i 1996, og hadde ingen opplysninger om starten og utviklingen frem til kommunistene overtok 1. oktober i 1949.

Jeg ble virkelig gledelig overrasket over at hospitalet til bestefar, der også far hadde arbeidet, fremdeles eksisterte. Det gror i deres fotspor! Det var ikke mindre fantastisk at de anerkjente at hospitalet ble grunnlagt av bestefar, en utlending, og finansiert av et misjonsselskap! De kunne bare ha latt det gå i glemmeboken. Jeg tok straks kontakt med ambassaden i Beijing, og fikk adressen til hospitalet. Deretter konfererte jeg med generalsekretæren i NMS om fordelingen av oppgavene. Mitt bidrag til historien ble å skrive om planlegging, oppbygging og drift av sykehuset. Jeg skrev et kort resymé av sykehusets historie samt korte biografier over legene som hadde jobbet der. Da jeg hadde levert mitt bidrag til NMS og hospitalets administrasjon hadde mottatt det, ble jeg invitert til jubileet. Jeg hadde så lyst til å reise, men som vanlig var reisekassen tom. Men om jeg reiste som ryggsekkturist?

Jeg undersøkte om det fantes kurs for å se om jeg kunne friske opp noe av den kinesisken jeg snakket som barn. Det endte med at jeg søkte meg inn på forkurs i kinesisk på Universitetet i Oslo. Men nå måtte jeg bite i gresset, jeg måtte innse at dysleksien min ble en for stor hindring. Jeg hadde imidlertid fått Baisha, læreren min, til å oversette talen min, som jeg skulle holde på jubileumsdagen 14. november, og lest den inn på lydbånd. Jeg fikk en kunstnerkollega til å lage en kopi av relieffet av bestefar som står på gravstøtten, som gave til sykehuset fra Jørgens barnebarn. Med det 5 kg tunge relieffet og andre gaver og en nøye pakket ryggsekk dro jeg av gårde.

Vel fremme – og godt mottatt – i Kina i 1996

Jeg landet trygt i Changsha der Yang ventet på meg. En ung sympatisk mann som snakket litt engelsk. Han var bibelskolelærer og hadde fått beskjed om å få meg trygt anbrakt på hotellet som pastor Jane Yao hadde bestilt. Hun er president i Hunan Province Christian Councel og rektor på Hunan Bible Institute. En viktig, travelt opptatt kvinne. Den viktigste hendelsen i Changsha var da pastor Yao tok meg med for å besøke den menigheten som stammet fra blant andre min bestefar. Den lutherske kirke hadde ekspandert siden den gang, fortalte hun.

Kirken var stappfull, og jeg tenkte at mang en prest i Norge ville satt pris på så full kirke i hans menighet en vanlig søndag. Salme etter salme, talen var lang, og gudstjenesten varte og rakk, men ingen så utålmodig ut. Det var verre med meg som knapt forstod et ord. Så snudde pastor Yao seg til meg og sa at de ventet at jeg skulle si noen ord. Det kom som julaften på kjerringa! Jeg hadde forberedt tale til jubileet, men ikke her. Ikke kunne jeg nekte heller. Jeg fortalte da om min bestefar som var pionermisjonær, om hans kone som kom vel et år senere med deres første to barn. Det ene barnet var min far, som senere fulgte i sin fars fotspor og reiste ut som legemisjonær. Jeg fortalte også at jeg hadde bodd på Taowhalun som barn. Jeg beklaget at jeg ikke husket mye av språket, og derfor måtte bruke tolk. Jeg avsluttet med å deklamere et vers på kinesisk. En barnesang som ble mottatt med munterhet, og de fortalte senere at det var på kav hunandialekt. Forsangeren i kirken, som var den som snakket best engelsk, bad bordbønnen ved lunsjbordet. Han takket også for at denne søsteren var kommet på besøk og at de hadde fått gleden av å treffe meg.

Tilbake til Taowhalun

Alle var rystet over at en kvinne reiste alene, og jeg fikk ikke lov til å ta bussen alene til Yiyang by fordi pastor Yao sa: «It’s bad men on the bus.» Igjen var det Yang som måtte ta bussen 10 mil frem og tilbake for å beskytte meg. Yang hadde kjøpt vannflasker til oss som kom godt med, for det ble lange køer, og det tok tid før vi kom frem til den delen av Yiyang som fortsatt heter Taowhalun. Dette er nå en bydel i Yiyang by, men på Jørgens tid, og også min, lå hospitalet på landet blant rismarker. Yang hadde ringt til sykehuset for å si fra at jeg var kommet, og nå stod vi og ventet utenfor postkontoret. Da så jeg plutselig taket på det gamle colleget, og at noe stod igjen fra jeg bodde her.

En delegasjon fra sykehuset kom, og jeg ble kjørt i hospitalets bil til Taowhalun Hotell, som lå i nærheten av der skolebygningen vår hadde stått, og utsikten var delvis den samme.

Jeg hadde ønske om å besøke flere steder, og vi dro for å finne pastor Deng som var student og bodde på Taowhalun 1946−49. Det viste seg at han to ganger hadde vært på hotellet for å treffe meg. Vi kom overraskende, og nå fikk jeg komme inn i et vanlig hjem. Det var enkelt, men hyggelig. Der ble vi servert te og mandariner. Han fortalte at datteren til kokken vår bodde på den andre siden av floden. Jeg ble kjempeglad, for kanskje var hun min barndomsvenninne? Full av forventning besøkte jeg henne neste dag. Hun hadde hatt slag, og hadde vært lammet i den ene siden, men var nå nesten helt bra. Det ble et merkelig og beveget møte. Vi hadde ikke sett hverandre på 47 år. Jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde en brukbar tolk så vi kunne ha fått snakket ordentlig sammen! Noe fikk jeg med meg, hennes far, som var vår kokk, var død, men hennes mor bodde i Guangshou.

Denne dagen hadde vi gått og gått, og jeg var sliten da jeg ble spurt om jeg ville komme og se de som skulle opptre. Jeg hadde mest lyst til å si nei fordi jeg jo ville få se forestillingen neste dag. Heldigvis gikk jeg, og ble vist inn i et kjempestort auditorium og plassert i midten på første rad. Det var tydelig at alle hadde ventet på meg, og da jeg stod foran publikum for å bli presentert, reiste hele forsamlingen seg. Jeg følte meg kongelig, men var jo klar over at dette var en hyllest til bestefar som jeg var en representant for. Hva gjør man? Jeg bukket det vakreste og dypeste jeg kunne og sa takk, og ble servert te.

90-årsjubileet for hospitalet

Så var den store dagen kommet, det var 90 år siden hospitalet åpnet dørene for pasienter den 14. november i 1906. Einar Braadland, NMS sin representent stasjonert i Hong Kong, og jeg ble hentet kl. 7.30 med bil først til frokost, så til hospitalet til feiringen som begynte kl. 9.00.

Store røde papirlykter markerte porten, det stod folk langs veien med røde bånd på skrå over brystet med kinesiske tegn på. Da vi rolig og majestetisk vandret dit vi skulle registreres, begynte musikken å spille.Vi fikk røde skilt med navnene våre på. Hele tiden ble jeg titulert med mitt kinesiske navn, et navn kineserne hadde gitt meg som barn. Jeg kikket opp på skulpturen i parken av en hvit kvinne som holder et barn utstrakt i armene, med en regnbue over. Det var nok en hyllest til NMS og Jørgen som hadde grunnlagt hospitalet.

Igjen ble vi vist til æresplass midt på første rad, og alle spesielle gjester fikk gaver, unntatt vi fra Norge. Et vakkert håndkle og en trykksak, som jeg regnet med fortalte hospitalets historie. Vi fikk beskjed om at vi ville få gave og trykksaken senere. Jeg fikk en fantastisk gave, et kjempestort brodert bilde av hester i vill galopp. Så kom det frem til meg tre eldre mennesker, en kvinne og to menn. Kvinnen grep begge hendene mine og beholdt dem lenge. Hun fortalte at hun hadde jobbet sammen med min far på sykehuset, det hadde de alle tre. Kvinnen sa at han hadde vært en fin mann. Det var rørende, for de var så glade for å få hilse på meg, og kvinnen hadde tårer i øynene. Bilder ble tatt av oss, og så forsvant de, og vi satt og ventet på de prominente gjestene.

Hovedpersonene bestod av de øverste i administrasjonen i provinsen, for ikke å forglemme partiet! Langsomt ble første benkerad på scenen fylt, og i midten satt den mektige kvinnen, hviskende fortalte tolken hvem som var hvem. Så ble vi beordret opp på scenen til alles beskuelse, jeg ville mye heller sittet nede i salen. Te, kaker og mandariner ble servert i salen, vi fikk bare te. Endelig begynte sekretæren å snakke og nevnte alle notabilitetene, Braadland og barnebarnet til grunnleggeren. Direktøren ønsket velkommen og ga ordet til kvinnen, som var den øverste av dem alle. Det gledet mitt kvinnehjerte at en kvinne hadde toppstillingen i provinsadministrasjonen som ellers var menn.

Det var mange og lange taler fra øvrighetspersonene på første benkerad, og alle sa stort sett det samme, hvisket tolken. Salen lyttet ikke respektfullt, det var et forferdelig surr, de spiste og drakk og brydde seg ikke noe om det som hendte på scenen, dette var noe de måtte igjennom før feiringen begynte. Det ble helt stille da jeg talte. Jeg begynte med å presentere meg på kinesisk, sa at både bestefar og far hadde vært leger og arbeidet på sykehuset. Jeg fortsatte på engelsk og høstet mest applaus da jeg fortalte at bestefar syntes at Taowhalun (som betyr «Ferskenblomsthøyden») var det vakreste sted han hadde sett i Kina, da lo de godt. Det var jo ikke så rart, for byen var ikke vakker nå med søppel overalt. Da han bodde der, var det ute på landet, med gårder og rismarker, og med fjell i de fjerne.

Jeg overrakte relieffet av bestefar og boken på engelsk om Norge til direktøren som tok imot på vegne av sykehuset. De fortalte meg at de ville lage et skilt hvor det skulle stå: Gitt til provinssykehuset i Yiyang av Ni Fei xin[2] og de andre barnebarna til dr. Nilssen. Jeg protesterte og sa at mitt navn var unødvendig, men de insisterte. Jeg håpet bare at mine fettere og kusiner ville synes det var greit. Det var like stille under talen til Braadland og direktøren, og nå hadde flere av notabilitetene forlatt lokalet.

Da alle talene var ferdige, flyttet vi ned i salen igjen, og underholdningen begynte. Jeg klarte nesten ikke bare meg for latter da Braadland hvisket til meg, etter at de hvite englene fra nord hadde danset over scenen: «Var det slik dine besteforeldre så ut?» Gjennom hodet mitt glimtet synet av min mørkhodete bestefar flygende fra nord, mens bestemor med sitt lyse krøllete hår passet bedre.

Det var bare de ansatte på sykehuset som opptrådte, alt var vellykket fra småbarna som var skjønne, de voksne, og de pensjonerte. Jeg ble imponert over prestasjonene deres fra spøk til alvor.

Da forstillingen var over, så salen ut som en slagmark, alt hiver de rundt seg, kopper og glass med te stod igjen overalt. Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Vertskapet så vel på ansiktet mitt hva jeg tenkte, og unnskyldte seg med at hvis de ryddet etter seg, så tok de arbeidet fra de som fikk betalt for jobben.

Som ærede gjester ble vi vist inn i et eget kabinett der banketten fant sted, mens det var duket for resten i en stor sal med scene. Sangerinnen fra forestillingen sang for oss, og et gedigent måltid ble servert. Ved høytidlige sammenkomster blir en og en rett satt frem på bordet, og til slutt kommer risen. Det var noe for enhver smak, og jeg har ikke antallet på de mange rettene. Jeg holdt meg klokelig unna delikatessen i Hunan som er kumage. Seig som skolær.

Etter en pause skulle det være omvisning på sykehuset. Av praktiske grunner gikk jeg glipp av denne, men ved mitt neste besøk i 2002 fikk jeg omvisning. Det ble imidlertid tid til et besøk på det gamle colleget der jeg ble presentert for alle engelsklærerne. Det gamle huset som ennå stod igjen fra min tid, rommet en utstilling fra gamle dager. Så gikk turen tilbake til sykehuset der vi ble servert te før middagen, som denne gangen ble servert på hotellet, et nytt hypermoderne et. Vi fikk en liten pause før siste del av programmet gikk av stabelen. Vi ble geleidet inn i et lokale der vi skulle danse. Det varte og rakk før det kom i gang. Etter utallige oppfordringer sang Braadland og jeg «Alle fugler» tostemt.

Tankene mine gikk til bestefar og far, hva ville de ha sagt om de hadde vært til stede? De ville ha vært tilfredse over utvidelsene av hospitalet, 600 sengeplasser mot 60 da bestefar forlot Kina. Og at det var et tipp topp moderne provinssykehus med samme standard på utstyret som på Ullevål Sykehus.

Jeg tror at verken Jørgen eller min far hadde stor tro på kinesisk medisin eller akupunktur, men sikker er jeg ikke. Siden hospitalet lå på bondelandet, og Yiyang var en fattig by, er jeg usikker på hvor utbredt dette var. Som barn gråt jeg da konen til en bonde i nærheten trakk med seg vannbøffelen til buddhisttempelet som betaling for at munkene der skulle be for mannen hennes. Hun hadde brukt opp pengene sine på medisiner og kinesiske leger, og hun så dette som en siste utvei til helbredelse for mannen sin. Jeg mente det hadde vært bedre å sende ham til far på sykehuset, selv om også jeg hadde lært at tro kan flytte fjell. Det som er sikkert, er at Jørgen og min far opplevde at de kinesiske legene feildiagnostiserte og feilmedisinerte.  Jeg vet ikke hva Jørgen ville mene om at kinesisk og vestlig medisin i dag går hånd i hånd på dette hospitalet som han grunnla, eller hva far ville ha sagt.

Kallet

Alt fra barnsben hadde Jørgen sett på misjon som noe stort, opphøyet, en herlig gjerning, oppvokst som han var i et hjem der hedningemisjonen hadde en stor plass. Da hadde hans yndlingslesning vært reisebeskrivelser, som Marco Polos, Livingstones og Stanleys opplevelser, samt misjonslitteratur. I gymnastiden ble interessen for legemisjon vekket, og etter at han hadde satt seg inn i legemisjonsarbeidet, steg interessen. Derfor ble hans valg mellom teologi og medisin ikke vanskelig, selv om han under studietiden arbeidet med begge deler. Han beklaget at han ikke hadde fått tid til så mye bibelstudier som han ønsket fordi medisinen tok mesteparten av hans tid.

Da Jørgen ble opptatt i NMS den 1. januar 1902, måtte han undertegne Troskaps- og lydighetsløfte,[3] og han måtte også svare bekreftende på tre spørsmål:

1. Ser du i Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, forsoneren, der er død for vår skyld og i vårt sted og ved sitt liv og sin død har fyldestgjort for våre synder?
2. Tror du, at vi alene ved hans fortjeneste, grepet i troen, får våre synders forlatelse barneret hos Gud?
3. Vet du dig heller ikke i din kristendomsopfatning forøvrig å være i uoversstemmelse med den hellige Skrift og vår norsk-lutherske kirkes bekjendelsesskrifter?

Før avreisen 2. mars besøkte Jørgen og de andre misjonærene misjonsvenner i mange større byer som holdt avskjedsfest for dem. De fortalte om sine håp og forventninger for den nye misjonsmarken. Jørgen var med på til sammen 28 møter med 7000 deltakere. Det ble liten tid til familien, og dessuten skulle han kjøpe inn en del utstyr til fremtidig hospitaldrift.

Avskjedsmøtet i Stavanger[4] var alvorsstemt, det skulle åpnes en ny misjonsmark. Jørgen leste en del av 7. kapittel i Johannes’ åpenbaring, og fremholdt at det var løfterikt for misjonen. Den frelste skare skulle bli stor. De skulle komme fra alle land og tungemål! Intet folk er så lavtstående, at det ikke kunne frelses, og intet språk så vanskelig, at det stenger for Guds ords forkynnelse. Språket i Kina skal være særdeles vanskelig å lære, hadde en av våre biskoper fortalt ham. Selv om han ble i Kina hele sitt liv, ville han ikke bli i stand til å beherske språket bedre enn en tysker etter et halvt år i Norge. Men det viktige i misjonsgjerningen var å bringe Jesus Kristus ut til Kinas befolkning, og gikk man ut med det målet, ville det bære frukt. Stod man sammen om dette, skulle de nå det mål, der hver tåre skulle tørkes. Han var glad for at han skulle få være med på å bringe kineserne budskapet om lammet, Kristi frelsesgjerning i menneskeslekten.

Det Norske Misjonsselskap sendte sine første pionermisjonærer ut til Kina i 1902. Det var misjonsprestene Arnetvedt og Gotteberg,[5] Gottebergs kone, som var lege, deres datter samt den unge legen Jørgen Edvin Nilssen. Alle utenom Jørgen hadde vært i Kina før for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Jørgens kone Maja[6] måtte vente enda et år før hun kunne dra til Kina.

Skjebnemøte

Tidlig på 1890-tallet hadde Maja en dag kommet løpende hjem, etter å ha vært på besøk i Bamble hos sin tante. Full av entusiasme og boblende over alle opplevelsene sine, slengte hun opp døren og ropte på moren sin. Fortvilet oppdager hun at hun har slengt døren rett i fjeset på en ung mann. «Hvem er du?» sier hun forskrekket. «Jeg er Jørgen, en venn av din bror Jan», svarer han. Denne dramatiske hendelsen var det første møtet mellom Maja og Jørgen.[7]

Jørgen falt slett ikke i Majas smak. Stille, alvorlig – og altfor dydig var hennes avgjorte dom. De kom opp i heftige diskusjoner som da Jørgen fortalte at han drømte om å bli misjonær på Madagaskar. Maja kunne ikke begripe hvorfor han ville dit, og mente at han kom til å føle seg levende begravet der ute. Jørgen svarte med et lunt glimt i øyet at så vidt han visste hadde hennes bror Jan tenkt på det samme. Da ble Maja sint og sa: «Narrer du ham til det, blir vi uvenner.» «Jeg narrer ingen», svarte Jørgen rolig. «Det er Gud som kaller sine arbeidere, og dersom vi har Guds kall, så drar vi.» Derfor kan man si at det var skjebnens ironi at Jan ble i Norge, som indremisjonsgeneral, mens Maja reiste ut på misjonsmarken i Kina sammen med Jørgen.

En søndag morgen var Maja sammen med en venninne på vei til Gamle Aker kirke. Foran dem gikk Jan med sin gode venn Jørgen. Det var da at Maja betrodde venninnen at hun ikke brydde seg det spor om Jørgen Nilssen. Han var altfor alvorlig for henne. Jeg vet sannelig ikke hvorfor, men jeg har en følelse at det blir ham jeg kommer til å gifte meg med likevel! Hun fikk rett, i 1899 giftet de seg.

Av skolegang hadde Maja middel- og industriskolen. Like etter bryllupet dro de to til England der de studerte engelsk. Jørgen håpet at de kunne finne et bibelkurs til Maja der hun kunne delta mens han konsentrere seg om studiet på Tropical School of Medicine og leste til embetseksamen, som han tok et halvår etter. Det tok ikke lang tid før Maja ble gravid, og i 1901 fikk de datteren Lisbeth[9] før Jørgen dro som legemisjonær til Kina året etter.

Hva slags tanker hadde Maja da hun så Jørgen dra avsted mens hun ble tilbake med Lisbeth på 1 år? Hun var gravid igjen, og siden det bare var 3 måneder til hun skulle føde, var det bedre å få barnet i Norge før hun reiste etter til Kina. Reisen hans ville ta måneder. Det ville dessuten ta tid å finne en arbeidsplass og opparbeide en stasjon, i alle fall et hus de kunne bo i. Heldigvis hadde hun slekt i Kristiania som nok ville hjelpe henne. Hun bodde på Ljan, og hun fødte sin første sønn Ragnar[10] en vakker junidag.

Der hun lå med gutten i armkroken, følte hun seg alene og sviktet når Jørgen var så langt borte? Var hun lei seg for at de ikke kunne dele denne gleden? Hadde også hun fått kallet og var rede til å ofre, for å bringe legehjelp og evangeliet ut til Kina? Hun som tidlig i deres bekjentskap hadde sagt til ham at han ville føle seg levende begravd på Madagaskar. Var Kina et bedre alternativ siden det var et gammelt kulturrike? Hun må ha både gledet og gruet seg for den lange reisen som hun måtte ta med de to små barna. Det var jo bare 14 1/2 måned mellom dem, og planen var å reise ut allerede til høsten!

Jørgens reise inn i Kina i 1902

Jørgen stod på dekket på et av småskipene, «Denkin», mens det bar avsted med ham og de andre misjonærene innover til Hunan på Yangtzefloden. De var snart fremme i Changsha etter mange måneders reise.[11]

Han så seg rundt på dette landet som skulle bli hans nye hjem i syv år. Han tenkte på det han hadde lest om Kinas lange misjonshistorie helt fra de nestorianske kristne[12] spredte sin religion langs de sentralasiatiske handelsveier og nådde Kina omkring år 635, mens Tai Tsung var keiser.[13] Under hans ledelse var Kina antagelig verden rikeste og mest siviliserte land. «Da kom A-Lo-pen til hovedstaden og brakte med seg lysets religion.»[14] A-Lo-pen var den første nestorianske misjonæren, og han ble vel mottatt av keiseren som var interessert i religion, og gjorde omfattende studier for å sette seg inn i den nye læren. Han godkjente den og sa den skulle tolereres. Selv om det var mange buddhister som var anti-kristne, overlevde kirken mer enn to århundrer. Det er den nestorianske stenen, kalt misjonsstenen, som ble hugget i 781 og står i Xian, som gjør at man har fått kjennskap til dette. Lenge trodde man ikke at det stenen fortalte om var virkelige hendelser, men så ble ektheten bekreftet gjennom en pinsehymne, den kinesiske «Gloria in Excelsis», som sammen med en liste over kristne bøker ble oppdaget i 1908 i grottene ved Ting Huang vest i Kina, og gjennom referanser til nestorianske kristne i dekreter fra årene 683, 745 og 845. Da forsvant all tvil, og stenen ble anerkjent som ekte. Videre har misjon i Kina hatt gode og vanskelige tider, for som vanlig i Kina var man avhengig av keiserens gunst, og den varte ofte ikke så lenge. Forfølgelser kom og gikk og var alvorlige så lenge de varte, men de ble ofte korte.

Keiseren har til tider forbudt kristendommen og lukket alle klostre. Noen keisere tillot religionsfrihet. Det er ikke å stikke under en stol, tenkte Jørgen, at paven i Rom ikke kjente sin besøkelsestid. En keiser hadde for eksempel ønsket en delegasjon fra Vatikanet for å få kjennskap til kristendommen. Da paven endelig sendte munker til Kina, var det gått så mange år at det var en ny keiser som regjerte og som var motstander av kristendommen.[15]

Hva var det nå Robert Morrison,[16] den første protestantiske misjonær i Kina, sa? Jo nå husket han det: «Den kinesiske mur kan stå som et symbol for de århundre lange hindringer for kristen misjon i Kina.»[17]

Jørgen tenkte videre på H.P. Schrøder som reiste for NMS til Kina i 1847, etter å ha blitt nektet å arbeide i Sør-Afrika. Der ble han av pionermisjonær Karl F. Gützlaff advart mot å reise inn i Kina. Han var for høy, lyshåret og med blå øyne. De som ble smuglet inn i Kina som misjonærer, kledde seg i kineserklær, måtte ligne mest mulig på kinesere og flette håret i pisk og ha mørke øyne. Derfor la Schrøder planene på is.[18] Det var synd, tenkte Jørgen, at det tok NMS så lang tid før de startet arbeidet i Kina, men nå var det hans kollegaer og hans tur til å være pionermisjonærer for NMS, og selv om han var mørk, var han glad han slapp hårpisken.

Reisen

Det hadde vært fremmed, men spennende å seile oppover Yangtzefloden, fra et smilende landskap til de trange dramatiske juvene. Han og de andre misjonærene var glade for at de nå befant seg på den siste delen av reisen. De første dagene hadde det for det meste vært regn og ruskevær, og det gikk nokså smått oppover. Hele tiden var de gjenstand for medreisendes nysgjerrige blikk. Lange stunder kunne noen stå og nistirre inn gjennom vinduer og dører på dem. Men særlig interesse viste de for måltidene, da var det formelig trengsel ved dørene for å få plass!  Kniv, gaffel og skje var selvsagt rariteter for dem. Flere kinesere kom på skift inn i rommet, forhørte seg om hvor de kom fra, hva skulle de i Kina? De spurte videre om misjonærene var gift? Ja, de svarte at to var gift. Men hvor var konene deres? Da de hadde fått rede på det, spurte de om de ikke skulle hjelpe dem med å kjøpe eller i alle fall leie koner midlertidig til dem når de kom til Changsha! Det takket misjonærene pent nei til. Jørgen lurte på om det var uttrykk for kinesernes moralske tankegang eller for deres iakttakelse av europeerne i Kinas åpne havner − eller kanskje helst et resultat av begge deler. Han kjente ikke forholdene her så godt at han kunne si det med sikkerhet.

Det var flere som spurte om «læren» − og flere ba om å få kjøpe bøker, noe de fikk gjøre med glede. Lørdag morgen, den 10. mai, var de kommet innenfor provinsen Hunans område, og ut på formiddagen kom de til byen Yochow, som for tre år siden ble åpnet som traktathavn, den første i sitt slag i Hunan.[19] Den europeiske delen, som var nokså liten, lå et godt stykke utenfor den egentlige byen, lenger nede ved floden. Her ble de liggende til utpå ettermiddagen fordi tollstasjonen var betjent av europeerne, og disse holdt sine kontorer åpne bare fra 10 til 12 og 14 til 16, og da tok det tid å bli ekspedert.

De var kommet til Tungtingsjøen. Dette er Kinas største innsjø, det vil si i flomtiden når alle elver er svulmet opp. Om vinteren er det meste av sjøen tørrlagt. Tidlig om våren gror gresset over hele sjøens bunn. Da de seilte oppover, strømmet vannet utover den grønnkledte bunnen, men ikke mer enn at gresset stakk opp av vannet. Det var derfor grønt rundt dem, snart på den ene og snart på den andre siden − og snart på begge sider − idet de kroket seg frem. Det gikk ikke særlig fort, for det skulle settes ut staker langs elveleiet, så andre båter kunne finne veien, når vannet steg enda mer. Søndag morgen befant de seg mellom øyene ved den sydlige bredden av sjøen. Det var strålende solskinn og vakkert vær! Og for et liv det var her, seil etter seil så langt øynene kunne se, både oppover og nedover elven! Det var klart at de her var ved knutepunktet for samferdselen. Breddene overalt var ganske vakkert stelt, på mange steder var de skrå breddene dekket med et ganske solid lag av stein og kalk for at elven ikke skulle spise opp land i flomtiden. På flere steder så de nokså høye fjellstrekninger, og et sted der fjellet strakk seg helt frem til floden, var det store gråsteinbrudd.

Velkomsten

Misjonærene ankom sitt bestemmelsessted Changsha 11. mai om kvelden 1902. De fikk med en gang inntrykk av å ha kommet til en storby.

Så snart skipet hadde ankret opp, kom det en del soldater om bord og forhørte seg om hvem de var, hvilket land de kom fra, de hadde mange spørsmål. En av dem, han hørte til på en liten kinesisk kanonbåt som lå ved bredden, skyndte seg på land, og etter en stund kom hans «sjef» om bord og hilste meget vennlig på dem. Han fulgte dem i land, og mens det ble ordnet med bagasjen deres og skaffet bærestoler, inviterte han dem ombord på sin kanonbåt. Disse kinesiske kanonbåtene som det fantes en masse av oppover alle elvene, var middelsstore båter med en liten kanon i baugen og en 10−12 manns besetning. De ble ført helt bak i den lille «sjefskahytten», som disse små kanonbåtene alltid hadde bak i «løftningen». Den vennlige verten bød naturligvis på te, han presenterte dem for sin lille datter og var i det hele tatt utsøkt elskverdig. I samtalens løp sa han blant annet at en slik mottagelse ville de ikke ha fått for to år siden, i det minste ikke her i Changsha! Og det var nok bare altfor sant, Hunan var en lukket provins på den tiden. Nå var imidlertid alt i orden, så de kunne stige i land! Det var sikkert at det ble lagt merke til at det var kommet utlendinger til byen, for det hadde samlet seg en stor menneskemengde på strandbredden! Og rett som det var hørte de dem rope til hverandre «Jang Jenna, Jang Jenna!», som betyr «utlendinger, utlendinger!». De så ganske vennlige ut, smilte og nikket til utlendingene. Og at de til tider var temmelig nærgående, var nok bare et utslag av nysgjerrighet og lyst til å se på disse rare vesenene. Da de var kommet inn i sine bærestoler, var det verre enn verst, de trengte seg sammen om dem, lukket opp dørene og tok gardinene til side for å få se ordentlig på dem!

Der stod de på bredden og lurte på hvor skulle de hen? De bad om å bli brakt til China Inland Mission,[20] siden de visste at det var en slik i byen. Heldigvis for Jørgen reiste han sammen med tre nordmenn som hadde vært misjonærer i Nord-Kina tidligere og derfor kunne gjøre seg forstått. Og så måtte de gi seg bærerne i vold!

Endelig bar det avsted opp gjennom de ikke særlig brede, men ofte desto mer krokete gatene. Myldrende menneskemasser var det overalt, så det var ikke alltid så greit å komme frem, veien var også nokså lang. Det var med underlige følelser de satt der i hver sin stol og ble ristet hit og dit − uten å vite hvor det bar avsted! Langt om lenge var de fremme og banet seg vei med oppakkningen sin og en lang hale av skuelystne inn i den fredelige misjonsstasjonen, akkurat da mørket falt på. De spurte etter stasjonens bestyrer, pastor dr. Keller − men fikk vite at han var gått en tur opp på bymuren etter aftengudstjenesten. Mens de holdt på å forhandle med sine bærere, som naturligvis overfor fremmede forlangte det mangedobbelte av hva de skulle ha, og mangfoldige nysgjerrige øyne beskuet dem fra alle kanter, kom dr. Keller hjem. Han hadde oppe på muren fått høre at det var kommet utlendinger til hans hus og kom derfor styrtende hjem for å ønske de fremmede velkommen til Changsha. Da de ba ham om unnskyldning for at de sånn uten videre kom dumpende inn til ham, fikk de som svar at det var fullstendig i sin orden. «Thi, alt er eders; I er Kristi!» Det gjorde godt å få en slik mottagelse som de fikk denne kvelden!

De fikk seg et ganske durabelt måltid kinesisk mat, Jørgen måtte for sin del streve litt med de lange mjenstrimlene,[21] en rett som var godt likt her, ved hjelp av spisepinnene som han nå håndterte for første gang, men det var bare å sette i gang. Da kunne Jørgen konstatere at dr. Keller levde fullstendig på kineservis både hva kost og spiseredskaper angikk, han var virkelig integrert. Etter at de hadde hatt seg en lang samtale med dr. Keller om arbeidsfeltet inne i Hunan, gikk de til hvile denne første aften her i Changsha − med takk til vår Herre og Gud som hittil hadde hjulpet dem så vel gjennom alt. De håpet at også de kunne få åpne en stasjon her snart med både kapell og hospital, og i løpet av et par år kom disse på plass i Changsha.

Familien samles

Da Maja og barna kom til Changsha høsten 1903, flyttet de inn i det første gamle kinesiske huset som Jørgen og de andre norske misjonærene hadde fått leie. Senere fikk de et bedre hus i Changsha.

Hele familien dro tidlig til fjells i 1904, for å komme seg etter en tøff vinter. Der fikk Maja og Jørgen en deilig tulle som de kalte Gunvor.[22] Så fikk Lisbet en farlig forgiftning og svevde lenge mellom liv og død. Jørgen trodde ikke hun skulle få leve, men smått om senn kom hun seg.

Jørgen reiste sammen med Gotteberg for å se på nye plasser som de kunne utvide deres misjonsmark med. Maja ble derfor alene med sine tre barn, Lisbet på 3 1/2, Ragnar på to og Gunvor bare to måneder gammel. Det var tørke, rishøsten slo feil, og kineserne lurte på hvem som hadde forårsaket Gudenes vrede? De diskuterte seg imellom om det kunne være fordi de hadde tillatt de hvite langnesene å bo sammen med dem. Dette gikk mann og mann imellom, og stemningen ble mer og mer truende. Maja var lykkelig uvitende om dette helt til evangelisten deres kom og fortalte at porten måtte stenges. Da oppdaget hun et menneskehav utenfor som knyttet nevene truende mot stasjonen og ropte: «Drep dem, drep dem!» Hun ba innstendig til Gud at han måtte hjelpe dem og kom til å tenke på misjonsbefalingen: «Se jeg er med dere alle dager.» Hvordan skulle hun klare å snu mobben? Ragnar, tenkte hun. Gutter betyr mest her. Hun ropte på ham, åpnet gluggen i porten og satte gutten sin der og ba ham om å hilse på menneskehavet. Sønnen bukket dypt og hilste med hendene på Østens maner: «Bing An.» «Guds fred», sa han. Det ble stille der ute, kineserne så på hverandre og på den lille gutten som hilste så pent. Kunne han være grunn til deres uår? Alle de truende hendene falt ned, og de ropte tilbake: «Guds fred over deg du lille hvite gutt og alle dine.»

Det var modig gjort av Maja, for de kunne ha kastet stein på gutten hennes, men han reddet situasjonen. Slik kunne et lite barn være til hjelp i de vanskelighetene som kunne oppstå for pionermisjonærene.[23] Jørgen var med på å rydde vekk mange av de fordommer som rådde overfor utlendinger i det kinesiske samfunn, sterkest i den lenge stengte provinsen Hunan. Den kjente kinesiske forfatteren Lin Yutan har uttalt at misjonærene har gjort flere gode gjerninger, blant annet hjulpet til med forbudet mot fotbinding av småpiker og innført gymnastikk i skolene. Det er maskiningeniøren og idrettsmannen Nils Kjær i NMS som har fått æren for innføringen av gymnastikken. Kineserne hadde så stor respekt for ham at hans gravsted ikke ble rasert som de andres ble, da Maos regime overtok makten i 1949.[24]

Taowhalun

Da Jørgen dro sammen med de andre rundt i distriktet for å finne ut hvor de skulle starte arbeidet og kom til Yiyang, syntes han at byens omgivelser var vakre og ønsket at hospitalet skulle ligge her. Han hadde tidligere startet hospitalet i Changsha sammen med fru Gotteberg, og hun forteller i brev at de startet 1. desember i 1903, og foruten at de tok imot pasienter på hospitalet, holdt de poliklinikk for menn i 3 dager i uken, det samme for kvinnene.[25]

Sommeren 1904 fikk Jørgen klarsignal fra Norge om at han kunne starte planleggingen av hospitalet i Yiyang. Som lege var det naturlig at Jørgen fikk ansvaret for dette hvor hans nye arbeidsplass skulle komme. Det ble samlet inn penger i Norge av forskjellige misjonsforeninger til forskjellige ting: stein, bjelker, vinduer, dører og spiker. Derfor ble det kalt Spikerhospitalet. Også barneforeninger var med på å samle penger til senger.

Ved ankomsten til Yiyang startet han en poliklinikk mens han lette etter et sted som var stort nok til sykehuset og de andre bygningene de ønsket å bygge. På den andre siden av Tzefloden, vel en kilometers vei fra elvebredden, lå et sted som het Taowhalun. Haugen var stor med bambus og andre store trær som kunne skape skygge og gjøre stedet grønt og trivelig.  Han forhandlet først med familien Cheng, men da kom familien Yao løpende og spurte om ikke deres del av haugen var bedre enn naboens. Da ble de andre engstelige og kom løpende for å slå av prisen, for de var redde for å gå glipp av en god handel. Slik fikk han kjøpt tomt av begge den 10. januar 1905. Så begynte arbeidet med å få tak i byggematerialer. Alle materialene ble brakt til elvebredden med båt, og derfra måtte alt bæres opp til byggeplassen. Da de startet opp silregnet det, og Jørgen sto og så kuliene som kom fra elvebredden fullastet med materialer. Føttene var dekket med klebrig rød niba (rød leire), de sank nedi, gled og hadde vansker med å komme seg frem. Heldigvis var det anlagt en sti fra elvebredden fra før, men når regnet strømmet ned, ble den forvandlet til dyp, rød søle. Da så Jørgen på netthinnen bildet av steinbruddet han hadde sett da han ankom Hunan. Han bestilte stein og anla en sti av granittsteiner hele veien, slik at de som bar kunne unngå søle hvordan enn været var.

Siden de ikke hadde noe sted å lagre materialene ved elvebredden, måtte de leie lagerplass, men så ble prisen skrudd opp, og derfor kjøpte Jørgen en tomt ved elvebredden. Her ble det senere bygget et hus til poliklinikk. Mens arbeidet pågikk, bodde han i en eldgammel jordhytte på sykehusets grunn, sprukken og falleferdig på alle måter, så familien måtte bo på misjonsstasjonen i Yiyang som ble drevet av tilsynsmannen til NMS. Huset til Jørgen hadde halmtak, nesten ikke vindu og hardtrampet jordgulv. Der arbeidet han med tegnebrett, passer, linjaler og vinkelhaker. Kineserne som skulle utføre arbeidet, hadde aldri sett et utenlandsk hus, og de ville derfor ikke påta seg noe akkordarbeid. Han måtte derfor passe på at arbeidet ble riktig utført og at de ikke brukte for lang tid. Selvsagt var det en sport for dem å lure den utenlandske «djevelen».

Det ble stilt store krav til Jørgens arbeidskraft, innsikt og organisasjonsdyktighet. Det dreide seg om helt nye utfordringer når han skulle begynne arbeidet med det nye hospitalet. Befolkningen så med uvilje og mistro på hva utlendingene foretok seg, forsøkte på mange måter å legge hindringer i veien og bedra dem. Jørgen måtte derfor passe på som en smed, overvåke og være bygningens administrator, kasserer, arkitekt og lege i en og samme person, ved siden av evangelistvirksomhet.[26]

For kineserne var sykdom det sikreste bevis på at barn eller voksne, ja hele familien var kommet på kant med den onde åndeverdenen. En enkelt ond ånd eller flere hadde ranet en av personenes 10 sjelsdeler. For å blidgjøre de onde åndene måtte de gjennom flere prosesser til åndene ble så rørt over alle anstrengelsene at de lovet å ta seg av den syke.[27] Misjonsprest P.O. Holte forteller dette i sin bok Et gløtt bak den kinesiske mur, i 1921. Dette er en mektig imponerende bok, her forteller han om kinesiske skikker i alle livets tildragelser. Om deres redsler for onde ånder og hva de måtte gjøre for å unngå dem. Dette gjør han uten å komme med formanende eller fordømmende ord.

De brukte 1 1/2 år på byggingen av sykehuset, og den 14. november 1906 var arbeidet kommet så langt at den første pasienten kunne mottas. Fra da har hospitalet vært i kontinuerlig drift. Foruten sykehuset bygde Jørgen doktorgården, kirken, poliklinikken ved bredden av Tzefloden, blindeskolen og et verksted for funksjonshemmede.

Jørgen reiste hjem igjen til Norge for godt i 1918 og overtok stillingen som generalsekretær i NMS i 1920. Dette var like usedvanlig som at han hadde blitt tilsynsmann i Kina. Slike posisjoner var ellers alltid forbeholdt teologer. Formalitetene var imidlertid i orden, for han hadde blitt ordinert som misjonsprest selv om han ikke hadde presteutdanning.

Jørgen døde brått 28. oktober 1922, bare 51 år gammel. Begravelsen ble holdt i Trefoldighetskirken i Oslo etter at båren hadde reist fra Stavanger. Det var stor deltakelse fra misjonsfolket, ikke bare i Stavanger, Bergen og Oslo, men alle steder båren passerte.

I et brev fra Majas kusine Fredrikke fortelles det om minnestunden for Jørgen i Kina. Minnehøytideligheten skulle vare i to dager, hadde kineserne bestemt. Kirken og hagen var pyntet. I koret var det satt opp et forstørret fotografi av Jørgen Nilssen. Hanna Holthe skrev at en av Jørgens gode kinesiske venner sa: «Dr. Nilssen har spist vor smerte, han hadde det saa ondt her, derfor ble han syk.»

Kusine Fredrikke skrev videre at det var diakon Fuang fra Changsha som innledet. Han gikk tilbake til den første tiden de norske misjonærene var der. Da var det farlig å oppholde seg i Hunan. Og han pekte på alle de vanskelighetene som møtte misjonærene. «Om Ni-mose er død, saa er hans arbeide i live og utviklig. Hva er vel denne forsamling uten et tegn derpaa. Kirken, sykehuset, blindeskolen − hele Taowhalun er hans verk; derfor maa vi samles for aa minde hverandre paa at bygge videre paa det arbeid Gud kaldte ham til aa begynne her.» Og en i menigheten, Yao, uttrykte det slik: «En hjertelig tak til Gud for de tjenere han sendte ut i al verden for at bringe fredens evangelium; og en særlig tak for ham vi minnes i dag.» Presten Tsou uttalte at Jørgen var blant de mennesker man treffer så altfor få av. Han sa at man måtte huske at det var på hans initiativ at Hunan fikk ha sitt Røde kors-arbeid. Flere andre talte, men jeg vil trekke frem den blinde Gao, han sa at av alle institusjoner på Taowhalun var det blindeskolen som stod i størst takknemlighetsgjeld til Jørgen.

Disse korte sitatene fra kinesere forteller at Jørgen Edvin Nilssen hadde vokst seg inn i det landet han kom til, og at de verdsatte det arbeidet han hadde lagt ned både som lege og med ordet om Kristus.

*

*

Noter

[1] Blant det jeg fant var mange brev i NMS’ arkiv, dagbok, artikler i Morgenbladet 31. mars og 15. des. 1910 og 15. mars 1911, artikler av og om Jørgen og Kina i Norsk Misjonstidene, Misjonens barneblad (NMS), Kamp og seier (ungdomsblad, NMS), Lægemissionæren, Excelsior (fellesorgan for kristelige Studenterforening ved Nordens Universiteter og høiskoler) og Normannsforbundets julehefte i 1923.

[2] Ni er familienavnet. Fei xin betyr Lysende stjerne. Dette pga. mitt lyse hår som lyste opp blant de mange barnehodene med sort hår.

[3] Det norske misjonsselskap 1937, s. 17

[4] Tatt fra referat i Stavanger Avis torsdag den 27. februar 1902, 51. årgang, på første side.

[5] Gotteberg var en av misjonærene som hadde reist til Kina for forbundet. Alle misjonærene i Forbundet ble hjemsendt på grunn av Bokseropprøret i 1899−1901.

[6] Marie Valentine Wisløff, kalt Maja (1. desember 1870–15. september 1953).

[7] Alt som står skrevet i dette avsnittet om Maja er hentet fra Wisløff 1959 og Nilssen 1952 samt historier som bestemor har fortalt meg. Majas yngste bror Fredrik Wisløff har skrevet en bok til sine barn og barnebarn om sitt liv og dermed også om sin søster, og Majas sønn Sven Wisløff Nilssen har skrevet en barnebok om sine foreldre som heter Spikerhospitalet.

[8] Lægemissionæren nr. 3 1902, s.11.

[9] Elisabeth Margrethe Wisløff Nilssen, født 9. april 1901 i Kristiania. Gift Hallen. Døde 8. januar 1978 i Oslo.

[10] Ragnar Wisløff Nilssen, født 27. juni 1902. Legemisjonær. Døde 18. desember 1960

[11] Alt fra reisen er hentet fra dr. Jørgen Edv. Nilssen: «Træk fra reisen til Kina» i Kamp og Seier paa Missionsmarken, Det Norske Missionsselskabs illustrerede ungdomsblad, nr. 6., juni 1902. 3 die aarg., s. 41−47, 58−62, 68−70. Jeg har forenklet språket og forkortet stoffet

[12] Niell 1972, s. 58. Nestorianismen var en kristologisk lære oppkalt etter Nestorius, og som ble forkastet i år 553 på det annet økumeniske konsil i Konstantinopel.

[13] Niell  1972, s. 58. Tang-dynastiet (618–907e.Kr.) hadde dyktige ledere som gjenopprettet imperiets enhet, handelen blomstret og mange utenfra besøkte landet, det hersket ro og orden i riket

[14] Niell 1972, s. 58.

[15] Niell 1972, s. 58.

[16] Robert Morrison var født 1782 og døde i 1837.

[17] Niell 1972, s. 198.

[18] Bore 2001, s. 11.

[19] Traktathavner ble åpnet for utlendingers handel med Kina i 1859. Traktathavnene var inndelt i flere kategorier, fra byer hvor intet område var reservert for utenlandsk bosetning, til byer med internasjonale «settlements» som ble styrt av de utenlandske innbyggerne gjennom et valgt bystyre (f.eks. Shanghai), og byer hvor forpakterlandet øvde suvereniteten. http://snl.no/.search?query=Traktathavn&search=

[20] Et stort amerikansk misjonsselskap.

[21] Et slags deig av hvetemel, som bakes ut i leiver, skjæres opp i lange strimler som henges til tørk. Det kokes så i kjøttkraft og serveres.

[22] Gunvor Wisløff Nilssen. Født 17. juli 1904 på Kuling i Kina. Død 1. mai 1967 i Oslo. Sykepleier, kontordame i «Korsmerket» 1934–36. Sekretær for barnearbeide i Oslo krets av NMS fra 1938.

[23] Historie som bestemor har fortalt meg.

[24] Jeg har selv sett hans gravsted i Yiyang i 2002, ved siden av ham ligger lærerinnen til den norske skole, Lise Flatla. Antagelig ble denne også bevart fordi den lå ved siden av Kjærs grav. De andre gravstøttene ble brukt som byggesteiner rundt omkring i byen.

[25] Lægemissionæren nr. 7, juli 1904, 5 aarg., s. 25. Brev fra dr. Gotteberg til bladet.

[26] Lægemissionæren nr. 11−12 des. 1906, s. 46−47

[27] Holte 1921. Jeg har bare tatt med litt av ritualene ved sykdom.

Litteratur

Bore, Marie Rein (2001): Hundre år langs Eggen. Oslo: Luther Forlag

Det Norske Missionsselskap (1927): Ved den første milepæl: fra Det Norske missionsselskaps Kinamission gjennom 25 aar. Stavanger: Det Norske Missionsselskap

Det Norske Misjonsselskap (1937): Blåboken. Lover og regler for Det norske misjonsselskaps kinamisjon og Central Hunans Synode av den Lutherske kirke i Kina. Stavanger: Det Norske Misjonsselskap

Færøvik, Torbjørn (2009): Midtens rike. En vandring i Kinas historie. Oslo: Cappelen Damm

Gullestad, Marianne (2007): Misjonsbilder. Bidrag til norsk forståelse. Oslo: Universitetsforlaget

Holthe, P.O. (1921): Et gløtt bak den kinesiske mur. Stavanger: Det norske missionsselskabs forlag

Holthe, P.O. (1925): Ferskenblomsthøiden (Taohwalun): i tekst og billeder. Stavanger: Det norske missionsselskabs forlag

Iversen, Wenche (1971): Misjon – revolusjon. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen

Myklebust, Olav Guttorm (red.) (1949): Norsk håndbok for misjon. Oslo: Egede-Instituttet

Neill, Stephen (1972): Misjon i 2000 år. Stavanger: Nomi forlag

Nilssen, Jørgen Edvin (1894): Om Lægemissionen og dens Berettigelse: med en Oversigt over Den norske Lægemissionsvirksomhed. Udgivet af Komiteen for den norske Lægemission paa Madagascar. Kristiania: Lutherstiftelsens Boghandel

Nilssen, Jørgen Edvin (1898): Frivillige studenters missionsforbund i de nordiske lande (F. S. M. F.): hva det er, og hva det vil: efter paalæg udarbeidet af Jørg. Edv. Nilssen. Kristiania: Norske Forlagstrykkeri

Nilssen, Jørgen Edvin (1911): Anvisning til daglig bøn for missionen. Stavanger: Det norske missionsselskabs forlag

Nilssen, Sven Wisløff (1952): Legen på spikerhospitalet. Stavanger: Det norske missionsselskabs forlag

*