Reisens potensial

Av Bjørn Lindstad • 1. november 2009

Reisen har tiltrukket mennesker i uminnelige tider. Kanskje fordi reisen mimer selve livet med sin begynnelse, midte og slutt. Professor i litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo, Arne Melberg, skriver i sin bok Å reise og skrive at «livet er bevegelig og foranderlig, som reisen, og at reisen, som livet, har en distinkt begynnelse-fødsel-avreise og like åpenbar slutt, som dermed kan kalles en hjemkomst.»[1] Han hevder at reisen som metafor på livet er slitt, men etter min mening, har den fremdeles relevans.

I Reise uten ankomst avslutter Eivind Reinertsen boken sin med beskrivelsen av et møte, et møte med den Andre:

«Jeg gikk bortover denne uendelige stranda ved Det Kaspiske Havet. På et teppe på stranden satt det en gammel mann og en liten gutt. De begynte å snakke med meg, på sitt eget språk, og jeg skjønte ingenting av det. Og jeg begynte å snakke, på mitt språk, som de ikke skjønte noe av. Og så satt vi der på stranda og snakket sammen i nesten tre timer…»[2]

Sitatet fra Reinertsens bok står i en dyp kontrast til de ønsker og forventninger mange av dagens reisende har til sin reise. Mange reiser fordi de føler behov for å fylle seg selv opp. Gjennom å søke nye inntrykk, et varmere klima, strandliv, golf og hotellivets luksus, opplever man å bli ladet opp med et slags sinnets drivstoff. Eventuelle, kulturelle annerledesheter blir mer som et krydder i eget liv, og tas med hjem i form av et digitalt fotoalbum. Dette er en type reise som har atspredelsen som formål.

En slik reise handler som regel om å få tilført noe utenfra. Et kjennetegn på denne type reise er at den er konstruert som en vare, der den reisende beveger seg innenfor bestemte konsepter, som er ment å tilfredsstille turistens behov. Folk som bor på stedet, lever et helt annet liv og faller utenfor dette konseptet. Den reisende unngår å bli invadert, eller utsatt for uforutsigbare påvirkninger. På den måten reiser mange uten egentlig å gi slipp på egne fasttømrede livsanskuelser skapt av hjemmets velmenende rammer.[3] En konsekvens av denne reiseformen er at den virker bekreftende, til hvordan individet oppfatter seg selv, i forhold til den Andre. Status quo opprettholdes.

I dette kan vi finne et snev av orientalisme slik Edward Said påpekte i boken med samme navn.[4] Her viser han til hvordan Vestens tilnærming til, og forståelse av, Orienten bidro til å legitimere kolonialisering og utbytting av landene innen den arabiske kulturkrets. I boken påstår han blant annet at Orienten ble, og fremdeles blir, fremstilt som et vrengebilde av Vesten. Det eksotiske, mystiske og fremmede blir satt opp mot Vestens rasjonelle, kontrollerte og håndgripelige.

Det lille snev av orientalisme ligger i det filter som dannes i kjøp av reisekonsepter i lukkede bolig- eller hotellkomplekser, målstyrte utflukter og konstruerte kulturarrangementer. Alt er designet etter vestlige standarder der lokalbefolkningens eneste bidrag er å selge billige produkter og drive taus eller usynlig oppvartning.

Men en reise kan også ha et mer personutviklende formål. Resten av denne artikkelen skal dreie seg om dette aspektet ved reisen.

Den indre reisen

Sitatet fra Eivind Reinertsens bok tydeliggjør et annet og mer interessant aspekt ved reisen, et slags reisens potensial, der den reisende har inntatt en holdning om at reisen skal føre frem mot en personlig opplevd endring. Et viktig kjennetegn ved en slik reise er at den skjer på to plan. På overflaten forgår reisen, i likhet med alle andre reiser, på et ytre plan. Men i tillegg foregår det en reise på det indre planet. Dette kommer til uttrykk ved at du som reisende setter din egen personlighet på spill i møter underveis eller ved reisens endepunkt. Med det menes at du som reisende søker en endring med det mål for øye at du ikke vil være helt den samme ved reisens slutt som ved reisens begynnelse. Dette er reisens dypereliggende potensial.

Reisens motiv

Motivet for et ønske om endring har som regel et religiøst eller personlig aspekt ved seg. Det religiøse motivet kjenner vi igjen i pilegrimsferden. Det er særlig den muslimske verdens tilstrømning til steder som Mekka, Medina og Jerusalem som man assosierer med slike reiser. Men denne type reiser har, de siste 10 årene, blitt en del av den moderne dannelsesreisen også innen den lutheranske troskretsen. Nær 200 millioner mennesker reiser årlig for å besøke steder knyttet til den kristne tro.[5] Den mest kjente pilegrimsleden i Europa i dag er den som går fra Le Puy-en-Velay i det sørlige Frankrike til Santiago de Compostela i Spania. Slike reiser kan ha både religiøse, spirituelle og personlige mål. Men møtene underveis tones ofte ned. Menneskene, kulturen, landskapet, smaker og lukter, trenger i mindre grad inn som essensiell substans underveis under vandringen. Det betraktes mer som et middel til å nå målet. Det er møtet ved selve endepunktet som er det viktige. Målet kan være styrking i troen, utvidelse av Selvet eller opplevelsen av å gjøre bot.

Et annet og mer verdslig motiv er når reisen gjøres til et personlig prosjekt. I det daglige opplever mange at de er låst inne i tilværelsen gjennom vanetenkning og repetisjonsartede handlingsmønstre. Den reisende søker derfor bevisst etter den genuine opplevelse og autentisitet for å utfordre seg selv. Man søker nye impulser for at de skal trenge inn og ta aktivt del som en drivende kraft i eget liv. 60- og 70-tallets østenreiser var et uttrykk for dette.[6] Målet er at reisen skal bidra til at individet opplever å ha endret seg mot å bli et mer modent menneske.

Stedets tiltrekningskraft

For mange som også reiser på det indre planet vil reiseruten, eller steder man reiser til, ha stor betydning. Man kan til en viss grad snakke om reiserutens eller stedets aura, i betydningen av historisk tyngde, eller bemerkelsesverdige hendelser. Eksempler på slike reiseruter kan være Orientekspressen fra Istanbul til Beijing, hele eller deler av Silkeveien fra Istanbul til Bombay eller rundreiser i land som Guatemala, Hellas, Tyrkia og land i Midtøsten. Eksempler på steder kan være byer som Jerusalem, Mekka, Roma og Kairo. Andre velger ruter som personer som betyr noe for en, har reist før. Marco Polo,[7] Munken Johannes Moscho,[8] Eivind Reinertsen[9] og T.E. Lawrence er slike eksempler.[10] Atter andre velger steder med en mer personlig aura – steder vi har lest eller hørt om – knyttet til spesielle historier som har berørt oss dypt. Eksempler er steder eller land der en nær slektning, eller personer vi har et nært forhold til, har opplevd en spesiell hendelse. Uansett valg av reisemål er målet å bli fylt av den aura som den opprinnelige reisende opplevde og beskrev. Den indre aspektet ved reisen handler om å bli mer bevisst ubevisste sider ved en selv slik at man, gjennom reisen, utvikler en mer meningsfull og helhetlig opplevelse av seg selv i møte med verden. Kanskje velger mange sitt reisemål eller sin reiserute nettopp fordi de mener dette vil hjelpe dem til å gjennomføre en slik indre reise.

Møter i tid og rom

En reise der det indre planet inngår må ha en viss varighet og distanse ved seg. Grunnen er at en lengre reise, som varer over tid, gjør at du bringer deg selv ut av din vante kontekst. I møter som oppstår underveis, kan du ikke lenger støtte deg til kjente konvensjoner. Dette er en forutsetning for at du skal få mulighet til å oppdage dypereliggende sider ved din egen personlighet. Dette kan være reaksjonsmønstre og begrensninger du tidligere ikke har lagt merke til. Eksempler kan være evnen til medfølelse og evnen til å uttrykke sorg, sinne og glede i det som berører deg. Slike oppdagelser oppleves av mange som å ta tilbake sider ved en selv som ikke har fått lov til å vokse frem.

Billedlig sett kan man si at reisen skaper en lomme i tilværelsen som legger til rette for nye rom der sansning og genuine opplevelser kan få tid til å sette preg. Benytter du i tillegg lokale transportmidler frigjøres «den langsomme tidens» muligheter. Journalisten og forfatteren Ryszard Kapuściński tar opp dette ved å sammenlikne dagens moderne reisemåte med tidligere tider da folk gikk til fots: «Man rakk å bli fortrolig med omgivelser, mennesker, klima, landskapet. Alt endret seg gradvis. I dag er disse overgangene en saga blott.»[11] Er du en langsomt reisende gis du tilgang til en port, inn til verdens hav av tid, som åpner opp for møter med mennesker tilfeldighetene vil at du skal komme i berøring med. Mennesker som hører hjemme der du ferdes. Den langsomme tiden gjør det mulig å oppdage hvordan menneskene passer til landskapet, til lyset, til luktene. Eller som Kapuściński sier det: «Hvordan de utgjør en enhet [der] menneske og landskap danner et uløselig, harmonisk identitetsfelleskap, der begge utfyller hverandre.»[12]

Som en langsomt reisende gis du muligheten til nære, reelle møter, møter som i sin ytterste konsekvens kan gå over i kjærlighet. For en kort stund går livene inn i hverandre og innfiltrer seg, noe som gjør at det kan bli opprivende å dra videre. Kanskje skjer slike ting fordi du ble invitert til å bo hos en familie, og ble en del av dens pulserende hverdag. Kanskje skjer det fordi du ble spurt om å være fadder for et nyfødt barn, eller kom nær en av de gamle i familien. Reisen på det indre planet åpner opp for en type interaksjon mellom mennesker som fort kan bringe deg inn i ukjente områder i deg selv. Områder som kan være så sensitive at du aldri før har våget deg inn.

I reelle møter oppstår det alltid friksjon og varme. I slike møter med den Andre er det noe som gjør at du blir berørt. Dette virker utfordrende på personligheten din og kan skape både fysiske og psykiske rystelser. Årsaken er at personlighetens byggesteiner som regel består av hjemmets kjente rasjonalitet og konvensjoner. Personligheten vil derfor ikke bevege på seg hvis den reisende ikke lar seg invadere, ikke lar seg gjennomhulle, av inntrykk. Friksjon er med andre ord en forutsetning for at endringsprosessene i deg kan skje.

Indre motkrefter

Mange reisende forteller at de lengre reisene gjerne inneholder forskjellige faser. En slik fase er når depresjonen, frustrasjonen, det å bli oppgitt og aggressiv, tar tak. Kanskje kan man tolke dette som at det er «den gamle personligheten» som begynner å føle seg presset. Den yter motstand mot alt det nye som materialiseres gjennom møter med mennesker, situasjoner og sanselige inntrykk. Det er som om personligheten trekker seg sammen og blir en selvstendig instans, skilt fra den delen av sinnet som har et ønske om å absorbere og bli absorbert. I rasjonalitetens navn himler den med øynene, utålmodig og oppgitt. Full av klebrig selvmedlidenhet mener den å ha rett til å skjelle og smelle, klage på maten, klage på det urenslige, på medmenneskers oppførsel, primitivitet og middelalderske kvinnesyn. Hvis det ikke nytter, trygler den om å få komme hjem, dra tilbake til det kjente, slik at alt kan bli normalt igjen. Det er her, i denne delen av fasen, den reisende opplever tomhet og depresjon. Dette er nettopp et tegn på at man har latt seg invadere, at man har absorbert nye inntrykk, at noe er i endring.

Hjemkomsten

I boken Die Stille ist ein Geräusch påstår Juli Zeh at det «gamle jeget ‘venter’ […] i lenestolen og forbereder en glupsk mottakelse» når man kommer hjem fra reisen.[13] Dette minner mer om det fenomenet man, etter Freud, tradisjonelt har kalt overjeget (Über-Ich). Overjegets mest kjente kjennetegn er det fordømmende, evaluerende elementet.

Den indre reisens mål, endringen, krever med andre ord utholdenhet, målbevissthet og refleksjon, også ved reisens slutt. Mange vil derfor mene at reisen slett ikke kan skape noen dyptloddende endringer i oss.[14] Kanskje vil de si med den romerske dikter Horats: «Den som seiler over havet, skifter himmel, ikke sjel.» Kanskje handler det å reise mer om å lære å akseptere at man er som man er, enn å forandre på noe? For den som hele tiden må forsvare sider ved en selv, har en tendens til å lukke seg i reelle møter. Det er bare gjennom å akseptere hvem og hva vi er at noe nytt kan slippe til. Kanskje er det i denne lille erkjennelsen at det egentlige reisemålet ligger?

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

Om forfatteren:

Bjørn Lindstad er både fag- og skjønnlitterær forfatter, og arbeider for tiden med en master i faglitterær skriving ved høgskolen i Vestfold. Han har jevnlig publisert kulturfaglige artikler i Asker & Bærums budstikke, kronikker/artikler i Morgenbladet og en rekke større debattinnlegg i Aftenposten og Dagsavisen.