En pastisj er en etterligning av et forelegg innenfor litteratur, kunst, musikk eller arkitektur. Etterligningen kan være av et bestemt verk eller av en hel epokes typiske stiltrekk som når romerske kunstnere lager stilistiske kopier av verk fra den greske antikken. Selve ordet er morsomt fordi det har sitt opphav i det italienske ordet pasticcio som betyr pai eller postei. Paier og posteier er satt sammen av forskjellige ingredienser som alle stammer fra noe originalt, og slik blir pastisjen en ny sammensetning, men med klare trekk fra det opprinnelige.
En pastisj er ikke kritisk til forelegget, men viser tvert imot respekt og beundring for det opprinnelige verket. Utgangspunktet er derfor mer å hylle et verk eller en stilepoke som forfatteren, kunstneren eller musikeren synes er av høy kvalitet, enn å ha et kritisk blikk på verket eller epoken. Her skiller pastisj seg fra parodi som gjerne latterliggjør og driver gjøn med forelegget.
I litteraturen, både i skjønnlitteratur og sakprosa, er det skrevet mange pastisjer. En av de mest kjente er Alexandra Ripleys roman Scarlett fra 1991 som er en pastisj over Margaret Mitchells kjente roman Tatt av vinden fra 1936. Alexandra Ripley begynner sin roman der Tatt av vinden slutter, og hun forsøker å skrive i samme stil som Margaret Mitchell gjorde i det opprinnelige verket. Kritikerne slaktet Ripleys roman, men publikum elsket den. Den kom i millionopplag og ble fjernsynsserie. Kritikere har ofte slaktet pastisjer, og en viktig grunn er antakelig at det nettopp ligger i pastisjens natur å være etterligning og dermed ikke ha den originalitetens kraft som kanskje ligger i forelegget. Samtidig er det fullt mulig å lage pastisjer av høy kvalitet ved å la seg inspirere av stiltrekk fra forelegget og benytte dem inn i eget verk, og slik kan pastisjer av høy kvalitet oppstå. Ingen tekster oppstår i vakuum, og enhver forfatter bærer med seg inspirasjon fra tidligere tekster, bevisst eller ubevisst. Her kan vi vise til Bakhtins og Kristevas arbeider med intertekstualitet. Det vil alltid være spor av andre tekster i nye tekster, noen tydelige og noen mindre tydelige. Pastisjer er på en måte en tydelig form for intertekstualitet.
For å lage en god pastisj må forfatteren ha inngående kunnskaper om det opprinnelige verket og sette seg grundig inn i skrivemåte og komposisjon. Så velger en gjerne ut noen trekk ved stilen og/eller komposisjonen som man finner særlig originale, interessante og typiske, trekk som en som forfatter beundrer. Disse trekkene blir gjerne forsterket eller konsentrert i pastisjen. Men pastisjen tar bare utgangspunkt i forelegget. For at den skal bli god, må forfatteren ha et eget skriveprosjekt der hun eller han har noe å melde. Da kan originalen fungere som en form for mønstertekst som en som forfatter henter inspirasjon fra. Gjennom studiet av forelegget skolerer en seg som forfatter.
Slik tenkte vi lærerne på masterstudiet i faglitterær skriving da vi ga studentene våre som første skriveoppgave å skrive en pastisj over enten Marit Eikemos essay i samlingen Samtidsruinar fra 2008 eller Tomas Espedals roman Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv fra 2006. Selv om Espedals bok er en roman, er den samtidig en reiseskildring, og både essay og reiseskildringer har viktige trekk felles med skjønnlitterære tekster. Mange av de språklige virkemidlene som tradisjonelt betraktes som skjønnlitterære, tilhører i like stor grad sakprosaen. Både Marit Eikemos essay og Tomas Espedals roman har, slik vi lærerne på studiet vurderer det, høy kvalitet, og er dermed verdt å studere nærmere. Målet vårt med oppgaven var at studentene skulle sette seg grundig inn i måten disse to forfatterne skrev på, og i arbeidet sitt la seg inspirere slik at de selv kunne benytte trekk fra tekstene som de syntes var særlig inspirerende. Studentene sendte inn pastisjene før første samling på studiet, og etter respons fra studenter og lærere i skrivegrupper ble tekstene revidert flere ganger. Pastisjene var dessuten en av tekstene i studentenes eksamensmappe i høstsemesteret 2013 og ble revidert en siste gang i forbindelse med innleveringen. Vi lærerne synes studentene skrev svært gode pastisjer, og seks av dem presenteres her i Tekstualitet. Vi mener at pastisjskriving kan gi høy bevissthet om og innsikt i språklige og kompositoriske valg, og dessuten god inspirasjon til å skrive, men som sagt: Skal pastisjene bli gode, må en selv ha noe å melde.
*
«Bokprosessen», som er Dag Nestegards pastisj over Samtidsruinar, finner du her.
«En velpolert perle?», som er Sissel Sommer Stenebys pastisj over Samtidsruinar, finner du her.
«Tid. Eller konsten att leva ett fritt och kreativt liv», som er Eva Larssons pastisj over Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, finner du her.
«Heisfortellinger», som er Hilde K. Pedersens pastisj over Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, finner du her.
«Surmelk og klam svette.», som er Line Sannes pastisj over Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, finner du her.
«Glasnevin Cemetery», som er Liv Marit Haakenstads pastisj over Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, finner du her.
«Valp (og hvordan få til et godt hundeliv)», som er Isabell Haugs pastisj over Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne, finner du her.
«Å skrive (og hvordan overleve et skrivekurs med Linn Ullmann)», som er Lindy Myklebosts pastisj over Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne, finner du her.
*
Om forfatterne:
Både Eva Maagerø og Norunn Askeland er professorer i norsk ved Universitetet i Sørøst-Norge. Sammen har de skrevet boka Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa (2014) som inneholder intervju med 13 forfattere som skriver litterær sakprosa i flere sjangrer.
*
