Parkering og bading i Montreux

Det er humorprisene som jeg husker så godt fra min barndom og ungdom, som gjør at stedsnavnet Montreux er velkjent for meg da avkjøringen dukker opp mot slutten av min ferd til Champoussin. Jeg bestemmer meg for å ta en utflukt dit under mitt opphold i Alpene.

Da utfluktsdagen kommer, er jeg underveis litt over klokka ni. Jeg skrur på mobildata og Google maps for å finne fram, for veiskiltingen her i området er ikke så veldig hjelpsom. Hadde det stått skilt til Lausanne eller Genève ville jeg visst at jeg var på rett vei, men skiltingen er til Aigle – som jeg på hjemveien finner ut at er en landsby langs veien til Montreux. Etter ti minutter på motorveien kommer avkjørselen som er merket «Montreux», og jeg skrur av Google maps og mobildata, for jeg har bare kjøpt en liten datapakke for oppholdet i Sveits.

Borgen ved Genèvesjøen får meg til å tro at jeg er framme.
Alle foto: Anne Kristine Haugestad

Da jeg etter ytterligere fem minutters kjøring kommer til den ikoniske borgen i vannkanten ved Genèvesjøen, tror jeg at jeg er framme i Montreux, og et halvt minutt senere kjører jeg inn i en hyggelig by. Jeg finner en parkeringsplass, men jeg føler meg ikke trygg på at dette virkelig er Montreux. Jeg tenker at det uansett kan være lurt å se seg om litt før man parkerer, så jeg kjører videre og kommer til en ny by. Er dette Montreux?

Skiltingen er ikke den beste, og jeg tar av fra hovedveien langs sjøen og kjører rundt i noen mindre gater uten å få klarhet i hvor jeg befinner meg. Men så dukker Tralala Hotell opp, og da vet jeg at jeg er i Montreux, for jeg har lest om hotellet på Internett. Jeg fortsetter å kjøre rundt i byen et kvarters tid og finner blant annet det parkeringshuset som reklamerte med ni sveitserfranc for fem timer. Det er cirka åtti kroner og er jo slett ikke ille, men jeg har mistanke om at det går an å finne billigere parkering – kanskje til og med gratis.

Når Tralala Hotell dukker opp i en av smågatene oppover i byen, skjønner jeg at jeg er på rett sted

I Sveits finnes det nemlig parkeringsplasser med blå oppstreking, og der kan man kan stå gratis en time hvis man bare plasserer en parkeringsskive i vinduet – som viser når man parkerte. Jeg finner imidlertid slett ingen blåmerkede plasser i Montreux. Derimot finner jeg hvitmerkede plasser der det framgår at man kan stå i tre timer hvis man har parkeringsskive. Det er jo generøst, tenker jeg, og finner en slik hvitmerket plass der skiltingen viser at man skal bruke parkeringsskive. Men jeg synes egentlig det er for godt til å være sant, så jeg prøver å undersøke saken, og da viser det seg at det som er sant, er at de som har et beboerkort merket «B», kan parkere der. Det skjønner jeg ved å kombinere en uforståelig setning som står på skiltet, men som slutter med en «B», med det faktum at alle de andre parkerte bilene har et kort i vinduet med en «B» på.

Så jeg kjører videre og innser at jeg må lete etter hvitmerkede plasser som er skiltet med skilt med et parkometer på. Det finner jeg ganske snart, og for 1,20 franc får jeg lov til å stå der en time, som er maksimal parkeringstid på denne plassen. Dette er en plass midt i sentrum, og etter å ha plassert parkeringslappen i frontruta krysser jeg en gate og går ned en trapp og ender opp rett ved den bilfrie strandpromenaden. Jeg registrerer at når jeg skal opp igjen samme vei, kan jeg bruke en rulletrapp som går opp ved siden av en lampebutikk. Så da vet jeg hvordan jeg skal finne tilbake til bilen.

Strandpromenaden er et skuffende skue klokka 10.40. En lang rekke boder stenger utsikten mot sjøen, og nesten alle bodene er stengt. Da jeg kommer fram til en diger permanent paviljong bygd i tre, er det imidlertid heldigvis slutt på bodene, og strandpromenaden gir full utsikt til sjøen.

En diger, men tom, paviljong. Hva brukes den til? Etter hvert finner jeg ut at Montreux Jazzfestival holdt til her i 1972, etter at Casinoen hadde brent ned under en Frank Zappa-konsert i desember 1971

Men nå er jeg blitt tørst, og vannflasken ligger igjen i bilen, så jeg lar meg oppsluke av et kjøpesenter som ligger rett ved paviljongen. Der er det en dagligvarebutikk hvor jeg kjøper fire aprikoser og en flaske mineralvann. Etter at jeg har ruslet litt videre, varsler mobilalarmen at det snart er slutt på parkeringstiden, og jeg setter opp tempoet lite grann og finner lampebutikken og rulletrappa.

Tilbake i bilen vil jeg bruke litt av vannet mitt til å vaske aprikosene. Jeg setter meg inn og heller vannet oppi posen med aprikoser. Dessverre er det hull i posen, så mesteparten av vannet ender opp på skjørtet mitt.

Jeg får lyst til å besøke slottet på fjellet

Jeg tenker at jeg får kjøre litt rundt mens skjørtet tørker, for det ser litt påfallende ut slik det er nå. Jeg har oppdaget et slott langt oppe i fjellsiden, og jeg finner ut at jeg vil prøve å kjøre opp dit. Det vil være et supert sted for en lunsj. Jeg kjører på lykke og fromme på småveier oppover fjellsiden, og over alt er det vakre hus og vakker natur. Men jeg innser etter hvert at det bare er skog – og ingen veier – mellom meg og slottet på toppen, så jeg skjønner at jeg må komme opp til slottet fra baksiden. Jeg tar derfor en litt større vei som fører meg rundt det jeg kan kalle slottsfjellet, og på baksiden finner jeg en mindre vei som jeg har stor tiltro til. Den må føre meg fram til slottet! Dessverre kommer jeg ikke mange kilometerne oppover før jeg støter på tømmerhoggere som har fylt opp veien med kvist og kvas. En av dem kommer ned til bilen min og bekrefter at det er «ne pas possible» å passere. Det er heller ikke mulig å snu, så jeg må rygge ned til nærmeste innkjørsel for å snu der.

Ryggingen går fint. Snuingen er det verre med. Jeg må manøvrere meg fram og tilbake på en ganske smal hylle i fjellsiden. Da jeg nesten har kommet på rett kjøl, skal jeg trykke litt ekstra på gassen for å rygge litt opp i skråningen bak meg. Men står jeg faktisk i revers? spør jeg heldigvis meg selv før jeg tråkker inn gassen. Det gjorde jeg ikke. Hvis jeg hadde tråkket inn gassen mens jeg ikke sto i revers, ville bilen endt opp kast i kast nedover bratte beitemarker.

Ferden endte heldigvis ikke nederst på denne beitemarken (og ingen bilder får fram hvor bratte disse beitemarkene er)

På vei nedover møter jeg tre biler med sjåfører og passasjerer som nok har samme håp som jeg hadde om å komme seg fram til slottet. Jeg lar dem kjøre og gjøre sine egne erfaringer, for jeg vil uansett ikke være i stand til å forklare dem på fransk at veien er stengt av tømmerhoggere.

Jeg skrur på mobildata og Google maps og får bekreftet at den stengte veien ville ha ledet meg fram til slottet. Den alternative ruten er veldig lang – rundt fjellet fra den andre siden – så jeg gir opp prosjektet og kjører tilbake mot Montreux. Nå har skjørtet tørket, så jeg kan finne meg et hyggelig sted i Montreux og spise lunsj der. Da jeg kommer inn mot sentrum, dukker det opp en ledig parkeringsplass på en hvitmerket parkering der det er lov å stå to timer mot betaling. Jeg lukeparkerer uten problemer og finner parkeringsautomaten, men automaten vil ikke ha pengene mine. På fransk tilbys en løsning med mobiltelefon, men jeg synes det er tryggest å betale og få parkeringslapp. På automaten står tallene fra 1 til 6 med en knapp under hvert tall, og siden parkeringsskiltet har et 6-tall på seg, prøver jeg meg med å trykke på 6-tallet. Da vil automaten ta imot 2-franc-mynten min. Og først da oppdager jeg at parkeringsautomaten ikke har noen åpning som en parkeringslapp kan komme ut av. Automaten bekrefter at jeg har betalt for 1 time og 40 minutter, men uten lapp kan jeg jo ikke bli stående på den hvitmerkede plassen. Jeg trykker mange ganger – og stadig hardere – på knappen som burde gi meg mynten min i retur, men ingenting skjer. Slukøret går jeg tilbake til bilen, to franc fattigere.

Nå som jeg har betalt to franc for parkering uten å få parkert, vil jeg ikke bruke flere franc på parkering i Montreux. Klokka er bare ett, men jeg setter kursen hjemover til mitt alpehotell.

Et parkeringstilbud jeg ikke kunne si nei til

Ved borgen – som heter Château de Chillon og ligger i Veytaux, ikke i Montreux – oppdager jeg at de hvitmerkede parkeringsplassene langs veien er merket med parkeringsskive-symbolet pluss at man kan stå der i tre timer. Og det står ingenting mer. Ingenting om at plassene bare er for noen med den rette bokstaven på sitt parkeringsbevis. Dette er et så tiltalende og overraskende tilbud at jeg finner en ledig plass og legger parkeringsskiva i frontruten etter å ha stilt den inn på ankomsttidspunktet 13.15. Det kan jo være artig å ta en nærmere kikk på borgen.

En delvis steinsatt og delvis asfaltert sti fører ned til borgen, men jeg oppdager også en sti som går litt nærmere sjøen og som fører bort fra borgen. Jeg tenker at den kanskje kan føre meg til et sted der jeg kan få tatt noen fine bilder av borgen, og det får jeg rett i. Men stien fører til så mye mer. Nemlig en badestrand.

Jeg har funnet meg en strand

Da jeg gikk langs strandpromenaden inne i Montreux, så jeg noen skilt som brukte ordet «riviera», men jeg så ikke noe til de strendene som en riviera pleier å tilby. Nå har jeg funnet en strand, og med tanke på hetebølgen tidligere i sommer regner jeg med at vannet i Genèvesjøen er deilig. Jeg har ikke planlagt å bade, men heldigvis har jeg badetøy i bilen.

Før badingen må jeg imidlertid spise lunsj, og i stedet for å spise på slottet på fjellet, spiser jeg på tavernaen ved borgen. Den ligger på den andre siden av veien og litt nærmere Montreux og ser ut til å være eneste alternativ i rimelig gåavstand fra borgen. Jeg frykter at det er en turistfelle med dårlig mat til høye priser, men velger å gi tavernaen en sjanse. Og en drøy halvtime etterpå kan jeg mett og fornøyd gå til bilen for å hente badetøyet.

Tavernaen ved borgen har motorveien rett over seg

På stranden finner jeg meg en plass ganske nær vannet sånn at jeg kan holde sakene mine under oppsyn mens jeg svømmer, og får på meg badedrakten. Så dukker det opp en svane på stranden. Det er egentlig en bitte liten strand, så en svane fyller opp litt, og det er et fint fotomotiv med en stilig svane stående med strukket hals blant barna som leker i strandkanten. Men jeg vil ikke vise fram at det er en mobil i vesken min, så da får svanen forbli ufotografert.

Da en svane dukket opp på denne lille stranden, ble det trangt om plassen

Stranden er en småstein-strand, og hvis man ikke er veldig glad i hardhendt fotmassasje, er det en liten prøvelse å komme seg ut i vannet. Men det går da, og snart kan jeg legge på svøm. Jeg anslår temperaturen til å være minst 22 grader. Siden det er en bitte liten strand som er rammet inn av to små moloer, kan jeg godt tenke meg å svømme utenfor disse moloene, men det er det ingen andre som gjør. Det kan da ikke være farlig? Jeg tar sjansen på å svømme ut i åpen sjø, og da er det jammen flere andre som slår følge. Jeg må imidlertid svømme inn igjen mellom moloene for å sjekke at sakene mine fortsatt er der, og på vei inn møter jeg svanen som er på vei ut. På refleks følger jeg høyreregelen og legger opp til å passere svanen på høyre side, men svanen følger venstreregelen, og i et øyeblikk er vi på kollisjonskurs. Jeg er imidlertid fleksibel og passerer svanen på venstre side. 

Etter en halvtimes svømmetur konkluderer jeg med at jeg virkelig har fått mye ut av det at jeg forlot Montreux i irritasjon over tapte parkeringspenger. Både en god lunsj og et herlig bad. I mitt indre regnskap blir tapet av to franc mer enn oppveiet av det positive det førte til, og jeg finner ut at jeg kan dra tilbake til Montreux og betale for ny parkering.

Et bilde av parkeringsplassen kan hjelpe meg å finne tilbake til den

Denne gangen vet jeg hva jeg skal lete etter, nemlig hvitmerkede parkeringsplasser skiltet med parkometer og der det er lov til å stå i minst to timer. Jeg finner en slik plass der jeg kan stå i maksimum tre timer (noe jeg tror er maksimum for denne typen plasser inne i Montreux by). Her er det halvannen franc for en time, og jeg betaler fire franc og får litt over to og en halv time parkeringstid. Og før jeg la på penger, sjekket jeg at parkeringsautomaten var av typen som leverer fra seg parkeringslapper, så nå er alt fryd og gammen. På vei fra parkeringsplassen tar jeg noen gatebilder sånn at jeg kan vise dem fram hvis jeg blir nødt til å spørre meg fram. For siden jeg prøver å unngå å bruke mobildata, kan jeg ikke basere meg på å finne tilbake til plassen ved hjelp av GPS.

Jeg noterer meg også at jeg krysser en elv noen hundre meter fra parkeringsplassen, og tenker at den kan det bli nyttig å orientere seg ut fra siden den renner i åpent løp gjennom byen.

Jeg oppdager alle badestiene langs strandpromenaden

Da jeg kommer fram til strandpromenaden i Montreux for andre gang denne dagen, er det som om alle minus er snudd til pluss. Jeg oppdager alle badeplassene som ligger langs vannkanten. Det er riktignok ikke noen ordentlige strender inne i byen, men badeplassene med skrånende betongstier ned i sjøen er nok mye snillere mot føttene en småstein-stranda i Veytaux.

Nå skjønner jeg hva plattformen skal brukes til

Og rett ved den store paviljongen stikker en diger badeplattform ut i vannet. Jeg så den store konstruksjonen da jeg passerte den fire og en halv time tidligere, men uten alle de badende skjønte jeg ikke hvilken funksjon den hadde.

De har åpnet bodene

Etter badeplattformen dukker rekken med boder opp, men nå er alle åpne og frister med produkter av en helt annen kvalitet enn jeg er vant til å finne i boder langs strandpromenader. Dessuten er det ikke sånn at de ulike bodene tilbyr mange av de samme varene. Her er det stor bredde i hva som tilbys, og jeg får inntrykk av at det mange steder er kunsthåndverkerne selv som betjener bodene. Det skal også sies at prisnivået står i stil med den høye kvaliteten.

Noen av selgerne har åpnet bakveggen ut mot Genèvesjøen

Etter en ganske lang rusletur langs salgsbodene skjer det en forskyvning. Nå ligger ikke lenger bodene ut mot sjøen, men derimot på den siden av strandpromenaden som vender mot byen. Ut mot sjøen ligger det i stedet en lang bryggekonstruksjon med bord og benker. Jeg skjønner ikke helt opplegget, for det ser på en måte ut som en offentlig strandsone siden alle bordene og benkene er like, men samtidig føler jeg ikke at det er meningen at man skal ta med seg sin egen piknikkurv.

Innbydende benker og bord ut mot sjøen

Da jeg ser nærmere på bodene som har skiftet side, forstår jeg det. Her ligger det bod på bod på bod med gatemat. Dermed kan deltakerne i et reisefølge velge og vrake i mat fra ulike matkulturer, men likevel sitte ved et felles bord.

Gatemat i lange baner

Jeg er ennå mett etter lunsjen, så jeg fortsetter langs strandpromenaden og havner midt i Montreux Jazzfestival. I en park er det gratiskonsert, og jeg setter meg ned på gresset og lytter og slapper av.

Gratiskonsert i parken

Men hvis jeg skal rekke å se litt mer av byen før parkeringstiden utløper, må jeg videre. Jeg følger strandpromenaden helt til den slutter, og der ligger det en liten badeplass.

En badeplass avslutter strandpromenaden i nordvest

Montreux ligger i en skråning, og nå vil jeg videre til de trange, koselige gatene oppover i byen. På veien støter jeg på en rosa bod der de orienterer om, og sikkert også deler ut, prevensjon, og sammen med det knallgule hotellet i bakgrunnen blir den et fint motiv.

Hotell Montreux Palace troner over strandpromenaden

I gamlebyen er det mindre folksomt denne dagen, men jeg støter da på noen turister, og når de først dukker opp, er det gjerne i større grupper som ser ut til å være mest opptatt av seg selv og sine selfier.

Gate i gamlebyen

Men nå har jeg vandret rundt ganske lenge, og parkeringstiden tar snart slutt. Jeg vet at jeg er en del høyere opp i byen enn der parkeringsplassen er, og da jeg kommer fram til elven, skjønner jeg at jeg er i ferd med å nærme meg parkeringsplassen ovenfra.

Nede i juvet renner elva ned mot Genèvesjøen

Idet mobilalarmen sier fra at det er et kvarter igjen av parkeringstiden, runder jeg et hjørne og ser parkeringsplassen lenger nede i veien.

Jeg har allerede bestemt meg for at dette skal bli en to-bad-om-dagen-dag, så jeg parkerer nok en gang ved borgen ved sjøen og går til badeplassen. Nå har jazzfestivalen kommet til denne stranden også, og et lite mannskap holder på å rigge til for opptak av en solokonsert på trompet. Den delen av stranden som jeg brukte tidligere i dag, er derfor okkupert, men det er også mulig å bade på den delen av stranden som ligger nord for moloene. Og nå som det nærmer seg middagstid, foregår det også grilling her.

Bad nummer to for dagen foregår litt lenger unna borgen

Takket være at de badende har blitt jaget bort fra stranden der opptaket skal gjøres, får jeg tatt et avsluttende folketomt bilde av stranden ved borgen.

Château de Chillon sett fra stranden

Da jeg kommer tilbake til bilen etter badet, har parkeringsskiven i plast bøyd seg i varmen.

Vel hjemme på hotellet finner jeg ut at Montreux Jazzfestival er den nest største jazzfestivalen i verden etter jazzfestivalen i Montreal. Jeg blir usikker på om min dag i Montreux er representativ for Sommer-Montreux eller om det var spesielt mange salgsboder og matboder på grunn av festivalen. Men det som er sikkert, er at musikkgjerdene langs Genèvesjøen preger Montreux hele året.

Musikkens betydning for byen er synlig året rundt

Jeg finner også ut at det ikke lenger deles ut underholdningspriser i Montreux. Lusern tok over Rose d’Or i 2004, og de tre siste årene har Berlin vært vertskap for prisutdelingen. I 2019 skal Rose d’Or deles ut i London.

To timer etter midnatt våkner jeg og tror jeg har skjønt hva som var poenget med parkeringsautomaten som ikke ga fra seg noen parkeringslapp. Tallene fra 1 til 6 – med knapper under – kan vise til de seks parkeringsplassene etter hverandre langs veien. I min barndom hadde jo hver eneste parkeringsplass sitt eget parkometer, og det er fortsatt dette ikonet – et enslig parkometer – som brukes i Sveits for å si fra om at man må finne en parkeringsautomat og betale. Hvis det stemmer at parkeringsautomaten fungerer på en slik måte, betalte jeg for nesten to timers parkering på plass nummer seks. Min bil sto nok på plass nummer fem. Senere under oppholdet i Sveits får jeg bekreftet at det er sånn disse små parkeringsautomatene uten parkeringsbilletter virker.

*

Del artikkelen på sosiale medier