På fergetur opp elva

Jeg er heldig og ankommer billettutsalget akkurat idet en ny ferge er klar til avgang. Menneskene i billettluka skynder på meg, og jeg finner frem noen penger og løper så med den digre kofferten min mot påstigningen. Jeg skjønner tegnene, «sett kofferten din der», sier han som har som jobb å sikre at på- og avstigningen skal gå så fort og ordentlig for seg som mulig. Han sier det med kropp og lyder, i forlengelsen av de bevegelsene han gjentar time etter time, dag etter dag, og som jeg nå får anledning til å observere, fra stoppested til stoppested på denne ferden oppover elva. Tauet som skal hektes løs, så legges rundt festet på brygga, de skarpe fløytelydene, hoppet tilbake igjen, slik at et annet tau kan fjernes, det som åpner og lukker for passasjerene, de som denne mannen gjør denne jobben for, og derfor har han hele tiden også et øye for glipen mellom båt og brygge og folka, folka som skal på og folka som skal av.

Båten spyr ut svart dieselrøyk ved hvert stoppested, brummer høyt, og noen av de som står og venter, holder seg for munn og nese. Dette er usunt, tenker jeg, når varmen og lukta fra røyken også når meg. Jeg sitter på dekket, på det øverste trinnet, og det er bare jeg som har koffert med meg. Det er bare jeg som sitter slik også, alle de andre sitter på seter under tak tre trinn ned. Jeg har utsikt til passasjerene, til han som jobber så intenst, og til alt livet på elva. Det er haugevis av båter utpå, og også her er det skarp rutine, hver båt vet hvor den skal, og de forskjellige båtene manøvreres i takt med hverandre, for folk skal av, folk skal på, eller de skal bare sitte og se, slik som jeg akkurat nå, på templer og palass og livet som utspiller seg på og ved elva. Jeg kjenner trekk i lufta, ser det også, en passasjer foran meg holder på skjørtet, og vannoverflaten er bølgende.

Egentlig er bølgene ganske store til å være på en elv, tenker jeg, men det skyldes vel alle båtene, bølgene fra den ene som møter bølgene fra alle de andre. Ja, så mange båter! Og alle i stram bevegelse, ingen som nøler. Det er vel dette vi kaller et yrende liv, et yrende liv i full rutine, og slik koreograferes altså hordene av turister som vil se og oppleve, eller slik som jeg, som bare prøver å komme meg frem. Jeg holder en brosjyre fra båtselskapet i hånda, Phra Arthit heter det stedet jeg skal til. Det er et stykke oppover elva, etter det store palasset, der hvor jeg har vært før en gang, så antakelig vil jeg se det, og da vil jeg klare å komme meg av på egen hånd. Jeg må komme meg av på rett sted, og det er ingen skilt å forholde seg til. Nei, her er det ingen skilt og ingen nøling, bare en vannoverflate i bølgende uro.

Jeg er trøtt. Jeg har vært våken i snart et døgn, bortsett fra den lille luren etter middagen på flyet. Og så har jeg vondt i foten igjen. Det ble en del gåing. Til og fra. Men nå er det nok ikke så lenge til jeg kan hvile ut på hotellrommet, tenker jeg. Bare jeg klarer å komme meg av på rett sted. Jeg kikker på brosjyren nok en gang, ser alle navnene som er skrevet der, og regner med at det er stoppesteder. Dumt med den foten. Tanken var jo at den skulle bli bedre, ikke dårligere. Var det på grunn av all gåingen etterpå? Eller var det fordi han likevel ikke kunne jobben sin?

Også der var det jo full rutine, alle bevegelsene hans var tydelig et resultat av lang, lang praksis. Hvor mange føtter må han ikke ha arbeidet på? Hver dag, mange ganger hver dag den samme runden, vekslingen mellom å trykke på punkter og mer masserende bevegelser, og vekslingen hos den som sitter i stolen hans, mellom å slappe av og lukke øynene og å forsøke å slappe av, krampaktig forsøke å slappe av. For å holde ut det vonde.

Så var det vel rutine over måten han møtte de små ynkene mine på og da? Da løftet han hodet opp, mot meg, samtidig som han bøyde det, ja, han løftet det for ydmykt å kunne bøye det, samtidig som han med den ene hånda signaliserte at han skulle ta det roligere. Dempe, dempe, viste bevegelsene hans, og det er greit, nikket jeg, bare fortsett. Jeg hadde prøvd å innlede en samtale med ham, for å fortelle om skaden i foten og for å høre hva han kunne og visste, og dermed antakelig bli til noe mer enn et tilfeldig element i hans rutine.

Nei, jeg må spørre noen, det er jo ikke bare turister her. Denne fergen er offentlig transport på lik linje med toget og banen jeg allerede har kjørt. Det er jo derfor jeg sitter her, med kofferten min, på vei til hotellet, og for første gang uten å la en drosje frakte meg. Folkeliv er morsommere, har jeg planlagt. Dessuten, jeg har aldri vært utpå elva før. Besøkene mine har alltid vært korte, og det er mye jeg ennå ikke har sett, som for eksempel de usedvanlig vakre bygningene jeg passerer akkurat nå, på den andre siden av elva. Så stopper fergen også der, og mannen med fløyta og de rutinerte bevegelsene er i gang, hopper i land, blåser et par ganger; det er mange mennesker som skal av og på på dette stedet. Jeg også, bestemmer jeg meg for, en annen dag. I overmorgen, kanskje, for det har jeg lyst til, først finne ut av hva stedet heter, og så dra. Ja.

Jeg fortsetter å titte omkring meg, nye mennesker har kommet på nå. De som er par, og som tydelig akkurat har startet ferien sin, er glade i hverandre, kan jeg se. De deler begeistringen over hva de ser. Eller, nå ser de hverandre gjennom det de begeistret legger merke til, og så blir de begeistret for hverandre også. Jeg kan godt glede meg med dem. Jo mer glede, jo bedre, tenker jeg, og tenker samtidig at det er fint at det blikket som en rutine lett kan sløve, stadig er i stand til å bli åpnet. Det er jo det.

Oppe på dekket ikke så langt fra meg ser jeg en kvinne kledd i blått og med en veske som ser ut som noe som kan tilhøre en som selger billetter. Jeg har ikke lagt merke til henne før, men tar sjansen. Jeg skal av på Prah Arthit, forteller jeg henne. Ja, sier hun, teller i hodet sitt og forteller meg at det er seks stoppesteder til. OK, sier jeg, og også jeg må en tur innom hodet, seks stoppesteder, litt hjelp er det jo i det, men jeg prøver meg nok en gang; «tror du at du kanskje kan si ifra når vi kommer dit?». Hun nikker, og jeg kan slappe av igjen, hengi meg til titting, fundere litt på denne foten.

Dumt hvis den blir dårlig igjen nå. Forelagt et valg hadde jeg valgt en seniorutøver. Han er mer erfaren, sa hun i resepsjonen tidligere i dag. Men hva betyr erfaring? Det innebærer ikke nødvendigvis noen fleksibilitet med hensyn til å ta situasjoner på sparket, til å skjønne seg på ting. Erfaring kan bety å være dreven i rutinene. Ikke å se annet enn rutiner. Ikke å se skogen for bare trær, eller omvendt, ikke å se det enkelte treet fordi du vet om skogen. Kanskje han bare kunne denne løypa han går opp hver dag, alltid og hele tiden den samme løypa?

Ah, der dukker det store palasset opp. Umulig ikke å legge merke til det, ja. Da var det ikke noe problem. Etter det skal jeg av, jeg skal trekke med meg kofferten, og ut fra kartet ser det ut til at jeg ikke skal ha noen vansker med å finne hotellet. Det blir fint, og ikke minst, det blir endelig tid for å slappe av. Litt i hvert fall, jeg må passe på ikke å gi etter for døgnrytmen jeg kommer fra. Jeg ser meg omkring, kvinnen i blått er ikke i sikte, bare en mengde nye folk som kom på ved palasset. Det som ikke bare er én bygning, men en rekke bygninger, med gull, runde spir og en mur som ligger beskyttende omkring det hele.

En gang var det kongens palass, i dag er det museum. Forrige gang jeg var her, dumpet jeg tilfeldigvis over en utstilling til ære for kongen, han som nå er død. Han ble hyllet som et forbilde av over hundre kunstnere, og jeg syntes det var forunderlig, hvor forskjellig deres og vår kunstnerrolle er. Her var det ikke antydning til kritikk, kun nesegrus beundring og en ærbødig takknemlighet fordi kongen på en måte satte verden på plass for dem alle sammen. Han viste dem den sanne vei, påsto kunstnerne. Jeg kom til å tenke på Aristoteles da, og dydsetikken.

Et godt liv, forteller Aristoteles, kan blant annet nås gjennom å la seg inspirere av og dermed etterligne de gode forbilder. Man kan omskape seg selv slik, ved å gjøre sine forbilders måte å opptre i verden på til sin egen, gjøre det til vane, eller rutine, da. Det er den nest beste måten, sier Aristoteles. Den beste innebærer kontemplasjon, en fornuftsbasert meditasjon over det tilgrunnliggende i verden, hvilket selvsagt innebærer at noe slikt som et tilgrunnliggende finnes, ja, og det igjen innebærer vel som regel at man befinner seg innenfor et helhetlig og meningsfullt univers. Slikt som strengt tatt ikke finnes mer der hvor jeg kommer fra.

Elvemannens univers, er det helhetlig og meningsfullt? Dag ut, dag inn de samme manøvrene, bare vekslende i antallet passasjerer som skal av og på, vil jeg tro, og graden av varme eller graden av fuktighet. Ti timer hver dag? Tolv? Du trenger kanskje et meningsfullt univers for å forklare en slik tilværelse for deg. Til å ta seg av deg, kan jeg vel også si, for med et meningsfullt univers trenger du ikke flere forklaringer, da er plassen din angitt og mening allerede tildelt deg, uansett hvilken oppgave du er satt til å ha. Kanskje man kan si at når du da blir opplært i noe, så blir du innlemmet i den delen av universet som er tildelt deg, ja, den delen som allerede er tildelt deg.

Men hva da når jeg kommer til et sted hvor de for eksempel behandler føtter, og ikke bare for å motta og underkaste meg og overlevere føttene mine til en spesifikk måte å betrakte dem på, og ut fra det, en spesifikk måte å behandle dem på, men også for å kunne gå litt i samtale med denne betraktningsmåten, kanskje også ha spesialønsker. Hva da, mon tro? Så skaper jeg kanskje litt forvirring. Kanskje berører jeg grensene for det universet denne seniorutøveren som jeg har valgt meg, tilhører. Går jeg fra å være en tilfeldig del av den stadige strømmen av mennesker han gjennom rutine og en selvsagt tilknytning til sin opplæring utøver sitt virke på, til å bli en liten forstyrrelse her? Fordi jeg utfordrer rutinene? Utfordrer jeg universet hans også dermed? Jeg fikk i hvert fall ikke til noen samtale, for «namaste», sa han plutselig, med hendene slått sammen, bukkende, og før jeg fikk sukk for meg, var han borte.                

Elvemannen har festet tauet igjen, og slik liksom sperret adgangen fra ferge til elv. Liksom. For det er ikke et sikkerhetssystem å bli særlig imponert over. Et lite dult, og så kan det godt være at du ligger der og plasker, forfjamset, forskrekket over hvordan ting plutselig er blitt.

Var det med et lite dult jeg kom borti denne seniorutøveren tidligere i dag? Selv det tilgrunnliggende er noe å kunne samtale om og eventuelt sette spørsmålstegn ved, antydet jeg jo med min holdning. Også forbilder kan undersøkes. Jeg vil gjerne møtes som meg, sa jeg også med min holdning, og slik gjør jeg meg, ham, møtet til noe som står over all rutine, enda jeg kanskje ikke vet særlig mye om verken meg, ham eller hva et møte innebærer. For et møte er kanskje noe som bare blir til, noe som på ukjent vis kommer i stand når to, som godt mulig overhodet ikke vet hvem de er; ikke vet hvem de selv er, ikke vet hvem den andre er, så plutselig får øye på hverandre, og deretter forholder seg til hverandre. Hvem kan garantere for at du da ikke plutselig bare ligger der og plasker?

Jeg tar frem mobilen og sjekker klokka. Den er litt over to. Innsjekking fra klokka to, sto det i informasjonen fra hotellet, og det var derfor jeg hadde tatt turen innom denne fotbehandlingen på vei fra flyplassen. Først hadde jeg spist frokost på et dyrt hotell, og så stukket innom dette stedet. Behandleren hadde lukket øynene mens han holdt på, og slik, antar jeg, vært til stede i sine egne bevegelser. Lot han mine føtter være et utgangspunkt for en slags meditasjon over det livet han allerede kjenner og tar del i? Inkorporerte han dermed også meg i det? Inntil jeg avbrøt ham med forespørslene mine, ja, avbrøt ham med mitt liv rett og slett, og dermed med den usikkerheten som alltid er knyttet til mitt liv og min verden, for ingenting absolutt finnes jo der.

I min verden er alt noe å kunne undersøke, alltid noe å kunne sette spørsmålstegn ved. Bortsett fra den kjensgjerning, selvsagt, at vi er til. Jeg er til, seniorutøveren er til, og mannen som arbeider så hardt på elvefergen er til. Bakenfor alle rutinene finnes den kjensgjerningen, eller både foran og bakom rutinene finnes den kjensgjerningen, for det er jo nettopp dette rutinene vet om, de vet om alle som er til, de tar hånd om alle som er til, alt og alle som er til tar de hånd om, slik at vi ikke trenger å plundre så fælt med det selv, føle på usikkerhet, måtte plaske omkring. Det er jo godt å slippe unna det.

Men akkurat nå er jeg sikker i min sak, det er her jeg skal av, og snart vil jeg igjen trekke med meg kofferten, så finne frem til hotellet, få slappet av litt og etter hvert også få i meg noe mat. God mat helst. Alltid helst det, og mens jeg er midt i den tanken, kjenner jeg en liten bevegelse på skulderen, en bevegelse jeg slett ikke har forventet; jeg kjenner at det er noen som tapper meg på skulderen min.

Jeg snur meg, og der er elvemannen i farta. Her skal jeg av, signaliserer han til meg. Så betyr det at kvinnen i blått har gitt beskjed til mannen her om at jeg skal av. Det betyr også at de har snakket om meg. Bare fordi jeg kom med et lite spørsmål tidligere, er det blitt skapt et lite brudd i rutinene til denne travle mannen. Et bitte lite hull er skapt, og det har jeg fått plass i. Jeg må smile ved tanken. Damen med kofferten. Jeg antar det er slik det hullet ser ut for ham.

*

Om forfatteren:

Aasne Jordheim er utdannet filosof og har lang fartstid som foreleser i blant annet ex.phil., ex.fac. og feministisk vitenskapsteori. Hun har også drevet med filosofisk praksis, og hun anmelder sakprosa for Forskerforum (forskerforum.no). Hun skriver nå bok om surrogati. 

*