På det persiske teppet

Sedegheh setter seg foran tv og starter videoen. Jeg har glemt brillene mine, og setter meg ved siden av henne på det persiske teppet for å se bedre. Med ett er det som vi flyr sammen inn i hennes verden. Kameraet zoomer inn på Sedegheh, som er kledd i grå frakk og skaut. Hun kommer inn i ankomsthallen og blir straks omringet av familiemedlemmer. Mor og søsken, Manafs foreldre og søsken, Niloofar og Alborz, fettere og kusiner, svogere og svigerinner. Sedegheh klamrer seg til dem, gråter og ler og klarer ikke å si ett ord.

«På det persiske teppet» er basert på to kapitler (s. 200−211) i boka Tro, håp og revolusjon. Et møte med en iransk kvinne. Vi kommer inn i handlingen etter at Sedegheh Gharagozlian har begynt fortellingen om hvordan det var å komme tilbake til Iran på besøk i 2001. Hun viser Tove Skagestad en video samtidig som hun forteller. Manaf er mannen til Sedegheh, og Yashar og Sahand er de to sønnene deres. Niloofar og Alborz er to svært gode iranske venner. Mehdi er Manafs avdøde bror.

«Broren min fleipet med at folk var oppgitte over den lange køen som dannet seg bak damen i grå frakk som klemte alle hun så. Og det var sant. Jeg klemte kjente og ukjente, voksne menn som var små gutter da jeg dro, nevøer og nieser som jeg aldri hadde sett før. En av kvinnene i gruppen rundt meg ble engstelig og hvisket til meg at det ikke var lov å klemme menn på offentlige steder, og at vi måtte komme oss ut av flyplassen så fort som mulig.

Så kjørte vi i konvoi innover mot sentrum. Forrige gang jeg kjørte der, følte jeg meg som et stykke søppel landet måtte kvitte seg med. Nå var jeg tilbake! Det var en så utrolig følelse å få lov å se igjen de kjente og kjære gatene i hjembyen min. Jeg så at Teheran var blitt større, men selve bybildet virket mindre strengt enn da jeg dro. Kvinnene gikk i gatene med skautet løst knyttet over håret. Selv var jeg så godt tildekket at jeg ble ertet av de andre.»

Et nytt klipp viser velkomstfesten hjemme hos foreldrene til Manaf. Hun blir møtt med velkomstsanger av nevøer og nieser. Mennene går ut på gulvet og danser til aserbajdsjansk musikk. Kvinnene sitter langs veggen og klapper takten. Ingen av dem bærer skaut eller chador.

«Musikk, dans og sang er forbudt, så noen stod vakt utenfor for å gi beskjed hvis politiet kom. Nevøen til Manaf spilte på gitar, og et par nieser sang de samme sangene som jeg en gang hadde sunget i koret. Det var som om de femten årene jeg hadde vært borte, var visket ut. Kontakten var like sterk som før. Alle sa jeg var akkurat den samme som jeg alltid hadde vært. Det gjorde godt. De sang, danset og lo. Jeg bare gråt og gråt.»

Kameraet zoomer inn på en mann. Han er Manafs bestevenn fra Karaj og henvender seg direkte til kamera. Sedegheh oversetter det han sier: «Manaf, din plass er tom. Livet har aldri blitt det samme etter at du dro. Når du kommer hjem en dag, skal jeg lage stor fest og lyse opp hele gata med fyrverkeri som i et bryllup.»

«Dagen etter festen dro jeg til kirkegården hvor far ligger. Jeg satte meg ved graven og hvisket ‘Pappa kan du høre meg? Jeg er her. Jeg har kommet tilbake.’ Selv ikke da klarte jeg å skjønne at han var død. Det var fortsatt helt uvirkelig for meg, jeg får nok aldri bearbeidet sorgen skikkelig.

Etterpå oppsøkte jeg fellesgraven hvor Mehdi ligger sammen med andre politiske fanger som ble massehenrettet i 1988. Jorda lå brakk som i en ørken. Alle forsøk på å plante blomster og gjøre det fint der var effektiv revet vekk av bulldosere. Det var et sted som skulle utraderes og glemmes.

Sammen med mor gikk jeg rundt i byen. Hvert gatehjørne vekket minner. Jeg ble som et barn da jeg så at de fremdeles solgte grillede rødbeter på gata. Det ville jeg ha! Mor advarte og sa det er uhygienisk, men jeg hørte ikke på henne. Jeg kjøpte rødbeter og klappet gutten som solgte dem på kinnet.
‘Jeg elsker deg’, sa jeg. Han stirret på meg og trodde nok jeg var helt forrykt. Jeg skjønte ikke hvorfor han reagerte, jeg elsket jo alle menneskene jeg så. Mor så forskrekket på meg.
‘Du er blitt gal! Hva har Norge gjort med deg?’

En dag besøkte jeg en gammel venninne som bor i den samme leiegården som Manaf og jeg bodde i. Jeg hadde så lyst til å se igjen vår gamle leilighet, og venninnen min foreslo at vi skulle ringe på og spørre om vi fikk komme inn. Da vi forklarte grunnen, fikk vi lov til det. Med klump i halsen gikk jeg rundt i min gamle leilighet. Det var som jeg kunne høre latteren, sangen og diskusjonene, gråten til Yashar og ringeklokka som skar gjennom stillheten hver gang politiet kom og spurte etter Manaf.

Etter noen dager begynte vi å få noen merkelige telefonoppringninger hjemme. Mor sa at en kvinne stadig ringte og spurte etter meg. Hun presenterte seg som en venninne av søsteren til Manaf, og hun ville vite når jeg skulle dra, så hun fikk gitt meg noen gaver. Jeg kjente henne ikke og ringte Manafs søster for å spørre hva dette var. Hun hadde ingen venninne med det navnet og hadde heller aldri hørt om noen gaver. Nå var vi sikre på at jeg ble overvåket.»

Sedegheh blir enda blankere i øynene når filmen viser velkomstfesten hjemme hos Niloofar, som holder tale og minnes deres lykkelige ungdomstid. Hun legger armen rundt Sedegheh og holder henne i hånda, mens hun leser et av sine egne dikt, «Når jeg kommer tilbake til deg, er hendene mine fulle av kjærlighet». Sedegheh gråter og ler og gråter.

«Dette diktet som jeg var så glad i, fikk nå en helt ny betydning for meg. Jeg kjente varmen fra Niloofars hender da hun leste det. Vi hadde ikke sett hverandre siden arrestasjonen i 1983, så dette ble et sterkt møte.

Niloofar fortalte hvor sårt det var da hun så sønnen igjen for første gang, ett år etter at hun måtte gi ham fra seg i fengselet. Han løp og gjemte seg bak bestemoren og skrek ‘Nei! Nei!’ da hun sa hun var mammaen hans. Etter hvert godtok han det likevel, og ett år senere kom han på besøk i fengselet med lekepistol og sa: ‘Ikke vær redd mamma, jeg skal drepe dem alle, så du og pappa kan komme ut!’

Niloofar hadde grått av glede da hun leste på leppene til moren som var på besøk i fengselet, at vi hadde kommet oss ut av landet og var i trygghet. Hun hadde fått vite at Mehdi satt i en celle vegg i vegg med hennes. Hver kveld hvisket de sammen under døra, og han ble lettet over å høre at vi hadde klart å flykte.

Hun fortalte at sommeren 1988 begynte de å skjønne at noe alvorlig var i gjære. En hel måned fikk de ikke gå ut i luftegården, men de prøvde å få kontakt med andre fanger ved å banke morsesignaler gjennom veggen fra korridor til korridor. Ingen trodde det var sant da det begynte å gå rykter om at politiske fanger ble henrettet etter en kort, provisorisk rettergang.

Niloofar fortalte at hver natt ble det ropt opp navn på de som skulle til ‘domstolen’, den første gruppen tilhørte Mujahedin. Hvite som laken kom de tilbake til cellene og kunne bekrefte ryktene om henrettelser. De var rystet og startet en sultestreik. Som straff ble de slått med kabler og tvunget til å be. Det hadde holdt motet oppe i dem å vite at iranere i eksil sultestreiket i solidaritet med dem.

Alborz fortalte hvordan han ble torturert i fengselet ved å bli hengt opp under taket og pisket med kabler 40−50 ganger under fotsålene til han besvimte, og hvordan han med bind for øynene ble ført inn for ‘domstolen’. Det var et lite rom med tre personer rundt et bord, en fra etterretningstjenesten, en fra påtalemyndighetene og en dommer. I løpet av tre minutter skulle de avgjøre om han skulle henrettes eller ikke, slik de også gjorde med 15.000 andre fanger.

Først hadde de spurt om han trodde på Allah.

‘Ja, jeg tror’, løy Alborz. De kunne ikke forstå at han som sosialist kunne tro på Allah, og ba om å få det skriftlig. Så ble han sendt på gangen for å vente på avgjørelsen. Etter fem minutter kom dommeren ut og sa:

‘Du skal ikke drepes, men du skal vite at i mine øyne er du ikke mer verdt enn en flue. Hvis du ikke oppfører deg bra, vil du få 150 slag med kabelen og da vil du dø uansett!’

De som ikke ble henrettet, ble løslatt, og Alborz slapp derfor ut sammen med 100 andre fanger i mars 1989. Henrettelsene varte i to måneder, men etter mye internasjonalt press ble det vanskelig å fortsette. Da Amnesty var på befaring, ville fengselsledelsen sende vekk en del av fangene.

Niloofar fikk tilbud om å bli løslatt hvis hun stod fram på tv og innrømmet at hun hadde tatt feil. Hun nektet og ble sendt tilbake på cella, men fikk smuglet ut lister på fanger som var i fare, slik at navnene ble gitt videre til Amnesty. Selv om hun bare var dømt til tre års fengsel, hadde de holdt henne fanget i nærmere åtte år.

I 1990 fikk hun permisjon i ti dager og fikk sjokk da hun så hvordan samfunnet var blitt i løpet av de årene hun hadde sittet i fengselet. Bybildet var ikke bare preget av krigens herjinger, men også av streng religiøs dominans. De intellektuelle fra middelklassen var ikke lenger å se i gatene. Hun følte seg utrygg og ønsket seg tilbake til fengselet, men etter en måned forstod hun at de ønsket å bli kvitt henne og derfor hadde løslatt henne uten å fortelle det.

Det var sterkt å høre Niloofars beretning fra innsiden om massehenrettelsen i 1988, og ikke minst at hun hadde hatt kontakt med Mehdi i fengselet. Vi snakket om at vi aldri måtte gi opp kampen for rettferdigheten. For selv om det er vanskelig å leve under et diktatur, må folket smøre seg med tålmodighet. De vet de vil vinne til slutt.»

Alborz holdt tale til Manaf rett inn i kamera: «Jeg håper en dag at døra til fengselet blir åpnet så fangene kommer ut, og at døra til landet blir åpnet så de som har forlatt landet kommer tilbake til oss.»

Sedegheh oversetter alle talene. Plutselig begynner hun å snakke persisk til meg. Jeg ser forundret på henne. Så ler hun og sier at hun glemte seg et lite øyeblikk, og slår av videoen. Hun har et slitent drag over ansiktet.

Jeg ser at hun har smerter og får dårlig samvittighet. Er det minnene fra Iran som har utløst dette migreneanfallet? Jeg foreslår igjen at jeg skal gå. Denne gangen sier hun at det kanskje er best, men at jeg er velkommen tilbake dagen etter hvis hun føler seg bedre.

Jeg tar farvel og drar for å møte mine gode, gamle venninner fra tretti år tilbake, de jeg gikk i demonstrasjonstog sammen med på 1970-tallet. Vi møtes fortsatt en gang i måneden for å gå på kino eller teater. Disse møtene betyr mer og mer for meg, jo eldre jeg blir. Jeg kjenner hvor godt det er å ha venner rundt meg som kjenner fortiden min, som er en del av min historie.

Dagen etter er hun kvitt migrenen. Uten problemer tar vi opp tråden fra turen til Iran, som hadde betydd så mye for henne.

«Jeg syntes det var så urettferdig at jeg fikk oppleve alt dette og ikke Manaf. Derfor bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle reise tilbake til Iran. Det løftet klarte jeg ikke å holde. Året etter skulle min søster, Mehraban, gifte seg. Det var en stor begivenhet som jeg måtte være med på!

Denne gangen ønsket jeg at sønnene mine skulle være med. Yashar husket litt fra Iran, men Sahand hadde ingen minner om landet han kom fra. De hadde begge sett videoen fra mitt første besøk, og Sahand hadde gitt meg klar beskjed om at ingen, bortsett fra bestemoren, fikk lov å kysse ham når de kom til flyplassen.

Hele familien stod igjen oppmarsjert i ankomsthallen. Yashar og Sahand fikk sjokk. Hvem var alle disse menneskene som kastet seg over dem?

‘Ikke kyss ham!’ ropte jeg fortvilet da de gledestrålende omfavnet Sahand.
‘Ikke si det mamma! La dem gjøre det!’ sa Sahand forlegen.

Da guttene traff sine slektninger, møtte de en form for kjærlighet og varme de aldri hadde opplevd før. Også Yashar følte det på samme måte. Hvordan kunne disse ukjente slektningene vise dem så stor kjærlighet? De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til dette, og de første dagene vek de ikke en tomme fra meg. Det var så mye nytt å forholde seg til. Alt var så annerledes enn de hadde forestilt seg. Sahand ble forundret da han kom hjem til bestemoren sin, leiligheten var så stor og moderne.

Begge hadde vært litt urolige for å dra til Iran, fordi de hadde så mange vestlige forestillinger. Nå ble de forundret over hvor moderne gatebildet virket. De hadde forventet seg kvinner i svarte chadorer, i stedet så de sminkede, moderne kvinner med bare et lite tørkle på hodet.

På offentlige kontorer var det likevel fortsatt strengt. Da jeg dro sammen med Mehraban til et kontor for å få godkjent den norske utdanningen min i Iran, ble jeg stoppet allerede i resepsjonen. Frakken min, som gikk til litt over kneet, var for kort, til tross for at jeg gikk med bukser under.

Vi ble sinte, for vi hadde kjørt langt for å komme dit. Rasende vrengte Mehraban av seg chadoren og ga den til meg. Damen i resepsjonen forsvarte seg. ‘Det er ikke min skyld! Det er jobben min. Jeg har fått beskjed om dette, men jeg skjønner godt at dere blir sinte!’

Inne på kontoret ble de forskrekket da jeg ikledd chador kom for å levere norske eksamenspapirer.
‘Hvorfor har du chador?’ spurte de.
‘Jeg har fått beskjed om det’, svarte jeg oppgitt. De ba meg ta den av, men det orket jeg ikke. Det var for komplisert for meg som ikke var vant til å bære dette klesplagget.

Før bryllupsfesten hadde jeg gitt sønnene mine beskjed om at de ikke måtte klemme noen av kusinene. Det skjønte de, men Sahand kunne ikke forstå hvorfor noen av kvinnene på festen ikke ville håndhilse på ham. Jeg hadde jo prentet inn i ham hvor viktig det var å hilse høflig på folk. Det var så komisk å se ham gå rundt der med en utstrakt hånd som ingen ville ta imot. Han nektet å gi seg, for han visste jo ikke at de mest religiøse kvinnene i Meherans svigerfamilie ikke ville bli berørt av en ukjent mann.

Fire dager etter bryllupet dro vi sammen med tretti andre familiemedlemmer til Det kaspiske hav. Der hadde vi leid en stor villa. Mye løsnet for guttene i løpet av de to dagene vi var der. Der ble de bedre kjent med fettere og kusiner og følte seg mer og mer hjemme. Nå så jeg sider hos barna jeg aldri hadde sett før, det var som om noe ble forløst i dem. De var opprømte over å føle at de hadde røtter et sted.

Siste kvelden ble det feiret bryllup i nabohagen. Sahand ville være med på festen og hoppet over gjerdet. Han danset og hadde det gøy og skapte liv i en ellers kjedelig fest. Jeg hadde tidligere aldri sett ham danse. Nå lærte han seg iransk dans i rekordfart og beveget skuldrene og hoftene som en innfødt. Snart fulgte de andre unge etter over gjerdet og sang og danset. Det ble en uforglemmelig kveld, og naboen var svært takknemlig for at de hadde skapt så mye liv i bryllupsfesten.

Etterpå sa Yashar til onkelen sin at han først nå skjønte hvor mye de hadde tapt ved å forlate Iran. Han anklaget meg for alt vi hadde tatt fra dem ved å flykte til Norge, men angret veldig etterpå da han skjønte hvor sår jeg ble. Tidligere hadde jeg ikke tenkt over hvor mye barna ville miste ved å vokse opp i et fremmed land.

Selv om denne turen var en stor opplevelse, tror jeg ingen av guttene ønsker å bosette seg i Iran. De vet begge at dagliglivet vil bli helt annerledes, og at de vil få problemer med å tilpasse seg. Yashar fikk likevel noe å tenke på da han skjønte at han var den som hadde minst utdannelse av alle fetterne, selv om han var den eldste. De andre hadde høye ambisjoner om å bli leger, advokater eller ingeniører, mens han var fornøyd med å være kokk på et pizzakjøkken.

Jeg hadde lenge mast på at han måtte få seg en skikkelig utdannelse etter videregående, men det ville han ikke. Hva skulle han med det? Han nøt livet, trivdes i jobben og tjente gode penger. Dessuten hadde han lært på skolen at i Norge var alle mennesker like mye verdt, enten en var professor eller søppelkjører. Han påstod det bare var i Iran at høy utdannelse ga prestisje og respekt på grunn av den store klasseforskjellen.

Jeg prøvde å forklare ham at status også teller i Norge selv om det ikke er like uttalt som i Iran, og at jeg selv hadde følt på kroppen hvordan folk forandret innstilling til meg etter at jeg ble stipendiat. Etter turen til Iran fikk jeg endelig gehør for mine synspunkter.

Han begynte å studere farmasi uten egentlig å vite hva det innebar, og ble fullstendig hektet på studiet. I dag takker han vår strenghet for at han har en god jobb som bestyrer på et apotek. Sahand studerer økonomi, og jeg er glad for at begge sønnene mine har skjønt hvor viktig det er å få seg en utdannelse, spesielt for barn av innvandrere.

Mitt siste besøk i Iran på nyåret 2011 ble ikke like hyggelig. Mor var blitt 91 år og hadde fått alzheimer. Min søster Meheran som steller henne, ringte meg før jul og ba meg komme på besøk mens det ennå var håp om at mor ville kjenne meg igjen.

Da jeg kom dit i januar, hadde jeg ikke sett mor på fem år. Det var vondt å se at sykdommen hadde gjort henne til en helt annen person. Hun kjente meg bare glimtvis igjen. I det ene øyeblikket så hun granskende på meg som om jeg var en fremmed. I neste øyeblikk skjønte hun hvem jeg var, tok hånden min og sa inntrengende til meg:

‘Du må la Manaf gifte seg med en blond, norsk dame, så kan du komme å være her hos meg hele tiden!’ Hun snakket mye om Mehdi, som hun hadde vært så glad i. ‘Ja, du kjenner jo ikke ham, men han var en nydelig gutt. Nå har de drept ham, og moren hans får ikke lov til å gråte. Dere aner ikke hvilken smerte det er!’ sa hun og gråt og gråt.
‘Men mor, jeg kjenner jo ham, han var jo broren til Manaf. Det er lenge siden han ble henrettet. Du må slutte å gråte!’
‘Nei, nei jeg kan ikke slutte, de dreper fortsatt de unge’, jamret mor. Hun var så urolig at vi måtte gi henne beroligende piller for å få henne til å sove.

De tre ukene i Teheran ble en følelsesmessig påkjenning. Jeg hadde migrene hver dag og gikk tom for tabletter. Jeg var kvalm av angst over politikernes rop om henrettelse, som minnet meg om tida etter revolusjonen. Jeg sørget over mor og var trist fordi jeg måtte forlate henne. Jeg var rasende på mine søsken som ikke hadde tid til å pleie mor, men overlot alt ansvaret til Meheran og mannen hennes.

Fra før var jeg opprørt over brødrene mine, fordi de hadde godtatt den urettferdige arveloven om at en mann kan arve dobbelt så mye som en kvinne og at bare en åttendedel av arven skulle gå til min syke mor, den gangen far døde. Mange intellektuelle aksepterer den ikke, og brødrene mine kunne latt være å følge den hvis de hadde vært litt mer rettferdige. Når jeg nå i tillegg så med egne øyne hvor lite de gjorde for henne, blusset raseriet mitt opp.

På flyturen hjem klarte jeg ikke å slutte å gråte. Jeg kjente at jo eldre jeg ble, jo mer smertefullt var det å bo langt borte fra røttene sine. Hvor lenge skulle vi være atskilt fra våre kjære? Da vi fløy over de snødekte fjellene som omkranset Teheran, var det som om jeg for første gang så hvor vakre de var, og jeg kjente en intens kjærlighet til landet mitt.»

*

*