Over veien

Av Martin Kvamsdal • 1. november 2009

Reisen til reisen hopper vi over. Vi har krysset noen ørkener, vi har beskåret en og annen jungel, men nå nærmer vi oss. Vi kan høre det før vi ser det. De glade stemmene danser rundt gatehjørnet og opp i Grove End Road. Jeg går her sammen med ei jente. Hun er sytten år. Jeg elsker henne. Hun er min yngste datter. Vi er på vei ned fra St John’s Wood undergrunnstasjon. Det er onsdag morgen, og noen her har kommet før oss.

Abbey Road er ingen grisgrendt bakgate. Her dundrer trafikken av gårde nordover mot Finchley eller sørover mot Marylbone. Goodyear og Hakkapeliitta synger yrvåte asfaltsanger. En rød toetasjers buss spyr ut svart røyk idet den tar av fra en holdeplass. Luften er som i Stig Dagermans garasje. Men vi venter alle tålmodige. Vi er som planteeterne ved vannhullet. Vi vandrer forsiktig i bakgrunnen mens rovdyrene drikker seg utørste. Et nervøst coctailparty. Vi snuser lett på hverandre. Hvem sin tur vil det være når vi skal få slippe til?

Hvor mange har gått dette fotgjengerfeltet? Hvor mange har gått det med tre venner eller tilfeldige personer man har møtt på fortauet? Hvor mange har gått det barbent?

Mens jeg står og venter leker tankene mine med hvordan veivesenets menn ble moderne ikonmalere. Hva er egentlig dette? Hvorfor står vi her? Dette er ikke Lourdes eller Nidarosdomen. Dette er et fotgjengerfelt 300 meter nord for Lords Cricket Ground i London. En augustdag i 1969 spaserer en gruppe langhårede menn over stripene. Fotografen Iain Macmillan foreviger spaserturen, og resten er historie. Dette må da være en av verdens mest usannsynlige turistattraksjoner. Jeg har mange ganger ramlet over obskure attraksjoner, mer eller mindre ved uhell, slik som Baltikums bredeste fossefall og torskestatuen i småbyen Madison i Minnesota, men til dette fotgjengerfeltet har jeg tatt meg med viten og vilje. Jeg har til og med dratt med meg store deler av min lille familie. Hva får oss til å gjøre slikt? Tror vi at det skal strømme inspirasjon ut av stripene, at de tre grepene vi kan turnere på gitaren plutselig vil være kunst når vi kommer hjem? Hva er det som driver menneskene rundt til slike marginale steder? Jeg er virkelig en som kunne trenge svar på dette spørsmålet. Jeg som har stusset håret hos barbereren i Penny Lane, og har stått utenfor Dakota-bygningen i New York med Yoko Onos slekt og venner. Hva skulle jeg egentlig der? Jeg frykter at jeg kanskje ikke ville like svaret. Direkte pinlig blir det når jeg tenker på hvor mye jeg ler av middelaldrende og eldre kvinner som drar på busstur for å bese huset til sangeren Sputnik i Drangedal. Skulle mine holdninger og handlinger bli satt under lupen av sosiologen Bourdieus elever, er jeg redd bildet kunne blitt lite flatterende. På den annen side føler jeg ikke at mine reiser i det populærkulturelle nødvendigvis er et forsøk på å skaffe meg fordelaktige distinksjoner, da hadde jeg vel heller valgt noe på utsiden av det populære. Da hadde jeg vandret med Dostojevski langs Neva eller tatt en ettermiddagstur med Kant i Kaliningrad. Kanskje er det ikke uten grunn at jeg liker forfattere som Fløgstad og Hovland, som prøver å bygge bro mellom det populærkulturelle og det som, lite passende, har blitt hetende det høykulturelle.

Når jeg foretar slike reiser i begrunnelsene for mine handlinger, vender jeg stadig vekk tilbake til noe jeg husker fra en bok av den norsk-tsjekkiske forfatteren Michael Konupek. Et sted i hans fargerike roman Böhmerland 600cc står det: Du har et digert univers rundt deg, og du har et minst like stort univers inne i deg. Begge steder finnes det UFOer.

Plutselig er det ingen biler. De har satt seg fast i et lyskryss lenger bort. Nå kan vi gå. De fire australske vennene først. Selvsagt så unge at Beatles hadde vært oppløst mange år før de ble født. De er i ryggsekkturistenes kjernealder. Blikket stivt. Konsentrerte kropper. Tredjemann har tatt av seg på bena. Av en eller annen merkelig grunn har de funnet ut at Paul og John skal gå i takt. Dette er dårlig research, mine australske venner. Mitt indre petimeter vemmes. Min indre anarkist ler lett.

Originalt gikk John, Ringo og George i takt. De hadde venstrefoten fram. Paul var i utakt. Kanskje et bilde på hvordan det stod til i den gamle kameratgjengen etter hektiske suksessrike år. Konspiratorikerne mente jo dessuten at Paul var død. Omslagsbilde til det som skulle bli den siste innspilte platen fra verdens mest innflytelsesrike popgruppe, ble tolket med vanvidd og innlevelse. Mange mente å se det hele som et gravfølge. John i den hvite dressen, gikk først. Han var presten. Så kom Ringo, uklanderlig kledd i sort; begravelsesagenten. Paul var liket. Han var barbeint, og i en hverdagsdress det var vanlig å kle opp sine døde i, før de skulle i jorden. Som om ikke det var nok, kunne den skarpsynte se at nummerskiltet på folkevognbobla til venstre i bildet var utstyrt med kjennetegnene IF28. Pauls alder. Altså hvis han hadde levd. Til slutt i gravfølget kom George i dongeri. Han skulle forestille graveren. Man skal være temmelig surmaget for å ikke la seg sjarmere av denne fantasirikdommen.

To nederlendere i troverdig alder står og venter. Blikkene deres flakker litt usikkert, slik det gjerne gjør blant intellektuelle når de står stilt overfor sin egen svakhet for populærkulturell ikonografi. Fanget av sin egen evige ungdom. Heldigvis gjør de ingen forsøk på å forklare sine tilbøyeligheter i sosiologiske eller filosofiske vendinger og termer. Du ser på dem at de gjerne skulle vært alene, og at når det først er folk her, så skulle de gjerne sett at det var på dette fotgjengerfeltet at Stalin, Roosevelt og Churchill satt da de delte verden mellom seg. Beklager mine herrer. Dette er Disneyland.

Kanskje skyldes deres usigelige tristhet kunnskapene om at dette fotgjengerfeltet ikke er det originale. Ikke bare er malingen påført i hundrevis av liter de siste førti årene, hele feltet er faktisk flyttet noen meter lenger opp i Abbey Road. De fleste andre lar seg lure, men ikke disse herrene som en gang kan ha sett Beatles på scenen, eller i alle fall på direktesending i fjernsynet. De utstråler noe som kan ligne på skuffelse over denne mangel på autentisitet.

Vi snakker ikke sammen, men vi kjenner hverandre. Vi har kanskje andre kropper når vi møtes neste gang: I Starclubs mørke lokaler i Hamburg eller i kjelleren på Jacaranda i Liverpool, hvor ex-beatle Stuart Sutcliff har dekorert veggene. Vi vil kjenne hverandre igjen på lukten av galskap. Dette er mennesker som hvis jeg sier til dem at jeg godt kan agere Paul Cole på bildet deres, vil vite at jeg snakker om mannen som tilfeldig kom med på coveret til Abbey Road. Han stod noen meter opp i gata og pratet med en politikonstabel i en patruljebil da bildet ble tatt. Cole hadde gått lei av et museumsbesøk som kona hadde insistert på. Han hadde gått ut på gaten for å kjede seg et annet sted, og plutselig var han en del av et av de mest berømte fotografier i verden. Du kan se ham bak hodet til John Lennon.

De australske ungdommene er kommet velberget i land. Det er vår tur. Min datter er borte et øyeblikk. Jeg får ikke øye på henne. I stedet danner jeg en kvartett med de to nederlenderne og ei barbent jente som har dukket opp fra ingensteds hen, og stiller seg opp som nummer tre i rekken. Som forteller er det selvsagt et nederlag å måtte si at jeg ikke hadde sett henne før. Hun må ha stått i skyggen av nederlenderne. Kanskje har hun stått i min egen skygge; fortellerens skygge. Til mitt forsvar må det sies at det virker som den moderne reiseskildringen krever en tydelig forteller, en som kan komme til å stå i veien for andre ting. Jeg beklager – tror jeg.

Vi går. Noen gamle glis holder gjenforeningsfest i munnvikene mine. Mimesis har gått bananas. Lennon har blitt to meter høy, 55 år og har fått allværsjakke. Ringo er kortklippet, lyshåret og med et lett måpende ansiktsuttrykk. Paul har skiftet kjønn. Og til slutt kommer jeg som George. Den sylslanke George har plutselig funnet gleden i øl og et maskulint kjøkken. Han sliter med dårlige gener og en intens motvilje mot helsestudioer.

Det slår meg at albumet egentlig skulle hete Everest. Meningen var å fly til Himalaya og ta omslagsbildet der. Paul ville det, men de andre ønsket ikke noen tur til fjellet. Det var sikkert det beste for naturen. Jeg er ikke sikker på om den alpine fascinasjonen for monsterfjellet hadde vært like stor om man ikke kunne komme seg til topps uten å vasse i offer for beatlemania.

Det var bedre at det gikk som det gikk. En ti minutters fotoseanse i et fotgjengerfelt. Jeg liker fotgjengerfelt. Det er noe sivilisert over fotgjengerfelt. Som fenomen tilhører de etterkrigstiden. Engelskmennene innførte dem i 1949. Det finnes ingen grenser for hvor langt et fotgjengerfelt kan være, men de fleste er ikke lenger enn bredden på veien de krysser. Fotgjengerfelt består som regel kun av hvitfargede striper påført gateelementet med trykkimpregneringens kraft. Stripene har ingen standardmål, men det vanlige er at de er 40 til 60 centimeter brede. Lengden varierer etter trafikale behov. Det finnes selvsagt fotgjengerfelt uten sebrastriper. I Storbritannia finnes både pelikanoverganger, tucanoverganger og pandaoverganger. Mens de to første er i ferd med å ta opp kampen med vår venn sebraen, ser pandaen ut til å være dødsdømt. Populærkulturens mest berømte fotgjengerfelt, det som befinner seg nederst i Abbey Road, er uansett et sebrafelt

Vi fortsetter over gaten. Vi har kommet inn i den rette takten. John, eller Kees eller Ruud eller Jan eller hva han nå ikke heter, slår an. Bak ham kommer vennen med ansiktsuttrykket. Han ser ut som om han har stivnet i den grimasen han lagde da han leste Roland Barthes første gang. Piken fra Gudvethvor kjenner sin rolle. Vi har synkronisert oss i bildets bilde.

Et øyeblikk lurer jeg på om jeg skal ta opp med dem mine tanker om fotgjengerfeltets utvilsomme symbolverdi innenfor det moderne. Et fristed, et asyl, en oase. Her må verden stoppe opp, tenke seg litt om og la mennesket gjøre det de har gjort siden de kom opp på to. Maskinene står, menneskene går. Fotgjengerfeltet er et sekulært kirkeasyl. Frykten for å bli stemplet som reaksjonær eller romantiker gjør at jeg avstår fra å videreformidle min hjernes små frukter.

Plutselig er hun der; min datter. Hun som er født 11 år og to dager etter at John Lennon ble skutt i New York City. Midt mot oss kommer hun. Herlig historieløst går hun fra høyre mot venstre, snur seg mot en lettere forfjamset fotograf nederlenderne har stilt opp for å forevige seg. Hun vinker og smiler. I noen sekunder kjenner jeg den irritasjonen vi alle føler over nære slektninger. Det sies at du kan ikke komme noe sted i livet før du har tilgitt dine foreldre. Slik sett er det lettere med barn. De er ditt kjøtt og blod. Selvsagt er de geniale. Det tar meg da også bare sekunder å se at det hun gjør er riktig. Det er helt riktig. Akkurat slik skal hun selvsagt gå. Akkurat slik burde alle gå som oppsøker dette fotgjengerfeltet. Det er en reise tilbake i tid vi gjør, fra høyre mot venstre. Beatles gikk inn i fremtiden, vi er tilbake for å fange fortiden. Se her kommer hun med sine sytten år, sin retro T-skjorte med «Let it be»-omslagets tegnede hoder på og sitt åpne ansikt. Jeg vet at innen kort tid vil hennes reise føre henne bort fra meg, og i korte øyeblikk tar jeg meg i å hate det.

Vi går tause inn i utgangen. Det har gått 11 minutter siden vi så fotgjengerfeltet første gang. Nå ligger det bak oss. Min datter ser fremover. Jeg ser innover: Bare en bitte liten tanke; en som akkurat får plass i hodet mitt.