Om tidsklemma

Tida har egentlig gått utrolig fort. Nå er det sommer, og lillegutt har allerede rukket å få fire og en halv måneds livserfaring. Ikke verst bare det. Han har lært seg å trille rundt på magen, smile når jeg gjør teite grimaser, og strekke halsen opp som for å hjelpe til, når jeg løfter ham opp fra stellebordet. Fortsatt er det likevel en del som gjenstår, og hans mor og jeg kan ikke riktig ennå klappe oss på skuldrene; godt jobba, dette ordnet seg. For det skal mer til, skal man tro ekspertene på feltet. Det vil si de som ikke bare har ett barn på samvittigheten, men kanskje to eller tre. Det krever tid å oppdra et barn, sier de. Mye tid! Det er derfor tida nå er blitt vår knappeste ressurs. Så hvordan skal vi unngå den berømte tidsklemma? lurer jeg på. Eller er den egentlig noe vi skal unngå i det hele tatt? Kan ikke tidsklemma også være godt for noe, tross alt? Sikkert er det i alle fall at det er mange skjær i sjøen, og vi bestemmer oss for å svinge unna en del av dem når vi legger årets sommerferie til Gotland, den svære øya i Østersjøen; ei knapp uke hvor arbeidsdagen til en forandring ikke begynner idet jeg kommer hjem fra jobb. Vi pakker bilen og drar av gårde. Nå har vi bare tida og veien.

«Så lenge menneskene har hatt en tidsbevissthet, så lenge har de også sett tidens gang i forhold til dagenes og årstidenes veksling», skriver Truls Wyller, professor i filosofi ved NTNU, i boka Hva er TID (Wyller 2011, s. 11). Han påpeker at det er det moderne urverk som regulerer menneskenes daglige gjøremål slik tidligere tiders kalendre hadde regulert deres årvisse, månedlige og ukentlige aktiviteter. «Gjennom denne reguleringen har vi vennet oss til en stadig mer nøyaktig og stabil kvantifisering» (s. 12). At mange småbarnsforeldre opplever nettopp tiden som et knapphetsgode, kan derfor sies å være et moderne fenomen. I alle fall dersom en ser det i et større historisk perspektiv. Så hvorfor skal jeg la meg styre av en relativt moderne anordning som klokka? spør jeg meg. Jeg er på ferie nå. Jeg har skrevet en fraværsmelding på e-posten og kjøpt inn selvvannende planter til stua hjemme. Kan jeg ikke da leve som i et førmoderne samfunn der man bare kjenner til konkret handlingstid? Vi er da tross alt på vei til Visby, en by grunnlagt omkring år 900.

«Vi anländer Visby vid 18.55» annonseres det fra ferjas høyttalere, det vil si fem minutter før babyen skulle vært til sengs. Tidligere har vi ankommet med fly, for så å leie sykler her på øya. På vei fra Visby sentrum til Volontärgatan, hvor vi har pleid å bo, har vi bundet fast bagasjen til brettet bak. Jeg forsøker å gjenskape lyden av trillekoffertens raske hjul mot solvarm asfalt, men det går ikke. Jeg blir avledet av brølet fra vår fullastede Volvo stasjonsvogn på lavt gir opp ferjekaia.

Vi kjører videre sørover i retning Högklint og passerer rundkjøringen med avkjørselen til Volontärgatan, sentralt plassert utenfor ringmuren. Så måtte vi finne et annet sted denne gang. Da jeg søkte opp de samme leilighetene tidligere i vinter, og huket av for to voksne og ett barn, hoppet prisene opp til det dobbelte. Hadde jeg feilaktig inkludert et par ekstra voksne? Nei da, alt stemte. Barnets alder ved utsjekking: 0 år. Ingen ubudne gjester. Bare en familie som brått har havnet innenfor en ny priskategori. En ny verden har åpnet seg. Like bredt som lommeboka.

Så her er vi. Snart innlosjert på et billigere pensjonat, langt fra gangavstand til byen. Jeg har utøvd forbrukermakt, selv om det også har sin pris. Jeg er sliten, men den lille babyen stirrer opp på pappaen sin med lysvåkne øyne, åpenbart overtrøtt etter den lange reisen. Det blir ikke noe av den planlagte trilleturen langs stranda. Jeg trekker for gardina. Klokka kan ikke være mer enn vel åtte. Sola skinner igjennom de tynne gardinene som for å fortelle oss at det er altfor tidlig å gå til sengs. Jeg har lagt fra meg armbåndsuret etter at vi kom hit, i frykt for at det skal skrape mot den sarte huden hans. Hadde jeg lagt det fra meg for godt denne ferien, ville jeg gått fra klokketid til en handlings- og hendelsestid, ifølge Wyller. Døgnet består da ikke av naturlige hendelser og menneskelige gjøremål inndelt i timer, minutter og sekunder. Det består «av naturlige hendelser og menneskelige gjøremål – punktum» (s. 20).

Selv om jeg ikke gjennomfører dette eksperimentet til fulle, og jeg stort sett har mobilen tilgjengelig, slår det meg flere ganger på turen, og spesielt denne kvelden, at jeg har gått over i en handlings- og hendelsestid. Det vil si at kvelden deles inn i atskilte aktiviteter, hvor alt skjer i en bestemt rekkefølge: først bleieskift, deretter vask, deretter mat. Alt inngår med andre ord i en tidssekvens. Truls Wyller påpeker at så lenge vi ikke retter våre liv etter klokkens takt, er denne tiden ganske forskjellig fra den som ellers gjennomsyrer det moderne liv. Så Wyllers tidseksperiment egner seg tross alt best på ferie, og lar seg vanskelig gjennomføre i arbeidslivet, tenker jeg.

Jeg har redd opp den lille babysengen hans, og alt er klart for noen timers søvn. Tror jeg. Så vender underleppa seg og øynene trekker seg sammen. Han er sulten igjen – og det må handles raskt. For et sultent barn på fire måneder kan vel egentlig ingenting gå raskt nok, og er guttungen sugen på melk nytter det ikke å si, ja, men vent nå litt, gutten min, mamma skal bare sette seg litt til rette først, for så å støtte opp ryggen med en pute, finne fram en gulpeklut, hente seg litt vann og så være klar. «For er det noe som varierer fra situasjon til situasjon, så er det den subjektive opplevelsen av tidsforløp», skriver Wyller (s. 123). Nettopp her spiller alder en helt sentral rolle. «Fysisk skjer det ingen endringer i jordens bane rundt solen, men hvor raskt går ikke et år i godt moden alder sammenliknet med et år i tidlig barndom! Selv en måneds sommerferie kunne jo vare en liten evighet» (s. 124). For ikke å snakke om en ukes ferie i Sverige, tenker jeg. Eller tiden det tar før mor ruller ut puppen, klar til servering. For både lange og korte tidsopplevelser har noen fellestrekk. Kjeder vi oss, hevder Wyller, «tenker vi over tidsforløpet i stedet for å engasjere oss i en sak, og da går tiden langsomt. Morer vi oss, går vi opp i situasjonen og glemmer tiden, og da går den raskt. Derfor tar ting liksom lengre tid når vi passivt venter på noe enn når vi aktivt gjør noe» (s. 124).

Nå har imidlertid lillegutt funnet roen. Han har krevd sin rett på melk og fått nær sagt umiddelbar tilfredsstillelse. Moren puster ut og tar seg en slurk av vannflaska. Barnet ligger tett inntil moren sin med en hånd til brystet hennes, heretter kalt matsentralen. Fornøyde lyder fyller rommet. Og innimellom: en karslig rap. Jeg kjenner jeg nyter dette. Vi er framme, og ferien kan begynne på ordentlig. Ser man på denne situasjonen rent tidsøkonomisk, hvor det gjelder å få mest mulig ut av tiden, slår det meg hvor viktig det er å nyte dette øyeblikket, dette nå. For det kommer ikke tilbake. Ifølge professor Wyller er det en viktig forskjell på tid og rom: «[…] mens vi fritt kan bevege oss rundt i rommet og gjennomsøke steder vi en gang har forlatt, kan vi ikke bevege oss rundt i tiden. Det forgagne er forgangent og kommer aldri igjen, og lar vi en time gli forbi, er den tapt for alltid. Vi kan ikke vende tilbake til den for å ‘befolke’ den med mer menneskelig aktivitet» (s. 33). Hold fast på øyeblikket altså. Grab the moment.

Så skrus en vannkran på i naborommet, og stemningen snur. Det burde jo ikke bety noen verdens ting. Naboene kan vel knapt anklages for ordensforstyrrelse fordi de vasker hendene, tar seg et glass vann, eller skyller ansiktet med kaldt vann nå på kvelden. Likevel er det deres skyld det som nå skjer: En voldsom dur fra vannrørene gjemt inne i den tynne veggen forårsaker at barnet umiddelbart rykker til, slipper grepet om matsentralen, før han tar til å skrike. Høyt.

Dagen etter står vi overfor et eldre ektepar som driver dette stedet og trygler om et nytt rom. Det er midt i fellesferien og jeg anser sjansene våre som ganske små.

– Så det er vann i rørene, sier du? gjentar bestyreren nokså paff. Den hadde de ikke hørt før. Jeg kjenner jeg blir varm i ansiktet. Vi er altså blitt et slikt par, tenker jeg, nybakte foreldre så urolige for guttungen sin at de ikke engang kan sove i samme hus som andre, mer normale, gjester.
– Ja, svarer jeg. Det bråker noe aldeles forferdelig. Og det er lytt mellom rommene.

Jeg gidder ikke nevne at vi har våknet alle tre hver eneste time denne natta. Som i et torturkammer har vi blitt liggende på hver vår enkeltseng, ventende på neste gjest som skyller hendene, besøker toalettet, eller simpelthen sier god natt til sin kjære, bare litt for høyt. For da våkner barnet ved siden av oss, som igjen vekker naboen, de over gangen, og de som bor i andre etasje. Som en brannalarm som går av med jevne mellomrom.

Det blir ikke bedre. Neste natt blir jeg derfor liggende å søke etter ledige rom på internett. Jeg banner inni meg, for det meste er opptatt eller altfor dyrt. Men så dukker det endelig opp: På Tofta strand finnes det et ledig værelse de neste par dagene. Riktignok er det enda mer avsidesliggende, hele to mil fra byen. Men det ligger rett på stranda i alle fall, så jeg booker oss inn. Det kjennes litt råflott å disponere dobbelt opp med værelser. På samme tid tenker jeg at jeg egentlig ikke har noe valg. Det er liksom dette som er ferien vår i år. Noen skarve dager hvor vi har fri alle sammen. Ferien er simpelthen for kort til at jeg kan kaste bort en dag etter en dårlig natts søvn. Wyller skriver at det er slike tanker som Seneca, den romerske stoikeren, advarer mot. «Om livets korthet», en av hans mange epistler, har en tittel som rommer folks klager over alt man ikke har tid til, fordi livet er for kort. «Livet er ikke for kort, sier Seneca, det er langt nok […]. Den sikreste måten å gjøre livet kort på, er derimot å bare planlegge for neste år, bekymre seg for i morgen, eller glede seg til dagen da man skal leve» (s. 121). Så kanskje jeg skal leve litt mer i nået. Ta inn de vakre omgivelsene her på øya. Huske å slappe av. For alt ligger til rette for det – også på Tofta strand.

Jeg sitter på stranda med de bare føttene mine gravd ned i sanden. Det kjennes som varme, lodne tøfler. Det er siste kvelden før hjemreise, og sola stirrer i min retning, minner meg på at solbrillene ligger igjen inne på rommet. Der ligger også gutten vår og hans mor. Han vil ikke sove. Kanskje han har for mange inntrykk i kroppen? Kanskje han gruer seg til den lange turen hjem. Det er aldri helt godt å vite hva han tenker. Så vi ble enige om at jeg kunne ta meg en tur ned til stranda, og senere, når han har sovnet, vil det være hennes tur – og jeg som skal holde ham med selskap. Sånn har det blitt.

Er det dette som er lånt tid, tenker jeg, at jeg kan sitte her nede, helt alene, med en lunken øl på stranda? Vi har ikke avtalt noen spesifikk tid hvor jeg må være tilbake og avlaste henne. Likevel kjenner jeg et stikk av dårlig samvittighet. Noen god leggerutine har vi ennå ikke etablert. Så det er jo jeg som kom best ut av det denne gangen. Bortsett fra dette har vi rutiner for det meste: morgenstellet, sterilisering av smokker og flasker, mating av havregrøt, bleieskift, og de ulike kremene han skal smøres inn med. Hver dag gjentas disse rutinene som et ritual man skal igjennom. Hos den danske filosofen Søren Kierkegaard finner vi en positiv innstilling til gjentakelsen som skjebne, forteller Wyller. I familielivet, som i arbeidslivet, slipper vi ikke unna en hverdag fylt av rutiner og kjedsommelige gjentakelser. Hver dag kommer du hjem til den samme kona og de samme barna med de samme problemene. «Men gå inn for det med liv og sjel, sier Kierkegaard, identifiser deg aktivt med gjentakelsene. For det er det som er livet ditt her og nå, og du har ikke noe annet liv enn livet her og nå» (s. 83).

Kierkegaard har et poeng. Hvorfor irritere seg over alle rutinemessige gjøremål, når du uansett ikke får gjort noe med dem? Tenk bare på alle fordelene som rutinene, som igjen bidrar til tidsklemma, kan resultere i: At du alltid har nyvaska klær, fordi du må vaske så ofte. Eller at du sjelden kjeder deg, ettersom barnet fyller det meste av din fritid. Du slipper også å lure på hva du skal neste fredagskveld, for du skal høyst sannsynlig være hjemme og sterilisere flasker.

Ølflaska ligger foran meg i sanden. Siden den er drukket opp må det vel ha gått en halvtimes tid? Jeg kan sikkert bli sittende en stund til. Se ut mot horisonten i vest. Likevel plukker jeg opp mobilen fra lomma. Klokka har passert åtte. Så lever jeg altså ikke i en førmoderne tid, uten moderne urverk å innrette meg etter. Snarere er jeg fanget av min egen samtid. Til min overraskelse har jeg mistet mobildekningen her på stranda, og jeg bestemmer meg for å gå opp. Bare sånn i tilfelle noe skulle skje.

Jeg har vært inne på at den subjektive opplevelsen av tidsforløp vil variere fra situasjon til situasjon. Spesielt vil småbarnsforeldre være utsatt for dette. Wyller spør retorisk: «hvor fort kan ikke tiden gå når vi engasjerer oss i det beste vi vet; samværet med den vi elsker?» (s. 124). På veien hjem til huset vårt i Lørenskog får dette meg til å tenke. Joda, Wyller er inne på noe viktig her. Sitatet gir meg en slags ro. Det understreker hvordan opplevelsen av den kjente tidsklemma også kan ses på som en positiv ting. Tross alt. Feriedagene mine har sust av gårde fordi jeg har engasjert meg i barnet mitt. Ikke bare fordi jeg er nødt til det, men også fordi det i seg selv har gitt mening. I sangen «Hva har du tenkt» kommer Lars Lillo Stenberg inn på hvordan forståelse av tid vil endre seg i takt med livet. Jeg vet det ikke er ferske foreldre på sin første sommerferie han har i tankene. Likevel treffer ordene fra bilstereoen ganske godt: «Fem og tyve år og du er langt på vei. Tidsbegrepet forandrer seg. Din tid er ikke lenger uendelig. Slik den var da du var yngre, dum og fri.» Jeg tar blikket fra veien, ser opp i bakspeilet og får øye på gutten vår. Han sover nå.

*

*

Litteratur

Wyller, T. (2011): Hva er TID. Oslo: Universitetsforlaget

*