Om livets garn og hvalens budskap

I et bokprosjekt som også er et livsprosjekt, forteller jeg om mitt liv som dyr blant andre dyr og som menneske blant mennesker. Som menneske kan jeg ikke flykte fra min og vår historie, og det er dette jeg tematiserer med metaforen «livets garn».

Kanskje kommer det av at jeg er fra kysten. At jeg har vært omkranset av hav i hele mitt liv. Kanskje er det derfor jeg elsker det dype, rolige, duvende.

Selv om jeg aldri har fisket eller jaktet på noe levende vesen, har jeg lært litt om fiskeutstyr. For slik er det når man nysgjerrig vokser opp i havets verden. Og alle vet jo at man kan finne fantastiske skatter i havets dyp. Det er derfor jeg vet at dersom et menneske åpner sitt sinn, trekker pusten og slipper seg selv sakte og uredd ned i livets hav, kommer man til å finne noe verdifullt. Et verdifullt garn. Menneskets eget garn.

Slik tenker jeg meg at det er. For alle mennesker som er født, finnes det minst ett garn. Og når du ganske sikkert finner et garn på din modige ferd nedover i dypet, er det høyst sannsynlig ditt eget garn du finner. Og da må du ta tak i dette garnet. Holde det inntil deg.

Noen er opptatt av det konkrete og vil argumentere med at et garn ganske riktig er noe man skal fange fisk med, men du forstår sikkert at det ikke er slike garn jeg snakker om. Garnet jeg snakker om, er vevd av vårt eget sinn, det er fra vår egen verden og har masker tilpasset den som eier det.

Jeg ser for meg at garnet ble lagt ut for oss den gangen vi ble født, så vi kan fange og samle minner, kunnskap og erfaringer som føres til oss.

Garnet vil etter hvert inneholde vår historie, for et garn tar vare på symboler fra vårt levde liv og våre muligheter. Mulighetene vi fanget. Og ikke la deg lure, selv om garn kan se og føles like ut, er de likevel forskjellige. Hvis garnmaskene er små, må man rydde mye, men man vil også finne mye. Er garnmaskene for store og romslige, må man være årvåken og holde mildt, men fast på det florlette som kan drive forbi. Ofte er det noe som fester seg en liten vakker stund i garnmaskene før det løsner og virvler videre med strømmen.

Iblant kan garnene våre bli overfylte og tunge. Garn kan nemlig fylle seg med søppel og rusk som vi alle egentlig prøver å unngå i livets hav. Og når slike ting fyller garnene, blir de umulige å håndtere, og enda verre går det dersom garnene revner. Da kan det hende de ikke lar seg bøte, og man kan miste deler av historien sin.

Noen ganger skulle man for øvrig gjerne sett at hele garnet forsvant ned i det ukjente dypet og aldri kom opp i lyset igjen.

Men det er jo sånn at alle garn er utstyrt med noe som flyter, alle garn har noe som er festet til det som sikrer at garnet skal stå oppreist i vannet og ikke synke til bunns.

Noen tenker kanskje at man likevel kan kvitte seg med brysomme garn ved å kutte over tauet til flytebøyen.  Men det viser seg at selv helt løse garn ikke flytter seg så mye som man skulle tro. For selv om man tror man er kvitt dem, har de likevel en tendens til å vikle seg fast i bena til sin eier. Som om de nekter å gi slipp.

For tunge, overfylte garn blir ikke borte. Isteden blir de liggende uformelig og fyller seg med skrot. Synker stadig litt dypere og former seg til det ugjenkjennelige. Fylt med døde, halvråtne fisk. Livløs bunnvegetasjon. Plast. Drivende søppel som er kastet fra enorme hensynsløse skip eller spylt til havs av tankeløse mennesker.

Garn som blir tunge og uhåndterlige, lever sitt eget liv. Et slikt garn vil til slutt trekke sin eier ned i dypet. Og de som ferdes der garn løper løpsk, kan komme alvorlig til skade. Henge seg fast. Drukne. Kveles. Sulte. En hval kan dukke opp og bite av noen et ben.

Iblant drømmer jeg at havet legger seg som en sugende kraft rundt kroppen min. En kraft som aldri slipper taket. Iblant ligger jeg i det − rolig som i blank olje − men andre ganger kaver jeg for livet som i en rasende, kaotisk og voldsom storm. Og den stormen er dødelig.

Innimellom får jeg hodet over vannflaten. Da sluker jeg den etterlengtede luften inn i lungene. Kjenner bruset stige i ørene. Presset mot hodet. Mens jeg ser fortvilet etter fantasibåten jeg håper skal komme og redde meg.

Draget mot havet er en del av mitt innerste vesen. Dypt, svart, skremmende og fryktinngytende. Eller gnistrende og lekende med lys i bølgene.

Jeg trekker pusten for å dykke ned til garnet mitt. Jeg tenker meg at det ligger og duver sakte ved innseilingen til den lille byen Sandefjord, der jeg er født, og at da jeg ble født, ble garnet mitt lagt ut der hvalbåtene lå i opplag om sommeren tidlig på 1900-tallet, mellom Framnes mekaniske verksted og den gamle badeplassen på Stub.

Jeg må ned og se hva det er som har viklet seg inn og trekker garnet mitt med seg ned i den livløse, gjørmete og oppmudrete havbunnen.

Kanskje er det fordi jeg har havet inni meg at det er så lett for meg å forstå hva Ismael forteller i Hermann Melvilles Moby Dick. Fortellingen om den hvite spermasetthvalen som sloss for sitt liv mot Akab, den griske, hevngjerrige og gale kapteinen som for enhver pris ville drepe den hvite hvalen som en gang tok benet hans. Spermasetthvalen gjør til slutt ende på sin fiende.

Romanen om den hvite hvalen forteller at ingen, uansett griskhet, sinne eller hevnbehov, kan tukte naturens kjempekrefter. Naturens bestandighet. Dypet.

Og den hvite, vakre og skremmende hvalen ga kapteinen og mannskapet alle muligheter. Tålmodig, rasende og overbevisende ga han dem flere sjanser til å forstå. Til å ta til vettet.

Den forfulgte vant, og Moby Dick dreper til slutt den gale kapteinen og pisker i stykker redskapene, skuta og våpnene som mannskapet – ja, som menneskene i tankeløs uvitenhet, drevet av ondskap og grådighet − hadde lært å ta i bruk mot en edel og vakker skapning.

Jeg tenker på deg Ismael. Vi er sammen. Din historie er nær – og langt borte. Det er som du er rundt meg, prøver å fortelle meg noe. Kjære Ismael, la meg se sammen med deg! For etter kaptein Akabs død − etter hans rettferdige tap i hans personlige vendetta mot naturen − ble du igjen alene. Du var en betrakter. En undrende. Halve kroppen din var under og resten var over vann. Du var en ensom overlever etter en lang, meningsløs kamp som aldri var din. Du forstår vel nå, der du ser skuta synke til bunns, Ismael? Ser du Moby Dick, den vakre ville hvalen som endelig kan få slippe sine morderiske forfølgere? Forstår du nå Ismael, der du ligger duppende, først blant dine venners lik og drivved og senere helt alene, når havet har slukt alt du kjente? Når havet ligger tilbake med sin blanke overflate, når du har solens brennende varme og fuglenes skrik over hodet og kun fiskens sveip som hilsen fra det ukjente rundt bena – skjønner du da at hvalens fryktinngytende, hvite, vakre vesen faktisk deler din tid? Ditt hav? Ditt liv? Det dere har sammen!

At dere er det samme.

Se deg rundt! Hold deg flytende. For du er ikke alene, Ismael! Det er mange, ensomme, duppende blant lik og vrakrester fra en grusom, blodig og frådende kamp som ingen husker hvem som eier eller når den startet eller av hvilken grunn.

Det er mange kamper. Men fortsatt noen hvaler. Du er i livet, og det er din oppgave å fortelle. Så når redningsbåten snart dukker opp i horisonten, da må du huske.

Du må ikke glemme. Du må advare. Kjære Ismael, du må fortelle.

***

Jeg klarer så vidt å se garnet mitt i det grumsete vannet som seigt sirkulerer i den trange passasjen i innseilingen til Sandefjord. Med begge hender og med alle mine krefter tar jeg tak nederst i garnet og rister det.

Sakte løsner endelig en lang og tung blåhvalbarde fra en av maskene, og den svever tett forbi meg. Jeg kjenner dragsuget fra den enorme og imponerende kroppsdelen som er en del av kostene i en blåhvals munn. For bardene er som blåhvalens tenner. Børstene har en gang filtrert enorme mengder vann og samlet milliarder av krill, de ørsmå krepsdyrene som er den livsviktige maten til blåhvalen.

Jeg husker barden fra jeg var liten jente. Den var hos mine besteforeldre. Som liten stirret jeg ofte på den merkelige dekorasjonen som noen en gang stolt, med lange skarpe kniver, hadde skåret ut fra en enorm, uskyldig, døende og blødende blåhvalmunn.

Jeg lar vannstrømmen ta den med seg. Ser at den forsvinner ut av syne. Den var aldri min. Den var stjålet. Den tilhørte bare én. En uskyldig av havets mektigste, vennligste og mest intelligente skapninger.

Garnet mitt stiger plutselig til overflaten, befridd fra den tunge blåhvalbarden. Jeg blir også rykket opp, og sammen driver vi lettet ut av det grumsete vannet og ut mot åpent hav.

Blåhvalbarden er borte, og på en måte savner jeg tyngden av den og minnet om dens historie. Men, samtidig merker jeg en underlig og ærlig lettelse, som en følelse av naturlig oppdrift. Endelig flyter jeg av meg selv.

*

«Livets garn og hvalens budskap» er en lett bearbeidet versjon av et kapittel i manuset «Det vi har sammen» som ble levert som masteroppgave i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge våren 2018.

*

*