Om kvalitet og virkelighet. Et svar til Kjersti Ulriksen

I januar i år arrangerte Frilansutvalget i NFF et seminar med tittelen «Den sensasjonelle sakprosaen» som trakk mange tilhørere, deriblant Kjersti Ulriksen, som på dette nettstedet har uttrykt en viss frustrasjon over møtet – inkludert mitt eget innlegg.

La det først være sagt at jeg ikke har noen problemer med å forstå Ulriksens frustrasjon. Noe av ansvaret skal jeg ta selv. Seminaret favnet nemlig veldig vidt; vi som arrangerte det ville først og fremst belyse avisenes sakprosakritikk, men i forlengelsen av det ville vi også problematisere det «sensasjonelle» ved sakprosaen. Tanken var at dette jo ofte henger sammen. Når sakprosa anmeldes eller omtales har det ofte vært det sensasjonelle som står i fokus. Når journalistene får en biografi mellom hendene, er de usedvanlig raske med å søke seg fram til eventuelle «avsløringer», seksuelle, politiske eller økonomiske – bare det kan slås opp som avsløringer eller nyheter.

Ser vi på kritikken, er det som Marta Norheim var inne på, ofte slik at sakprosabøker anmeldes som «sak» og ikke ut fra sine kvaliteter som litterære arbeider, formmessige grep etc. En mulighet som ble luftet under seminaret er om sakprosaen får den kritikken den fortjener; dvs. at sakprosaforfattere selv ofte har lav bevissthet om at de skriver litteratur, og ikke bare sak. Det var også dette som fikk meg til spørre retorisk om vi kanskje bare skulle godta at sakprosaen består av 95 % sak og 5 % litteratur. Retorisk, altså. Min hjertesak er jo det motsatte, å øke bevisstheten om at den litterære sakprosaen må oppfattes, skrives og anmeldes som litteratur.

Så kan man spørre seg – som Ulriksen gjør – om hvorfor dette er så forferdelig viktig. Hun observerer helt rett at jeg og sakprosaprofessor Johan Tønnesson har ulike oppfatninger, selv om vi vel stadig er enig om det meste. La meg forsøke å avklare hva motsetningene består i, slik jeg ser det:

Jeg og Tønnesson står sammen om å kjempe for økt oppmerksomhet rundt sakprosaen. Vi oppfatter sakprosaen – i all sin mangfoldighet – som et viktig lim i samfunnet, og vi synes at den litterære offentligheten i for stor grad har vært dominert av skjønnlitteraturen, ja, i den grad at «litteratur» langt på vei har vært synonymt med «skjønnlitteratur». Slik jeg oppfatter Tønnesson er han imidlertid mer opptatt av sakprosa som tekstkultur enn som litteratur; ingen sjanger står over andre, bruksanvisningen og sms-en er like viktige som essayet og biografien. Jeg forstår denne tilnærmingen, og jeg støtter tanken om et økt fokus på de tekstene som faktisk omgir oss – f.eks. i skolen. Jeg er for øvrig selv i ferd med å utgi en tekstsamling med sakprosa for den videregående skole, som spenner fra trivielle værmeldinger til høylitterære essays.

Problemet etter min mening oppstår når man vil ta denne brede, ikke-diskriminerende tekstforståelsen som utgangspunkt for å erobre seg en plass i den allmenne litterære offentligheten, kreve økt innkjøpsordning, økt oppmerksomhet i media etc. Og i alle fall er jeg skeptisk når man gir inntrykk av å ville utfordre skjønnlitteraturens hegemoni (og når jeg skriver «man» her sikter jeg ikke spesielt til Tønnesson, men til hele sakprosaoffensiven som har funnet sted de siste par årene, der særlig NFF har stått sentralt).

Saken er det at i den allmenne litterære offentlighet – den som utspiller seg i avisenes bokspalter og på scenen i litteraturhuset i Oslo – så spiller kvalitet en rolle; det skal kort sagt godt gjøres å finne bruksanvisning som like viktig som et kulturhistorisk verk, og det er større sjanse for at en god essaysamling bør kjøpes inn enn en god kokebok. Regner det penger fra Kulturdepartementet, skal selvsagt ikke jeg motsette meg en bred innkjøpsordning som ikke bare inkluderer bøker av høy litterær verdi, men også de av høy «offentlighetsverdi» – som har vært foreslått som alternativt kriterium. Men så lenge man må prioritere, bør man gå etter litterær verdi. Og da mener jeg ikke at man bør prioritere sakprosa som ligner på skjønnlitteratur, men bøker som ligner på utmerket litterær sakprosa! Dette vil gjerne omfatte sjangre som essayistikk, dokumentarer, biografier o.l. – men i prinsippet også andre typer bøker. Ikke minst bør mange akademiske forfattere kunne klare å skrive seg ut over de fagspesifikke og vitenskapelige rammene og mot en allmenn litterær form.

Å si at «kravet om litterære kvaliteter i sakprosaen avhenger av formålet i teksten», som Ulriksen gjør, gir nok mening i en del sammenhenger, men dette blir fort tøysete når vi tenker på den litterære offentligheten og på litteraturen som estetisk og intellektuelt felt i historie og samtid. Å si at det finnes telefonkataloger som skårer like høyt på sin litterære skala som Shakespeare gjør på sin, kan muligens belegges – men hva i huleste skal man bruke slikt til i det virkelige liv?

Jeg blir rett og slett litt engstelig hvis den akademiske teksttilnærmingen skal vinne for stor innflytelse i det allmennlitterære feltet. Kjartan Fløgstad var inne på dette i sommerens debatt når han advarte mot at sakprosaen skulle danne en ny «overnorm» for litteraturen – en tanke paranoid kanskje, men i prinsippet deler jeg hans skepsis. Et viktig poeng for meg er at vi sakprosaister har mye å lære av skjønnlitteraturen. Det er ikke bare slik at det gjerne er de (beste) skjønnlitterære forfattere som skriver «knakende godt», men det er også her vi finner forfattere som viser en grunnleggende forståelse for å utforske språkets muligheter, som forstår at språk skaper virkelighet og som – i beste fall – skaper litteratur som gir ny erkjennelse, for eksempel om forholdet mellom fiksjon og virkelighet som i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie.

Slik jeg ser det bør NFF og andre sakprosamiljøer kjempe en tofrontskamp: Utad for å bedre rammebetingelsene for sakprosaen i form av bedre innkjøpsordning, flere stipender, adgang for sakprosaister i Norsk Forfattersentrum etc. Innad må man bruke de ressursene man faktisk har for å høyne kvaliteten på sakprosaen, bl.a. i form av 2-årig arbeidsstipend o.l. For å få til det siste, er det nødvendig med en smule selvtukt – det er det jeg prøver å bedrive i inspirerte øyeblikk (!); vi må rett og slett erkjenne at svært mange sakprosaforfattere har langt igjen før de klarer å skrive bøker som utmerker seg i den litterære offentligheten.

Ulriksen oppfatter dette som en profesjonskamp. Jeg ser poenget; jeg er selvstendig forfatter, Tønnesson universitetsansatt forsker, og dette er vel med på å bestemme våre interesser. Men i bunn og grunn tror jeg Tønnesson har samme engasjement for samfunnet, for språket og litteraturen som meg. Jeg ønsker ikke, som Ulriksen antar, at sakprosaen skal få samme status som skjønnlitteratur. Jeg vil at den litterære sakprosaen skal ha status som litteratur, på samme måte som skjønnlitteraturen. Distinksjonen er vesentlig. For øvrig ønsker jeg tekstforskingsmiljøene lykke til med sitt arbeid for å heve bevisstheten og kvaliteten på sakprosaen i den aller bredeste forstand.

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

Artikkelen er et svar til Kjersti Ulriksens artikkel «En reise i sakprosa».

*

*