Om burkaens fengslende frihet

Jeg er på reise igjen. Det første som slår meg når jeg nærmer meg Shela i Omars lille trebåt, er at den tettbebygde swahililandsbyen ser ut til å være tegnet med kritt rett på øyas solsvidde rygg. «Hvor i all verden har jeg havnet nå?» tenker jeg, mens båten gynger inn mot land på turkise bølger. Ettermiddagslyset ligger som lange tråder av sol over himmelen, strukket mellom horisontene, synlige, til å ta på. Er det varmesløret som forstyrrer hornhinnene mine? Landskapet flyter gjennom hodet og blir til altfor store ord som smelter på tunga. Havet. Døden. Kjærligheten. Jeg har forlatt juleforberedelser og familie, og reist hjemmefra for å finne følelsen av frihet. Er dette stedet å lete? Jeg tviler allerede på mitt eget prosjekt. Finnes det noe mer banalt enn at nok en hvit europeer har reist til Afrika for å lete etter friheten, og attpåtil insisterer på å skrive om det?

Omar tar sikte på den enkle kaia nedenfor gjestehuset, der jeg har bestilt meg et rom for noen netter fram til lille julaften. Det er en jevn trafikk av dhower rundt oss; arabiskinspirerte trebåter stabilisert av digre sandsekker plassert på dørken, drevet fram over havstrømmene av tunge, hvite trekantseil. En flokk arbeidskarer venter på å få losse varer fra dhowene som nå legger til kai. På den støvete plassen ved kaia står tre kvinner i fotside, svarte kjortler med heldekkende slør. Burka, hvisker jeg til meg selv. Det afghanske ordet er gått inn i det vestlige vokabularet for alle varianter av muslimske kvinneslør, men det heter sikkert noe annet her i Afrika. Bak kvinnene står noen søvnige esler ved hver sin lille lastekjerre. Bare et fåtall av dhowene ser ut til å være utstyrt med påhengsmotor. Biler finnes ikke. Esler og apostlenes hester er de eneste framkomstmidlene. Jeg har havnet på Lamu, en liten kenyansk øy under sørspissen av Somalia, på Afrikas østkyst. Stedet var senter for slaveri og handel mellom Afrika og den arabiske halvøy i århundrer, og etter at den mistet sin posisjon omtrent da 1800-tallet tok slutt, stoppet også øyas utvikling opp. Nå, ved inngangen til menneskenes tredje telte årtusen, er Lamu blitt en historisk anakronisme der turistene nettopp har satt sine første fotspor i sanden. Jeg kjenner en fornemmelse av skam blande seg med begeistringen over å være framme. Jeg skal lete etter min individuelle frihet på en øy der kvinnene ikke engang får vise fram nesetippen til en mann, der slaveri var lovlig fram til 1905, og der bare et fåtall av innbyggerne vil få råd til å reise på ferie i løpet av livet.

Pensjonatet jeg skal bo på viser seg å være et tre etasjers hvitkalket murhus bygd i arabisk stil, med balkonger på veggene og et slags tårn som stikker opp fra taket. Langs vinduene ligger sirlig utskårne pyntelister i mørkt mangrovetre. Interiøret er spartansk, med noen få, tunge møbler i klassisk swahilistil. Jeg har valgt dette pensjonatet på grunn av beliggenheten helt nede ved vannet. Beliggenhet var det første jeg hadde spurt reisebyrået i Nairobi om da jeg ringte. Jeg visste at nettene ville bli uutholdelig hete uten å kjenne havbrisen som feier gjennom sundet med jevne mellomrom. Dessuten trenger jeg følelsen av utsyn mot horisonten. Jeg får tildelt rom i annen etasje, der naborommet står tomt. Til egen, fri disposisjon får jeg et gedigent spisebord i slitt mahogni og en langstrakt, knapt meterdyp balkong med utsikt. Jeg plukker opp en kikkert fra bordet og skuer utover et landskap av blinkende hav, tette mangroveskoger og hvite sanddyner. Drømmenes utsikt. Frihetens utsikt.

Jeg narrer kanskje meg selv ved å speide etter friheten på denne måten. Bedriver jeg bare selvsentrert rikmannsføleri? Eller er frihetslengselen en kraft som vi er genetisk kodet til å forfølge eller i det minste kjenne på? Eksistensfilosofen Frode Nyeng,[1] lesestoffet fra flyturen nedover, lurer rett bak pannen: «Den virkeligheten som presser oss til å yte og mestre stadig mer, bidrar til å tildekke vår dypeste frihet, den eksistensielle», sier han. Og påstår så at det ikke blir noe bedre når vi vil bøte på skadene av presset. Terapisamfunnet sykeliggjør oss, og økonomien styrer hva vi oppfatter som ressurser i et menneske. Det er ikke noen enkel sak å eie vårt eget liv i et moderne, effektivt samfunn. Og trøsten vi gjerne oppsøker for å bøte på elendigheten, den skaper en enda lenger vei tilbake til oss selv. Jeg velger en enkel vei inn i problemstillingen. Eller ut av den. Disse desemberdagene skal ingen presse meg til å yte eller mestre noe annet enn å dekke egne, basale behov. Veien tilbake til meg selv skal jeg finne på rusleturer mellom varm sand og mykt sjøvann. Det er planen.

Verten på pensjonatet låser opp døra, og viser meg inn i et lite værelse med en himmelseng pyntet med gardiner av gulnet myggnetting. To par grønnmalte vinduslemmer står på gløtt ut fra de glassløse vinduene som vender mot havet og naboøya. Jeg skritter stivbeint inn på baderommet for å forsikre meg om at det ikke er noen biller der. Jeg er livredd for biller. Jeg blir lammet om noe kryper på huden min, jeg blir kvalm ved lyden av knust billeskall under skoen. Alle rommets billefrie flater er malt i en matt, krittaktig oransje farge. Veggene har dype revner i muren. Over vasken henger et speil det er umulig å speile seg i, og ut av den innerste kortveggen stikker et vannrør uten dusjhode. Gjestehuset er enkelt, men rent. Jeg rekker ikke mer enn å sette fra meg ryggsekken før en av de ansatte dukker opp med et fristende glass ferskpresset juice foran seg. «A healthy drink for you, Madame. Karibu – welcome!» smiler han bredt, og vil vite hvorfor jeg er her helt alene. Jeg tar imot glasset og forsøker meg på en forklaring om min første alenejul uten barn, noe han åpenbart ikke skjønner noe som helst av. «Freedom», ler jeg, og kjenner at jeg allerede savner sønnen min dypt. Jeg skyver det til side, og sier noen av de få ordene jeg kan på swahili: «hakuna matata» og «asante sana». Jeg avverger flere spørsmål, og tømmer glasset i grådige slurker. Det smaker sol, sommer og Afrika. Julestemning og hverdagsplikter kunne ikke vært mer fraværende.

«Frihet er fravær av innblanding»,[2] forklarte filosofen Thomas Hobbes på begynnelsen av sekstenhundretallet. Så lenge ingen hindrer oss i å utføre det vi ønsker, så er vi fri. Selv en slave er fri, argumenterte han, fordi han har valget mellom å underkaste seg sine undertrykkere eller å ta sitt eget liv. Litt av et valg, tenker jeg, mens medynken overvinner vemmelsen over en forvillet nattsvermer, en Manduca Brasiliensis i Afrika, fanget i himmelsengas dødelige nettingslør. Jeg slipper den fri og tørker raskt fingrene på T-skjorta. Frihetsbegrepet er åpenbart relativt. Brasils store poet, Thiago de Mello, har skrevet at ordet frihet burde forbys og slettes fra ordbøkene. Han befant seg helt sør i staten Florida under den kalde krigen, og fikk der inn radiosignaler fra både Miami og Havanna. Frihetsbegrepet, slik det ble brukt i både den kapitalistiske og kommunistiske propagandaen, ble til en uutholdelig kakofoni av selvmotsigelser for de Mello. Vi vet det alle sammen; vår tids store fortelling om frihet sluttet ikke der. «De hater vår frihet» tordnet president George W. Bush til den amerikanske kongressen etter terrorangrepene 11. september 2001. Han snakket om muslimene, og han brukte Hobbes’ gamle liberalistiske idéer som politisk satsplanke. Frihet? Jeg innser at jeg har trukket opp et digert lerret for meg selv på denne reisen. Jeg beveger meg i en stor og slitt metafor; på reise, på jakt etter frihet. Hvordan skal jeg få øye på meg selv i dette tankekavet? «Free, free, free Nelson Mandela!» synger jeg litt etter, mens jeg dusjer i den kalde strålen fra vannrøret i badeveggen.

Sola er forsvunnet i havet når jeg går ut i den hete, fuktige kvelden. Jeg trasker oppover det jeg antar kan være en hovedgate, mens jeg trekker inn luktene som fyller mørket rundt meg. Det er eimen av den afrikanske kysten jeg kjenner; essensen av leire, ild, dyr, krydder og hav. Det er stekende varmt mellom husene, og jeg liker ikke den klamme heten noe særlig. Det jeg liker, er tanken på at jeg går her alene i en fremmed landsby i Afrika. Det er en romantisk iscenesettelse av meg selv som en skrivende eventyrer på terskelen til dypere innsyn i livets mysterier. En floskel selvsagt, men et deilig selvbedrag. Gatene har ikke plass til mer enn to-tre personer i bredden, noe som fører til at jeg stadig må stanse opp for å slippe fram møtende mennesker og esler. Husene, som er murt i korallstein, er små og enkle med vinduer uten glass. De står så tett at ikke en gang villkattene klarer å smyge seg mellom dem. Mange av mangrovedørene har dekorative utskjæringer, og noen av inngangspartiene er malt i sterke, klare farger. Støvet, eselskitten som ligger over alt, og den slitte murpussen på husene, gir landsbyen et helt annet preg nå enn da jeg så den på avstand. Det er som om Shela letter på sløret og viser meg sitt sanne ansikt mens jeg trasker stadig lenger opp og inn i landsbyen. Jeg nikker til nesten alle jeg møter, og forsøker å ikke stirre på menneskene som sitter innenfor de åpne vinduene og drikker te. Folket her bærer fortsatt preg av sin swahilibakgrunn og arabiske forfedre, både i utseende og tradisjoner. Mange har helt lys hud med arabiske ansiktstrekk, mens andre har mest av det afrikanske bantublodet i årene. De fleste ser ut som en miks av de to folkegruppene. Snart slipper jeg fram en flokk menn i fotside, hvite bomullskjortler. De er kanskje på vei til kveldsbønn i moskeen, tenker jeg, dagens femte bønnesamling for praktiserende muslimer. Flere steder sitter kvinner i sine heldekkende tekstiler og gestikulerer seg gjennom ivrige samtaler. Over alt rundt meg rusler det esler som vifter vekk fluer og malariamygg med halen, mens de leter etter noe spiselig på den sandete bakken. Halvnakne unger løper omkring med pinner, ødelagte hjulkapsler og annet skrap de bruker som leker. Det finnes ikke en eneste bil på øya, men hjulkapsler, det har de altså. Er det kanskje vestens søppel som får verdi her fordi det er ukjent og kommer utenfra? Et par steder går jeg forbi småbarn som ligger og sover rett på den harde murbenken utenfor huset. Så nært passerer jeg dem, at jeg kunne strøket dem over håret om jeg hadde våget. Shela er fred og ro og svalende kveldsbris. Så lenge det varer. Plutselig revner lufta av lyder fra toppen av åsryggen. Jeg går i retning av larmen, og øverst i landsbyen teller jeg hele fem moskeer plassert vegg i vegg, som en hellig krone over byen. Nå blir det ropt til kveldsbønn fra samtlige minareter. Jeg hadde aldri forbundet Kenya med islam, men langs hele kysten av Øst-Afrika er det den mest utbredte religionen. Swahilikulturen oppstod allerede på 900-tallet på Zanzibar i møtet mellom arabiske kjøpmenn og bantustammer som bodde langs kysten. Etter hvert spredte araberne og swahilikulturen seg videre nordover langs kysten, og islam fikk samtidig stadig større innpass. Jeg stiller meg inntil den midterste moskeen, strekker nakken bakover for å ta inn den enorme nattehimmelen, og lar hodet bli fylt av Shelas øredøvende lyder. Noe er i ferd med å skje i landsbyen. Stadig nye dhower lastet med kjortel- og burkakledde mennesker har lagt til ved den vesle kaia siden jeg kom, og nå virker det som om hele Shela går svanger med en voksende, uforløst forventning. Min pensjonatvert har fortalt meg at det er duket for en helt spesiell begivenhet. Landsbyens desidert rikeste mann skal gifte bort en av døtrene sine til en velstående kjøpmann fra Mombasa, og nå skal det feires i tre dager til ende. En ung kvinne skal gis bort. Jeg vil eie meg selv.

Månen er nesten full, og jeg vil nyte den og stjernevrimmelen fra balkongen min før jeg får meg litt søvn. Jeg forlater moskeene og rusler nedover mot havna og gjestehuset igjen.

Jeg blir sittende på balkongen og rable ned spørsmål på papir som er mykt av salt fuktighet. Kvinnekampen har gitt meg frihet til å velge, anledning til å reise, mulighet til å definere mitt eget liv og meg selv. Jeg er i realiteten så fri som et menneske kan være. Hvorfor kjenner jeg meg ikke virkelig fri i mer enn noen øyeblikk nå og da? Forveksler jeg frihet med lykke? Hva tenker bruden som skal giftes bort? Ligger hun under et teppe og gråter nå? Engstelig for hva som venter henne i den bråkete storbyen, sorgfull over å skulle forlate venner og familie på Lamu, nervøs for hva samlivet med en ukjent mann vil bringe? Eller er hun lykkelig og fast i troen på at «kvinnens kall er at giftes»? Kan jeg på noen måte komme i kontakt med henne før hun reiser?

Neste dag kommer jeg i snakk med en lokal, pratsom kar på strandbaren. Mahmed er i trettiårene og har vokst opp i Lamu town, øyas bitte lille hovedstad noen få kilometer sørover langs stranden. Nå bor han i Shela med hele familien, og vet godt hva som er i ferd med å skje i landsbyen.

– Vil du være med i bryllupet? spør han plutselig, etter at vi har pratet en stund.

Det er et sånt spørsmål nordmenn lett blir brydd av, i hvert fall blir jeg det.

– Men i afrikanske bryllup er alle velkommen, forsikrer han meg.

Siden brudens familie er praktiserende muslimer, er den eneste forutsetningen at kvinner og menn må feire hver for seg og ikke blande seg med hverandre. Kvinnene og bruden skal ha sin feiring første dag, den store herrefesten skal være dagen derpå, mens selve vielsen vil foregå dag nummer tre. Det hele skal visstnok ende med at bruden forlater landsbyen for godt for å bosette seg med sin ektemanns familie på fastlandet. 

– Veldig gjerne, takker jeg.

Når kvelden kommer, setter jeg opp håret og tar på meg en hvit, afrikansk bomullssari pyntet med tynne gulltråder. Ikke vestlig, ikke østlig, ikke dekket, ikke naken, resonnerer jeg høyt for meg selv. Likevel er jeg usikker på hvordan antrekket vil gli inn blant alle burkaene. Snart går Mahmed og jeg oppover de smale, mørke gatene, der de små steinhusene står som tette gjerder på begge sider. Her og der ligger det esler og sover på de skitne brosteinene, og det slår meg at de hvite draperiene jeg har pyntet meg med neppe ville holde seg rene til vi kommer fram. Jeg er urolig. Har jeg rett til å delta på dette? Kan jeg finne noe fellesskap med disse kvinnene? Vil de dømme meg som et umoralsk menneske, uten mann, uten religiøs forankring, liggende avkledd på stranden mens de nøyer seg med å dynke kjortelkanten i vannet på sine daglige spaserturer? Etter knappe hundre meter hører vi lyden av musikk fra festen som allerede har pågått i noen timer. Tro mot eldgamle tradisjoner skal feiringen vare hele natten gjennom. På hvert eneste gatehjørne står grupper av menn som prater og ler. De er ute for å få et glimt av de mange tilreisende kvinnene som nå går til og fra festområdet og fyller gatene med fnising og latter fra innsiden av slørene sine. Musikken blir sterkere og gatene mer og mer uframkommelige på grunn av alle menneskene som stimler sammen. Hele landsbyen vibrerer av sosial foretaksomhet. Jeg aner ikke hva som venter meg, og forsøker å spørre Mahmed ut om hva som vil skje, men til ingen nytte. Først senere forstår jeg at han kanskje ikke vet så mye selv om hva som foregår på slike kvinnefester. Så er vi der.

Den eggende, afro-arabiske musikken ligger over hele det mørke, lille kvartalet vi er kommet inn i. Foran oss, innerst i en gatestump, henger et fargerikt forheng mellom to hus og stenger veien videre. Gatesløret fungerer åpenbart som en slags moralsk port, et fysisk og religiøst stengsel for å skille mannsverdenen fra kvinneverdenen. Noen meter lenger inne ligger den belyste festplassen, og dit slipper ingen mann. Jeg kjenner et sug i magen når tre tildekkede kvinner løfter på forhenget og tråkker ut på gata til oss. Luktene som strømmer ut gjennom den smale åpningen er så intense at jeg tar noen skritt tilbake. Nå kommer en fjerde kvinne ut og veksler noen ord på arabisk med Mahmed. Kvinnen viser seg å være brudens søster og Mahmeds kusine. Hun smiler hyggelig til meg, tar hånden min, og drar meg innenfor forhenget; inn i det aller helligste. Min følgesvenn må snu, dette er damenes aften. Jeg snubler velvillig etter kvinnene som kaster av seg slør og kjortler straks vi er inne på festområdet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal se.

Kvinnefesten foregår innerst i en blindgate som fører inn på en ubebygd tomt rammet inn av tre høye murvegger. Mellom murene er det satt opp et stort telt med tregulv og åpning ut mot festplassen. Teltet fungerer nærmest som en scene, og innerst ved bakveggen er det bygd et podium som de fleste gjestene sitter kranset rundt. Rett foran podiet ligger et lite dansegulv som er smekkfullt av dansende kvinner i alle fasonger, farger og størrelser. Det må være minst tre hundre av dem. Oppe på podiet står en diger himmelseng i overdådig bløtkakestil. Både senga og veggen bak er dekorert med blinkende, fargerike lyslenker festet til draperte stoffer i hvitt og krem. Selvlysende voksroser henger i store klaser nedover sengestolpene som støtter et himmelsengtak neddynget av stoffrosetter. Sett med et norsk, minimalistisk blikk, er dekorasjonene knapt til å holde ut. Likevel er synet vakkert på sitt vis. Det mest blendende er bruden selv. Hun sitter midt i himmelsenga, svøpt i en gullbrodert, kongeblå sari, med stadig skiftende brudepiker på hver side av seg. Huden er lys gyllen, og både ansiktet og det oppsatte håret er pyntet med et fint lag av glitter. To mandeløyne, og dype smilehull på hver side av et stort smil, gjør henne så nydelig at jeg blir stående og stirre henført. Hender og føtter er malt med rødbrun henna i intrikate mønstre, og smykkene hun er pyntet med viser at dette ikke er en hvilken som helst brud. På vei oppover gatene har Mahmed fortalt meg at hun er 21 år gammel, at hun er født og oppvokst i Shela i en søskenflokk på 5, og at hun har svært rike foreldre. Bryllupet er arrangert, og brudgommen fra Mombasa har kun sett sin utkårede på bilder før bryllupet. Jeg svelger en betydelig klump i halsen. Selv tar hun tydeligvis imot skjebnen sin med smilende forventning og stolthet. Fra jeg kom innenfor det magiske forhenget, har jeg stått på yttersiden av selve festteltet og tittet forgapt inn på hele skuespillet med de dansende kvinnene og brudesenga. Nå kommer brudens søster bort til meg igjen og drar meg inn i flokken av kvinner som sitter benket på gulvet, tett i tett foran podiet med brudesenga. Jeg kjenner meg hypnotisert av alle luktene, fargene, varmen og musikken. Er det jeg opplever virkelig? Jeg er kommet hit alene, og ingen vil klype meg i armen. Jeg blir dyttet ned i første rekke foran dansegulvet, mellom en spinkel ungjente og en omfangsrik kvinne med kunstferdige fletter over hele hodet. Alle er barbeint og i sin fineste stas, men antrekkene er høyst forskjellige. Hete kvinnekropper duver rundt i fuktige kunststoffer, i en sursøt duftmiks av svett kropp, mat og parfyme. Hittil har jeg kun sett disse kvinnene gjemt under burkaer og slør. Nå åpenbarer de seg plutselig i lårkorte underskjørt, dypt utringede ballkjoler, spraglete saronger, og med smykker og hårpynt i alle varianter. Foran meg på dansegulvet vrikker og duver det i formfullendt og halvnaken kvinnelighet. Både store og små ser ut til å bevege seg helt uten blygsel, skam eller for den saks skyld seksuell spenning. Her er det livsglede og frihetsfølelse som dominerer. Jeg ser meg rundt i teltet og får øye på noen småjenter pakket inn i struttende, rosa og gule tyllkjoler. Rett bak meg sitter tre tannløse koner som må være over 80 år. Frihet, likhet og søsterskap! Burkaene er kastet, og virkeligheten som skjuler seg under dem er mer enn jeg har forestilt meg i mine villeste fantasier. Her er aller søstre, på tvers av familiebånd, hudfarge, alder, religion og kulturbakgrunn. Vi er kvinner som feirer en glad begivenhet i den svarte, myke natten, uten innblanding fra noen. Senere venter tildekking og krav om å yte og underordne seg, men i øyeblikket kan vi danse helt uforstyrret under en diger, afrikansk fullmåne. Jeg kjenner det. Jeg danser på en berusende bølge av frihet.

Er det dette den individuelle friheten handler om? Å leve i øyeblikket og å skape sin egen frihet? Å heve seg over de bånd og stengsler vi aldri slipper helt unna? Eller hadde filosofen Friedrich Hegel dypest sett rett da han på begynnelsen av attenhundretallet hevdet at frihet er å forstå det historiske fellesskapet vi lever i, og dernest realisere vår rolle i dette fellesskapet?[3] Bruden har gjort nettopp det. Hun skal nå til Mombasa og skape sitt nye liv innenfor stammens gitte rammer. Jeg skal reise videre til den østafrikanske savannen for å feire jul. Alene, på en urgammel jord der våre første forfedre frigjorde seg fra dyreriket og ble mennesker. Var det allerede der og da vi mistet vår sanne individuelle frihet?

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*

Noter

[1] Nyeng, Frode, (Oslo, Cappelen 2003): Eksistensens filosofi. Om frihet, angst og mening i eget liv.

[2] Hobbes, Thomas, red. Richard Tuck (Cambridge 1996): Leviathan, Or The Matter, Forme, & Power of a Common-Wealth Ecclesiasticall and Civill.

[3] Franco, Paul, (New Haven: Yale University Press: 1999): Hegel’s Philosophy of Freedom

*