Forfatterkveld med Wenche Mühleisen og Selma Lønning Aarø på biblioteket i Aurskog-Høland
Jeg hadde ikke mer enn rukket å lukke Morgenbladet og Sissel Grans tekst om aldringsangst, før Wencke Mühleisen dukket opp på biblioteket i Aurskog-Høland i anledning høstens Litteraturfestival. Vel, det var ikke helt slik, men jeg hadde Grans tekst så friskt i minne at samtalen om Mühleisens nye bok All gjeldende fornuft føltes som en fortsettelse, eller utvidelse, av samme tematikk. Kvinne over 60, hva nå?
Det er ei lita bygd jeg bor i, og jeg er derfor ikke overrasket da jeg ser at det er fort gjort å telle antall hoder på stolene foran en provisorisk scene i biblioteklokalet på Bjørkelangen. Når det er sagt, kan jeg jo legge til at omtrent ni av ti hoder er gråhårede, noen hvite som snø. Mühleisens hode er ikke grått, det er rødt. En glødende tue i alt det hvite, der det kommer femten minutter for sent på toppen av en liten kropp og setter seg på en barkrakk foran alle oss som venter. I stolen ved siden av setter Aarø seg. Sist jeg så Selma var hun mørkhåret, men nå er hun blond, og den av de to som åpner munnen først.
− Unnskyld altså, sier hun og smiler. − Ja, det er min feil, eller mannen min sin feil, at vi måtte la dere vente. Vi var like ved svenskegrensen da vi forsto at vi hadde kjørt for langt og måtte snu.
− Nei, nei, avbryter Wencke. − Det var min feil. Det var jeg som skravlet bort sjåføren, og det er jeg som ikke kjører bil selv og derfor må tvinge mannen din ut av hovedstaden.
Den har jeg hørt før, tenker jeg. Kvinnelig forfatter uten sertifikat. Håper ikke det er en negativ sammenheng mellom bilkjøring og skrivekunst, for selv bruker jeg mere tid bak rattet enn ved PC-en, slik føles det i hvert fall.
Selma, som er både høyere og yngre enn sin venn, ser bort på Wencke og spør: Kvinnen i All gjeldende fornuft, det er deg, er det ikke?
Wencke ler før hun svarer. − Vel, hun er 60 år gammel, og jo, hun har mange likhetstrekk med meg.
− Mannen min var så sikker på at det var deg at han slo opp i boken for å finne adressen din. Men så nært knyttet til virkeligheten er den jo ikke, romanen din. For der bodde ikke du.
− Nei, adressen er fiktiv, svarer Wencke.
Hoder i alle hårfarger rister et øyeblikk av latter, før det blir stille igjen.
Romanfiguren i Mühleisens siste roman, All gjeldende fornuft, fyller 60, og brått får hun følelsen av at det ikke er hun som tenker lenger, det er noen som tenker henne. Og etter denne erkjennelsen stiller hun spørsmål ved alt hun tidligere har tatt for gitt i livet. Alt som hittil har vært selvsagt, må tenkes om igjen, og dette lar seg best gjøre ved å skrive brev. Hun skriver til sin livsledsager, til en venninne og til et «Kjære du», og romanen veksler mellom disse brevene, som alle er desperate i sin form. For romanfiguren er i krise. I postklimakteriekrise.
− Det er ikke helt det samme som klimakrise? Er det vel, spør Selma og ler igjen. − Hvorfor valgte du brevformen? Tidligere manglet man en teknikk for å beskrive følelser, da lot man gjerne romankarakterene skrive brev, der det indre følelseslivet kunne få komme til uttrykk. I dag har vi jo flere metoder for dette, og vi har teknologi. Likevel velger du å skrive en brevroman.
− Romanfiguren trenger brevet. Brevet er et sted hvor hun kan gjøre rede for tankene sine. Når hun skriver til «Kjære du», sender hun brevet til en imaginær mottaker, hvor alt hennes undertrykte begjær og alle hennes infantile tanker får åpenbare seg. Gjennom brevene kan hun skrive til en konkret mottaker, et du, som jo også kan være leseren av boka. Forfatterstemmen henvender seg via brevene til leseren av boka, og skaper et univers leseren ikke vil forlate. Vel, det er i hvert fall hensikten, og slik er det ofte for meg, når jeg leser fortellinger som snakker til meg som leser. Altså trenger hun brevet, også for å tørre å snakke med den som er henne nærmest. Som da hun vil snakke om tiden da hun bodde sammen med sin livsledsager i et venstreradikalt kollektiv i Østerrike på 70-tallet. Der fri sex var et ideal, og til slutt ble et dogme. Og parforholdet noe man måtte skjule. Sex i et parforhold var omvendt utroskap. Og nå, mange år senere, når hun vil snakke med ham om all kjærligheten som strømmet gjennom dem i denne tiden, blir det å snakke med ham ansikt til ansikt for sterkt, og derfor skriver hun brev.
− Men brevskriving er jo også sentralt i din roman, Selma. Og tittelen, Hennes løgnaktige ytre, er jo bare helt fantastisk, sier Wencke. Og kaster med det ballen over til Selma.
− Ja, min romanfigur skriver også brev. Anna Munch, som boken handler om, sender brev til ingen ringere enn Knut Hamsun. Som en besettelse skriver hun brev på brev, og til slutt anmeldes hun for forholdet, av Knut Hamsun selv. Anna beundrer Hamsun enormt, og akkurat som ham drømmer også hun om å bli forfatter, men fordi hennes daværende mann nekter henne å skrive, blir hun tvunget til å forlate både ham og deres felles datter for å leve ut kunstnerdrømmen. Og etter at hun forlater familien, reiser hun etter Knut Hamsun. Forfølger ham nærmest. Nå som hun også er forfatter, håper hun å få muligheten til å inkluderes i det intellektuelle fellesskapet som skrivingen trekker henne inn i, men blir skuffet da hun innser at erotikken mellom mann og kvinne kommer i veien. Når hun vil snakke med menn om Kant og Nietzsche, blir det umiddelbart for intimt. Kjønn og seksualitet kommer i veien.
− Vel, etter 60 så opphører kjønn og seksualitet å stå i veien. Wencke hever på øyenbrynene under den røde luggen. − Ja, etter den gamle pubertet, som jeg synes er en god metafor for klimakteriet, så er det som om hele personen forsvinner, som om alle blikk sklir unna. Kvinnen i boken min oppdager at hun har blitt usynlig, hun hverken fryktes eller begjæres lenger. I tillegg til å være usynlig, er hun ufruktbar, noe som på mange måter er forbundet med skam. Å eldes er forbundet med skam.
− Menn har det ikke slik, de starter ofte et nytt liv etter 50, kanskje til og med etter at de fyller 60. Med en ny og yngre kvinne, slår Wencke fast. Begge to, både Selma og Wencke, er enige i at det er urettferdig.
Jeg ser bort på kvinnen i stolen ved siden av meg, møter hennes blikk og smiler, hun blunker og smiler tilbake.
− Nå er jeg selv en av dem, sier Wencke. − En av dem som ikke blikket festes ved, og jeg trenger noen kvinnelige forbilder som er synlige. Jeg trenger en framtid. Hun ramser opp en rekke kvinner som fortsatt regnes med i det kjønnede og intellektuelle fellesskap. Som Patti Smith, som også er mitt forbilde. − Men det er ikke mange nok, sier Wenche. − Jeg vil ha flere kvinner å se opp til.
Jeg tenker på Sissel Grans artikkelserie, at hun erfarer det samme. At alle blikk sklir unna, nå som hun har nådd en viss alder. At kvinner etter 60 er usynlige på flere måter, også hun savner flere eldre forbilder. Og jeg tenker på min egen mor, som ikke ble mer enn femtiseks år gammel. Hun rakk aldri å oppleve denne fasen i livet. Hun rakk aldri å eldes, på ordentlig. At hun mistet alderdommen er enormt trist å tenke på. Hun døde mørkhåret, blåøyd og så pen at det var vanskelig å ikke se på henne.
Selma forteller at hun slet lenge med å finne en form, da hun skulle starte skrivearbeidet. Hun visste at hun ville skrive boken om Anna Munch, og leste alle brev som nå ligger lagret i Nasjonalbibliotekets kjeller, men hun visste ikke hvordan. − Til slutt rev mannen min meg bort fra alle bøkene om Knut Hamsun, om Norge på 1890-tallet, og sa at nå, nå måtte jeg begynne å skrive. Det var først etter at jeg hørte Christina Five Berg, Kaci Kullmann Fives datter, snakke om sin bok at jeg forsto at jeg også skulle skrive fra barnets perspektiv. Fra Signe, Annas datter, sitt perspektiv, og jeg kunne endelig starte skrivingen.
Signe går på samme måte som Wenckes romanfigur gjennom den omvendte pubertet, som er bildet Selma bruker for å uttrykke klimakteriet. Og merkelig nok er det først etter at hun har mistet fruktbarheten at hun finner kjærligheten.
− Men hvorfor skrev du ikke sakprosa? spør Wencke nysgjerrig.
− Jo, det valget var ikke så vanskelig. Jeg har jo alle brev som er skrevet av Anna, og kunne slik sett ha skrevet en biografi, men jeg har ikke brev som Anna selv mottok, de finnes ikke. Og så forsvant hun jo, ingen vet hva som skjedde med henne. Så her måtte jeg dikte.
− Og slik får vi mer, tilføyer Wencke. − Slik får vi som lesere høre Signes historie.
− Men hvorfor skrev ikke du sakprosa? Spør Selma. − Du skriver jo i stor grad om deg selv.
− Jeg ville ha frihet til å skrive en subjektiv sannhet, svarer Wencke. Romanformen åpner opp for dette på en annen måte enn en journalistisk metode. Jeg behøvde ikke forholde meg objektivt til materialet mitt, noe jeg måtte dersom det var en dokumentar jeg skrev. Men så klart, det innebærer noen etiske problemer. For eksempel så måtte min livsledsager lese manus før boken kunne gå i trykken, og det var ikke lett. Å få ham til å lese. Dagen før den gikk i trykken sa jeg at nå har du 24 timer på deg, da leste han endelig boken. Etter det ba han meg endre et par ting, noe jeg gjorde.
− Det lover jo ikke bra for salgstallene, gjør det vel? Når han som boken handler om må presses til å lese den, ler Selma igjen.
− Nei, det gjør det jo ikke, ler den rødhårede forfatteren tilbake.
*
Om forfatteren:
Lindy Myklebost er født 05.02.1975 i Hammerfest. Hun har utdannelse i sosiologi, media, religion og pedagogikk og har jobbet som faglærer i både barneskole, ungdomsskole og videregående. I dag underviser hun i kunst og håndverk ved en barneskole i ei lita bygd utenfor Oslo. For fem år siden flyttet hun fra Spania til et lite hus midt i skogen sammen med fem barn, to hunder, en katt og en spanjol. Lindy vokste opp i reisebaggen til en musikerpappa og en nomademamma, noe som kanskje kan forklare et voksenliv hvor hun stadig er på farten. Nå skriver hun på en bok fra fire år i utlandet med barna. Hun brenner også for å spre kunnskap om barn med diagnoser, spesielt ADHD-diagnosen. Lindy er opptatt av skriveprosesser, og gjennom en mastergrad i faglitterær skriving håper hun å realisere drømmen om å skrive og publisere sakprosa.
*
