Om å skrive om vanskelige temaer for å åpne for samtale

Hvorfor snakker man ikke om døden som en naturlig del av det å leve? I vestlig kultur er det uvanlig, selv blant voksne. Jeg vil påstå at de temaer vi som voksne ikke har et avklart forhold til, vil det være vanskelig og nesten umulig å snakke med barn om. Da vil en bok kunne gi en inngang til å samtale om det vanskelige.

Jeg har selv skrevet en bok om et barn som dør (Iiddáš ja Guovssahas / Liten Ida og Nordlyset, Skaniid Girije 2015), og året etter skrev jeg en bok om et barn som har opplevd omsorgssvikt (Cuvkejuvvon váibmu / Det knuste hjertet, Skaniid Girije 2016). I begge bøkene valgte jeg en skjønnlitterær form. En skjønnlitterær bok handler ikke om noen man kjenner, men om en oppdiktet person. Det kan gi den nødvendige avstanden slik at det blir mulig å berøre temaet.

Døden

Sorg og tap synes å være vanskelig for oss mennesker å akseptere. Etter et dødsfall vil det alltid være en tom stol, og en for lite.  I tillegg til de personlige tapene i familien og vennekretsen, møter pedagoger også barn og ungdom med alvorlige og livstruende tilstander.

Som pedagoger og helsearbeidere har vi en ryggmargsrefleks som sier at vi i alle situasjoner skal være målbærer av håp til familier vi møter. Dette tar vi med oss også i arbeidet med alvorlig syke barn.

I vår kultur har vi vanskelig for å godta at barn dør. Vi er opplært i en tro på at legevitenskapen skal kurere alt. Det gjør den i praksis ikke. Da står vi ansikt til ansikt med det uunngåelige. Et barn vi jobber med får en diagnose som tilsier at det vil forlate livet i ung alder. Det strider mot alt vi er opplært til. Kanskje det derfor også gjør det så vanskelig for oss å forholde oss til det faktum at barn dør?

Når så pedagoger ikke kan være bærere av håp, hvilken rolle skal da barnehagen/skolen ha i det syke barnets liv? Mange foreldre ønsker å ha en så normal hverdag som mulig, så lenge det lar seg gjøre. Derfor er mange barn med alvorlige tilstander til stede, midt i hverdagen vår. Det må både snakkes om, og bearbeides av de andre elevene.  Og dersom barnet dør, er det mange som har en sorgprosess.

Iiddáš ja Guovssahas /Liten Ida og Nordlyset handler nettopp om både å leve med en truende diagnose, og om forsoning med døden.  I boka lar jeg Idas tanker om døden få plass (s. 80):

Neste dag kommer bestemor. Ida ser at hun er lei seg. Ida er mest trett, hun er trett hele tiden. Hun orker nesten ikke å spise. Lurvehunden og hun ligger i sengen hele tiden. Lars er innom hver dag og hilser på henne. Bestemors øyne lekker tårer. Ida og hun holder hverandre i hendene.
− Vil du glemme meg når jeg dør? Mormor klemmer hånden hennes.
− Skatten min. Bestemor vil aldri glemme deg. Jeg vil huske deg når nordlyset danser over himmelen. I de vakre fargene vil jeg huske bestemors lille skatt, og kjenne at nordlyset varmer slik en klem fra kinnet ditt varmer hjertet mitt. Ida må le.
− Vil du besøke meg også?
− Hva mener du? spør mormor forsiktig.
− Da bestefar døde, fulgte vi ham til kirkegården, begynner Ida. – Da sang vi mange fine sanger, og så fikk han et sted å hvile. Husker du det? Bestemor nikker. Hun husker.
− Jeg skal også få et slikt sted, ikke sant? fortsetter Ida.
− Et sted på kirkegården med en stein med navnet mitt, og under skal det stå «minnes i kjærlighet». Akkurat som hos bestefar. Bestemor klemmer Idas hånd.
−M-m, sier hun. Det skal du få.
− Og så kommer dere og besøker meg der på kirkegården, planter fine blomster og snakker om meg. Akkurat som vi pleier å gjøre med bestefar. Bestemor gråter store tårer.
− Hva gråter du for? spør Ida forundret.
− Fordi det er så vanskelig å si farvel, sier mormor stille.

Det er vanskelig å snakke om døden til barn som skal dø. Erfaring viser at mange barn allerede vet at de skal dø, sånn at det kan føles som en lettelse at noen tør å benevne det umulige. Slik har jeg valgt å skildre det å ta det endelige farvel (s. 89):

Da hun slår øynene opp, ser hun mor og far og det kjære fjeset til bestemor. Lars er der også. Far løfter ham opp i sengen til Ida. De sitter helt stille og er nær hverandre.
− Jeg dør, sier Ida, og Lurvehunden skal ligge i kisten min.
Lars sier at det er fint å tenke på.
− Jeg kommer til å savne deg fryktelig masse, sier han, og gråter ned i det røde skjerfet til Ida.
− Det er ikke farlig å dø, gjentar Ida. Det er kroppen som ikke orker å leve mer. Lars hvisker til henne:
− Husk nordlyset! Ida smiler. Bestemor klemmer Ida lenge.
− Jeg skal danse sammen med nordlyset og tenke på deg, sier hun rolig. Ida klemmer far og så mor til slutt.
− Nå kan jeg dø, sier hun rolig og sovner.

Om boka treffer gruppen barn i førskole og småskole, er ikke godt å si. Barn er ikke så gode på å gi tilbakemeldinger om bøker de har lest. Selv har jeg lest fra boka, både til barn og voksne, og opplevd at den berører følelser. Tilbakemeldinger og anmeldelser gir god respons på boka (Spesialpedagogikk 3/2016, Nordnorsk magasin 2/2016). Boka er også kommet på lista over anbefalt litteratur i Kreftforeningen.

Fosterhjem

Fosterhjem er en etablert og politisk vedtatt måte i Norge å løse problemet med barn som ikke kan bo sammen med egen biologiske familie. Det er enda mye skam knyttet til det å miste omsorgen for eget barn, og denne skammen smitter på forunderlig vis også over på barnet som er plassert i fosterhjem.

Barn som flyttes i fosterhjem, kan føle det som om hjertet deres knuses. Alt er nytt og skremmende, og selv om omsorgen ofte har vært marginal tidligere, har de lojalitet og kjærlighet til sin biologiske familie. De blir stående i en spagat der de skal tilpasse seg en ny fami­liesituasjon samtidig som de skal takle sin egen sorgreaksjon over at virkeligheten er slik at de ikke kan bo sammen med sin biologiske familie. Dette er en situasjon som er krevende både for fosterbarnet, den biologiske familien og den nye fosterfamilien.

Om fosterhjemmet bare ser på adferden til fosterbarnet, kan det bli mange konfron­tasjoner. Her trengs det fosterfamilier som er villige til å se barnets følelser bak den kon­krete adferden. Ofte har barn som plasseres i fosterhjem, opplevd relasjonstraumer, påført dem av dem som burde ha som sin fremste oppgave å beskytte barnet.

Det stilles altså spesifikke krav til fosterhjem om å ha en utvidet forståelse for fosterbarn, som ofte har hatt en tøff start på livet, og ofte har både traumer og er relasjonsskadet. Hvordan er dette for barnet? Det er det jeg prøver å belyse i Cuvkejuvvon váibmu / Det knuste hjertet. Der skildrer jeg barnets møte med fosterhjemmet slik (side 6−15):

Hjertebit nummer 1
Lisa hadde ikke alltid bodd hos Petra og Max. Da hun var liten, hadde hun en annen mamma og pappa. De greide ikke å ta vare på den vesle jenta si. Lisa hadde vært redd hele tiden, og hadde grått mye. Barnevernet hadde hjulpet henne med en ny familie. Petra og Max var fosterfamilien til Lisa.
Nå hadde hun bodd hos dem i to år. Hun husket hvor redd hun hadde vært da barnevernet kom og hentet henne. Hun hadde fått med seg klærne sine, og de få lekene hun hadde. Da hun kom inn i huset til Petra og Max, hadde hun kastet opp og tisset på seg samtidig. Hun hadde vært så redd. Tenk om de ikke likte henne? Tenk om de ikke var snille? Rare og vanskeli­ge tanker hadde surret i hodet til Lisa.
Hun hadde også tenkt på hvem som skulle passe på mamma og pappa. Når ikke hun var der, hvem ville da hjelpe? Lisa svelget. Det bodde en grå sky med regn i magen. Petra og Max hadde tørket opp etter henne, badet henne og skiftet klær. Så hadde de vist henne rundt. Det var lyst og fint overalt.
Lisa hadde kjent det som om hjertet hennes hadde delt seg i mange biter. Hun hadde grått høyt av redsel, men Petra hadde trøstet henne. Der hvor hjertet skulle være, var det som om det var et svart hull. Hvordan skulle det gå med henne uten hjerte? Petra hadde holdt henne inntil seg og sagt at alt det nye nok veldig skremmende for en liten pike. Lisa hadde nikket, og Petra sa at det ville ordne seg.
Hun hadde rullet seg sammen den første natta i den store, nye senga si og grått. Hun prøvde å være stille sånn at ikke Petra og Max skulle høre henne. Etter en stund kom Petra inn. Hun sat­te seg på sengekanten, og strøk Lisa over håret. Strøk og strøk til Lisa kjente hvor sliten hun var. Da hadde hun sovnet.
Da hun våknet neste morgen, lå det en rosa strømpebukse ved siden av senga. Hvem kunne den være til? Hun satte seg opp og husket nesten ikke hvor hun var. Foran vinduet hang det hvite gardiner med rosa elefanter som marsjerte etter hver­andre. De så morsomme ut.
Lisa gikk forsiktig bort til vinduet. Utenfor holdt Max på å lage noe. Det så ut som en sandkasse. Petra kom inn og så på Lisa.
– Der er du, våken og klar til din første dag hos oss! Jeg har kjøpt en rosa kjole også, sa hun – bare for å feire det. Lisa kunne nesten ikke tro det. Hun så ut som en liten prinsesse i den nye kjolen.
Så kjente hun at hun ble sinna.
– Du er ikke mammaen min. Min mamma er mye snillere enn du, og jeg vil til henne. Du er dum!
Alt dette hadde hun skreket høyt mens tårene spratt ut av øynene og gjorde fjeset helt vått. Petra hadde løftet henne opp, båret Lisa ned i stua og holdt om henne til hun ikke hadde flere tårer. Lisa var sliten av gråten og varm av det myke fanget til Petra. Hun hadde plumpet ut med historien om hjertet som var gått i stykker. Petra hadde sett alvorlig på henne og sagt:
– Da må vi finne bitene og sy det sammen, kan du skjønne. Alle trenger et hjerte! Noen ganger kjennes det ut som om hjertet går i stykker, men vi skal nok finne bitene og sette det sammen, hjertet ditt.
De hadde funnet frem et ark med rødt papir. Der hadde Petra tegnet et stort hjerte. Hjertet hadde de klippet i ni store biter. Petra tok frem et hvitt ark.
– Når vi finner en bit, så limer vi den på det hvite arket og skri­ver hva det er for slags bit vi har funnet. Hver bit av hjertet ditt må ha et navn, tror ikke du også det? Det er du som bestemmer når vi har funnet en bit, ikke sant? I mellomtiden skal bitene av hjertet og arket ligge her i skatollet.

En fosterforelder meldte tilbake at hennes barn hadde spontant utbrutt: «Denne boka handler jo om meg!» da de leste boka. I boka ligger ulike typer arbeid med fosterbarn i ulike settinger og over mange år som et bakteppe for å fortelle om Lisa. Det dreier seg om arbeid både som lærer og terapeut, og også erfaring som fosterforelder, og utveksling av erfaring med andre fosterforeldre.

Tilknytningsvansker og relasjonstraumer kan være vanskelig å forstå for både fosterforeldre og pedagoger, så det er behov for et informasjonsarbeid for å skape forståelse for fosterbarnets utfordringer.

Boka om Lisa har to siktemål: både å fortelle om hvordan verden ser ut for Lisa, og å vise hvordan de voksne rundt henne kan dempe de symptomene hun har, og forstår henne på et dypere plan. Forståelse er den beste forsikring mot feilbehandling, og er derfor helt nødvendig. Det er barnevernet som har mest kunnskap om barnet, så de må ha en sentral rolle i dette arbeidet.  Men aller mest handler arbeidet med fosterbarn om å være klar over sine egne traumer og sår fra barndommen, slik at de ikke kommer i veien for arbeidet med fosterbarnet. Dette har jeg skrevet om i teksten «Møt din egen sårbarhet».

Fosterhjem representerer et nytt håp for barn som har strevet med sin biologiske familie. Om det hjelper? Kan et knust barnehjerte bli helt? Svaret er, både i boka og i virkelighetens verden, et run­gende ja. Og i reparasjonsprosessen kan boka brukes som innledning til samtaler.

Pedagogers bruk av både fag- og skjønnlitterære bøker

På tross av at skolebibliotekene har hatt varierende kår for nyanskaffelser, er min erfaring at pedagoger er storforbrukere av folkebibliotekenes tjenester. Når barnehager og skoler planlegger prosjekt og tema, samarbeider de med bibliotekene for å skaffe til veie både skjønnlitterære og faglitterære bøker om tema de ønsker å jobbe med slik at både pedagoger og elever får et bredest mulig spekter av litteratur å jobbe med. Dermed er det slik at dersom bøkene er merket med tema, vil de dukke opp i temaarbeid uansett om de er fag- eller skjønnlitterære.

Skjønnlitterære fagbøker

Hvis en fagforfatter vil søke om støtte fra Det faglitterære fond (som administreres av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening), er det et krav at boken det søkes om støtte til å skrive, er en sakprosabok. Dette er synd, for det fins etter min oppfatning fagformidling der en skjønnlitterær fagbok vil fungere bedre enn en tradisjonell faktabok.

Som førskolelærer, spesialpedagog og klinisk pedagog, har jeg siden 1984 jobbet med barn som har ulike utfordringer. Jeg har jobbet med rådgiving og veiledning av familier og skoler/barnehager som en del av arbeidet med å tilrettelegge rundt barn. Gjennom ulike videreutdanninger opp gjennom årene har jeg skrevet pedagogiske oppgaver, laget prosjekt og jobbet med tekst på ulike vis. I tillegg har jeg skrevet praksisnære tekster fra ca. år 2000. Jeg har hatt et ønske om å skrive tekster som pedagoger og foreldre skulle finne interessante å lese uten at de var så teoritunge at de ikke ble lest. Formidlingsperspektivet har stått sterkt i min bevissthet.

Jeg jobber i flere sjangrer, både skjønn- og faglitterært. Det gjør at jeg ofte opplever meg selv som en forfatter som krysser over grenser både i fag- og skjønnlitterær skriving. Jeg opplever samtidig at fagligheten min, som jeg har opparbeidet gjennom tilegnelse av ulike disipliner, er så integrert i ryggmargen at den kommer til uttrykk i alt jeg skriver. Jeg er overbevist om at det å skrive ut fra en faglig praksis er utviklende, både for faget og for forfatteren.

Temaene i barnebøkene mine er om vanskelige livssituasjoner. Jeg har hentet inspirasjon til begge bøkene både fra faglitteratur og fra erfaringer jeg selv har gjort meg. Som pedagog har jeg et ansvar for ikke å eksponere enkeltelever jeg har jobbet med. Derfor er barna i de skjønnlitterære bøkene mine satt sammen av mange ulike elever jeg har møtt. Jeg har hentet litt erfaring her, og litt der, og så spunnet en fortelling rundt det. Dette er en viktig grunn til at begge bøkene ble skjønnlitterære, og slik sett handler bøkene om både elever jeg har møtt, egne erfaringer og pedagogisk teori og praksis.

De to bøkene har alvorlige temaer som man ikke vanligvis snakker med barn om. Det er som vi lever i en kultur der barn skal skjermes mot å samtale om viktige tema.  Å bryte med dette var en viktig motivasjon for meg i arbeidet med bøkene.

*

*