Om å se det man ikke orker å se

I juni 2015 måtte jeg vitne i en mishandlingssak i Sandefjord kommune. Saken gjaldt et erstatningskrav på opprinnelig 15 og til slutt 25 millioner kroner, fremsatt av fem søsken. Summen skulle kompensere for manglende oppfølging fra Sandefjord kommunes barnevernsetat. Barna ble fysisk mishandlet under oppveksten, etter deres utsagn av deres far, og til tross for at barnevernet i perioden fra 2005 til 2009 stadig ble varslet av både politi og skole − både på grunn av barnas opplevelser av fars mishandling av mor, og fars mishandling av barna − fikk ikke barna den hjelpen de trengte og hadde krav på. Det var først etter at moren til barna døde under uklare omstendigheter i 2009 at faren mistet omsorgsretten og barna ble flyttet til slektninger på morssiden. Barna hevdet at faren hadde drept moren. Fire av disse barna hadde vært mine elever på ungdomsskolen i den samme perioden. Som mange andre som hadde hatt med barna å gjøre, var jeg svært preget av at jeg ikke hadde skjønt mer av hva som foregikk og hjulpet dem mer.

I utgangspunktet ønsket advokaten at jeg også skulle uttale meg om de tre andre barna jeg hadde vært lærer for. Denne oppgaven måtte jeg si meg uskikket til. Det var kun den ene eleven som jeg hadde hukommelse til å kunne uttale meg om på en etterrettelig måte under ed. Til gjengjeld er mine minner om denne ene eleven fortsatt intenst og smertefullt til stede i mitt følelsesliv.

Rettssaken endte med et forlik der barna fikk til sammen 5,5 millioner kroner og Sandefjord kommune beklaget at det ikke ble satt inn hjelpetiltak da barna hadde behov for det i perioden fra 2005 til 2009. Etter rettssaken mot Sandefjord kommune tok politiet opp igjen etterforskningen av morens død, og jeg ble i den forbindelse innkalt til politiavhør.[1]

Politiavhør. 15. desember 2015

Politimann: «Dato: 15. desember 2015. Klokken er 09.00. Sted: Sandefjord politikammer.»

Etterforskeren snakker inn i dataskjermen mens han skriver. Uten å flytte øynene fra skjermen, begynner han å stille meg spørsmål.

Politimann: «Navn?»

Jeg: «Mariann Gulliksen Sand»

Politimann: «Adresse?»

Jeg: «Bogen Gård. Stokke»

Politimann: «Født?»

Jeg: «10.06.1967»

Politimann: «Yrke?»

Jeg: «Engelsklærer»

Politimann: «Hvor?»

Jeg: «Hva mener du?»

Politimann: «Hvor er du lærer?»

Jeg: «Å! I Vestfold fylkeskommune. På Re videregående skole. Sorry! Jeg mener unnskyld. Jeg forsto ikke.»

Politimann: «Ja.»

Jeg ser litt forundret på ham. Lurer på hva han sier ja til.

Politimann: «Er du ikke ansatt i Sandefjord kommune?»

Han snur arket han har foran seg, for å se om det står noe på baksiden. Det gjør det øyensynlig ikke. Han legger arket fra seg på bordet.  Deretter lar han brillene falle litt ned på nesen, kikker over innfatningen og ned på meg som sitter foran skrivebordet hans. Litt lavere enn han.

Jeg: «Jeg var ansatt i Sandefjord kommune. Men, jeg sluttet der. Fikk jobb i fylkeskommunen.»

Politimann: «Lenge siden?»

Jeg: «Hva?»

Politimann: «Jeg spurte om det er lenge siden du sluttet i Sandefjord!»

Utålmodigheten hans ligger nå rett under overflaten. Kanskje under den lyseblå nylonskjorten.  Litt stivere i bevegelsen lar han på nytt brillene falle nedover på nesen, og han stirrer på meg igjen, denne gangen etterfulgt av et lite sukk.

Jeg: «Jeg sluttet i Sandefjord kommune i 2010. Og begynte direkte i ny jobb i fylkeskommunen. Uten noe opphold. Er det det du spør etter?»

Jeg kjenner at min utålmodighet nå også ligger rett under overflaten. Den plasker sakte med halen, der den svømmer rundt i mellomgulvet mitt.

Politimannen: «Ja.»

Han fortsetter å skrive. Stirrer inn i skjermen. Jeg ser på fingrene hans. De hamrer i vei på tastaturet. De skarpeste lydene kommer av langfingeren hans som trykker på backspace-knappen. Noen ganger etterfulgt av et lite sukk.

Jeg lar jakken skli av skuldrene. Det var kaldt ute, og jeg har beholdt jakken på etter at jeg hadde blitt vist inn i rommet der avhøret skulle foregå. Sterkt taklys gir rommet et goldt utseende. Avslørende. Ugjestmildt. Det står godt brukte kontormøbler usystematisk rundt i rommet, og en enkel varmeovn henger under vinduet.

Jeg legger jakken over bagen som jeg har satt fra meg på gulvet og smyger den klumpete stolen jeg hadde blitt tildelt, mot ovnen. Jeg setter meg så nærme jeg kan. Kjenner den tørre varmen strømme ut. Holder hendene diskret, rett ved ovnsflaten. Den er brennende het. Det føles trygt å varme seg.

Politimannen: «Ja. Så var det oss da!»

Plutselig, i en brå bevegelse, skyver han seg bort fra datamaskinen. Snurrer stolen mot meg. Retter seg opp og lar denne gangen brillene bli sittende øverst på neseryggen mens han gransker meg.

Jeg krymper meg. Men, jeg møter øynene til politimannen. Forundret retter jeg meg opp, jeg ser det plutselig, han er bedrøvet. Snill og bedrøvet.

Tilbakeblikk
Sandefjord lagmannsrett. Rettssal 1. 4. juni 2015. Klokken 09.50

Jeg kikker inn i rommet. Rettssalen er proppfull av folk. Saken skal gå for åpne dører. Advokaten har fortalt meg da hun ringte, at barna ville at verden skulle få vite. Vite hvordan det var å være mistrodd, mishandlet, livredde, banket opp. Ville verden skulle få vite hvordan det hadde vært å miste sin mor mens de selv fryktet for sine egne liv. Ville stoppe folkepraten.

De vil vise frem faenskapet isteden.

Familie, helsepersonell, journalister og fotografer er til stede.  Rustet med kamera, penn og papir. Lommetørklær i hender. Noen allerede i bruk.

Jeg ser barna. De er ikke barn lenger. Men unge, alvorlige voksne. Vakre. Skadet. Han løfter hodet og ser rett på meg. Vi kjenner hverandre plutselig igjen, som det skulle vært i går vi hadde ledd sammen, grått sammen, lekt sammen. Han reiser seg og kommer bort til meg, og vi omfavner hverandre. Han er minst to meter høy, og han ser ned på meg med sitt varme og dype blikk. Blikket jeg husker så godt. Kjenner tårene presse. Han slipper meg, snur og setter seg på plassen sin. Folk stirrer, og jeg går ut av rettssalen igjen. Ser ikke opp.

Folk går ut og inn av lokalet, henter stoler til nye ankommende, setter inn karafler med vann. Litt fordekt viser de glede over å se hverandre. Som etter en begravelse. Noen utbryter: «Lenge siden sist! Har du det bra?» Så kommer de plutselig på hvorfor de egentlig treffer hverandre her. De blir stille. Kikker nysgjerrige bort på meg. Noen nikker gjenkjennende. Før de samlet går inn og setter seg. Klare til det som skal komme.

Jeg blir vist inn på et venteværelse, som hos tannlegen. Jeg kjenner at rommet også lukter litt som venteværelset hos tannlegen. Frykt, tenker jeg. Her lukter det angst, adrenalin. Frykt.

En stilig kledd, ung dame kommer inn i rommet. Vennlig spør hun om jeg er Mariann? Jo, det er jo meg. Hun rekker ut en myk, varm og velpleid hånd. Jeg tar den og skjemmes litt over mine egne tørre arbeidsnever. Det ser ikke ut som hun reagerer. Det er hun som skal lede avhøret. Bak henne kommer en kvinne kledd i svart kappe. Advokaten. Jeg kjenner henne igjen fra Breivik-rettssaken. Der var hun bistandsadvokat. Hun kommer mot meg, ser meg rett i øynene. Hun snakker nordlandsdialekt. Og svarer på spørsmålene mine, før jeg rekker å stille dem. Med et varmt smil sier hun: «Du har ingenting å være redd for, Mariann!» Jeg trekker skjelvende og høylytt pusten. Hun ser det. «Man tenker ofte at man burde gjort ting annerledes, det vet vi alle, men barna forteller at du antakelig gjorde det du kunne. Det er derfor vi har kalt deg inn!» Hun ser på meg. Oppmuntrende. Jeg må spørre. «Men det er jo fem barn i familien? De har jo hatt en drøss med lærere, assistenter, helsesøstre, rådgivere …!» Jeg biter meg i tungen. Irritert over at jeg enda en gang ikke klarte å holde språket mitt på et voksent nivå. Hun lar seg ikke affisere, men svarer rolig. «Ja, man skulle tro det, ikke sant.» Hun holder meg et sekund i armen, snur og går inn i rettssalen igjen. Vi snakket ikke mer sammen. Jeg kjenner at rommet og øyeblikket forsvinner. Jeg står igjen alene. Redd. Forvirret.

Klokken er 10.00. En stemme fra rettssalen roper: «Kan Mariann Gulliksen Sand komme frem til vitneboksen?»

Politiavhør 15. desember 2015

Politimann: «Så du hadde faktisk eleven bare halvannen time i uken?»

Jeg: «Ja, jeg underviste i et fag som heter engelsk fordypning. Et fag for elever som ikke vil lære et fremmedspråk som fransk, tysk eller spansk. Men isteden vil øke sin kunnskap i engelsk. Jeg har undervist i engelsk i 20 år og har stor kompetanse og utdannelse på området, derfor jobber jeg kun i engelskseksjonen.»

Politimannen nikker. Han ser faktisk interessert ut.

Jeg: «Da gutten begynte i 8. klasse, startet han i dette faget med meg som lærer. Han var tynn, forsiktig og sjenert. Men samtidig utrolig sympatisk, varm og omsorgsfull. Han var en myk sjel. Jeg hadde ham bare i dette faget, hver onsdag i 90 minutter sammen med 40 andre elever. Likevel, vi ble godt kjent. Han var redd. Jeg laget spesialopplegg til ham, slik at han ikke trengte å følge resten av klassen. Jeg konkluderte med at han ikke hadde lærevansker, men var veldig redd for å gjøre noe feil. Og da er det lett å bare la være å gjøre noe. Det var slik han beskyttet seg mot å oppleve flere nederlag.»

Jeg ser på politimannen, håper han forstår. Han nikker og skriver.

Politimann: «Men», han drar litt på det, «likevel, bare 90 minutter i uken. Hvorfor er det da du som representerte guttens skolegang? Det må da være andre som sitter med større kunnskap om denne situasjonen? Hva med kontaktlærere?»

Jeg kjenner at plaskingen i mellomgulvet plutselig stopper. Jeg ser opp på politimannen. Ser ham liksom tydeligere. Jeg ser at han er ung. Mye yngre enn meg. Jeg føler en trang til å forklare.

Jeg: «Ja! Nettopp! Selvfølgelig er det mange folk som virkelig har mer konkrete fakta om disse barnas skolegang. Som satt i møter med foreldre og etater. Jeg har spurt om hvorfor jeg må gjøre dette. Jeg har jo kun den erfaringen jeg fikk med ham i klasserommet. Som han delte med 39 andre elever 90 minutter i uken. Men, jeg får ingen andre svar enn at det er best dersom jeg gjør det. Jeg aner ikke selv hvorfor de synes jeg er egnet. Og for meg er det bare utmattende, jeg må jo ta opp dette forferdelige nederlaget gang på gang.»

Jeg føyer til det siste, mens gråten presser seg frem i halsen.

Politimannen ser granskende på meg. Han tar av seg brillene. Legger armene på bordet og lener seg frem. Stemningen mellom oss er helt forandret fra da vi startet. Han virker oppriktig interessert, og jeg kjenner en gjensidig tillit vokse frem.

Politimann: «Hva tror du selv? Hva fikk deg til å bli så viktig for denne gutten? Gjorde du noe spesielt for å hjelpe? Var du involvert sammen med barnevernet? Når forsto du at han ble mishandlet?»

Jeg: «Nå var det faktisk barnevernet som var den anklagede part i denne rettssaken. De hadde jo sviktet barna totalt. Overlatt dem til seg selv i et voldelig hjem. Ikke sammenlikne meg med dem, er du snill! Men, nei. Jeg synes vel ikke selv at jeg gjorde noe spesielt. Jeg hadde ikke så mye å stille opp med heller. Så det han muligens følte, var vel at jeg var der for ham.  Så ham. Og han så meg. Vi ble venner. Jeg skjønte bare altfor sent hvordan det sto til med ham og familien. Jeg så signalene, men tolket dem feil. Vi var i hvert fall to uker inn i høstsemesteret før jeg skjønte noe som helst.»

Politimannen ser ned i bordet. Han sier ikke noe. Så jeg fortsetter å snakke.

Jeg: «Det du kanskje lurer på, er at det faktisk gikk flere uker for meg før jeg forsto at guttens blåmerker i ansiktet var merker etter slag og spark? Du trenger ikke spørre. Det stemmer.»

Jeg ser ut av vinduet. Ser mennesker på gaten utenfor. De går krumbøyde, beskytter seg mot den kalde vinden som står inn fra sjøen. Jeg blir plutselig oppmerksom på et butikkvindu rett over gaten. Det er vakre lamper i utstillingen. Jeg kjenner jeg ønsker å se på dem. Ikke snakke mer. Men se på de vakre lampene isteden. Motvillig blir jeg revet ut av tankene når politimannen snakker igjen. River til meg min egen oppmerksomhet, flytter motvillig blikket tilbake til det grelt opplyste avhørsrommet.

Politimann: «Hva tenkte du egentlig om blåmerkene, Mariann?»

Jeg: «… som jeg sa i rettssalen, … jeg blåmerkene, men fant alle andre slags forklaringer på dem. Jeg tenkte på blodmangel, kanskje han hadde fått for lite søvn. Det er mange barn som har litt blått i ansiktet! De har tynn hud! Jeg ser det stadig. Dessuten, alle de andre lærerne og ansatte på skolen, de så jo akkurat det samme!»

Jeg snakker fort og litt for høyt og kjenner at det knyter seg i magen igjen. Politimannen ser på meg. Trist.

Politimann: «Du ser det stadig?»

Jeg stirrer på ham. Får nesten ikke puste. Jeg banner og legger overkroppen fremover, må liksom holde meg fast i meg selv. Politimannen venter. Vaktsomt, som om han tenker at han må reise seg og ta meg imot når jeg faller. Men, han blir sittende. Og jeg faller ikke. I stedet reiser jeg meg opp og ser fortvilet på ham.

Jeg: «Å, herregud! Å, nei! Sier du at …?»

Der og da, og for første gang, orket jeg å si det høyt. Si det til meg selv, til plaskingen i mellomgulvet, til politimannen. Vantro stirrer jeg på ham.

Jeg: «Som regel finnes det ingen naturlig grunn til at barn har blåmerker i ansiktet, gjør det vel?»

Politimann: «Nei, som regel gjør det ikke det.»

Jeg lar meg selv slippe til nå. Uhemmet. Jeg kjenner det får briste eller bære. Klarer ikke si noe på en stund. Jeg blir sittende og stirre ut av vinduet igjen. Legger ikke merke til hva som er utenfor denne gangen. Men, kjenner endelig varmen fra ovnen og blikket til politimannen.

Jeg: «Hvorfor er jeg her egentlig?»

Det blir enda en liten pause før han svarer meg. Han har tatt av seg brillene nå. Har armene på bordet.

Politimann: «Vi, eller egentlig jeg, vil at du skal hjelpe meg med en personlighetsprofil.»

Jeg avbryter ham. Stirrer ham rett i øynene.

Jeg: «Du var til stede under rettssaken.»

Jeg spør ikke. Men konstaterer fakta. Politimannen ser ned igjen. Nikker.

Jeg: «Hva er påtalen?»

Politimannen: «Vi må finne ut og bli sikre på hvordan barnas mor døde.»

Politimannen snur seg tilbake til skjermen, legger hendene på tastaturet. Denne gangen leser han høyt det han skriver.

Politimann: «Avhøret avsluttes klokken 12.30. Avhørte har undertegnet dokumentene og bekrefter dets sannferdighet. Hun er klar over at hun antakelig vil bli innkalt som vitne i en ny rettssak denne gang reist av Vestfold politidistrikt.»

Han reiser seg. Kommer mot meg. Strekker ut hånden, men ombestemmer seg og tar begge hendene mine i sine. Vi blir stående slik en stund. Så kommer virkeligheten tilbake, og vi snur oss samtidig mot døren, går sammen ut og utveksler de vanlige høflighetsfrasene for årstiden. Han åpner døren for meg.

«God jul.»

Det lyder helt surrealistisk. Umulig å forestille seg.

Ute blåser det fortsatt kaldt fra sjøen. Jeg låser opp bilen, setter meg inn og slår ned solskjermen. Studerer meg selv i det lille speilet som er plassert på baksiden.

Jeg klarer knapt å se ansiktet mitt. Tårene renner. Vet ikke hva jeg skal gjøre, så jeg gjør det eneste jeg klarer akkurat da. Slår opp solskjermen igjen, setter meg tilbake i bilsetet og gråter.

*

Om forfatteren:

Mariann Gulliksen Sand er født 10.06.1967 i Sandefjord. Hun er utdannet først og fremst som allmennlærer ved Eik lærerhøgskole. Senere har hun mye videreutdanning i engelsk og jobber på Re videregående skole som engelsklærer i dag. Hun er fembarnsmor, bonde og hestetrener ved siden. Dyrevern er en av hennes hjertesaker, men også temaer som økologi, miljøvern, kunst og litteratur er daglig på agendaen. Hun bor i idylliske Bogen i Stokke og driver herfra også et firma som produserer og selger spesialfôr til hest. Hun reiser mye, både for inspirasjon men også av ren interesse for å lære å kjenne fremmede kulturer og andre lands særegenheter. Hun tar en mastergrad i faglitterær skriving med håp om å kunne skrive bøker og tekster om de daglige men likevel universelle utfordringene det moderne samfunnet står overfor. Hun ønsker også å bruke tekstene i pedagogisk øyemed.

*

Note

[1] Teksten er basert på rettssaken i juni 2015, men også på et politiavhør fra desember 2015.
Avhøret ble gjennomført i forbindelse med innledningen til den nye etterforskningen av morens død.  Denne saken er ennå ikke kommet opp i systemet, så jeg forholder meg til saksfakta gjengitt fra rettssaken i juni. Spørsmålene jeg ble stilt i rettssaken, er nesten identiske med de jeg ble stilt i avhøret. I teksten omtales etterforskeren som «politimannen». Alt jeg skriver her er også sagt i offentlighet og arkivert, og dessuten gjengitt i mange aviser fra den åpne rettssaken i juni 2015. Se for eksempel lokalavisens oppslag om saken: http://www.nrk.no/vestfold/stevner-sandefjord- -1.11806791 kommune (videoen i midten av dokumentet forteller mest) og http://www.sb.no/nyheter/sosknene-far-5-5-millioner/s/5-73-65962.
Faren har hele tiden nektet for at han har mishandlet sine barn eller sin kone.

*

Del artikkelen på sosiale medier