Om å holde fast i en blå tråd. En tilblivelsesfortelling

Jeg skal fortelle om et tilfelle av nysgjerrighet, som i løpet av femten år utviklet seg til noe i nærheten av lidenskap, eller skal vi si mild form for besettelse, og som foreløpig har endt med bokutgivelse og forespørsler om foredrag både fra vitenskapelige institusjoner, foreninger og mere til. Boka heter Vaid. En historie om blått (Orkana forlag, 2015). Forfatteren heter Anne Sagberg og er en nær venn. Vennskapet fratar meg muligheten til å skrive en bokanmeldelse, men gir meg anledning til å fortelle om min venninnes årelange jakt på historien til det blå fargepigmentet som kan utvinnes fra den glemte, og for de fleste av oss helt ukjente, planten vaid. Isatis tinctoria på latin, om det skulle være av interesse. Jeg har lært meg det nå.

Noen tilfeldige hendelser satte i gang jakten på den blå tråden: Et besøk på Vikingskipmuseet og en ferietur til Azorene. Begge steder dukket navnet vaid opp. Hva var dette for en plante? Hvorfor hadde Osebergdronningen med seg en liten eske vaidfrø? Og hva var grunnen til at vaidplanten en gang var blitt dyrket i stor skala på den lille, portugisiske øygruppa ute i Atlanteren? Dette måtte undersøkes. Kunne det tenkes at den gamle kulturplanten også hadde vært dyrket i Norge? Kunne det tenkes at den hadde forvillet seg og fortsatt vokser her? Det måtte også undersøkes.

Vaidplanten stod i urtehagen til Borgarsyssel museum i Sarpsborg, viste det seg, og var i det ytre en skuffelse. En toårig plante med en liten, unnselig bladrosett det første året. En ugresslignende sak med små, gule blomster det andre, før den faller sammen og dør.  Hvem skulle tro at denne planten en gang ble dyrket i store deler av Europa? Hvem skulle tro at dette er en plante som på magisk vis kan gi de vakreste blåfarger? Synet av vaidplanten i museets urtehage, som ikke lå langt unna huset og hagen til den blivende forfatteren, ga nye tanker og ideer. Det kunne vært morsomt å prøve å utvinne fargepigment selv. Hadde kanskje museets gartner noen vaidfrø å avse?

Anne Sagberg puttet frøene i jorda bak skjulet i hagen og ventet. Da tida var inne, høstet hun. Men hvilke deler av planten var det som ga fargepigment? Og hvordan gjorde man det, egentlig? I tur og orden ble røtter, stilker, blader og kronblader forsøkt kokt og nær sagt både stekt og bakt, uten at den gjenstridige planten ga fra seg så mye som en dråpe blått. Men det måtte da finnes en oppskrift et sted? Ringe, lete, ringe, lete, helt til den nyslåtte, men inntil videre mislykkede fargeren satt med en oppskrift i hånda. Ja, for det er jo alltid noen i den andre enden som vet om noen som kanskje vet om noen som vet noe mer.

Men dessverre. Oppskriften var gammel og ubegripelig, min utholdende venninne hadde brukt opp utholdenheten. For en stund. Skulle det ikke la seg gjøre å utvinne fargepigment uten å grave ned fyrkjeler som skulle varmes opp fra undersiden og alt annet merkelig som var foreskrevet som nødvendig for å få tynt ut noe blått? Det var forsmedelig. De mislykkede forsøkene lå og gnagde, helt til det skjedde som ofte skjer når man har fått noe for seg: fenomenet, enten det er vaid eller noe helt annet, dukker opp i flere forskjellige sammenhenger og rett som det er. Et kurs i farging med vaid, for eksempel.

Dermed var plantens hemmelighet avslørt, og det ble fart i dyrking og farging. Endelig kunne garnbunter dyppes i fargebad, trekkes opp og henges til lufting, for så å forvandles til tråder i de skjønneste blåfarger. Hvilken lykke! I utkanten av dyrking, høsting og farging stod jeg, en plantefargingens ignorant riktignok, men såpass oppvakt i øyeblikket at jeg sa til den lykkelige plantefargeren at hun burde dokumentere det hun holdt på med.
– Kanskje det kan bli en bok etter hvert, sa jeg.
− Ha, ha, sa hun som var besatt av det blå og hadde nyfargete garnbunter hengende i trærne utenfor stuevinduet.

Hvilken lykke kan man ikke også få av et gravfunn fra middelalderen når det viser seg at den unge kvinnen, som ble begravet en gang på 1300-tallet, hadde på seg en hette farget med vaid? Ny kunnskap, nye ideer. Anne Sagberg satte i gang med alt som skulle til for å lage en rekonstruksjon av funnet fra Uvdal stavkirke. Hun skaffet til veie ull fra rasen gammel norsk spelsau, fikk tak i beskrivelse av den opprinnelige hetta, tok kontakt med noen som kunne spinne og noen som kunne veve, ringte fagpersoner på Oldsaksamlingen og på Universitetet i Bergen og hvor de nå var å finne. Oppturer og nedturer med prosjektet. Ett år etter planen, og med et annet tøy enn det som først ble vevet, var den blå hetta ferdig. Men hva gjør man med en vaidfarget hette av ull som var moderne på 1300-tallet? Man tar den ikke akkurat på seg og går i butikken.

Parallelt med det praktiske arbeidet pågikk nøstingen i den blå fargetrådens historie, som viste seg å gå i mange retninger. Fra Osebergdronningen, Azorene og Borgarsyssel museum til Languedoque i Frankrike, til Piemonte i Italia, til England, Mjøsa og Rakkestad. De gikk til franske gobeliner, til Baldisholteppet, svenske soldatuniformer og til 1814. Kort sagt: Den vaidblå tråden strakk seg på kryss og tvers over Europa, ja helt opp til Nordlandskysten gikk det en tynn, liten tråd. Hva gjør man med så mye kunnskap og så mye erfaring? Anne Sagberg skrev. Om det hun hadde gjort og det hun hadde funnet ut, og en dag ble det født en tanke om at alt det som var skrevet og funnet kunne være interessant for andre. Sånn var det. Nysgjerrigheten og interessen drev verket.

Men kunne det finnes et forlag som ville satse på en bok om en glemt plantes historie og en blå tråd? Det fantes. Orkana forlag satset, og forlagsredaktøren holdt Anne Sagberg i ånde med krav om fotnoter, referanser, bilder med høy kvalitet, korrekturlesing, ny korrekturlesing, diskusjoner om forside og bakside og fonter og alt hva en nyfødt forfatter ikke har den fjerneste anelse om.  Og så var den ferdig. Femten år med jakt på den blå trådens historie var – nei, ikke over. Jeg tror bare fascinasjonen, besettelsen, den altoppslukende interessen, har gått over i en ny fase.

Det har dryppet en god del blått på meg også i alle disse årene, selv om jeg bare har stått på sidelinja og fulgt med. Jeg kommer nok aldri til å farge så mye som en sytråd, det må jeg erkjenne, men å få kjennskap til vaidens historie har vært som en liten åpenbaring.  Det gjør meg glad. At min gode venninne har samlet kunnskap, erfaring og gitt ut en vakker og velskrevet bok, det gjør meg også svært glad. Glad og kry.

Den som er født med en genuin nysgjerrighet, er heldig. Den som ikke er det, bør øve seg. Ingen ting er enklere enn å få tak i informasjon i det vi kaller kunnskapssamfunnet, men det er ikke sikkert vi blir klokere av det. Skal vi bli det, trenger vi evnen til å stille spørsmål, og vi trenger å lure på ting. I tillegg trenger vi utholdenhet til å forfølge et tema, til å gå i dybden og til å kunne nøste opp tråder som av en eller annen grunn har fanget vår interesse. Emnet kan være lite eller stort, og kanskje er det ingen annen grunn til å begynne i en løs trådende enn at det gir glede og tilfredsstillelse å finne ut av noe vi ikke visste fra før. Nysgjerrigheten trenger ingen begrunnelse; den er selv både motor og drivstoff. Den kan føre deg på ville veier, på omveier og til blindveier, men også omveiene og det uforutsette kan føre til noe. Det kan bare ta tid før det viser seg at det vi trodde var unyttig, var godt for noe. Noe helt annet enn det vi trodde.

Og den vaidblå middelalderhetta? Jo, akkurat nå er den der den hører hjemme. I Uvdal.

*

Les Orkana forlags presentasjon av boka her

*

*