Om å føle seg usett i verden

Mange fosterbarn har et frynsete, eller nærmest ikke-eksisterende, selvbilde. Det har sjelden vært mye positiv bekreftelse i en vanskelig oppvekst. De har derfor helt andre behov enn barn på samme biologiske alder. De henger etter i sin tilknytningsadferd, i sin forståelse av egne følelser og i sin evne til å se seg selv utenfra.

Hva gjør det med et lite menneskebarn når ingen har elsket dem ubetinget? Hva gjør det med dem å tvile på sin eksistensberettigelse? Hele omfanget vet vi for lite om. Det vi med sikkerhet kan si, er at de blir veldig usikre på sin egen verdi. Det å lure på om en er sett i verden, kan ta så mye av energien at de gjør hva som helst for å bli synlig. I de tilfellene opptrer fosterbarn som skjæra.

Skjæra

Skjæra er en fugl med et noe frynsete rykte. Den er beryktet for at den lar seg friste av gjenstander som glimrer i solen. Fra gammelt av fortelles mange historier om sølvskjeer og gifteringer som er kommet til rette når et skjærereir er revet ned fra et tuntre. Da har de før glitrende og skimrende gjenstandene for lengst mistet sin glans, og de har også mistet skjæras interesse. Skjæra liker å pynte seg, og den bader i vannpytter og pusser på fjærene. Skjæra er en dyktig reirbygger, og hun er synlig på tunet. Det er absolutt noe spesielt med skjæra.

Jeg har lyst til å fortelle litt om en liten Skjære. Hun er egentlig ikke ett bestemt barn, men en jente som ligner på mange av de fosterbarna jeg har jobbet med gjennom et langt arbeidsliv.

Skjæra lar seg begeistre og forføre av alt som glitrer, for eksempel klær med gullknapper eller paljetter, eller store blinkende strassøredobber. Skjæra tror hun liker dem, men hver eneste gang hun får sakene hjem fra butikken, mister de på magisk vis sin glans og blir til ganske ordinære gjenstander. De falmer, som om hun har sett dem i et trollspeil der i butikken. De taper fort nyhetsverdien, og da mener Skjæra at de må erstattes med nye klær. Hun har aldri noe å ha på seg som hun liker, Skjæra.

Buksene kan ikke bli trange nok, brytertrøyene ikke mange nok, og stadig higer hun etter flere og mer, som om selveste lykken ligger i hvert eneste nytt klesplagg. Jeg har ofte tenkt og lurt på hva som ligger bak denne higen etter å være en påfugl som bruser med fjærene.

«Lille speil på veggen der»

Svaret jeg har funnet så langt, er ganske trist. Skjæra mangler en god følelse for seg selv. Hun er nesten skyldbevisst når hun ser seg i speilet. Hun liker ikke seg selv, liker ikke det hun ser i speilet. Hun mangler tro på at hun er verdifull, Skjæra. Derfor må hun pynte seg med alt som glimrer. For mye maskara, for mye brunkrem i ung alder, for store øredobber og for utringet T-trøye. Det blir aldri et bilde i speilet som hun kan smile til og si: «Så fin du er! Du er helt ok akkurat slik som du er.»

Skjæra ser bare en stygg andunge i speilet, uansett hvor mange komplimenter hun får om at hun er søt, vakker eller pent sminket. Hun ser en annen, en som er ringere og simplere enn hun i virkeligheten er, fordi hun gjennom tilbakemeldinger eller mangel på tilbakemeldinger på seg selv har begynt å tro dårlig om seg selv.

Skjæra mangler simpelthen et selvbilde som er i tråd med virkeligheten. Siden problemer med selvbildet er noe de fleste ungdommer opplever, kan det være vanskelig å skjønne at fosterbarnets problemer med selvbildet stikker dypere enn vanlige tenåringsproblemer. Et dårlig selvbilde kan gi seg utslag på mange slags vis, overdreven speiling er bare ett av dem.

Når fosterbarnet er misfornøyd med det hun ser i speilet, eller rettere sagt det hun opplever at hun ser i speilet, vil hun etter beste evne prøve å få til et speilbilde som kan være noe å se på, for andre. Vi speilet oss nesten mer i hva andre syntes om oss i den alderen, enn i et speil, ikke sant? Det «lille speilet på veggen der» er ikke et trollspeil, men tilbakemeldinger fra venner og klassekamerater, som er de viktige andre i livet til enhver ungdom. Ungdommene kan være nådeløse mot hverandre. Spesielt har jentene argusøyne på hverandre, og de konkurrerer om å være mest vellykket, penest, tynnest og mest populær. Derfor er det ikke alltid godt å speile seg i jenteverden. Venninneflokken kan på et øyeblikk gå fra å være heiajenter til å bli bue-jenter som kritiserer, vender seg mot Skjæra eller kommer med ekle tilrop.

Det å være populær blant guttene kan på sin side gjøre det både lettere og vanskeligere å komme inn i jenteflokken. Jenter flokker seg, som måker, og ofte er det noen som holdes utenfor. Skjæra er mest av alt i hele verden redd for å bli denne hakkekyllingen. Derfor kan hun strekke seg langt, og lengre enn langt, ut over sine egne grenser, sin egen moral og sine egne verdier, for å bli akseptert.

Flørt og god tilbakemelding

Mange fosterbarn har manglet adekvate lekekamerater og hatt få muligheter til å bygge vennskap over tid. Det betyr at de ofte mangler ferdighetene som skal til for å komme inn i et nytt miljø. Hva gjør man sammen med jevnaldrende? Hva snakker man om? Fosterforeldrene har ikke nødvendigvis kunnskap om dette. Og siden barna og ungdommene selv har lite erfaring, vet de ikke engang hva de skal spørre om, så hjelpeløse er de ofte i omgangen med jevnaldrende. Da strekker de seg ofte langt for å bli godtatt og likt. De tyr til mønstre de har sett, opplevd og lært av voksne og gjennom medier som film og fjernsyn.

Skjæra begynner gjerne å flørte for å bli likt og få oppmerksomhet fra guttene. Hun begynner gjerne så tidlig med slik adferd at hun må flere aldersklasser opp før hun finner gutter som er på samme utviklingstrinn som hun selv er i forhold til flørt og forelskelse.

Utfordrende sminke og utfordrende klær kan gi andre ungdommer gale signaler. Skjæra blir sett på som «lett på tråden» – og det er et rykte det er vanskelig å kvitte seg med! Ungdommer legger gjerne mer merke til adferd og handlinger enn til de ordene som blir sagt, og utfordrende adferd og utfordrende sminke gir dessverre feil signaler til omverden. Dermed havner Skjæra på en karusell der hun blir utsatt for både press og tilbud, gjerne fra litt eldre gutter. Det kan være både spennende og skremmende på en gang! Og så er det hormonene som spiller på lag med flørtingen. Det farlige – hvor går grensen? Og grensen, er den flyttbar, er det verdt å ta sjanser for å få oppmerksomhet? Refleksjonsnivået er ikke høyt fordi Skjæra mangler erfaring med at dette er tema det går an å snakke med voksne om.

Dessverre er Skjæra et lett bytte nettopp fordi hun har så dårlig tro på seg selv og en desperat lengsel etter nærhet og kontakt. Hun har et lavt selvbilde og et slags hull der behovet for positiv oppmerksomhet er. Et dypt og smertefullt hull med en lengsel etter å bli sett på som noe verdifullt. Og da er det lett å ta feil av seksuell interesse og tro at det handler om interesse for hele seg. Skjæra kan få dype personlige sår akkurat av denne grunn. Hun tror guttene liker henne, og så viser det seg at alfahannen bare var interessert i et seksuelt møte. Mangelen på oppmerksomhet og kjærlighet er et hull som ikke lar seg ikke fylle av denne formen for kontakt.

De tilbakemeldingene Skjæra får, er gjerne at kroppen er ok, men så vil ikke guttene «være kjæreste» likevel, selv om de har vært sammen om noe godt. Mange fosterbarn higer så sterkt etter kontakt og varme at de søker den på alle måter, selv når det er negativt.

Å berge parten sin

Skjæra kan være utrolig vinglete i matveien. I selskap forsyner hun seg med mange ganger så mye mat som hun greier å spise. Det er for vanskelig å velge, og øynene er alltid mer sultne enn magen. Hun har vansker med å se seg selv utenfra og skjønne hvorfor andre reagerer på denne adferden. Mange har problemer med at mat kastes, og det vanlige er at barn tidlig lærer at man heller forsyner seg to ganger enn å dynge ned tallerkenen med mat. Det har ikke Skjæra lært, og hennes adferd legges merke til av alle i omgivelsene. På en hotellfrokost eller ved et restaurantbesøk blir det svært tydelig for de andre at Skjæra strever med å dimensjonere porsjonen på tallerkenen. Det ligger igjen store hauger etter henne. Det at hun ikke vet helt hva hun liker, gjør at det må prøves, i store mengder. Det hun liker den ene dagen, avstedkommer høylytte «æsj» neste dag.

Heime er brødskivene overlesset med syltetøy eller salat slik at det faller i kladder på bordet, på gulvet og på klærne. Det gjør at hun langt opp i tenårene oppfattes som klumsete. På skolen har hun problemer med å komme i gang med matpakken. Hun kjenner ikke sult, og er ikke vant til å spise midt på dagen. Det er lettere å hoppe over brødskiven i matpapiret enn å spise den. Det gjør også sitt til at blodsukkernivået faller til under hjelpsomt i løpet av en skoledag. Skjæra kan være ukonsentrert fra før av, og mangelen på spiserutiner forsterker dette problemet. Skoledagene blir derfor ofte både lange og vonde. Det er så mange andre faktorer som spiller inn, og de har med sosialt samspill å gjøre, og kan ikke læres fra bøker.

Det med mat kan også slå andre veien. Når det er noe hun liker, og da mener jeg virkelig liker, kaster hun i seg i et tempo som gjør at andre ikke får smakt i det hele tatt. To kilo mandariner, eller en pose potetgull, kan være borte i løpet av minutter. Slik adferd påkaller reaksjoner, men familiemedlemmer og andre er ofte redde for å ta opp at dette er uvanlig oppførsel.  Det er som om hun har vært vant til at goder er så marginale at det kun er ett prinsipp som gjelder: Den som kommer først til mølla, får malt først! Det gjelder med andre ord å berge parten sin før noen andre spiser den fra deg.

Selv når Skjæra får store mengder godteri, som til jul eller påske, varer det veldig kort tid før det er tomt. Hun langer innpå som om det skulle være noen som ville ta det fra henne om det var noe igjen! Det er som om søtsaker kan dekke behovet for kjærlighet, respekt og omtanke for en stakket stund. Det er som om det hjelper i øyeblikket og fyller et innvendig hull.

Er det andre barn i huset, vil de reagere på at Skjæra alltid går for seg selv og spiser slikkeriene sine, mens hun klart signaliserer at hun vil smake hvis andre barn i familien har fått noe slikkeri eller har gjemt på lørdagsgodteriet sitt til en annen dag. Dette kan medføre at det fort blir diskusjoner om deling av goder mellom barna i familien. Fosterbarnet kan da gjerne målbære at hun gjerne deler sine godterier, mens hun i praksis gjemmer seg bort.

Både bordskikk og spisevaner må læres. Å samtale rundt et måltid er fremmed, men det virker som Skjæra har lettere for å etterligne, og dermed etter hvert lære, den språklige praksisen rundt et måltid enn hun har for å endre sine uvaner med å dynge på fatet. Kanskje har Skjæra sultet, og ikke hatt nok mat, hva vet vel jeg? Det viktigste er å ha tålmodighet med all den merkelige adferden, og prøve å tolke hva den betyr.

Å føle seg dum som et brød

Skjæra har mye å tenke på. Rettere sagt: Hun har mye å gruble over. Derfor er hun ikke alltid helt til stede i situasjonene, og hun husker ikke alltid det som har blitt sagt. Hun har dessuten i mange tilfeller dårlig tidsbegrep. Denne kombinasjonen av at hun ikke alltid får med seg beskjeder og avtaler, samtidig som hun har dårlig begrep om tiden, gjør at hun ofte er litt forvirret i forhold til hva som ventes av henne. Hun har ofte bare hørt en beskjed nevnt, uten at hun har lagt seg den på minne. Å få med seg bøker, ukeplaner og beskjeder fra skolen er vanskelig. I timene har tankene vært et annet sted, og hun vet ikke hva klassen har holdt på med i de ulike fagene. Leksene blir derfor gale, meningsløse og uforståelige. Dette gjør at Skjæra kommer til kort overfor de krav skolen stiller. Hun føler seg dum, og da er terskelen for å gi opp enda lavere enn ellers. Det å få opp skolesekken på ettermiddagstid er en stor kraftanstrengelse. Sekken bærer på alle nederlag i forhold til skolen. Og det er ikke få!

Å føle seg dum og mislykket i forhold til akademiske ferdigheter gjør at skolen oppleves som meningsløs. Det er som om det som foregår der ikke angår Skjæra ordentlig. Hun føler seg annerledes, og mistilpasset og er alltid på etterskudd. Skjæra henger på slep uten oversikt over skoledagen eller hva som kreves av henne. Prøver, tester og andre avtaler kommer som lyn fra klar himmel, hver eneste gang. Er det rart at verden blir et skremmende sted?

*

«Om å føle seg usett i verden» en av tre artikler av Beate Heide om fosterbarn og fosterforeldre. De to andre artiklene er:

«Arbeid med relasjoner med fosterbarn og deres nye familier»

«Møt din egen sårbarhet»

*

*