Norges «usynlige» folkehelseproblem

Ensomheten.

Usynlig, kanskje vårt siste tabu.

Folkehelseproblem, påvirker manges liv og helse.

I Norge, verdens beste land å bo i.

Ifølge SSBs levekårsundersøkelse sier en av fem nordmenn at de er ensomme, ofte eller av og til. Her i rommet er vi 1, 2, 3, 4 … 14 personer. Ut av dette kan vi anslå at tre av oss her i rommet kjenner på ensomhet ofte eller av og til. Jeg er fristet til å spørre hvem av oss gjør det, men det kan jeg vel ikke?

Betrakter vi oss selv som studenter, hvilket vi jo er, kan det være snakk om at fire eller fem av oss kjenner oss ensomme.

Undersøkelser Ungdata[1] har gjort blant studenter, viser at om vi går ut i studentmiljøet, for den saks skyld utenfor rommet her, så treffer vi 30 studenter som er ensomme, eller mer riktig sagt 30 for hver gruppe av 100. Ved Universitetet i Sørøst-Norge campus Vestfold er det snakk om 1200 personer, av de totalt 4000 studentene her. Det er 1200 personer rundt oss her nå som sliter med ensomhet. Hvem det er? Ser vi dem? Våger de å gi tegn selv?

Er det så farlig da, når det er så vanlig?

For å illustrere hvor langt det kan gå: Siden studiet her startet for snart to år siden, skal det ifølge statistikken være én person her på huset som har tatt det vanskelige valget å avslutte sitt eget liv. Ann Mari fortalte meg at det bare for en kort stund siden var én student her på huset som fortalte om broren sin som gikk her og valgte å avslutte sitt liv. Ved USN som helhet er det snakk om to personer som gjør dette, hvert år.

For noen uker siden var jeg på en ensomhets-konferanse i London, Campaign to End Loneliness. England ligger i bresjen på dette området. The Minister of Loneliness, Tracey Couch, fortalte at England nå også har utnevnt en egen selvmords-minister.

Seriøst!? Ja, vi kan undres på om det er nødvendig. Uansett: Det settes høyt på den politiske dagsordenen. England har registrert opp mot 6000 selvmord årlig,[2] mens vi her til lands har registrert opp mot 600.[3] Av disse er to tredjedeler menn. Menn midt i livet ble i England trukket fram som en stor bekymring akkurat nå. Jeg nevnte også dette for en medstudent for noen uker siden. Hun fortalte selv at hun hadde vært i begravelsen til en mannlig venn som hadde valgt å avslutte livet sitt. I nabobyen Sandefjord. Begravelsen i seg selv var en stor påkjenning, så stor at hun ikke orket å gå i de to neste begravelsene til menn hun hadde kjent. Den ene på Nesodden. Den andre i Oslo. Alle tre innenfor en kort tidsperiode, hvor selvavsluttet liv sto som dødsårsak.

Menn på alder med Truls, Tore, Per Johan. Menn på vår alder.

Den ytterste konsekvens av ensomhet, av å føle seg alene og forlatt, utenfor, er for noen å gå så langt som å ta sitt eget liv. Mange andre sliter med slike tanker, og enda flere har redusert livskvalitet som følge av ensomhet.

Det er ikke bare menn. Også kvinner sliter med ensomhet. Og blant unge er det flere jenter enn gutter som sliter. SSB sier at hver fjerde ungdom opplever seg selv som ensom. Hva med barna dine? Nevøen din? Niesen? Snakker dere om det?  Vet du om de kjenner seg ensomme? Ellers i familien, foreldre? Den generasjonen er også sterkt utsatt.

Studier fra Brigham Young University[4] viser at isolasjon og ensomhet gir kraftig økt risiko for tidlig død – og kan være like alvorlig som røyking og kreft. Og mer alvorlig enn fedme. Dårlige sosiale relasjoner gjør at vi faller fra hverandre. Mentalt. Og fysisk. Overproduksjon av stresshormoner sliter på helsen. Skaper høyt blodtrykk. Undergraver læring og hukommelse.

Bare i Norge er det snakk om at en million mennesker sliter med ensomhet, og trolig er det mange fler.

Jeg visste ikke at det var ensom jeg var, bare for et års tid siden.

Hvordan griper vi an ensomheten?

Vårt første stoppested når vi trenger hjelp, er gjerne fastlegen. Jeg er takknemlig for min fastlege, samtidig undrer jeg på hvorfor ensomhet aldri kom opp i samtaler på min reise i helsevesenet. Det er som om legene også innrømmer å komme til kort her. Øyvind Larsen skriver i legeforeningens tidsskrift: «For å bli bedre til å hjelpe dem som plages med ensomhetsfølelse, burde vi bli flinkere til å identifisere dem.»[5]

Er det like vanskelig som å lete etter en nål i en høystakk? Kanskje er det enklere enn som så, og bare et spørsmål om fokus? Hva med å spørre pasienten direkte? Hender det at du kjenner deg ensom? Ofte? Av og til? Sjeldent? Aldri? Akkurat slik SSB gjør i sine levekårsundersøkelser.[6] Og kanskje også pense det inn på ulike livsområder. Hender det at du kjenner deg ensom i parforholdet ditt? Ofte? Av og til? Sjeldent? Aldri?

Jeg er jo selv en ufaglært novise, men våger meg likevel på å gjøre noen betraktninger.

Jeg undrer også på om legen, eller andre behandlere, stiller diagnoser gjennom briller av de tilgjengelige løsningene de har kompetanse på eller løsninger som er allment aksepterte og godkjente. Kan det være at behandlingstilfanget – mulige behandlingsløsninger som er tilgjengelige og behandlers kjente løsninger for pasienter – kan være med på å farge selve diagnostiseringen?

Jeg visste ikke hvor alvorlig ensomheten var for egen del, før jeg takket ja til hjertesentrert coaching[7] og begynte å skrelle av lag etter lag som en løk. Jeg tillot å bli stilt spørsmål, gode spørsmål som åpnet et mulighetsrom inne i meg, og jeg ble lyttet til uten å bli utsatt for råd. Oppøvde en indre dialog. Der etter hvert, helt enkelt, kom den til syne. Ensomheten fikk sin oppmerksomhet. Ble omfavnet. Behandlet. Så slapp den taket. Jeg husker det. Den timen hvor alt slapp. Livskvaliteten kom tilbake, og forhåpentligvis kan jeg nå legge noen år til min livslengde.

Det er som om den hjertesentrerte coachingen setter en i stand til å koble historien med nåtidssituasjonen og det framtidige ønskebildet.  

***

Jeg gikk fra å være en av mange med liten livskraft, til nå å holde tale her for og med dere. Noen av dere var vitner til at jeg i mine tekster forrige semester utviklet meg fra et innadvendt fokus på dagboksnotater, begynte en vandring ut i omverdenen for deretter igjen til å reflektere over hva vi gjør med ensomheten blant oss alle. Nylig holdt jeg innlegg på en stor samling for coacher. Jeg står på ulike scener og fronter ensomhet. Jeg har latt meg intervjue av lokalavisa med trygghet om min vei ut av ensomheten. Jeg har temmet ensomhets-kjempen i mitt liv. Nå er den mer som en venn og ressurs.

***

Så hva gjør vi med ensomheten?

Lar vi det bli stående som et tabu? Tar vi den tilstrekkelig på alvor? Lytter vi til forskere, til sunn fornuft? Lar vi oss motivere av hva som skrives i media? Lar vi ensomhet være statistikk? Bryr vi oss, tilstrekkelig, om oss selv og andre?

Hører vi på helseminister Bent Høie som roper et varsko om ensomheten som Norges «usynlige» folkehelseproblem?[8] Og, hvem sitt ansvar er det i så fall?

Hva sier dere? Skal vi ta livskvalitet og livslyst på alvor, for alle. Skal vi slippe tak i kanskje vår tids siste tabu, ensomhet, og la den også her til lands bli dypt synlig og en ressurs for fremtiden? Jeg er for! Hva er du?

*

Denne talen ble holdt for en gruppe medstudenter og lærere på masterstudiet i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge i november 2018 som en del av emnet «Retorikk og debatt».  Fotnoter er lagt til i forbindelse med publiseringen i Tekstualitet.

*

*

Noter

[1] Tønnessen 2018

[2] Office for National Statistics 2018

[3] Folkehelseinstituttet 2017

[4] Holt-Lunstad m.fl. 2015

[5] Larsen 2002

[6] Thorsen og Clausen 2009

[7] Solum 2016 og Svenning u.d.

[8] Amundsen 2015

Litteratur

Amundsen, Ingeborg Huse (2015). «Ensomhet er like farlig som å røyke». VG nett. Publisert 2. april 2015. URL:  https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/ndgWm/ensomhet-er-like-farlig-som-aa-roeyke

Folkehelseinstituttet (2017). Selvmord i Norge. Sist oppdatert 15. desember 2017. URL: https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/selvmord-i-norge/

Holt-Lunstad, Julianne og Timothy Smith, Mark Baker, Tyler Harris og David Stephenson (2015). Loneliness and Social Isolation as Risk Factors for Mortality: A Meta-Analytic Review. Perspectives on Psychological Science 10. Side 227–237. URL: https://www.researchgate.net/publication/273910450_Loneliness_and_Social_Isolation_as_Risk_Factors_for_Mortality_A_Meta-Analytic_Review

Larsen, Øivind (2002). Ensomhet. Tidsskrift for Den norske legeforening. Publisert 10. august 2002. URL: https://tidsskriftet.no/2002/08/forsidebildet/ensomhet

Office for National Statistics (2018). Suicides in the UK: 2017 registrations. Publisert 4. september 2018. URL: https://www.ons.gov.uk/peoplepopulationandcommunity/birthsdeathsandmarriages/deaths/bulletins/suicidesintheunitedkingdom/2017registrations

Solum, Eirik Svenke (2016): Peter Svenning: Lederskap rett fra hjertet. Magasinet Visjon. Publisert 18. august 2016. URL: http://magasinetvisjon.no/visjon/peter-svenning-lederskap-rett-fra-hjertet/

Svenning, Peter (u.d.). Peter Svennings webside om Leadership by Heart. URL: http://petersvenning.no/coach/

Thorsen, Kirsten og Sten-Erik Clausen (2009). Sosial kontakt og ensomhet. Hvem er de ensomme? Samfunnsspeilet. Årg. 23, nr. 1. Side 74–78. URL: https://www.ssb.no/a/samfunnsspeilet/utg/200901/14/

Tønnessen, Eva (2018). Politikere bekymret over at en av tre studenter sier de er ensomme. Khrono 16. august 2018. URL: https://khrono.no/nso-shot-2018-shot2018/politikere-bekymret-over-at-en-av-tre-studenter-sier-de-er-ensomme/232785

*