Panter Tanter Produksjoner har driftet Teater Polyfon, et teatertilbud for asylsøkere og innvandrere, siden 2006. Teateret er en møteplass der hver enkelt blir synlig og vennskapsbånd knyttes på tvers av kulturer og nasjonaliteter. En av aktørene i Teater Polyfon er en ung kvinne på 26 år. Alltid velkledd, med hijab som passer antrekkene. Hun er opprinnelig fra Sudan, men måtte flykte til Libya. I Libya studerte hun tre år til bioingeniør på universitet. Hun møtte sin kjæreste i nabolaget. Han er også fra Sudan. I hjemlandet studerte han til dataingeniør på universitetet. I Libya etablerte han et eget firma med tretten ansatte. Han tjente gode penger.
I 2011 ble Libya bombet.
Hedda B. Langemyr, Norges Fredsråd, og Fredrik Heldal, daglig leder i Norges Fredslag, skriver om denne bombingen i en kronikk i Dagbladet 2. mai 2015:
Da FNs sikkerhetsråd 17. mars 2011 vedtok resolusjon 1973, som åpnet for bruk av «alle midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, var plutselig «fredsnasjonen» Norge involvert i en militær intervensjon, med liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av denne. Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya, flere av disse i tettbygde strøk. […] Bombingen ble i Norge framstilt som en del av kampen for demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, mens skeptikere advarte mot at et angrep kunne dele landet, gi makt til radikale islamister og skape en humanitær katastrofe som var større enn den angrepet var ment å avverge.
Kjæresteparet måtte flykte. De var FN-flyktninger og ble sendt til hvert sitt land. Kvinnen til Norge. Mannen til Tyskland.
Fra første stund har kvinnen arbeidet målrettet for å bli integrert i Norge. Hun har gjennomført introduksjonsprogrammet. Hun går nå på videregående skole og planlegger å gjennomføre en utdannelse som helse- og sosialarbeider. Dette vil ta fire år. Fra 2012 har hun vært aktør i Teater Polyfon, i forestillinger som «Men imorgen» av Nordahl Grieg på Teater Avant Garden og «Gulliver møter kjempene» i Stiftsgårdsparken i Trondheim. Hun har også deltatt aktivt i en kvinnegruppe i regi av Teater Polyfon.
Mange ganger har hun vist fram små gaver, en jakke eller et skjerf, som hun har fått sendt fra Tyskland, fra kjæresten. Av og til har hun snakket med han i telefonen, under prøver. Noen ganger besøker hun han. Andre ganger er han på besøk hos henne. Denne jula ankom han lillejulaften.
Jeg var så heldig å få treffe han i mellomjula. Vi drakk kaffe og spiste pepperkaker sammen alle tre. Han fortalte om livet i Tyskland. At han hadde gjennomført introduksjonsprogrammet og tilegnet seg akseptable tyskkunnskaper. (Vi snakket tysk sammen, og han hjalp med å formulere meg, da jeg ikke har praktisert tysk på førti år, minst. Så ja, han kunne så mye tysk at han fungerte som pedagog for meg.) Han hadde ikke ønsket å gå mer på skole. Han ville jobbe og tjene penger. Ikke være avhengig av staten.
Han hadde noen penger til gode i Libya. For de pengene investerte han i biler og etablerte et eget eksportfirma til Benin og Uganda. Han har fått en tysk venn, som er bankmann. Vennen har hjulpet han med finansieringen. Selv arbeidet han med regnskapsførsel i firmaet han hadde i Libya. At han kunne regnskapsførsel, understreket kjæresten hans flere ganger. Etter et år tjener har mer enn sin venn bankmannen, og nå har han kjøpt hus, som kjæresteparet etter hvert skal bo sammen i. Fortalte han. Mens hun smilte drømmende.
«Men, du bor jo i Norge», sa jeg til
henne. «Ja, jeg vil ha utdanning før jeg flytter til Tyskland.» Han nikket anerkjennende:
«Utdannelse er viktig! Og, med utdannelse vil du få jobb i barnehage. Jeg har kontaktet
sjefen i barnehagen rett ved det nye huset. Han har garantert at du får jobb når
du er ferdig.»
«Men … det er fire år til. Og dere har bodd fra hverandre i fire år allerede», sa
jeg, og hentydet at dette kan aldri gå bra.
De holdt hverandre i hånden. Rolig beskrev de sin situasjon. «Ja», sa de, «men utdannelse
er viktig. Vi pendler. Noen ganger besøker jeg han.» Hun smilte mot han. «Noen ganger
besøker jeg henne», sa han og klemte hånda hennes hardere. «Ja, og jeg har vært
der i sommerferiene, vet du», smilte hun.
Han skal dra rett over nyttår. Jeg takket for møtet og sa at jeg håper å treffe han når han kommer tilbake. «Vi», jeg nikket mot kvinnen, «har jo kontakt gjennom prosjekter i Teater Polyfon». Kvinnen og jeg så på hverandre. Hun nikket. Jeg fortalte at vi hadde øvd på tromming, dansing og å snakke høyt i mikrofon, i kvinnegruppa. «Kanskje du kan komme …», begynte jeg. «Da skal vi antakeligvis ha et stunt på gata, der vi viser hva vi har gjort. Det blir i midten av mai 2016.» Da smilte han, så kjærlig på henne, og sa med stor varme og stolthet i stemmen: «Da kommer jeg. Det gleder jeg meg til å oppleve.»
Arm i arm gikk vi ut på gata. Vi klemte hverandre til farvel. Avskjeden var lyssatt av gatebelysning som Bakklandet Vel har sørget for, og omkranset av små snøfnugg som virvlet rundt.
*
Om forfatteren:
Berit Rusten er født i 1950. Scenekunstner og faglitterær forfatter. Har gitt ut Frelsende Tanter og romanifolket (2008), en særs aktuell og vakker bok, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk (2010), en dokumentarbok om Teater Polyfon, som er et teater i Trondheim, der alle aktører er asylsøkere og innvandrere, den NFF-støttede pamfletten Røyk ut New Public Management (2013) sammen med Astri Holm og Magiske timer. Magisk metode (2015), om «teater som metode» i språkutvikling og integreringssammenheng. Alle fem bøkene er gitt ut på Panter Tanter Produksjoner Forlag. Sammen med Astri Holm har hun også utgitt Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim (Snøfugl forlag 2018). Lever av å være freelance scenekunstner med utgangspunkt i scenekunstgruppa Panter Tanter Produksjoner. Gjorde ferdig sin masteroppgave «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» i juni 2014 og har anvendt dette materialet i iscenesettelser på Teaterhuset Avant Garden, med tittelen «Den røde fyrbøteren».
*
