Møte med Torbjørn Færøvik

Mens toget flyter gjennom det gylne høstlandskapet, sitter jeg og pønsker ut spørsmål til forfatteren Torbjørn Færøvik. Tidsskriftets redaksjon brenner for å reise og skrive, og nå skal jeg møte Torbjørn Færøvik som har reist lengre og skrevet mer om sine reiser enn de fleste norske forfattere jeg kjenner til. I trettifem år har han reist i Asia. Som historiestudent, som utenrikskorrespondent og journalist, og som forfatter. Ni bøker, to Bragepriser og en Cappelenpris har det blitt. På telefon har jeg sagt til Færøvik at jeg ønsker å ha fokus på arbeidsprosessen. Planleggingen. Skrivingen.

Færøviks tog er forsinket. Den halve ventetimen bruker jeg i Ski Storsenter, og til å lure på om jeg kunne ha skrevet en reiseskildring fra et kjøpesenter. Det blir ikke noe greie på ideen, for Torbjørn Færøvik kommer, og vi går for å finne et bortgjemt bord i en kafé med få gjester. Ønsket virker uforenelig med kafédriften på kjøpesenteret, men det er å håpe at diktafonen min greier å skille Færøviks rolige, lavmælte stemme fra alt som foregår rundt oss.

– Jeg sa til kona mi at jeg skulle møte en dame for å snakke om hvordan jeg skriver en reiseskildring, sier Færøvik, – men jeg må si at jeg ikke vet hvordan jeg lager en reiseskildring. For noen år siden fikk jeg en forespørsel fra Norsk faglitterær forfatterforening om å holde kurs i å skrive reiseskildringer, men etter å ha tenkt meg om måtte jeg si nei til det. Å skrive en reiseskildring er noe som kommer innenfra.

Det begynner ikke helt som forventet, men etter et forvirret øyeblikk innser jeg at det handler om tid. Et langt forfatterskap som har utgangspunkt i utallige reiser over ufattelige avstander kan ikke presses sammen til en slags reiseskildringenes ekstrakt i løpet av samtalens første minutter. Et møte mellom mennesker, en samtale, tanker; det krever tid. Tiden det tar. Jeg må bruke den tiden som Færøvik sjenerøst gir meg. Han ser ikke på klokka, han har ikke sagt at han må hjem til middag eller til noe annet som har høyere prioritet. Færøvik er fullt og helt til stede i vårt møte.

– Det jeg mener, sier han, – er at jeg ikke har en teoretisk tilnærming til skrivingen. Men når jeg skriver, kommer jeg gjerne til et punkt der jeg skjønner at jeg må variere. Jeg forsøker å operere med forskjellige nivåer, og å gli sømløst over fra det ene nivået til det andre. Nært, halvnært og på makronivå. Jeg tenker på leseren, at leseren må være med fra første øyeblikk til siste slutt. Av og til lykkes jeg med det, av og til mislykkes jeg. Reiseskildringen er en uovertruffen sjanger som gir store muligheter hvis de bare blir utnyttet. Du kan skildre en reise, og gjennom den kan du skildre historie, sosiale forhold, religion, økonomi. Du ønsker å fortelle historie til mennesker som kanskje ikke er interessert i historie, men gjennom en reise klarer du kanskje å lure historien inn på leseren, og så kan historie plutselig bli morsomt og spennende.

– I den grad jeg har en hemmelighet ved det å skrive reiseskildringer, så er det at man må ta seg god tid. Å ha god tid er en forutsetning for å bli kjent med folk. Ting må også få lov til å synke ned. Det går an å reise i Marco Polos fotspor på fire uker. Jeg brukte fire måneder. Når jeg skulle ta den reisen, var det også en reise for å finne ut hvordan det er i dag. Reisen må fylles med et innhold. Jeg måtte finne høydepunktene. Det kan være ting som foregår i dag, store monumenter som er der nå, men som ikke var der på Marco Polos tid. Eller det kunne være møter med mennesker.

– I India reiste jeg i 11 måneder, med tog. Jeg visste at jeg ville forsøke å skrive en bok om hvordan jeg opplevde India, så jeg leste meg opp før jeg dro, i tillegg til at jeg leste en masse underveis. Når man drar på en sånn tur bør man kanskje planlegge bare femti prosent. Virkeligheten er aldri sånn som man planlegger, så det må være rom for forandringer og for det uventede. Underveis forsøker jeg å forfølge bestemte temaer. I India blir man for eksempel opptatt av hinduismen, av kastesystemet, av jordbruket i Gangesområdet, eller av datarevolusjonen. Så forsøker jeg å finne folk jeg kan snakke med om det temaet jeg undersøker. Folk som har noe å si. Dette er mye lettere i India enn i Kina, der folk er nokså tilknappet og du ofte må ha masse papirer og offisielle tillatelser. Jeg kan ikke fri meg fra at jeg er europeer og nordmann, og på enkelte områder er det viktig å ha et europeisk ståsted. For eksempel i forhold til hvordan menneskerettighetene ivaretas i Kina. Når man drar til Kina, kommer man til en kultur som i stor grad er basert på en kollektivistisk tradisjon. Ikke på individet, som hos oss. For meg er det viktig å gå bak tingene å se på enkeltmenneskenes skjebner. Bak enhver historie er det enkeltindivider. Men Kina har også forandret seg, det merker man godt når man kommer dit. Kina begynner å bli et land av individer. Da jeg tidligere reiste som journalist, ble jeg tatt hånd om av en partisekretær. Nå blir du møtt av freelancere som står på gata og gjerne vil fortelle deg sin historie.

– Når jeg reiser er jeg også nøye med hvor jeg bor. Den som går rundt med plastkort i hånda, er på feil spor. Det finnes ikke kjedeligere mennesker enn de som bor på store, fine hoteller. Jeg bor gjerne på små familiehoteller der det går an å sitte i en liten bakhage og lese og skrive. Der oppnår du en helt annen kontakt. Du kan følge familiens døgnrytme, og du blir kjent med familiens hverdag.

– Den beste arbeidsmetoden for meg er å ta notater. I tillegg tar jeg bilder og video. Det hjelper hukommelsen. Så skriver jeg når jeg kommer hjem og har tilgang til kildene. Da begynner utvelgelsen av stoff. Jeg må skrelle bort ting jeg kanskje gjerne vil ha med, men som jeg ikke kan bruke fordi fortellingen må ha sin egen rytme og dynamikk.

– Så lenge vi er mennesker, gjør vi feil. Jeg har gjort feil i bøkene mine. Jeg har vært upresis, og det er små ting som ikke stemmer. Som forfatter må man alltid huske på at der ute – i det offentlige rommet – finnes det alltid noen som vet litt mer enn deg om det temaet du skriver om. Poenget mitt har ikke vært å utforske hver eneste mørke krok – da ville jeg heller ha skrevet en fagbok. Poenget mitt har vært å inspirere andre til å reise, og til å søke kunnskap. Når jeg skriver forsøker jeg også å reflektere stemninger. Noen ganger er man i godt humør, noen ganger i dårlig humør, noen ganger er man saklig, andre ganger usaklig. Man har lov til å være usaklig i reiseskildringer. Reiseskildringer tillater veldig mye – nesten alt – unntatt feilaktige opplysninger. Oppgaven er å redusere feilene til et minimum.

– På reisene mine forsøker jeg å stille spørsmål som helt vanlige mennesker i Norge vil stille. Denne høsten skal jeg møte 32 forskjellige forsamlinger, og jeg vet godt hva folk vil spørre om. Noe av poenget ved bøkene mine er nettopp å forsøke å svare på de spørsmålene folk har. I bøkene mine forsøker jeg å finne en balanse mellom det fremmede og den kulturen jeg representerer. Men jeg er skeptisk til all relativismen. Når det gjelder undertrykkelsen av mennesker kan vi ikke bare nøye oss med å forstå. På ett tidspunkt må vi ta et standpunkt.

Torbjørn Færøvik og jeg har hatt et langt møte. Til slutt spør jeg om han, som en oppsummering, kan formulere noen råd til folk som gjerne vil reise og skrive.

Jo da, det kan han gjøre. For det første er det dette med å ta seg god tid. Så er det det med å lese seg opp og være nøye med faktakunnskapene. Det tredje er å tenke på leseren når man skriver. Og endelig, er det å finne den gode følelsen. – For god litteratur, den kommer fra hjertet, sier Torbjørn Færøvik. Og å skrive reiseskildringer, det er å få ny kunnskap gjennom bevegelse.

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*