Det har ofte slått meg at fosterforeldre må være modige. Veldig modige. Gjennom den nye relasjonen til fosterbarnet møter de ofte sår i seg selv, fra sin egen barndom. Tiden har lagt en arrhinne over halvkvedede viser og vanskelige minner, og i arbeidet med relasjonen til fosterbarnet kan denne skjøre hinnen bli revet av. Glemte følelser kan komme veltende ut. Jeg vil fortelle om hvordan en vanlig dag på jobben min fikk meg til å se mitt indre lille barn og erkjenne hvordan jeg hadde prøvd å undertrykke henne nettopp fordi hun ikke passet inn i mitt eget bilde av å være tøff, stor og voksen.
Fugleungen
Han satt der og pep i takrenna, fugleungen. Han hang tydelig med nebbet mens moren ivrig fløy rundt han og skjente. Han krøllet seg sammen, og det var ikke vanskelig å se at han var redd. Det var på tide å lære å fly, mente tydeligvis moren hans. Selv var han av en helt annen formening. Jeg hadde studert fenomenet fra kontorvinduet mitt i flere dager. Den iherdige moren, og det motvillige avkommet. De var i konflikt, men moren stod på sitt. Hun prøvde med det gode, hun skjente, hun viste han og hun dyttet i han. Likevel var han redd. Jeg ble sittende i dype tanker og se på dramaet.
Jeg kjente meg veldig igjen der jeg så på dramaet som utspilte seg foran øynene mine. Jeg forstod på et vis både fuglemoren og den redde lille fugleungen. Jeg hadde vært i begge posisjoner selv. Inni meg et sted vil jeg alltid bære med meg den redde lille jenta som ble presset til å lære seg ferdigheter hun egentlig ikke turte. Hun bor der et sted langt inni meg. Av og til titter hun frem, napper meg i ermet og sier med forsiktig og redd liten stemme: «Hva med meg da, har du glemt meg?» Hun har på et vis rett, den redde lille jenta som står der med to blå bedende øyne. Hun har rett i at jeg slett ikke vil at hun skal nappe meg i ermet. Da minner hun meg nemlig på en side ved meg selv som jeg egentlig ikke vedkjenner meg. Hun minner meg på at jeg har vært et redd lite barn, og at dette redde lille barnet fremdeles er en del av meg. En del jeg har vanskelig for å vedkjenne meg. Det er kanskje ikke så rart, akkurat det. Jeg er stor og voksen og FLINK, og da skal man greie seg selv og takle alle utfordringer livet byr på uten å gå i kne av følelsen av å være redd. Derfor liker jeg ikke å bli påminnet den vesle jenta. Hun er ubehagelig for meg fordi hun representerer en del av meg som jeg slett ikke ønsker skal være synlig. Hun representerer noen jeg slett ikke ønsker å være. I min image er jeg tøff og flink. Der er det ikke plass til å være redd, liten og engstelig. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med henne når hun står der og napper meg i ermet. Jeg vil helst at hun skal forsvinne. Bli helt usynlig og falme bort foran øynene mine. Selv om hun er redd, er hun modig. Selv om stemmen hennes er liten, bærer den godt. Budskapet treffer meg midt i hjertet. Hun forteller meg med det forsiktige nappet i ermet mitt at hun er der. At hun vil bli synlig. At hun vil jeg skal se henne. Jeg blir rasende på henne. Opplever henne som kravstor, enda hun ikke gjør noe annet enn å stå der med de blå, blå øynene. Jeg vil ikke at hun skal finnes inni meg. Jeg vil ha henne bort så fort som mulig. Hun er en trussel. En skikkelig provokasjon. Hun vipper meg av pinnen.
Det hun egentlig gjør med sin forsiktige væremåte, er å minne meg på at jeg ikke er slik som jeg ønsker å være. Slik som jeg prøver å være både for meg selv og for andre. Inni meg er det en del jeg slett ikke vedkjenner meg. Hun er en minoritet, en plagsom liten djevelunge. En jeg prøver å undertrykke med alle de redskaper jeg har og alle de metoder jeg kjenner til. Hun må bare vekk, koste hva det koste vil. Jeg bruker hersketeknikker som å latterliggjøre henne, overse henne, håne henne, usynliggjøre henne, you name it. Jeg har prøvd dem alle. Likevel står hun bare der, og nekter å gå før hun har fått et svar. Jeg vet hva hun vil. Det gjør ikke saken bedre. Hun vil bli tatt ved hånden og trykket til mitt hjerte. Hun vil at jeg skal vedkjenne meg at hun er en del av meg. Det gjør meg rasende. Hun passer ikke inn, kan hun ikke forstå det? I imagen min er det ikke plass til et redd lite barn. Der skal alt løses med rasjonelle og alvorlige tanker. Det er forresten ikke plass til andre negative følelser heller. Ikke engang raseri.
Det er vanskelig, akkurat det, for det er mye raseri inni den store og voksne Beate også. Det er det ikke i imagen min. Den har bare plass til de positive følelsene. Jeg kjenner forresten oftere og oftere at det begynner å bli trangt om plassen til flere av de mer uspiselige følelsene mine (som jeg selvsagt heller ikke vedkjenner meg) i imagen min. Sjalusi er en av dem. Det er visstnok den mest forkastelige av alle følelsene vi har. Det er nemlig regnet som helt forkastelig å være sjalu. Likevel er jeg det, sjalu altså. Det gjør meg rasende, fordi jeg ikke ønsker å være sjalu. Det er som en smittsom sykdom som alle prøver å unngå, det med sjalusi. Derfor er det skremmende å vedkjenne seg at sjalusien også finnes inni meg. Redd, liten og sjalu – for ikke å glemme rasende. Hvor skal dette ende? Det passer ikke inn. Det passer ikke i mitt moderne syn på kvinnefrigjøring og stolthet over å være selvhjulpen på alle områder. Å være sjalu betyr at jeg vedkjenner meg at jeg tror noen får det som er rettmessig mitt. At noen har tatt min plass. At jeg har noe verdifullt å miste. Det er i grunnen etter hvert blitt så trangt i imagen min at jeg holder å kvele meg selv. Det er bare plass til å undertrykke og kontrollere alle de negative følelsene som tyter ut. Det gjør at jeg også blir en dårlig ivaretaker av den andre rollen, nemlig fuglemorens rolle. Så lenge jeg ikke tillater meg å huske hvordan det var å være liten, hjelpeløs, redd og frustrert, så vil jeg bli for hard, for tøff, for kravstor for ungene mine også. Jeg vil ikke være noen god læremester for ungene i hvordan en skal takle, håndtere og leve med de andre følelsene vi har, nemlig de vanskelige følelsene. Jeg vil nok fremstå som sterk og usårlig på yttersiden, og så er jeg slett ikke det. Inni meg er det redde lille barnet, det sviktede barnet, det grublende barnet og den sjalu og sinte ungdommen. Kanskje det hadde blitt bedre plass der inne hvis jeg bare vedkjente meg de uspiselige sidene ved meg selv?
Da ville jeg i alle fall fremstå som helere for barna mine. Kanskje jeg også kunne utvise mer forståelse for dem når de er redde, slik som fugleungen utenfor vinduet mitt. I stedet for å være den store, flinke fuglemoren som viser hvor lett det er å fly, kunne jeg kanskje begynne i den andre enden? Begynne med å si: «Jeg vet det er skremmende å prøve noe nytt, og jeg ser du er redd. Jeg skal være sammen med deg, og vet du hva? Jeg tror vi sammen skal få det til!» Da hadde jeg kanskje vært et mye bedre forbilde for ungene enn når jeg er usårlig og flink absolutt hele tiden.
Jeg er glad for at den redde lille jenta inni meg har vært tålmodig og ikke minst modig. Jeg er glad for at hun har tålt raseriet mitt, de ufine metodene og all den dårlige behandlingen hun har fått. Jeg er glad for at hun har stått på sitt. Nå først er jeg i stand til å holde henne inntil meg. Nå først er jeg så trygg på meg selv at jeg tør vedkjenne meg den redde lille jenta som er en viktig del av meg selv.
Hvordan det gikk med fugleungen i takrenna? Jo, etter mange dager med oppmuntrende tilrop, kjefting og kjærlige dytt, torde plutselig ungen å slippe seg. Mora hadde tålmodig sittet på kanten og flakset med vingene i timevis for å vise hvordan man bruker vingene for å fly. Ungen kom motvillig opp på kanten av takrenna. Han prøvde. En dag jeg tittet ut av vinduet, slapp han seg. Gjett hva? Han fløy. Da begynte den pistrete lille ungen å synge høyt av glede. Trillene formelig spratt ut av nebbet hans. Mora gjorde et ekstra vakkert stup, satte seg på kanten av takrenna og bare beundret ungen sin. Han fløy og fløy. Og da han endelig satte seg ned, helt inntil moren, gned hun nebbet sitt mot han. Det så ut for meg fra min plass i kontorvinduet at det dryppet en tåre fra fuglemorens øye, men det var visst tårer fra mine egne øyne som blendet meg. Jeg var stolt, jeg også. Både for at jeg hadde fått være så heldig å se på det underet det er å oppleve at et redd barn lærer seg ferdigheter det slett ikke tør utføre, og fordi jeg hadde vedkjent meg det redde lille barnet inni meg.
Jeg tror det kan være sunt å kjenne etter hvordan man har det med sitt indre lille barn når man skal jobbe med fosterbarn. Som i alt arbeid mellom mennesker handler det om at vi utvikler samhørighet i en gjensidig relasjon der vi speiler hverandre. Dette gjelder ikke minst i relasjon til fosterbarn. Siden disse barna ofte har hatt umodne rollemodeller i sin egen tilknytning til biologiske foreldre, har de ofte mye de trenger å lære av hvordan man er med hverandre i et samspill over tid.
*
«Møt din egen sårbarhet» en av tre artikler av Beate Heide om fosterbarn og fosterforeldre. De to andre artiklene er:
«Arbeid med relasjoner med fosterbarn og deres nye familier»
*
Om forfatteren:
Beate Heide har i en årrekke skrevet fagartikler innen feltet spesialpedagogikk/psykiatri. Hun har en mastergrad i faglitterær skriving ved Høgskolen i Sørøst-Norge, og hun er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
*
