Hva vil vi lære vår sønner? Dette spørsmålet stilte Kristin M. Hauge seg, og resultatet ble boka Brev til en sønn. Burde tittelen heller vært «Brev til gutters mødre og fedre»?
Når tidligere VG-journalist Kristin M. Hauge forbereder seg til den dype og nære samtalen med et av barna sine, blir det bok av det. To barn har hun, og i 2015 var det forberedelsene til å holde tale i datterens konfirmasjon som ansporet henne til å skrive boka Brev til en datter. Alt du bør vite fordi du er jente som ble utgitt i 2018. To år etter kommer Brev til en sønn. 5 fortellinger for livet, som nylig har inntatt sin plass på nettbokhandlenes sider.
Bokanmeldelse
Kristin M. Hauge: Brev til en sønn. 5 fortellinger for livet
Cappelen Damm 2020
Se forlagets omtale av boka her
Hauge har snakket med en poet, en flyktning, en feltprest, en miljøkriger og moren til en verdensmester, og i de fem historiene kan en gutt eller mann finne mosaikkbiter som kan inspirere i utformingen av eget selvbilde. Denne anmelderens bekymring på vegne av boka er om den primære målgruppa – de unge mennene – kommer til å lese den. Boka bygger blant annet på samtaler med de portretterte, men ingenting er gjengitt i intervjuform. I stedet filtreres alt gjennom Hauges blikk og språk, og når jeg som kvinne i femtiårene føler at hun henvender seg til meg, spørs det om unge menn vil føle det samme.
De to brevbøkene er skrevet over omtrent samme lest. Forfatteren bruker fem portretter eller historier og fletter sammen de personlige fortellingene med statistikk, forskning og andre kilder som setter fortellingene inn i en samfunnsmessig og historisk sammenheng. Dette fungerer stort sett fint, men enkelte ganger lurer jeg på hva som egentlig står i kildene, og da er ikke bøkenes kildelister til noe særlig hjelp.
Bak i begge bøkene er det flere slags kildelister. I Brev til en sønn får man først en liste over 15 bøker og deretter lister over rapporter, dikt, sanger, filmer, tv-serier, tv-program, tidsskrifter og nettkilder. Man får anta at disse nettkildene gjelder de tekstene i boka som rammer inn portrettene, for etter disse nettkildene følger ytterligere fem lister over nettkilder – én for hver av de portretterte. Felles for alle nettkildene er at man ikke får vite verken tittel på nettsaken, navn på forfatter eller publiseringstidspunkt. Det er kun selve lenken som er oppgitt. Mange av lenkene inneholder for så vidt det som sannsynligvis er tittelen på nettsaken, men forfatterne bak tekstene får man ikke vite noe om. Det er vanskelig å forstå hvorfor kildelistene er utformet på denne måten – som gjør det omtrent umulig å finne fram til nettkildene til bokas faktaopplysninger. Det er snakk om til sammen over seks sider med trykte lenker, og uten en referansepraksis der faktaopplysninger kobles til bestemte kilder, settes den kildeinteresserte leser i en svært utfordrende situasjon. En leservennlig kildepraksis ville krevd mer plass, men kanskje kunne man valgt å legge alle nettkildene på nettet? Det er for så vidt fortsatt ikke for sent å gjøre det.
I den innledende teksten «Det ekstreme kjønnet» i Brev til en sønn står det (på side 18): «Bare en av fire menn får kone og barn.» «Hæ!» skrev jeg i margen, og jeg ønsket å sjekke kilden. For hvis ikke dette er en veldig spissfindig brukt av statistikk – der både samboende og skilte fedre med barn ekskluderes fordi de ikke har «kone og barn» på et visst (tilfeldig) tidspunkt – må disse tallene være feil. I det aktuelle avsnittet skriver Hauge: «Flere nye undersøkelser svartmaler gutter som tapere og ulykkesfugler.» I tillegg viser hun til Sissel Gran og Frode Grytten, men jeg tror at det som må være en feilsitert kilde, befinner seg blant «flere nye undersøkelser». Jeg prøver meg på å taste inn noen av de mest lovende nettadressene fra Hauges kildeliste, men klarer ikke å finne kilden til denne opplysningen. At tre av fire menn ender opp uten kone og barn, er uansett unødvendig svartmaling.
En slik faktafeil tidlig i en bok som er avhengig av at leseren stoler på forfatters kildebruk, er selvsagt uheldig. Men om boka har mangler som faktabok, kan den etter min mening fungere godt som inspirasjonsbok. Og møtene med poeten Trygve Skaug, flyktningen Hakim Lindland-Rahimi, feltprest Einar Norbakken, miljøkriger Simen Knudsen og moren til Karsten Warholm (Kristine Gølin Haddal) er egnet til å inspirere. De fire mennene er alle rundt 35 år gamle, og de representerer en stor bredde i livserfaringer og livsutfordringer. Felles for dem er ønsket om å bidra positivt i andre menneskers liv. Dette gjelder også for Karsten Warholm og miljøet rundt ham, og portrettet av moren hans er blitt et portrett av både en familie og et lokalsamfunn.
Både poeten og flyktningen har barn selv, og dermed rommer fortellingene deres refleksjoner rundt egen farsrolle. Også de portrettertes fedre trekkes inn i bildet, og slik utvides perspektivet på fedrerollen, og flere mosaikkbiter blir tilgjengelige for den som søker tankeføde og inspirasjon til å skape sitt eget liv som mann. Ikke alle fedrene har vært like nærværende og empatiske, men alle omtales med respekt og forståelse. Det er ikke mye agg mellom generasjonene i denne boka. Kanskje kunne det vært litt mer av det?
Kristin M. Hauge er hjemme i språket og vet å bruke det effektivt. Bare en sjelden gang stusser jeg over formuleringer, og de gangene er det som om språket går på tomgang. Som når hun i fortellingen om Karsten Warholm vier et eget avsnitt til setningene «Ingenting er mer verdt enn noe annet. Ingen er mer verdt enn noen andre» (side 249). Her er det for det første uklart hvem som mener dette. Er det forfatteren som trekker denne konklusjonen, eller er det Karstens mor som har sagt det? Uansett er den første setningen like meningsløs som den andre er meningsfull.
I Brev til en datter får jentene 30 avsluttende råd, mens guttene får 10 råd i Brev til en sønn. Det er greit nok – for 30 råd blir veldig mye. Men råd nummer 24 til jentene – «Les!» – burde vel guttene også fått? Med dette spørsmålet er jeg tilbake i min bekymring om hvorvidt den primære målgruppa kommer til å lese boka. Og kunne boka vært kortere – etter inspirasjon fra poeten? Har forlag og forfatter blitt fanget av at Brev til en sønn måtte være omtrent like lang som Brev til en datter?
*
