Beate Heide er masterstudent i faglitterær skriving. Ved siden av studiet har hun vært i full jobb som lærer, og hun holder på med flere bokprosjekter. I likhet med flere andre studenter på masterstudiet i faglitterær skriving, har hun med seg betydelig studie- og livserfaring i bagasjen. Til Tekstualitet har hun skrevet en artikkel om fosterbarn og deres nye familier. Gjennom eksempler fra egen praksis gir Beate Heide et bilde av hvordan det er å jobbe med barn med relasjonsskader. Det er en tekst til å bli klok av.
Intervju med Beate Heide
AKH: Det som ble åpenbart for meg da jeg leste teksten din, er at du selv er fostermor.
BH: Ja, men jeg skriver ut fra flere typer erfaringer. Jeg har jobbet både i skolen og som klinisk pedagog i barne- og ungdomspsykiatrien, og da har jeg jobbet mye med fosterbarn og deres familier. Det er ikke bare mine erfaringer som er her, men mange familiers erfaringer.
AKH: Men du har selv erfaringer som fostermor?
BH: Ja, men de fronter jeg ikke noe særlig, for vi lever i et lite samfunn. Når jeg publiserer en tekst, står det derfor ikke under teksten at jeg selv har fosterbarn. Da vil alle tenke det som du tenker – nemlig at jeg skriver om mitt fosterbarn.
AKH: Det er ikke nødvendigvis det jeg tenker, for jeg skjønner av teksten at den bygger på flere beretninger, og at det sikkert finnes noen forum der fosterforeldre møtes.
BH: Ja, vi har blant annet Fosterhjemskontakt.
AKH: Så jeg tenkte ikke med en gang at dette gjelder ditt barn, for du tar jo for deg generelle fenomener.
BH: Ja, det jeg har merket meg, er at mange av fosterbarna lett blir offer for strømningene rundt seg, og det er poenget mitt. At vi som jobber med dem – enten vi jobber som pedagoger, som fosterforeldre eller som veiledere – må skjønne hva de holder på med, hva som er prosjektet deres. Det skjer så mye, og å få lov til å være med på det, er veldig spennende.
AKH: Artikkelen din om fosterbarn med relasjonsskade inneholder både praktiske råd og små fortellinger …
BH: Jeg skriver som jeg gjør fordi jeg i tolv år har gjort et stille opprør mot den «skolske» stilen. Alt har skullet være så veldig belagt i andres teorier, og vi har ikke kunnet mene noe selv og lage noen bilder selv. Vi har måttet hente det fra andre, for ellers er det ikke korrekt. Og det er viktig for meg å kunne få lov til å leke med tekst, å skrive ned ganske vanlige hendelser fra praksis og reflektere over dem. Mitt prosjekt er å alminneliggjøre praksis sånn at terskelen for å kunne skrive fra praksis ikke skal være så høy. At det ikke skal være referanselista di som bestemmer om du er vellykket eller ikke. Vi må få lov til å være skapere av pedagogisk teori gjennom egen refleksjon. Hvis man vil skrive for et bredt publikum om barn med ADHD, fosterbarn eller barn som er bevegelseshemmet, så skal det være gjenkjennelig for flere grupper enn de som har studert. Jeg har en tilnærming til stoffet som nesten kan være naiv, fordi formen skal være så enkel at alle skal kunne lese. Derfor har jeg ofte prøvelesere blant folk jeg kjenner som interesserer seg for ulike tema. De har prøvelest mange ganger for meg, og hvis de reagerer på ordbruk eller at noe er uklart, er de veldig raske til å gi tilbakemelding: «Dette er uklart for meg. Hva er det du egentlig mener? Dette må du gjøre om, for jeg forstår ikke hvor du er.» Det er veldig interessant for meg med disse prøveleserne som er så flinke til å gi tilbakemelding og si «her er det for mye, her er det for lite, her må det fylles på». Og kommentarene deres gjør at jeg kan endre teksten sånn at den kan bli annerledes og bedre. Og så får de se den på nytt igjen, og så sier de «ja, nå forstår jeg». Og dette mener jeg helt allment, at psykologi og pedagogikk må alminneliggjøres, for alle holder jo på med det. Det er bare det at bevisstheten ikke er like godt utviklet hos alle. Men det er som en muskel, som må trenes. Mange folk har ikke trent den, og tenker ikke så mye over det de holder på med, og for eksempel det at grensesetting er kjempeviktig. Når de får sett det i en helt vanlig tekst, kan de reflektere over det selv, og så kan de si «du, den teksten fikk meg til å tenke på mine egne unger og hvordan jeg gjør det, og jeg har jammen ikke vært noe bevisst på hvordan jeg driver på, og dette ga meg noen tanker om hvordan jeg kan jobbe videre». Så jeg har et folkeopplysningsperspektiv på det, mer enn at jeg skal tekkes det akademiske miljøet.
AKH: Og i dette arbeidet har du mye utdanning som du kan trekke på …
BH: Ja, jeg har hovedfag i spesialpedagogikk, og så har jeg sosialpedagogikk, norsk, religion og kulturfag, og mye annet. Jeg har en veldig bred utdanning der jeg selv synes ting henger sammen, men det er ikke alle som synes det.
AKH: Har du telt opp hvor mange studiepoeng du har?
BH: Nei. Jeg har svart belte i deltidsstudier. Jeg har studert hele livet. Det har vært hobbyen min. Jeg har hatt det å lære noe nytt som hobby. Og jeg har vært interessert i det med identitet og språk og hvordan mennesker lærer.
AKH: Så du har hatt lærerjobb hele tiden, og så har du drevet med deltidsstudier, og nå har du et fosterbarn. Hvordan var det å skulle prøve seg som fostermor selv etter å ha jobbet så mye med fosterbarn og fosterforeldre?
BH: Jeg pleier å si at man skal være veldig sortert selv, for fosterbarna er så flinke til å finne akilleshælene til de som omgir dem. De er vant til å bli avvist, og da har de lett for å sørge for å bli avvist. Men jeg var ganske godt sortert selv, og jeg ble sortert mer. Jeg skjønte at jeg måtte gå til psykolog da hun flyttet inn, for jeg var ikke ferdigsortert. Og hos psykologen har det vært fint å være, for der har det handlet om mine historier og mitt forhold til min mor og far. I tillegg har jeg hatt veiledning hele tiden, og de to bitene har vært veldig bra.
AKH: Hvor lenge har hun bodd hos dere?
BH: Hun har bodd hos oss i snart tre år. Og når jeg sier «hos oss», er det fordi at det å ta imot fosterbarn betyr at hele familien må snakke sammen. Hun er ikke mitt prosjekt, og i denne saken har sønnen min hatt like mye å si som jeg har hatt.
AKH: Og så har du i år kommet med boka Hverdagstanker. Den er jo et produkt av denne tenkningen om folkeopplysning …
BH: Nei, det er ikke fagtekstene mine som er i den boka. Det er mer refleksjonstekster. For jeg har jobbet eksperimentelt med mange forskjellige sjangre. Jeg har skrevet barnebokmanus, jeg har jobbet med kulturminnestoff gjennom adventskalendere som jeg har laget som lydbøker, jeg har skrevet dikt, og jeg har skrevet featurejournalistiske og kulturjournalistiske artikler. Og så har jeg skrevet refleksjonstekster som jeg en gang laget meg et rom for i en avis.
AKH: Skriver du fortsatt for den avisen?
BH: Nei, det gjør jeg ikke nå. Men jeg fikk sjansen en periode til å gjøre det.
AKH: Hva het spalten?
BH: Den het «Lørdagstanker». Før jeg erobret den spalten, skrev journalistene der på omgang. Jeg skrev der i omtrent tre år. En tekst i uka. Så hadde ikke avisen penger til det lenger.
AKH: Hvordan var tilbakemeldingene?
BH: Veldig hyggelige. Og der kunne man skrive om for eksempel tilbakemelding. For når man skriver i aviser eller tidsskrifter, er det ikke alltid man får tilbakemelding. Jeg skrev om at det er så vanskelig, det er som å sende en tekst ned i en brønn, og den når aldri bunnen, den når aldri vannet, for det er ingen som sier noe. Den får aldri noen ringer i vannet, for det er ingen som sier et ord. Da den akkurat hadde vært på trykk, ringte en eldre dame til meg. Hun sa: «Jeg hadde bare lyst til å si til deg at jeg hadde det akkurat på samme måten, for jeg skriver dikt, og nå skal jeg gi deg tilbakemelding, for det fikk aldri jeg. Jeg leser spalten din hver lørdag, og jeg gleder meg til å åpne avisa for å se hva du har skrevet om denne lørdagen.» Og etter hvert, da jeg hadde skrevet den teksten, var det mange som hadde skjønt det, for da begynte folk å klappe meg på armen når jeg kom på butikken og si ting som at «det var virkelig artig det du skrev».
AKH: Så Hverdagstanker er i samme sjanger som lørdagstankene var?
BH: Ja, det er reflekterende tekster om småting i hverdagen. Og der bruker jeg egentlig et forstørrelsesglass. Det begynte med at jeg hadde en mandelkvern som jeg skrev om. Jeg skriver om de tingene som folk har og som de kjenner, men de har glemt dem. De er bare rekvisitter. Sånn at jeg har funnet ut at jeg tar sånne små ting fra hverdagen, og så løfter jeg dem opp og tar et forstørrelsesglass og forstørrer så mye at andre får øye på det. Og det er det folk sier: «Når du skriver om det, så husker jeg jo at det var sånn.» Eller: «Jeg husker jo at jeg også hadde en sånn dokke.»
AKH: Hverdagstanker er utgitt på eget forlag. Hvor mange har dere solgt?
BH: Vi har solgt litt over trehundre, så nå har vi akkurat begynt å tjene penger på den..
AKH: Dette er en vakker bok. Som du selger fra kjøkkenbenken?
BH: Ja. Den er laget på andre sine kjøkkenbenker og selges fra min kjøkkenbenk. Vi laget den boka, og så har vi laget en bok fra en Facebook-side, som heter Du veit du e fra Ainnes…, som egentlig handler om positiv identitet og framsnakking. Facebook-siden ble opprettet 31. juli 2012, og jeg og den andre redaktøren, som heter Marianne Strand, bestemte oss 14. august for at vi skulle lage bok, og 3. november var boka for salg.
AKH: Og den har for lengst tjent inn utgiftene?
BH: Ja – av tusen eksemplarer har vi solgt over sekshundre.
AKH: De selges på nett?
BH: Ja, og så selges begge disse bøkene i den lokale bokhandelen, som er en fribokhandel. Og så bruker vi Facebook og sånt. Gjennom Facebook forhåndssolgte vi Du veit du e fra Ainnes… slik at det nesten dekket trykkeutgiftene.
Etter intervjuet har Beate Heide ferdigstilt to bøker til, nemlig Ren lykke og Alt er mulig. Så hun har tydeligvis ikke bare læring som hobby, men også publisering av livsglade bøker.
*
