Med gule egg på ryggen og en bok under nesa

Å skrive.
Jeg kan ikke.
Ingen kan.
Det må sies: man kan ikke.
Og man skriver.
(Duras, 1993)

Om å lese og skrive i lys av Marguerite Duras, Tove Nilsen og meg selv

Jeg kunne lese og skrive før jeg fylte fem. Jeg kunne klokka da jeg var fire, og det måtte holdes hemmelig, formante de voksne i barnehagen, så det ikke ble urettferdig for de andre som ikke kunne si noe om tiden ennå, at jeg kunne mer enn dem. Svømme lærte jeg først etter at jeg hadde fylt ti, eller var det elleve?

Da det sto norsk på timeplanen i fjerdeklasse, måtte jeg finne posen med svømmetøy og bli med svømmelærer til ekstraundervisning. Fordi jeg fortsatt ikke var svømmedyktig, hadde jeg svømmeopplæring, mens de andre elevene hadde høytlesning og stillelesning.

Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg plasket rundt med gule egg på ryggen og frøken, som ropte begeistret:

− Næmmen! Er du her? På dypet.

*

Jeg var livredd for vann, det er jeg fortsatt, men heldigvis var min lave mestring i vann omvendt proporsjonal med min lesekyndighet, og jeg kunne derfor lekende lett lese meg fra alt som ga angst i livet til en trygg og angstfri verden i bøkene, både før og etter skolen. Der kunne jeg bli en annen, et helt annet sted. Og denne lett tilgjengelige utveien ble min redning. Om alt rundt meg var vondt og kaotisk, og det var det ofte, på flere måter, var det fred å finne blant sorte, små bokstaver som en etter en skapte bilder i hodet mitt.

Kanskje var det ikke bare redselen for vann som førte meg inn i en tørr tilværelse bak bokpermene. Kanskje var leselysten også et resultat av en temmelig nomadepreget oppvekst. Vi flyttet ofte i min familie. Og jeg tilpasset meg forandringer i miljø og klima, i bytte av dialekt, for midt oppe i det hele hadde jeg mitt holdepunkt: Jeg leste. Og flyttingen? Den brakte meg til nye bibliotekhyller.

Jeg begynte med Gulltopp og Bobsey-barna, og fortsatte med detektiv Nancy Drew. Jeg leste mens jeg spiste frokost, mens jeg egentlig skulle ha gjort lekser eller aller helst burde ha sovet. Jeg likte både lyse, glade fortellinger og skumle historier som Hardy-guttene. De var ofte så skumle inni som utenpå at jeg måtte vende bokforsiden ned i gulvteppet når jeg la den fra meg. Da jeg leste Den vesle vampyren, la jeg boken utenfor soverommet før jeg tok kvelden, for tenk om vampyrene kom ut av boksiden mens jeg sov.

Å lese var som å drømme i våken tilstand, eller som å leve ett liv uten boken foran meg, og et annet så snart jeg åpnet permene og begynte å lese. Derfor kan du kanskje si at jeg flyttet ofte både i den virkelige verden og i den som utspilte seg for mitt indre øye. For så snart jeg hadde lest ut hele bokserien om vampyren Rydiger, måtte jeg flytte igjen, inn i en ny fortelling, helt fri for vampyrer. Som regel gikk det smertefritt for seg. Andre ganger var det tyngre å ta farvel etter at siste ord var sagt, og starte arbeidet med å finne en ny bok som for en liten stund kunne bli mitt andre hjem.

Etter hvert våknet interessen for gutter, og jeg leste, nei, jeg slukte, Kari Bøges ungdomsbøker. Jeg kan fortsatt se bokillustrasjonen til Speilet fanger for meg. Historier som ga meg anledning til å føle både glede og tristhet, så mye deilig tristhet at tårene trillet og bokstavene fløt rundt på boksidene, uten at det fikk noen konsekvenser for mitt eget liv. Alt var på liksom, men likevel som på ordentlig, i kroppen.

Når jeg ikke leste, skrev jeg. For midt i all leselysten ble det tidlig klart for meg at jeg også ville skrive. Jeg ville skape bilder av ord bak en perm som var min. Og på samme måte som jeg kunne forsvinne inn i en bok, kunne jeg forsvinne inn i min egen tekst. Å skrive ble en like stor flukt som å lese.

Hver kveld lå jeg i senga og skrev side etter side i notatboka mi. Og hånden løp så fort at hodet nesten ikke klarte holde følge. Og med skrivingen fikk lesningen en dobbel dimensjon. Nå så jeg også språket som skapte bildene, som når du blir voksen og både legger merke til atmosfæren i et hus og hva det er ved huset som skaper atmosfæren. Og mens smerten kunne være som på liksom når jeg leste, verket det på ekte når jeg skrev.

Jeg skrev dikt og brev, og dikt i brev, til venninner og etter hvert kjærester. Senere begynte jeg også å blogge. Før jeg en dag legger både brevskrivingen, dagboka og bloggingen bak meg, for å starte et større skriveprosjekt.

Etter å ha badet i gode bøker gjennom en hel oppvekst, vil jeg skrive en selv, og setter meg ned, men da ligger den taus. Hånden som har fløyet over blanke ark og tomme Word-dokumenter, er med ett som logget av.

Jeg som har skrevet hundrevis av innlegg i bloggen min. Hundrevis av små tekster om livet fra et hode som alltid gjentar i en skrevet form det som hender her og nå. Men når det samme hodet får beskjed om å sende ordene som ellers strømmer så lett, ned til armen og ut til hånden til et dokument jeg har valgt å kalle «bokmanus», ligger hånden som død.

*

Der hvor jeg fant trøst som lita jente, finner jeg fortsatt trøst som voksen. Og nå som da er det å gå inn dørene til biblioteket som å åpne permene i en bok, verden utenfor opphører. Og damen bak skranken som alltid kjente meg, kjenner meg også nå. Grå hestehale nedover ryggen, briller på nesen og vennlige ord idet hun satte stempel i den lille brune lappen som lå klar i en lomme limt fast i bokens bakside. I dag behøver de ikke stemple utlånsdato i boken, nå piper det i mobilen når boken må leveres.

Det er i hylla med merkelappen «forfatter og biografi» at jeg finner den lille boken Å skrive, av Marguerite Duras. På størrelse med et prospektkort og knappe femti sider lang. Og like etter, Skriveboka, tykk som en bibel, av Merete Morken Andersen. Jeg velger Duras, og lar skriveevangeliet få stå i fred til neste anledning. Så får jeg øye på Tove Nilsens Skrivefest og tar også den med. Tittelen på Nilsens bok om å skrive er i seg selv oppløftende. At å skrive og lese skal være som en fest, som det står på baksideteksten, lover bra, og det viser seg å være et klokt valg. Jeg har flere bøker av både Duras og Nilsen hjemme i bokhylla, og skal snart oppdage at Nilsen vil skape en fin balanse til Duras i min lesning om det å skrive. Om Duras er den dype halvdelen av svømmebassenget, er Nilsen de gule eggene på ryggen.

*

Å skrive kom ut tre år før Duras’ død, i 1993, da hun var syttini år gammel. Hun sier selv at det har tatt henne tjue år å formulere det hun skriver om å skrive. Etter en rekke romaner gjennom et helt liv, fra debutboken Demning mot Stillehavet i 1950, til hennes klassiker Elskeren, som kom ut i 1984, avslutter hun livet som forfatter med å si noe om skrivingen i seg selv.

Duras forteller at hun verken kan si noe om hvorfor man skriver, eller hvordan man kan la det være. Men selve forutsetningen for å kunne skrive, den kjenner hun, den ligger i ensomheten. I å være alene. Ensomheten er som blodet i livet. Og uten blod ingen skrift. Fordi det som skrives, verken kan eller må snakkes om, må man være alene:

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. (Duras 1993:7)

Hun skriver om da hun valgte å isolere seg for å bli forfatter. Om da hun kjøpte et flere hundre år gammelt hus i den lille landsbyen Neauphle, nord i Frankrike, hvor kun skrivingen fylte livet hennes. Først i et rom i annen etasje, så, for liksom å føle seg mindre alene, i et stort rom i første. Der hun kunne se ut på barna i parken som forstyrret med sine lyder av lek. Inne skrev hun.

Å lese må jo også aller helst finne sted i ensomhet, tenker jeg. På samme måte som den som skriver ikke kan snakke om det som skrives, må også den som leser, være stille. Det er omtrent umulig å føre en samtale samtidig som du leser, i hvert fall fører det til en stor indre konflikt, mellom boken som vil rive deg vekk og lyden av den virkelige stemmen som vil holde deg fast. Da er det bedre å gi opp og legge boken bort, eller sende gjesten hjem. Jeg har vært mye alene.

Den franske forfatteren rakk å fylle sytti før hun publiserte den selvbiografiske fortellingen L’Amant (Elskeren), om oppveksten i Indokina i 1920-årene. Kan jeg anta at det tok henne et helt kvinneliv å finne mot nok, eller perspektiv stort nok, til å skrive om sitt eget liv? Og tro at jeg må vente enda noen tiår før jeg kan gjøre det samme selv. Nei, hun skal ha brukt sin egen bakgrunn som inspirasjon i arbeidet med flere av sine utgivelser før denne. Blant annet tar hun utgangspunkt i det samme selvbiografiske stoffet i debutboken. Både hennes oppgjør med barndommen og opprør mot krigen tar mye plass i hennes skriving. Og flere av romankarakterene ligner henne. Figurer som lider under sine pasjoner på samme måte som skrivingen er både lidenskap og lidelse for Duras selv.

Alle kommer til et punkt i livet hvor man begynner å tvile, skriver Duras. Der alt som hittil har vært en selvfølge, vil skape tvil. En vil komme til å stille spørsmål ved både vennskap, kjærlighet og ensomheten, ja, aller mest vil du stille spørsmål ved ensomheten. Og kanskje derfor, sier hun, er vi ikke alle forfattere.

Og her lukker jeg Duras. Den lille boken som allerede fra første side tok meg med ut på dypt vann og ga meg tunge tanker om det å leve som et skrivende menneske. Å lese Duras var ingen flukt. I Å skrive flyttet jeg inn i et hus hvor ensomheten ble kastet mot meg i alle rom.

*

Tove Nilsen, som smiler mot leseren fra det solgule bokomslaget, har skrevet sju kapitler, eller henrykkelser, som hun kaller dem, over det å lese og skrive, i lys av en forfatter som er kjær for Nilsen selv. Hun starter med Hemingway og avslutter med Mankell.

Jeg lar boken åpne seg på et vilkårlig sted, og idet jeg begynner å lese, er det som om jeg kjenner det hvite plastbeltet lukke seg om midjen min, og eggene på ryggen løfte meg opp av dypet jeg for litt siden forlot i Å skrive av Duras.

Å skrive handler om forelskelse uten å kunne forklare forelskelsen, skriver Nilsen. Og det slutter ikke med det. Å skrive er en trøst, like stor som den å lese. Og det er så mye glede over det å skrive at det er som om hun har hatt vanskelig for å finne plass til alle ordene som øses over boksidene. Med sin store begeistring vekker hun både leselyst og skrivelyst:

Å skrive er en måte å sortere inntrykk på […] Helt fra jeg var liten kan jeg huske hvor intense fargene har virket, hvor sterke luktene har vært og hvordan alt liv har fått det til å gå rundt i hodet […] Det realistiske virket så urealistisk at det måtte skrives om. (Nilsen 2005:27) 

Til tross for stor skriveglede kan Nilsen avsløre at også hun har valgt å leve store deler av livet alene. Hun har med glede takket nei til en rekke selskap for å kunne sitte i all ensomhet og skrive. Og hun slår fast den erkjennelsen om skrivelivet som for Duras var så essensiell, at den som skal skrive, må kunne være alene.

Etter å ha lest den lille, grønne boken Å skrive, hvor det å starte skrivingen av en ny bok sammenlignes med å befinne seg i bunnen av et hull, hvor bare skrivingen kan redde deg, er Skrivefest en lesefest over det å skrive. Og selv om Duras også er som forelsket i skrivingen, er det hos henne en mye større smerte over kjærligheten til skriften, enn det jeg finner hos Nilsen.

Både Duras og Nilsen skriver om sin personlige reise inn i forfatteryrket. Førtifire år gammel velger den franske forfatteren å dyrke ensomheten på landsbygda for å skrive. Ti år senere, på slutten av sekstitallet, hopper den norske forfatteren av gymnaset i drabantbyen utenfor Oslo, bare sytten år gammel, for å vie sitt liv til forfatteryrket. For å reise ut i verden og inn i bøkene, slik Nilsen selv uttrykker det. Og idet hun legger skolebøkene bak seg, føler hun seg friere enn noen gang før.

Ikke lenge etter lykkes hun i å realisere forfatterdrømmen. I 1974 kom boken Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, fortellingen om en ung kvinne som frykter uønsket graviditet uten noen mulighet for selvbestemt abort. Nilsen, som selv tok abort i begynnelsen av tjueårene, tar utgangspunkt i egne erfaringer i sin skriving, og i Skrivefest forteller hun at det er dette skrivingen handler om, å gi av sitt innerste. Etter denne boken har hun skrevet bok etter bok, omtrent en i året. Og det er som om skriften flyter lett hos Tove Nilsen, mens det kan virke som den må presses fram hos Marguerite Duras. Men så gir de også helt ulike leseropplevelser, og lar seg koble til ulike livserfaringer hos den som leser.

Etter å ha lest Duras og Nilsen, ser jeg at å skrive er en måte å være i verden på, men også at måten man er i verden på kan gjenspeiles i det som skrives. Og akkurat som forfatteren går til eget liv for å finne inspirasjon til sin skriving, kan også vi gå til dette samme livet for å forstå hvordan han eller hun skriver. Men hva med meg?

Nå tenker sikkert du som har lest så langt, at vi nærmer oss slutten. Og så tror du kanskje, litt pinlig berørt på mine vegne, at jeg kommer til å avrunde det hele med å lage et bilde, hvor jeg sammenligner det å starte egen skriving med da jeg kunne legge bort egg-beltet og svømme ut på dypt vann alene.

*

Idet jeg legger bort Duras og Nilsen, kommer jeg på at jeg har lest et sted at å skrive er som å falle. Når du starter skrivingen, faller du. Og mens du faller, er det som om alle rundt deg forsvinner, en etter en: mannen din, barna dine, venner og familie. I dette fallet, som kan strekke seg over måneder og år, ser jeg for meg at du kan komme til å kjenne på en rekke ulike følelser. Følelser som svinger like raskt som været skifter en norsk sommer, fra fortvilelse og angst, til forelskelse og kiling i maven. Og akkurat som når det er vanskelig ellers i livet, hjelper det også nå å lese. Å lese hjelper deg å falle med større letthet, eller kanskje er det mer riktig å si med større fart, fordi det å lese både starter din kreativitet og åpner deg opp for språket (og dersom du nå ser for deg Alice i Eventyrland, som faller og faller, forstår du nok hva jeg mener, for hadde du ikke lest eventyret om Alice, hadde du ikke kunne lage et så fint bilde i hodet til det jeg skriver). Men viktigst av alt, så må du tåle å både falle og lande, helt alene.

Uansett hvordan det å skrive er for deg, om det er som å klyve opp fra et mørkt hull, som å komme hjem eller å falle, vil du helt sikkert oppdage at du ganske ofte, eller nesten alltid, vil ende opp et helt annet sted enn der du først hadde planlagt:

Jeg tror at den som skriver ikke har noen idé om boken, at vedkommende har tomme hender og tomt hode, og ikke kjenner til annet ved denne bokens vågestykke enn den rene og nakne skrivingen uten fremtid […]. (Duras 1993:13)

*

Minnene fra da jeg som tiåring måtte svømme med gule egg på ryggen, mens de andre elevene fikk gjemme seg bak en åpen bok i klasserommet, sitter som klistret. Og da norsktimen endelig var over, og alle de andre elevene hoppet egg-løse ut i bassenget hvor jeg hadde duppet rundt i en evighet, var det ingen som måtte holde det hemmelig for meg. At de kunne svømme, mener jeg.

*

*

Litteratur

Duras, Marguerite (1993): Å skrive. Oversatt av Silje Aa. Fagerlund. TransFe:r forlag (2014)

Nilsen; Tove (2005): Skrivefest. Oslo: Oktober forlag

*