Mannen som vil åpne det norske scenekunstfeltet mot arabisktalende land

Vi møtes rundt et bord på Rosenborg bakeri, Samer Zarka, sønnen Rafi Zarka og jeg. Samer Zarka er 52 år, fra Syria, og arbeidet profesjonelt med teater før han kom til Norge for snart to år siden. Sønnen Rafi er 18 år, yngst av tre brødre, og er litt bedre enn sin far til å snakke norsk, så han er med som tolk. Og jeg, scenekunstner i Panter Tanter Produksjoner, gir akkurat denne uka et tilbud, «Slipp norsken fri», i regi av Kvalifiseringssentret for innvandrere (INN). Det er «Teater som metode» som anvendes, for ei gruppe innvandrere, blant andre Samer og Rafi.

Berit: Du har teaterutdannelse fra Russland. Fortell!

Samer svarer på arabisk, Rafi oversetter: Jeg studerte i Hviterussland, ved Belarussian State Theatre and Art Institute i Minsk. Studiene startet i 1986, og jeg var ferdig i 1991. Det var en fem års utdannelse. Det var en kombinasjon av instruktør- og skuespillerutdanning. I studiene ble det lagt vekt på at vi skulle få kjennskap til Stanislavskij og Brecht sine systemer.

Rafi: Min pappa forklarer mange faguttrykk på arabisk som jeg ikke klarer å oversette.

Jeg klipper inn noen ord om disse systemene, som Samer studerte på teaterskolen.

Om Stanislavskij:
Konstantin Stanislavskij (1863−1938) utviklet et eget system, kjent som «psykologisk realisme». Han var opptatt av konflikten mellom det ubevisste og det bevisste, mellom det som skjer i oss og det som kommer til uttrykk. The Group Theatre med blant annet Lee Strasberg i spissen, begynte å jobbe i den retningen de hadde sett og lært av Stanislavskij. Dette avfødte etter hvert den amerikanske «Method Acting». Den russiske Stanislavskij-tradisjonen er kjent for hard disiplin, sterke pedagoger og tydelige krav.[1]

Om Brecht:
Bertolt Brecht (1898−1956) utviklet en «episk» teaterform som forsøkte å utvikle tilskuerens kritiske iakttagelsesevne og forhindre en følelsesmessig innlevelse. Til dette formål benyttet han distanserende midler som kommentarer, sanger, direkte henvendelser til publikum fra scenen (den såkalte Verfremdungstechnik).[2]

Samer: Studentene kom fra mange land, blant annet Irak, Syria og Libanon. Vi ønsket ikke å kopiere disse systemene, men å utvikle dem. I utdannelsen arbeidet vi både med teori og praksis. Utdanningen resulterte i en mastergrad.

Berit: Men − hvorfor studerte du i Hviterussland?

Samer: Fordi staten i Syria bestemte at jeg skulle dra. Staten ønsket at jeg skulle få kompetanse og etterpå reise tilbake til Damaskus og bruke det jeg hadde lært. Det var en svært hard utdannelse. Systemet var strengt og utfordrende. Da vi begynte å studere, var vi 20 stykker. Ved utdannelsens slutt var vi 6. Vi som gjennomførte, lærte oss å ha selvtillit, vi lærte at scenekunst også er konkurranse og at selv om alt virker vanskelig, skal vi ikke stoppe eller gi opp.

Berit: Hva skjedde etter endt utdannelse?

Samer: Da jeg kom tilbake til Syria, ble jeg ansatt på det syriske Nasjonalteateret. Jeg satte opp et stykke, «Fløyelsesjakken». For meg var dette et aktuelt stykke for å uttrykke noe om livet i vårt samfunn.

Far og sønn snakker sammen på arabisk. Sønnen gir opp å oversette. Far prøver selv å forklare på norsk.

Samer: I Syria hadde vi sosialisme. Men denne sosialismen var ikke likeverdig. Så det var ikke sosialisme. Derfor var livet i Syria konfliktfullt.

Berit: Var det dette stykket handlet om?

Samer: Ja, på en måte. Og det skapte problemer. Nasjonalteateret hadde akseptert stykket, men etter hvert som vi jobbet med det, ville de ikke godkjenne det. Jeg valgte å ikke høre på dem som ville stoppe meg, og fortsatte med prosjektet. Jeg arbeidet med stykket i to år. Dette kunne jeg gjøre, fordi jeg hadde kontrakt. Da stykket var ferdig, spilte vi det sju ganger. Det var alt … Fordi etterretningstjenesten kom og stoppet forestillingen.
Etter dette måtte jeg tenke meg om. Jeg fant ut at om jeg ville gjøre noe, kunne jeg benytte meg av min stilling ved Nasjonalteateret i Damaskus. Jeg fortsatte derfor ved teateret og begynte å  spesialisere meg på barne- og ungdomsteater. Og så etablerte jeg flere teatergrupper, som SpaceToon Company og det internasjonale teaterselskapet Golden Touch. Arbeidet mitt pågikk i mange land, for eksempel Saudi-Arabia, der jeg arbeidet ved Kong Abdulaziz-universitet i Jeddah. Jeg hadde også oppdrag og kompanier i De forente arabiske emirater og i Libanon.

Berit: Men − hvordan fikk du anledning til å arbeide i alle disse landene?

Samer: Jeg arbeidet på Nasjonalteateret og utenfor. Teatergruppene eller teaterkompaniene etablerte jeg i ulike land. Så jobbet jeg der i noen måneder, og etterpå reiste jeg tilbake til Syria. Dette kunne jeg gjøre fordi jeg var fast ansatt på Nasjonalteateret i Syria. Som statsansatt måtte jeg ikke arbeide hver dag. Jeg hadde mye fri og kunne da gjøre andre prosjekter.
Jeg gjorde skuespill for barn, for eksempel Snehvit og Tornerose. Barna i Syria var ikke vant til å se teater, så derfor valgte jeg å arbeide med kjente fortellinger. Etter at vi hadde spilt disse skuespillene, ble vi berømte og fikk invitasjoner fra festivaler i landene rundt omkring.

Rafi forteller, synlig stolt, at pappas stykker vant flere priser.

Samer tilfører beskjedent: Ja, vi vant pressepriser og teaterpriser. For beste musikk, dans, kostyme og så videre. Men jeg vant aldri noen pris som instruktør.

Berit: Kan du fortelle hvilke temaer dere tok opp i disse stykkene som var rettet mot ungdom?

Samer: Mange temaer sirklet rundt spørmål som god/ond, slem/snill, morsomt/trist. Vi løftet frem temaer som det vanligvis ikke ble snakket om eller som man ikke tenker over. At temaene var fylt med konflikter, var også noe nytt innenfor teaterscenen i Syria.

Vi kjøpte stykker fra Kina og Japan, som jeg bearbeidet og tilrettela for Syria. Jeg bearbeidet også Teletubbies for syrisk TV og laget TV- og teaterproduksjoner om miljøbevissthet. Jeg var produsent for en festival for kulturarv, i Bosra. Og mye annet.
Ett år hadde jeg fire ulike prosjekter, på fire ulike steder, som hadde premiere på nesten samme tid. Jeg måtte sjonglere «ballene». Men − dette var det beste og viktigste året i mitt liv.
Jeg fortsatte å arbeide ved Nasjonalteateret til krigen startet. Samtidig var jeg ansatt på Høyskolen, der jeg underviste i media/kommunikasjon, drama, tegnefilm og radio. Jeg ledet avdelingen for animasjon og teater i Gernas World Company. For eksempel når jeg arbeidet med tegnefilm, hadde jeg 45 tegnere som jeg instruerte. Vi laget mange filmer, som ble solgt blant annet til De arabiske emirater.

Berit: Er det noen prosjekter du spesielt vil trekke frem?

Samer: Jeg gjorde et stort prosjekt, som ble vist både i Syria og De arabiske emiratene, og som het «Ja til livet». Det tok for seg rusmisbruk. Jeg pendlet mellom landene. Den ene dagen i Damaskus. Den neste i Saudi-Arabia. Og selvsagt: mange telefoner. Jeg arbeidet med prosjektet i et og et halvt år. Det ble presentert i Syria og etterpå i Emiratene. Dette prosjektet var en slags opplysningskampanje mot narkotika. Denne kampanjen var støttet av prinsen i De arabisk emirater.

Rafi legger til: Dette var en viktig kampanje. Før kampanjen startet, var det kun noen få plasser som ble brukt til behandling av narkomane. 16 plasser. Etter kampanjen ble tilbudet bedre, og det ble etablert 150 plasser. Dette var fordi folk etter kampanjen ønsket å få behandling, bli kvitt avhengigheten.

Berit: Husker du, Rafi, et teaterprosjekt som din pappa gjorde, som du likte spesielt godt.

Rafi: Jeg husker disse klassiske barnestykkene. Men − det jeg kanskje likte best, var et stykke som het «I skyene».

Samer: Ja. Det var et stykke der jeg prøvde å se livet gjennom hundenes øyne. Det handlet om en hund som var dårlig behandlet av menneskene. Det skjer ofte i Syria. Hundens familie var blitt påkjørt av mennesker. Derfor hatet denne hunden menneskene og ville drepe alle. Den, som jeg kalte den svarte hunden, samlet mange andre hunder og oppviglet dem, sa at de skulle gå til byen og drepe. Men noen av de hundene hadde andre erfaringer med menneskene og fikk stoppet han, den svarte hunden, fra å gjøre noe grusomt.

Rafi: Stykket sier noe om at også hundene er levende individer, med følelser, som skal vises respekt.

Berit: Så startet krigen i Syria …

Samer: Ja. I 2011. I 2013 reiste jeg og mine tre sønner til Jemen.

Berit: Fikk du arbeidet med teater der?

Samer: Ja. I Jemen arbeidet jeg med et privat kompani, som drev med medieproduksjon. Jeg fikk også arbeide i kulturadministrasjonen. For da jeg kom til Jemen, ble jeg registrert og spurt hva jeg var  spesialist på! Der var de opptatt av å bruke min kompetanse. Jeg fikk anledning til å bidra til etablering av et fakultet for regi og skuespill, på University of the Middle East Viasmh Jemen i Sana’a.

Berit: Hvorfor dro du fra Jemen, til Norge?

Samer: Krigen kom også dit. Og FN dro fra landet. Jeg var alene med tre sønner. Jeg ville finne en trygg havn for dem. Jeg tok kontakt med det russiske konsulatet og fikk papirer til Russland. Og fra Russland syklet vi 100 meter over grensa til Norge. I september 2015.

Berit: Jeg har arbeidet med innvandrere siden 2006. Jeg har sett altfor mange som kun får praksis på Rema, Kiwi, omsorgssenter, hotell og barnehage. I Norge er systemet lite tunet inn på å bruke kompetansen menneskene som kommer hit har. Vi burde lære av erfaringene du har fra Jemen …
Men − nå er du i Norge. Hvordan tenker du at du kan bruke din kompetanse her?

Samer: Du vet. Hvert land har sine systemer. Så først må jeg lære språket. Etterpå må jeg prøve å forstå hvordan dere tenker her. Om jeg ikke får noe sjanse til å jobbe her, har jeg mine internasjonale/arabiske forbindelser og kan sikker få jobbe for eksempel i De arabiske emirater. Jeg er en anerkjent instruktør i flere arabisk land. Men jeg ønsker å etablere min egen teatergruppe her i Trondheim, med norske og arabisktalende aktører. Jeg ønsker at denne gruppa skal kunne besøke de arabiske landene som jeg har kontakter i, besøke festivaler og så videre. Mine kontakter skal få vite at vi er her, i Norge, i Trondheim. De vil fatte interesse. Om vi lager gode stykker, vil gruppa få anerkjennelse. Kanskje kan vi dra til De arabiske emirater og jobbe der i to eller tre måneder?

Berit: Men − hva vil du presentere?

Samer: Jeg vil lage stykker med mye dans og musikk og lite snakking.
Jeg har et stykke fra Hviterussland. En fortelling om en musling. Jeg vil utforme dette stykket slik at det kan tematisere miljøproblematikken. Det er jo noe dere i Norge også er opptatt av.

***

Samtalen vår avsluttes. Rafi løper av gårde. Han har jobb på en frisørsalong og skal starte om et kvarter. Samer tar sin oud (et arabisk musikkinstrument) under armen. Han skal på øving med musikkgruppa som han har etablert i samarbeid med organisasjonen Verdige Smil.

Jeg sitter igjen med en følelse av at noe er snudd på hodet. Samer ga meg nye tanker. Nybosatte innvandrere kan lære oss, i Trondheim og Norge, å fly, for eksempel utenfor Vesten, med teaterkompetansen, om vi finner rom for samarbeid. De som kommer, har etablerte nettverk, som vi aldri har hatt kontakt med eller kjenner til. Om disse nettverkene aktiviseres, kan alt skje.

Jeg krysser fingrene og håper at Samer blir invitert til ulike drama-/teaterutdanninger. At nettverk for scenekunst og dans i Trondheim og landet for øvrig ser hvilken kapasitet han er. At han får støtte til å gjøre sitt prosjekt. Og − jeg er selvsagt åpen for at Panter Tanter Produksjoner (scenekunstgruppa jeg er en del av) kan være en aktiv støttespiller. GO FOR IT, Samer!

Intervjuet er gjort i Trondheim 6. august 2017.

*

*

Noter

[1] Fra artikkel om Stanislavskijs metode på Rushprint.no, skrevet av Øystein Stene. Publisert 28. juli 2011. URL: http://rushprint.no/2011/07/stanislavskijs-metode/

[2] Fra Bertold Brecht-artikkelen i Store norske leksikon på nett. URL: https://snl.no/Bertolt_Brecht

*