Som blod i en åpen åre flyter en jevn strøm av mennesker rundt anklene til en møysommelig tildekket helligdom. Hit valfarter de. Drevet og dratt av sine behov, – og behovets tvilling; lysten.
Bemerkelsesverdig få hever blikket for å ta det religiøse monumentet i øyesyn. I stedet driver de av sted, og synes fanget i selve bevegelsen.
Selv står jeg stille med åpen munn, åpne øyne, åpne porer, åpne ører. Dette er reisens høydepunkt. Jeg er en pilegrim.
Full av undring, og dog vel vitende om at det ikke er bønnerop fra minareten som møter meg, men sorl fra aktivitetene, bypuls, når jeg stiger ned på brosteinene fra en til nå noe opphøyet og avsondret betrakterposisjon; buss 37 fra Nydalen til Helsfyr.
Stortorget. Den lave novembersola som en matt lyskaster på de enorme flatene midt imot: Domkirken iført plast og glassfiber. En overdimensjonert juledekorasjon. Et isslott. Jeg tar meg i å fundere på om den blir kvalt der inne, men tenker: Det går bra. Dette er et pusterom. Den holder på å forfalle. Den må få litt tid for seg selv. Skjerme seg i rekonvalesensperioden. Hengi seg til tilbaketrukket refleksjon over kirkens utfordringer, eller foreta en nødvendig bearbeidelse av alt den har vært vitne til. Jeg tror den trenger det. Den står der, paradoksalt nok, og utgjør lystens sentrum, og menneskene som haster rundt kirkens ankler, eller kirkevristen om du vil, bøyer ikke hodet i ærbødighet. De er fullt og helt i sine egne liv, og det går de med i hendene i form av bæreposer. Ligger ikke fokuset der, siger de av gårde med merkelige, glassaktige øyne i selvvalgt mobil- eller iPod-isolat.
Her er menneskenes hjem. Alt er så avkledd som H&M plakatenes påtrengende nakenhet. Her utspilles drama. Den seende stiller spørsmål.
Innenfor en nokså beskjeden radius rundt en innhyllet domkirke, blir de fleste behov og lyster tilfredsstilt: Lysten til å shoppe, bli sett, drukne i mengden, dope seg opp i en høyere sfære, til å reise, spise og drikke, se kunst, kjøpe sex, eller kikke på skyggesidene. Lysten til å identifisere seg med, eller ta avstand fra. Til å vemmes, – og skjemmes.
Jeg vender blikket, og setter meg i bevegelse. Det går en usynlig linje over Stortorget. Jeg krysser den. Innenfor Glasmagasinets dører, glir jeg inn i en dempet, parfymert tax-free-feeling, preget av velkledd, homogen hvithet. Vel utenfor krysser jeg igjen linjen og velger kontrastenes vei: Strekningen Glasmagasinet–Gunerius. Et stormagasin på hell. Sanseapparatet tar inn ubestemmelige luktblandinger, sliten uryddighet og etnisk mangfold. En by i byen. Man fornemmer lyster og behov av en annen karakter.
En pilegrim entrer buss 54 i Kirkeristen etter en kort vandring gjennom den moderne sivilisasjonen. Fra en levende strøm stiger lystenes bønnerop opp mot en kald himmel.
I stille kontemplasjon vugges jeg gjennom lumre gater med rojale navn, mens jeg tenker meg domkirkens PVC-påkledning som en dyne. Lun hvile. Vinterdvale.
Jeg smiler litt. Liker det nå. En innpakket kirke.
Ved Nationaltheatret er reisen slutt. Der utspilles drama. Den seende stiller spørsmål.
Jeg oppsøker det ikke. Trekker i stedet inn i rolig, beskyttende varme.
På en bar snurrer jeg forsiktig på et glass. Som blod i en åpen åre, flyter vinen rundt i en jevn strøm. Jeg tar en svelg. Jeg tror jeg trenger det.
*
Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.
*
Om forfatteren:
Randi Ottesen, bosatt på Vinstra. Daglig tett på tekst som norsklærer i ungdomsskolen. Ad hoc lyriker, festtaler og kaffefilterskribent. Kåserier, refleksjoner og kortprosatekster er annet jeg har syslet med periodisk, – til manges glede og noens skuff.
*
