Livsfølelsen

En formiddag kom en ukjent mann innom kontoret mitt. Hva slags ærend han hadde er uten interesse her, men omstendighetene gjorde at vi måtte tilbringe en halv time i hverandres selskap, uten å ha annet fore enn å slå den halve timen i hjel. Jeg bød på kaffe, og mens jeg fant fram krus og noen kjeks av eldre dato, observerte jeg min tilfeldige gjest. Han var middels høy, svært omfangsrik rundt midjen, og hendene som han la på bordet rundt kaffekruset, var påfallende store. Et kraftig helskjegg kamuflerte ansiktstrekkene. Jeg antok at han var i andre halvdel av 60-årene, kanskje nærmere sytti. Etter en innledende runde om været, var samtalen i ferd med å gå i stå. Jeg forsøkte å få kontakt med small-talk-registeret mitt, et ustabilt arkiv som kan være overraskende velfylt eller pinlig tomt. Etter påfyll med kaffe og noen jaja, falt arkivfilen sommerferieplaner ned i bevisstheten. Riktignok med mer enn det berømte halve sekundets forsinkelse, men det vitnet i alle fall om en slags åndsnærværelse.

Min kaffegjest var pensjonist som jeg hadde antatt, akademiker, som jeg ikke hadde antatt, og sykkelentusiast, som jeg ikke kunne ha forestilt meg. Somrene hadde han i mange år tilbrakt på tohjulingen. Han hadde syklet Norge på langs, han hadde syklet i Tyskland, men sykkelturen i India var den som foreløpig toppet opplevelsesbarometeret. Sist sommer hadde målet vært å sykle USA på tvers. Dessverre hadde prosjektet blitt avbrutt på grunn av problemer med sykkelen, men i år var målet å gjennomføre. Det var vanskelig å forestille seg denne tunge, eldre mannen på sykkel over det amerikanske kontinentet, og det var antakelig derfor jeg rotet oss inn i en lang samtale om sykler. Underveis tenkte på romanen Jeg husker at jeg løp av Ron McLarty, og lurte på om jeg skulle nevne boka. Det var et åpenbart sammenfall mellom romanen og den mannen jeg nå satt og snakket med, men med den avgjørende forskjell at min gjest svarte og deltok i en improvisert samtale, noe man ikke kunne forvente av romanpersonen Smithy. Tatt i betraktning at romanen handler om den overvektige og alkoholiserte Smithy som sykler gjennom USA for å hente sin avdøde søster, var det rimelig å anta at analogien hadde sine begrensninger. Sykkelturen til den tragiske Smithy starter ved en tilfeldighet og i fylla, mens resultatet av reisen blir en ny tilværelse, et nytt liv: «For første gang på lenge var det ikke bare livet som kom til meg, men jeg som kom til livet. Det var det jeg tenkte da jeg svingte inn på en liten sandvei, og mens de tette rekkene av eik og lønn og grantrær suste forbi, tenkte jeg på hvor rart det var å tenke på livet på den måten.»[1]

Historien om Smithy hadde gjort inntrykk på meg, men ikke så sterkt inntrykk som historien om hvordan forfatteren fikk publisert romanen. I over trettifem år hadde Ron McLarty skrevet bøker som ingen forlag var interessert i å gi ut. For å overleve jobbet han som skuespiller og med å lese inn lydbøker. Da han hadde lest inn lydbok nummer 100, overtalte han lydbokforlaget til å la han lese inn sitt eget manuskript; «The Memory of Running». Ved en tilfeldighet hørte suksessforfatteren Stephen King på lydboka, ble åpenbart begeistret, og skrev i 2003 en anmeldelse med tittelen «Den beste boka som du ikke får lese». Deretter tok det ikke lang tid før forlagene stod i kø på trappa til McLarty, som på sin side kjente sin besøkelsestid og sin pengeverdi, og som derfor solgte rettighetene til det forlaget som punget ut med noen millioner dollar.[2]

Ron McLarty har selv kalt dette lykketreffet for serendipity, oversatt til serendipitet på norsk, et begrep det med andre ord ikke finnes noe godt, norsk ord for. Begrepet blir ofte brukt om vitenskaplige oppdagelser eller oppfinnelser som er resultat av tilfeldigheter, som da Alexander Fleming fant penicillinet, men det kan like gjerne brukes om hverdagslige slumpetreff som bare gjør oss glade og forundret.

En kan tenke på serendipitet på to måter. En kan tenke at det finnes en hjelpende hånd som får tingene til å skje, at det finnes en mening i hendelsene, at det tross alt er en slags orden i kaos. Denne måten å tenke på, er en måte som kanskje lindrer menneskets ensomhetsfølelse. Eller en kan tenke at det – tatt i betraktning alle hendelser, alt som skjer hele tiden i verden – er sannsynlig at det av og til forekommer noe usannsynlig. Denne forståelsen er det matematikere og sannsynlighetsberegnere som kan hjelpe oss med.

Den lille halvtimen med min ukjente kaffegjest hadde fordampet, og jeg begynte å tenke på alt jeg kunne ha lyst til å vite, alt jeg skulle ha spurt om. Det var noe fantastisk og oppmuntrende, ja, noe løfterikt, ved denne eldre, overvektige mannen som tråkket seg gjennom nytt og ukjent landskap, sommer etter sommer. Han stod ved døra, klar til å gå. Hva var det som fikk han til å reise, måtte jeg spørre. Og hva var det som drev han til å reise på den måten, på sykkel? Nei … Det var ikke så godt å si. Ikke så godt å vite. Jeg ventet, uten å kjenne ubehag ved stillheten som fulgte. Livsfølelsen? Han sa det forsiktig, på en måte som fikk meg til å tenke at han ikke hadde sagt det før. At det var et nytt ord som først måtte gå en runde i munnhulen, som en ny vin man er litt usikker på. Ja, sa han, og trykket ned dørhåndtaket. Det var det det var. Det var livsfølelsen.

*

Denne artikkelen ble først publisert i Tekstualitet 2009/10, da Hild Haaheim og Nina Bell Rui Aadna var redaktører.

*

*

Noter

[1] Ron McLarty: Jeg husker at jeg løp. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 2005, s. 67

[2] Ron McLarty intervjuet av Debbie Barchi: http://video.google.com/videoplay?docid=8165938184938705051 (sett 14.08.2009)

*