Jeg står ved enden av en veldig kort men historisk reise. Ei sydame på vei hjem fra jobben i et varehus litt utenfor sentrum blir kastet av bussen og arrestert. Hun blir sittende i varetektsfengsel over natten. Dagen etter blir hun løslatt mot kausjon. Hun drar hjem og starter en bevegelse.
Vi er på en pilegrimsreise. Min ledsager på reisen – og i livet – tripper litt fram og tilbake på fortauet der vi står og venter på at vår reise skal begynne. Men det er enda 20 minutter til museet åpner. Vi er på en slags pilegrimsreise både i historien og i amerikansk sørstatsgeografi.
Pilegrimsreise? Røtter og føtter. Pilegrim kommer av pelegrin eller pelegrinus som er latin for fremmed. Fremmed for hvem? Gud og seg selv som regel. Eller kanskje ikke for Gud, han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, visstnok. Så da er det vel å være fremmed for seg selv og lete etter seg selv, eller noen som likner en selv, i historien og på nye steder.
Det er min medpilegrims røtter som har inspirert oss. Hennes jødiske forfedre og -mødre unnslapp pogromer i Europa og fant frihet i Amerika. Noen andre fant slaveri og undertrykkelse. Det er de vi vil bli bedre kjent med. Med det som mål legger vi ut på en reise som starter med en sydame og ender med to konger. Det er knapt ei uke til jul, året er 2012, tunge grå skyer henger over delstatsparlamentet som er bygd i en halvsirkel rundt klokketårnet i Montgomery, hovedstad i delstaten Alabama. Akkurat her jeg nå står og venter, var det holdeplass for buss 2857, The Cleveland Ave. Line.
57 år tidligere, en liten stund før bussen nådde dette stoppestedet om ettermiddagen 1. desember 1955, hadde en syerske ved et av varehusene litt utenfor sentrum gått på bussen. Hun var ferdig på jobb og skulle hjem. Bussens bakre del som var for de svarte, var som vanlig full, men i de fremste setene for hvite var det ikke fullt. Derfor hadde tre svarte satt seg i midtseksjonen som kunne brukes av svarte hvis ikke hvite trengte den.
Vi er i «The Deep South», i en av sørstatene som på dette tidspunkt, 1955, fortsatt insisterer på retten til å segregere svarte og hvite. 90 år tidligere hadde president Lincoln ledet unionistene til seier i en fryktelig borgerkrig. Konføderalistene, de som ville ha en løsere union, de som ville beholde retten til sørstatslivet, «the southern way of life», hadde tapt. Fullstendig. Og president Lincoln fikk trumfet igjennom et tillegg til grunnloven som forbød raseskille. Hundretusener av slaver ble satt fri med tilnærmet fulle borgerrettigheter. I Alabama hadde i 1890-årene ca. 80.000 svarte, menn vel å merke, men allikevel, stemmerett. De svarte slavene fra de store plantasjene reiste til byene. Mange dro nordover til Chicago og østkysten. Men det var også mange som dro inn til byer som Montgomery og nabobyen Birmingham i delstaten de hadde vært slaver i. Disse byene vokste enormt raskt. På de 90 årene fra Lincoln fikk igjennom det 14. tillegget til grunnloven, som opphever slaveri og gir de svarte fulle borgerrettigheter, til Rosa Parks går på buss 2857, har sørstatene forandret seg fullstendig. Den slavebaserte plantasjeøkonomien har blitt en urbanisert industri- og handelsøkonomi.
Men på et vesentlig punkt har det skjedd svært lite; fortsatt er svarte og hvite adskilt. Alabama og en rekke andre sørstater trosser grunnloven og innfører – og håndhever med jernhånd – egne lover, de såkalte Jim Crowe-lovene. 90 år etter borgerkrigen og borgerrettighetene måtte svarte fortsatt reise seg og vike plassen for hvite på bussen i Montgomery. Inntil buss 2857 stoppet nede i sentrum, her jeg står og venter på at Rosa Parks-museet skal åpne og vår pilegrimsreise begynne.
Museet åpner, og jeg passerer de store informasjonstavlene og går fram til bussen. De har laget en buss med tv-skjermer som vinduer slik at jeg kan se og høre hva som utspiller seg inne i bussen fra her jeg står. Jeg ser at den bakre delen er stapp full av svarte, de står ganske tett, jeg ser to svarte som sitter til høyre i midtseksjonen, og skimter to til på den andre siden av midtgangen i denne seksjonen. Jeg forstår at en av dem er Rosa Parks. Foran sitter noen hvite. Bussen stopper, døra går opp, og inn stiger flere hvite. En mann går bakover til midtseksjonen, og de svarte reiser seg, en etter en. Én går av bussen, to presser seg sammen med de andre bak. Men en kvinne blir sittende. Den hvite mannen ser helt forvirret ut. Han sier ingen ting. Bare ser forundret på henne og snur seg og ser på sjåføren. Sjåføren skal til å kjøre, han ser hva som skjer i speilet, og uten å snu seg roper han til kvinnen at hun må flytte seg. Hun sier ingen ting, bare sitter der. Sjåføren reiser seg. Han går bak til henne, bøyer seg over henne og roper at hun skal flytte seg. Ingen ting skjer, han roper igjen, ingen ting skjer, hun bare sitter der. «Hvis du ikke flytter deg, tilkaller jeg politiet!» roper han. «You may do that», svarer hun rolig. Bussjåføren går av bussen og ringer etter politiet fra mynttelefonen rett ved busstoppet. Politiet kommer og arresterer Rosa Parks. Hun vet ikke at hun nå, i dette øyeblikk, har startet det som har blitt kalt den moderne borgerrettsbevegelsen i USA. Eller vet hun det?
Nei, det vet hun ikke, men helt uvitende er hun ikke om hva hun gjør. Rosa Parks hadde vært aktivt medlem i NAACP, National Association for the Advancement of Colored People, siden 1943. I 1955 var hun sekretær i lokallaget i Montgomery. Segregeringen på lokalbussene ble sett på som en god sak å løfte fram. 9 måneder tidligere hadde det bydd seg en anledning da ei svart jente på 15 var blitt arrestert for samme sak, hun hadde nektet å flytte seg fra området i bussen der hvite hadde prioritet. Men hun var ung, ugift og visstnok gravid og nok ikke den rollemodellen borgerrettsbevegelsen ønsket seg i en kampsituasjon i retten. Så de forfulgte ikke saken. Nå derimot hadde de sjansen, og de grep den.
Det var en godt planlagt tilfeldighet, tida var moden, og ikke minst; rett person var på rett sted til rett tid – og han grep sjansen. Det er vel sånn de historiske vendingene skjer og gjør forskjellen som gjør en forskjell.
Rett person på rett sted, i Montgomery 2. desember 1955, da folka fra lokallaget av NAACP kom sammen for å diskutere hva de skulle gjøre med arrestasjonen av deres sekretær Rosa Parks, var en ung baptistpastor som nettopp var kommet til byen. Han var bare 26 år, men pekte seg nok ut som en lederskikkelse allerede. Hans navn var Martin Luther King.
Vi går videre fra museumsbussen til utstillingen av bilder og tekster, og monitorer med filmsnutter fra bussboikotten som ble satt i gang den påfølgende mandagen, 5. desember. Ikke en eneste svart person ventet på bussene denne morgenen. Privatbiler fulle av svarte som skulle på arbeid dro forbi, men de fleste gikk. Og de fortsatte å gå og gå. Fram og tilbake til arbeidet var nok for de fleste. Så de gikk ikke ned til sentrum for å julehandle slik de hadde pleid. De første som merket boikotten, var kassaapparatene i sentrumsbutikkene. Da NAACP oppdaget hvor hardt det sved, hvor viktig den svarte befolkningen var for handelsstanden, satte de i gang boikott også av den. Men selv om noen hvite ville ha dette løst og komme tilbake til «business as usual», var svaret alltid politi og voldsmakt. Martin Luther King brakte sin karismatiske ledelse til denne nye bevegelsen, men viktigst av alt var nok hans kompromissløse ikke-vold. Ved konsekvent å møte politiets batonger, tåregass, vannkanoner og hunder med passiv, ikke-voldelig motstand, satte de svarte i USA en ny standard. De kunne henvise til Gandhis filosofi, men frigjøringen av India 8 år tidligere hadde endt i et fryktelig blodbad, deling av landet og at Gandhi ble myrdet av en av sine egne. Allikevel var dette strategien King fikk gjennomslag for i NAACP, dette ble varemerket for borgerrettsbevegelsens arbeid fra denne dagen.
Ute av utstillingen, i hallen der billettdisken er, står en liten, eldre dame og snakker med billettdamen. Hun ser opp og spør: «So did ye laik it?» Absolutt. Noen få ord fra meg avslører at jeg ikke akkurat er et bysbarn. «So where ar’ye from? Norway? Oh, Oslo is lovely. Viglen? Vigalan? Vigeland – right!» Hun er styreleder for museet nå. Men hun har levd historien det forteller. Hun har ikke bare møtt mytene, hun kjente dem godt.
Vi triller ut av Montgomery i vår lille leiebil med flere stopp programmert inn på vår GPS underveis til endestasjonen. Vi må følge geografien mer enn den historiske kronologien. Men guideboka og dokumentarserien vi ser på pc-en om kvelden, hjelper oss å holde tråden. Neste store aksjon var i Little Rock, Arkansas. Etter at NAACP hadde holdt boikotten gående i 18 måneder i Montgomery, busselskapet var konkurs, og presset på myndighetene fra handelsstanden var uimotståelig, hadde de bøyd av og forbudt segregering på lokalbussene i Alabama. Borgerrettsforkjemperne hadde vunnet første slag. Nå var det aksjoner mot segregering i skolene som sto for tur. Skolene var egentlig ikke segregert i nabostaten Arkansas, men den enorme videregående skolen i Little Rock, Central High, med mer enn 4000 elever, var bare for hvite. Dette skulle utfordres. Til skoleåret 1957−58 ble det arbeidet for at en gruppe svarte elever skulle søke opptak. Skolestyret måtte ta opp 18. De hadde gode karakterer, det var ingen vei utenom. Men søkerne ble selvsagt utsatt for press og trakassering. Bare 10 tok imot skoleplass, 9 møtte til første dag. De må ha følt seg som Frodo foran Orodruin, dommedagsfjellet. Central High må ha sett like vulkansk ut der den sydet av sinte, hvite ansikter som skrek mot dem. Det ble en veldig konflikt mellom delstaten Arkansas og de føderale myndighetene i Washington DC, som tvang Arkansas til å slippe svarte elever inn i skolen. Guvernøren svarte med å stenge hele skolen, og 4000 elever mistet et helt skoleår.
Dette virket nok formativt på en 11 år gammel gutt i småbyen Hope ikke så langt fra Little Rock og Central High. Han skulle bli guvernør og reformere skolesystemet i Arkansas 30 år senere, og ved valget i 1992 bli landets president. Bill Clinton inviterte Rosa Parks til å være æresgjest da han holdt «State of the Union»-talen til Kongressen i 1997. Da han introduserte henne, fikk hun stående applaus av Kongressen. Clinton sa da henvendt til Rosa Parks: «You may sit or stand as you choose». Denne gangen reiste hun seg, men altså av egen vilje. Om han ikke ble konge, så var Clinton en av de dyktigste knektene i amerikansk politikk etter krigen. Han ledet landet i den lengte vekstperioden i fredstid i amerikansk historie, forklarer de på The Clinton Library i Little Rock. «Fredstid», hva er nå det?
Var 60-tallet «fredstid»? Det startet med nytt håp for borgerrettsbevegelsen, med en ny president i Det hvite hus som var på deres side. Som justisminister utnevnte han sin egen bror, Robert, som enda sterkere hadde talt for de svartes rettigheter. En ny aksjon ble initiert, denne gang på tvers av delstater, men aksjonsformen var gjenkjennelig; rettet mot busstransport. En gruppe collegestudenter fra ulike deler av landet, både svarte og hvite, bestemte seg for å utfordre segregeringen på bussene som trafikkerte ruter mellom delstatene, bl.a. Greyhound. De ville reise fra Washington DC til New Orleans, de ville sitte sammen med hverandre, svarte og hvite, de ville gå sammen inn på venterom og kaféer underveis; alt sammen fullstendig lovlig etter amerikansk lov. Men ikke etter «the southern way of life». Det ble en rekke konflikter underveis, en buss ble brent, politiet i Alabama samarbeidet med Ku Klux Klan og organiserte voldelige angrep på bussene.
Kennedy-brødrene fulgte imidlertid ikke opp. De var mer opptatt av den kalde krigen med Sovjet og etter hvert Cuba-krisen, og prøvde å dempe borgerrettsbevegelsen. Med lite hell. Nye aksjoner og aksjonsformer ble tatt i bruk, blant annet «sit-ins» på segregerte kaféer der svarte satte seg ved disken reservert for hvite og bestilte kaffe. I stedet for å få kaffe ble de arrestert. Men da sto en ny gruppe utenfor og ventet og gjorde det samme. Alle fulgte ikke-volds-kodeksen, alle gjorde bare passiv motstand.
Det neste var stemmeretten. Vi leter etter stemmerettsmuseet i Selma, Alabama, men finner det ikke. Det flytter og er stengt. Hele Selma ser litt stengt ut. Det er dårlige tider i USA, og særlig i sørstatene, etter fire år med økonomisk depresjon. Søndag 7. mars 1965 marsjerte ei stor folkegruppe ut av Selma for å gå Route 80 til Montgomery. De hadde stor selvtillit. Året før hadde borgerrettsbevegelsen manifestert sin styrke i landets hovedstad, Washington DC, der en kvart million hadde hørt om Martin Luther Kings drøm foran Lincoln-monumentet. Deretter hadde de sett ham stå bak president L.B. Johnson når han undertegnet de nye borgerrettslovene som opphevet begrensninger på svartes stemmerett. Nå var det bare å få det gjennomført også i Alabama. Det var bare å marsjere til delstatsparlamentet og kreve sin rett.
Trodde de. På broen bare noen hundre meter ute av sentrum i Selma, møtte de politi og hvit mobb. Det ble et fryktelig sammenstøt, og fire ble drept som resultat av dette. 7. mars er siden husket som «Bloody Sunday». Kampen var ikke vunnet selv med lovens entydige og klare bokstav på sin side.
«Det er vanskelig å skjønne dette», sier jeg til min medpilegrim idet vi triller inn i den amerikanske «kongens» – eller Faraos – hovedstad Memphis. De virker jo så hyggelige alle disse hvite menneskene vi har møtt på turen. Hva slags hat ligger under her, eller lå under? Er det borte nå? «Nei, borte, lang ifra», sier den svarte trikkeføreren som har det ganske rolig her i den nesten tomme trikken som tar oss tvers igjennom byen til en liten restaurant som får god omtale i guideboka. «Det ligger mye under den rolige og vennlige overflata dere møter her i sør.»
Inne på restauranten står Kongen i helfigur i papp med gitaren på hofta og smiler til oss under hele måltidet. «Ja da, vi kommer og besøker deg. Du er tross alt Kongen.» Og jeg tror ikke det kan bli stort mer mytisk i USA enn Graceland, hjemmet til Elvis. Jeg er sliten, vi har vært på veien i nesten to uker. Her er det bare for mye av det gode, og er det relevant i det hele tatt for vår pilegrimsreise? Denne overdrevne kitschen (hvis det er mulig), denne dyrkelsen av popkultur. Ærlig talt. Jeg kikker bort på min medpilegrim – og livsledsager. Hun har tårer i øynene. Jeg skjønner at her er det virkelig enda mer jeg ikke skjønner. Men jeg tror ikke det er noen god idé å kritisere Elvis i Memphis. Jeg har ikke tenkt å prøve. Jeg er redd for å ende på Heartbreak Hotel til natta.
Men så kommer han meg i møte, The King. En monitor viser Elvis i tidlige TV-opptredener midt på 50-tallet, samtidig med at Rosa Parks ble sittende på buss 2857 litt lenger sør. På en liten plakat ved siden av forklares det: «Rocken var svart musikk, men den var i ferd med å bli veldig populær. TV-showene ville ikke ha svarte artister. Elvis passet dem perfekt. Han så ut som svigermors drøm – og var hvit. Det ble hans store sjanse.» Elvis sto på svarte musikeres skuldre, han ble Kongen, fordi han var hvit. Kanskje ikke bare. Helt immun er jeg ikke for sårheten i «In the ghetto».
Det er uten spesielle forventninger jeg tar av fra Patterson Ave. og spaserer nedover Mulberry Street, vi er fortsatt i Memphis. The National Civil Rights Museum er et merkelig sted, med den ene av to etasjer satt av til konspirasjonsteori. Var James Earl Ray virkelig alene om å planlegge mordet? Neppe, skal vi tro museets utstilling. Men hva spiller det for rolle?
«Kan vi se selve motellrommet på Lorraine Motel?» spør jeg. «Ja, det er inkludert i billetten. Bare gå ut og tvers over gaten. Der er en guide som vil vise dere.»
Jeg står på balkongen utenfor rom 306 og ser inn. Det er rekonstruert akkurat slik det var da Martin Luther King hadde overnattet der og gjorde seg klar til å gå til middag den 4. april 1968. Da hadde han ledet borgerrettsbevegelsen i over 12 år. De hadde vunnet mange seiere, men fortsatt sto mye igjen, og frontene var steile. Mange hadde mistet livet, og han var redd for sitt eget, han visste det var truet. Han trådte ut av rommet, ut på balkongen. Nede på parkeringsplassen hadde det samlet seg en del folk, og den unge aktivisten Jessie Jackson ropte til King at han skulle hilse på korpsdirigenten. King gikk helt fram til smijernsrekkverket slik at føttene stakk ut. Smellet fra et enkelt geværskudd høres. Føttene blir hengende fast i rekkverket idet King blir slått bakover og faller om på balkongen.
Da kommer tårene. Overraskende. Historien og geografien treffer meg, klumpen i magen beveger seg opp i halsen og presser tårene ut. Det var her. Akkurat her. På dette gulvet rant blodet utover fra såret i halsen. I bygningen der, tvers over gata, lå snikskytteren på lur. Om det var James Earl Ray eller ikke, om han var alene eller ikke, det spiller ingen rolle for meg. Det er dette hatet, dette fryktelige hatet, denne kalkulerte råskapen.
Et bilde av en annens tårer kommer for meg. Jessie Jacksons der kameraet fanger ham inn i folkemengden i Grant Park i Chicago der han natten til 5. november 2008 hører Barack Obamas seierstale. USA har fått en svart president. No small thing. Den korte bussturen ble allikevel en lang reise. The End?
*
Om forfatteren:
Hans Einar Hem (født 1954) bestemte seg da han var 8 år og hørte misjonærene på gutteleir fortelle om Afrika at han ville dit, men innså samtidig at han ikke hadde kallet, så han måtte finne på noe annet. Han studerte antropologi, tok hovedfag på et fjellfolk i Øst-Sudan, og har siden bodd til sammen 7 år i 10 land, i Øst-Afrika, Sør-Asia og på Balkan. Men han er bonde, ikke nomade. Har gårdsbruk i Vestfold, dyrker korn og gras. Han er førstelektor på Høgskolen i Sørøst-Norge, i helsefag, der han bl.a. har vært med å bygge opp fagområdet helsefremmende arbeid.
*
