En tukthusfange som blir smedfrimester. En omstreifer som etterlater seg store verdier da han dør. En bemerkelsesverdig formidler av sangskatter. Samuel Hellen (1813–1892) er en av folkemusikkinnsamler Ludvig Mathias Lindemans største og mest merkverdige kilder.
I forbindelse med gruppa Ford Folks cd-prosjekt «Folkemusikk fra Nesodden» fikk jeg kjennskap til sangkilden Hellen. I materialet etter ham, som er bevart for ettertiden takket være Lindemans dokumentasjon, fant jeg en særegen melodi til middelalderballaden «Liten Kirsten» som vi brukte på cd-en. Siden da har jeg tenkt mye på Samuel Hellen. Hans førti underlige, vakre melodier med tekster på stort sett bokmål er den rene gavepakken til folkemusikkinteresserte sangere fra Østlandet – som meg. Jeg gikk umiddelbart i gang med å lære meg alle sangene, og i 2014 fikk jeg et stipend fra Rådet for folkemusikk og dans til å finne ut mer om ham og skrive om det jeg fant.
Lindeman var grepet av nasjonalromantikkens ideer og tanken om at eventyr, dans og sanger brukt av vanlige folk hadde en verdi og burde dokumenteres.[1] Han fikk stipend til å reise rundt og samle slikt på den norske landsbygda og fikk utgitt materialet i mange bøker.[2] Det meste av Lindemans originalnotater finnes dessuten på Nasjonalbiblioteket (NB). Det var forskningsbibliotekar ved NBs musikkseksjon Astrid Nora Ressem som introduserte meg for Hellen og nøkkelen til hans sanger, nemlig notebøkene fra 1868 og 1869. Ressem har jobbet med de norske middelalderballadene, og især med melodiene. Heldigvis er bøkene blitt digitalisert:
Lindemans Hellen-melodier fra 1868
Lindemans Hellen-melodier fra 1869
Tekstene er dessuten renskrevet i Øystein Gaukstads Ludvig Mathias Lindemans samling av norske folkeviser og religiøse folketoner.
Lindeman var mest interessert i melodiene, som jo i all hovedsak ikke var gjengitt i denne tidas sangbøker, og noterte som regel bare teksten til et av sangens vers, oftest det første. Dermed står jeg overfor et detektivarbeid for å finne, eller rekonstruere, resten av versene. Jeg leter i den såkalte Kjempeviseboka (som jeg skal fortelle mer om senere), i materiale etter andre innsamlere, i andre danske eller svenske sangbøker, hos Petter Dass – og mange andre steder.
I denne undersøkelsene rundt Hellens liv har jeg fått avgjørende hjelp av slektsgransker Espen Tjernshaugen på Fjellstrand. Veldig mange av opplysningene i denne artikkelen er det han som har greid å bekrefte eller finne. Han har også lagd en svært solid og detaljert slektsoversikt.
Gjennom Astrid Nora Ressem kom jeg dessuten i kontakt med Samuel Hellens tippoldebarn Kåre Haugerud. Vi har sammen besøkt Hellens fødested og plassen Hella hvor han har navnet sitt fra.
Sped vestfolding synger for staut trønder
En gang i 1868 kom altså to menn sammen et sted i Kristiania for å feste til papiret den enes ekstraordinære sangkunnskaper. Han som skulle synge, var smedfrimester[3] Samuel Hansen Hellen, og han som skulle notere, var folkemusikkinnsamler Ludvig Mathias Lindeman.
I det snart 150 år gamle tablået som vi prøver å se for oss, er den «staute, firskårne trønderen» – som var Olaus Arvesens beskrivelse av Lindeman[4] – i ferd med å notere den første av i alt førti sanger som den lille smeden fra Brenneriveien – i rettspapirene notert som rundt 164 centimeter høy – skal komme til å synge for ham. Det er Petter Dass’ katekismesang «Trollkvinden i Endor».
De to var omtrent like gamle, 55 og 56 år, og de hadde en lidenskapelig interesse for sanger til felles. De bodde begge i Oslo, Lindeman i Grønnegate 4, og Hellen i Brenneriveien 16. Lindeman bodde sammen med kona Aminda, fire sønner og to døtre, mens Hellen bodde sammen med sin kone Marthe, to sønner og en datter. Bortsett fra dette hadde livene deres vært temmelig ulike, og Hellen hadde til sammen ti barn fra to ekteskap.
Lindeman kom fra et dannet hjem i Trondheim med far som var organist. Selv hadde han studert både teologi og musikk og var på dette tidspunktet en dyktig organist i Vår Frelsers Kirke – den som i dag heter Oslo domkirke. Dette var kirken Samuel Hellen hørte til og etter alt å dømme ofte var i. Skal vi dømme etter antall katekismesanger han kunne, skussmålene fra presten som konfirmerte ham og hans forhold til grundtvigianismen, er det ikke tvil om at Hellen var en dypt troende mann. Lindeman hadde på sin side, som den første i Norge etter Olea Crøger, satt i gang systematisk innsamling av folkemusikk. Nesten to tusen sanger skulle han komme til å dokumentere i løpet av livet sitt.
Hellen kom nesten ikke fra noe hjem i det hele tatt. Det hjemmet hans unge ugifte mor, vaklende med fødselsrier, søkte tilflukt i om kvelden lørdag 13. november 1813, var imidlertid ressurssterkt nok. På gården Nordre Sanne på Nøtterøy bodde nemlig Jan Rasmussen, første stortingsrepresentant for Jarlsberg grevskap, som blant annet skal ha kunnet ti ulike språk, deriblant gresk og latin. Til faddere for lille Samuel ble Rasmussens halvbror, skipper og gårdbruker Rasmus Christophersen, og dennes kone Anne Sørenssen fra nabohuset på Nordre Sanne huket inn. Er Hellens forbindelse til disse folkene noe av forklaringen på at en fattig omstreifergutt som ham blir så lese- og skrivekyndig at han underviser bøndenes barn og får topp skussmål når han leser til konfirmasjonen?
Hvor den første sangdokumentasjonen i 1868 foregår, vet vi ikke, det kan ha vært i kirken hvor Lindeman jobber eller hjemme hos en av dem. Uansett synger Samuel Hellen i denne første runden sju sanger. Lindeman noterer melodien og teksten til et vers, som regel det første. Seks av sangene er katekismesanger av Petter Dass. I tillegg til den første er det «Aldri er at hitte», «Herre Gud ditt dyre navn og ære», «Blant alle guder er», «Ak hvo kan fortelle» og «Spørg du med David». Den sjuende er en salme fra den massive danske salmeboka Tusindbogen: «Job var en gudfryktig mand». En spesiell ting for kilden Samuel Hellen er at han for hver sang oppgir hvor han har lært den. I denne første av tre dokumentasjonsrunder oppgir han at melodiene er fra Grevskaberne (altså dagens Vestfold), og fra Valdres, Biri, Gudbrandsdalen, Hemsedalen og Nedre Thelemarken (det vi kaller Grenland i dag). Sangene han videre synger, er fra steder man i dag ikke forbinder med folkemusikk, som for eksempel Hobøl, Råde, Moss og landskapet rundt Bunnefjorden. Det at Samuel Hellen alltid oppgir hvor han har lært sangene, viser at folk selvfølgelig sang overalt – ikke bare i nasjonalisme-hotspots som Telemark, Setesdal og Gudbrandsdalen. Hellens sanger er ellers fra et stort område, helt fra Arendal i sør, Sogn i vest, Råde i øst og Sunndalen i nord. Det later til at han under sine omfattende bevegelser fram til han var rundt tretti år kontinuerlig har plukket opp sanger.
Katekismesanger og frilynt kristentro
Kanskje det er for å imponere teologen Lindeman at Hellen synger sangene med Petter Dass-tekster først? Eller er et moderne syn på den kristne troen nettopp møtepunktet deres? De har nemlig felles en viktig ting til: De er begge store tilhengere av grundtvigianismen – en frilynt kristentro basert på den danske presten Nikolai Fredrik Severin Grundtvigs (1783–1872) tanker, og hvor det nasjonale har en viktig plass. Grundtvigs syn på kristendom var trolig forløsende, især for Hellen. Det går blant annet ut på at vi alle har noe godt i oss som skal videreutvikles, foredles og forvandles gjennom særlig sang, salmer og estetisk hverdagslig virksomhet.[5] Lindeman skrev hele 350 melodier til Grundtvig-tekster i løpet av livet, og Hellen skulle komme til å være aktiv talsmann for de nye tankene.[6] Han har etter alt å dømme møtt Grundtvigs tanker i Akershus festnings slaveri da han sonet en livstidsdom han fikk i 1843. Her møtte han Slaveriets prest Nils Christian Hald og grundtvigianer Hans Stensrud som var prest, og i sine studentår jobbet som lærer på Slaveriet. Stensrud var svært populær blant fangene, ikke minst hos Samuel Hellen. Elleve år etter at han ble benådet, i 1864, ærer han Stensrud ved å døpe sønnen sin Harald Stensrud Hellen. Dessuten hadde sentrale grundtvigianere som Olaus Arvesen og Hans Brun vært blant fadderne da den fem år eldre sønnen Magne ble døpt i 1859.
Senere i 1868 har Hellen og Lindeman en ny dokumentasjonsrunde hvor ni sanger blir skrevet ned på notepapiret. Igjen står Petter Dass på programmet, nå med fem katekismesanger: «Displene til deres frelser kom», «Til Fader vor at sende», «Kristus oss fortællet haver», «Sødeste broder» og «Sidste Bud på Sinai taler».
Det er bemerkelsesverdig at Hellen synger så mye som tolv Petter Dass-sanger. På hans tid hadde nemlig piffen for en stor del gått ut av Dass-visene i bokform, etter at de hadde vært utrolig populære på 1700-tallet. Da ble Katekismesangboka trykt i nytt opplag annethvert år.[7]
Som grundtvigianer har nok Samuel Hellen verdsatt nasjonalarven, men opphavssteder indikerer at hans dragning mot sanger har vært der fra oppveksten. Altså før han møtte Grundtvigs tankegods, i alle fall fra rundt konfirmasjonen og trolig tidligere fra bøker hjemme hos folkene på Nordre Sanne på Nøtterøy. Uansett må sangene ha vært viktige for denne dypt troende og musikalske mannen.
Nå i 1868 med Lindeman synger han også M.C. Volqvartz’ bryllupssang «Kan Kuldens stad vel varme give», utgitt i 1714. De tre siste sangene han videre framfører, middelalderballadene «Alf i Oddeskjær», «Drost Hr. Lavmand» og «Spanisland og Myklagaard», bringer oss til Samuel Hellens desidert største tekstkilde, nemlig Kjempeviseboka. Rundt femten av Hellen-sangene har opphav i denne utrolig mye brukte sangboka, som også ble kalt Tohundreviseboka. Den ble utgitt av den danske presten Peder Syv i 1695, basert på Anders Vedels Hundredevisebog fra 1591, og har den fulle tittelen Et hundrede udvaalde Danske Viser Om allehaande Merckelige Krigs Bedrifft oc anden seldsom Eventyrsom sig her udi Riget ved Gamle Kemper Naffnkundige Konger oc elles forneme Personer begiffuet haffuer aff arilds tid indtil denne næruærendis Dag. Kjempeviseboka var en av 1800-tallets desidert mest brukte bøker. Den ble trykt i opplag etter opplag, i vakre praktutgaver og rimelige versjoner – de siste oftest lest og sunget i filler.[8] Et bondehjem med respekt for seg selv hadde både Katekismesangene og Kjempeviseboka på hylla. Ikke minst, må vi kunne anta, folket på Samuel Hellens fødested, Nordre Sanne.
Vi kan takke Lindeman for at han tok bryet med også å notere sangene fra Kjempeviseboka, for det var ingen selvfølge. Andre innsamlere unnlot å skrive ned visene herfra ettersom tekstene jo fantes på trykk – og i tillegg var danske. På midten 1800-tallet var folk som nevnt mye mer interessert i norsk kultur enn i den danske overmaktens.
Den svært populære sangboka var igjen hovedkilde da Lindeman og Hellen kom sammen igjen året etter, i 1869. Nå dokumenteres hele 24 viser, og rundt halvparten av dem er fra Kjempeviseboka: «Sven Vonved», «Ungen Svegder», «Marsk Stigs», «Greve», «Ebbe Skammelssøn», «Kong Erik og havfruen», «Dalby Bjørn», «Dronning Dagmars død», «Liten Kirsten», «Kong Diderik og Holger Danske», «Mester Hildebrann og Ridder Bolsø» og «Fager Aase». Hellen synger også nå en ny Petter Dass-vise, «Gud Raabte Disiplene frem» og det som viser seg å være en ekte skafottvise[9], «Faalahestens vise». De øvrige sangene er «Sterkodder» av presten og dikteren Claus Frimann (1746–1829), «En smuk vise om venskabs ubestandighed» av Hans Jensen, kalt Hans i Hagen (1739–1796) fra Vennesla, og de mer muntlig overførte visene «Ved Udrykningen» / «Plante kål», «Bonden og Nissen» / «Haugebonden», «Tordivelen og Flugua», «Øvrigheta vor», «Sæterbesøket», «Kjærringa og presten» og «Adjø min forlovede Blomme».
Den aller siste sangen Samuel Hellen synger for Lindeman,[10] er en sang han nok lett har kunnet forholde seg til: «Grev Greffenfeld vise» (stavet slik av Lindeman). Den er skrevet av danske Peder Griffenfeld (1635−1699), som gjorde kometkarriere som rikskansler med grevskap i Vestfold for så å bli utsatt for justismord med feilaktige beskyldninger, dømt til døden, benådet på skafottet og plassert som livstidsfange på Munkholmen fra 1676 til han døde.
Annerledeskilden Samuel Hellen
Det later altså til at Hellen forholder seg til Kjempeviseboka framfor muntlig overlevering. Tekstene er ofte helt lik de trykte. Verken Kjempeviseboka eller Petter Dass’ Katekismesanger var større enn at Hellen kan ha hatt dem med seg på sine vandringer, men vi har ikke noe bevis på at han har eid dem selv. En mulighet er altså at han har blitt kjent med bøkene hjemme hos folkene på Nordre Sanne. En sterk indikasjon på at Hellen har hatt tilgang til Kjempeviseboka, er påpekt av musikkviter Håvard Skaadel, og dreier seg om sangen «Alf i Oddeskjær»: Samuel Hellens omkved følger den opprinnelige trykte teksten: «og nu driver ULVEN over hviden sand» og ikke forvanskningen som står i blant annet Olrik og Falbe-Hansens Danske Folkeviser i Udvalg fra 1918: «UREN over hviden sand».[11]
Hellen kan også ha ført sin egen sangbok, eller – med sin tydeligvis over gjennomsnittet hjernekapasitet – rett og slett husket tekstene. Sanger med lange historier, som Katekismesangenes bibelhistorier og Kjempevisebokas dramatiske fortellinger, er kanskje ikke så vanskelige å memorere på grunn av historiens framdrift.
Med sine førti sanger er Samuel Hellen en av Lindemans desidert største kilder. Bare Bendik Sveigedalen og Olea Crøger kan måle seg med ham. Samuel Hellens helt ekstraordinære livshistorie gjør ham dessuten til Lindemans mest merkverdige og motsetningsfylte sangkilde. Han ble altså født i dyp fattigdom utenfor ekteskap, vokste opp som omstreifer og tigger – stort sett i følge med moren og avbrutt av noen opphold hos folkene på Nordre Sanne. Midt oppi dette var han uvanlig kunnskapsrik, og han kunne lese og skrive. Som 17-åring møtte han sin første kone Sophie Albertine Andreasdatter, og de følgende tretten årene levde han på kant med loven. Han var en liten og sped mann og, ifølge flere av rettspapirene hans kamp for tilværelsen avstedkom, ikke særlig egnet til tungt kroppsarbeid. Hvis du vil prøve å se Samuel Hellen for deg, kan du bruke beskrivelsen fra lensmannen i Aker: mørkt krøllete hår, mørke øyenbryn, blå øyne. På hodet en svart skinnlue med skygge, lerretsskjorte, grå vadmelsbukse, «frakke», rutete «verkensvest», et rødt og hvitt og et svart silketørkle i halsen, hvite strømper og støvler.[12]
Samuel og Sophie var etterlyst som kriminelle og gikk ut og inn av Tukthuset. Innimellom dette fikk de fem barn, pluss at Sophie fikk en dødfødt sønn med en medfange på Tukthuset – som hun kalte Samuel! I 1843, da Samuel Hellen var tretti år, fikk han en livstidsdom. Han startet soningen på Fredriksten festning og ble flyttet over til Akershus festning etter et par år.
I 1852, som for øvrig var året etter at Grundtvig besøkte Norge, ble han benådet og etablerte seg på Sagene med Sophie og barna. Han begynte som smed og fikk et barn til sammen med Sophie før han ble enkemann. I 1857 giftet han seg igjen, med Marthe Olsdatter Kindsbækken, og startet for alvor sin klassereise: Han slo seg opp som smedfrimester, kjøpte en bygård, hadde ansatte, ble del av det fritenkende intellektuelle grundtvigianermiljøet, deltok aktivt på et stort nordisk kirkemøte, skrev tekster om historiske og kristne temaer som han fikk utgitt i tidsskrifter, og han ble medlem av Christiania Arbeidersamfund. I tillegg til de seks barna han hadde med Sophie, fikk han fire barn med Marthe. Åtte av dem vokste opp. Da han døde i 1892, etterlot han seg hele 7000 kroner, noe som tilsvarer bortimot fem hundre tusen kroner i dag.
Merkverdige melodier
Astrid Nora Ressem synes det at så mange av Hellens tekster har Kjempeviseboka som opphav er svært spennende.[13] For sangforskerne er det nemlig et problem at det er så få kilder herfra. Det er jo bare tekstene som er gjengitt i boka. Folk brukte melodier de kjente, eller lagde egne. Som i tilfellet med Katekismesangene hadde de vært utrolig populære hundreåret før, men i ferd med å gå av moten på Samuel Hellens tid. I forordet til Almuens sange som kom ut i 1790, påpeker Claus Frimann at kjempevisene nå er sjeldne blant bønder. Og det er kanskje bra, undrer han, «thi den megen Troldom og Diævelskab, som i disse er indvævet, feste alt for dybe Rødder hos de Eenfoldige, til at man burde ønske dem almindelige». Men han konkluderer likevel: «Lad dem synge, som ere forlegne baade med dem selv og med tiden!»
På Samuel Hellens tid var innsamlerne også med på å prege hva som ble ansett som verdifullt. Ressem sier at hun tror at de nok hadde påvirkningskraft overfor en del storsangere. Hun tror nok Kjempeviseboka kunne bli ansett som mindre interessant fordi den var dansk og dermed ikke tok seg så godt ut som «norsk folkemusikk».
Man kan tenke seg at Samuel Hellens sanger, ved siden av å være til glede, trøst og underholdning, også var en fin ressurs for ham i omstreiferperioden, kanskje en form for handelsvare? Han har kunnet by på lange underholdende fortellinger, trolig sunget på virtuost vis, og fått noe som takk. Fra Setesdal kjenner man til at det ble betalt med sølv for slåtter.[14] Så kan vi vel tenke oss at han også fikk nye sanger i bytte hos dem han var i kontakt med. Foruten «boksangene» deler han sju–åtte sanger av «lettere» karakter med Lindeman. Jeg tenker at han nok kunne en del flere som han ikke hadde lyst til å synge for sangsamleren.
Samuel Hellens melodier er, som ham selv, særegne. Har han skapt dem litt om i sitt bilde? Eller har han hatt et feinschmecker-øre for toner med litt uvanlige vrier? Ressem bemerker at de ikke alltid følger tekstens betoninger og verselinjer. Hun kaller melodiene «flotte og påfallende sterke» og liker at de ofte går på tvers av teksten. «Litt ulogisk, men veldig spennende», bemerket hun da jeg intervjuet henne.
Også Håvard Skaadel har merket seg disse tonene. Han er ekspert på melodier fra denne tida og i ferd med å gå gjennom materialet etter Hellen. Han sammenlikner ofte rytmen, særlig Dass-tonene, med polstakt.[15]
Hvordan låt Hellens sang?
Jeg velger å tro, blant annet basert på det vi vet om repertoaret hans og min samtale med Astrid Nora Ressem, at Samuel Hellen har vært en solid sanger. Han har kanskje ikke hatt noen bevissthet om at han sang folkemusikk, i alle fall ikke før han møtte grundtvigianismen og Lindeman. Ei heller at han drev med kveding. Ordet kveding – i dag synonymt med sang i folkemusikkstil – var nok ikke en gang i hans vokabular i vår betydning av ordet, ettersom det bare er et ord som på telemarksmål betyr «sang». Begrepet «folkemusikk» er et produkt av den nasjonalistiske oppvåkningen – som Lindemans innsamling jo var del av.
Har Samuel Hellen sunget salmer og katekismesanger dvelende og med fullt opp av melismer slik Ragnar Vigdal gjorde?[16] Eller har han lagt mest vekt på å synge rytmisk, sterkt og klart – og på å formidle teksten tydelig?
Melismer eller ornamenter, i folkemusikkmiljøet ofte kalt kruller, er et viktig stiltrekk ved moderne kveding. Det betraktes som et kvalitetsmerke som fra og med folkemusikkbølgen på 1970-tallet har indikert «ekte, gammel folkesang». Kanskje mer enn de gamle voksrullopptakene av sang og spill noen av innsamlerne gjorde på slutten av 1800-tallet gir dekning for? Har Hellen brukt ornamenter som Lindeman har latt være å notere?
Kan det være fruktbart å referere til de tidligste grammofonopptakene her i landet fra 1904 og framover? Her synger Adolf Østbye[17] og Karl Pedersen[18] sterkt, ikke sjelden med en liten vibrato og velartikulert – noe som trolig var nødvendig i og med at de kunne ha ei hel gruppe messingblåsere de skulle prøve å overdøve.
Sang Samuel Hellen raskt eller langsomt? Mange av sangene, blant annet Dass-materialet og kjempevisene, har svært mange vers og trenger kanskje en viss fart for å holde god framdrift – slik vi for eksempel kjenner fra færøyisk balladesang?[19]
Og hvordan uttalte han ordene? Hans skriftlige kilder var danske. Standard østnorsk er et produkt av dansk skrift og norsk tale. Danske prester i Norge på Samuel Hellens tid og før ble pålagt å tale «norsk» for å bli forstått, mens mange nordmenn knotet «dansk». Dette dansknorske blandingsspråket ble nok normgivende. En lesende mann som Samuel Hellen la seg vel på blandingsspråklinja, i alle fall når han sang tekster fra bøkene? Under den omflakkende delen av livet hans var kanskje Vestfold-dialekta, som på midten av 1800-tallet nok var langt bredere enn den er i dag, bedre egnet i kampen for å tilegne seg goder fra allmuen?
Denne typen spørsmål vil jeg gå dypere inn i mitt videre arbeid med disse sangene. Jeg jobber nå med å gjøre opptak av alle, noen som solosang og noen i arrangerte versjoner. Planen er å gi dem ut sammen med en fullstendig sangbok og fortellingen om Samuel Hellens spesielle liv.[20]
Tilbake i 1869 sang altså smeden fra Nøtterøy, med sitt forunderlige, brokete liv, siste runde med sanger for Lindeman. Kanskje de innimellom syngingen snakket om sin andre store felles interesse: grundtvigianismen?
I det lindemanske hjem ble det holdt musikalske og litterære kvelder hvor alle slags kulturprofiler var representert. Det er ikke umulig at også en liten smed fra Nøtterøy gledet forsamlingen med noen av sine sanger.
*
Om forfatteren:
Ann-Turi Ford (født 1962) er journalist, fagforfatter og sanger. Hun har halv stilling i Akershus Amtstidende, har skrevet tre lokalhistoriske bøker, lagd en cd med folkemusikk fra Nesodden og driver med en rekke prosjekter innen skriving og musikk. For øyeblikket er hun i gang med en guidebok til det nordiske og norrøne Oxford. En cd-bok om Samuel Hellen er også under forberedelse. Hun driver et lite forlag, litt grafisk virksomhet og synger i flere sjangre og sammenhenger, med hovedvekt på folkemusikk.
*
Noter
[1] Startpunktet for dette var kanskje det at begrepet «folk» fikk et mer opphøyd innhold gjennom den tyske presten og filosofen Johann Gottfried Herders utgivelser. I Norge var dette tankegodset på moten i omtrent tjue år fra rundt 1840. https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Gottfried_von_Herder [2] Her er en oversikter over Lindemans verk og samlinger: http://lindemanslegat.no/?page_id=2864 [3] En frimester var en håndverker som uten å være mester kunne utføre mesterarbeid. https://snl.no/frimester [4] Olaus Arvesen: Oplevelser og erindringer fra 1830-aarene og utover (1912) [5] E-post og samtale med sogneprest og Grundtvig-salmeforsker Synnøve Sakura Heggem 29. februar 2016. [6] Samuel Hellen deltok aktivt på det tredje nordiske kirkemøte i 1861 og i «Stiftsmødets Forhandlinger om Sognebaandets Løsning» i 1872 hvor han uttalte at «Sognetvangen var et Spøgelse fra Pavevældets Tid» og siterte et stykke fra den «Norske Folkeskole». Han utga tekster i Kirkeligt Folkeblad og Magne, tidsskrift for kirkelig og folkelig Oplysning. [7] Informasjon fra Jon Haarberg og Ivar Roger Hansen på e-post og på et seminar om Dass’ katekismesanger. https://www.facebook.com/events/203971983269310 [8] Informasjon fra Astrid Nora Ressem, intervju 7. oktober 2015. [9] Se mer om sanger om eller av dødsdømte her: https://no.wikipedia.org/wiki/Skafottvise og http://visearkivaren.blogspot.no/2013/02/skafottviser.html [10] Full sangliste (tallene refererer til rekkefølgen i Øystein Gaukstads bok):Nedskrevet av Lindeman etter Hellen i 1868:
5 Trollkvinden i Endor
6 Job var en gudfryktig mand
7 Aldri er at hitte nogen
8 Herre Gud ditt dyre navn og ære
9 Blant alle Guder er
10 Ak hvo kan fortelle og udsige
11 Spørg du med David
77 Displene til deres frelser kom
78 Til Fader vor at sende
79 Kristus oss fortællet haver
80 Kan Kuldens stad vel varme give
81 Sødeste broder
82 Sidste Bud på Sinai taler
83 Alf i Oddeskjær
84 Drost Hr. Lavmand
85 Spanisland og Myklagaard
Nedskrevet av Lindeman etter Hellen i 1869:
1 Sven Vonved
2 Ungen Svegder
3 Marsk Stigs døtre
4 Greve Genselin
5 Ebbe Skammelssøn
6 Kong Erik og havfruen (Magnus og havfrua)
7 Dalby Bjørn
8 Dronning Dagmars død
9 Liten Kirsten
10 Kong Diderik og Holger Danske
11 Mester Hildebrann
12 Gud Raabte Disiplene frem og talte
13 Sterkodder satte …
14 Ved Udrykningen / Plante kål15 Ridder Bolsø og Fager Aase
16 Bonden og Nissen / Haugebonden
17 Tordivelen og Flugua
18 Øvrigheta vor
19 Sæterbesøket
20 Kjærringa og presten
21 En smuk vise om venskabs ubestandighet
22 Adjø min forlovede Blomme
23 Faalahestens vise
24 Grev Greffenfeld vise [11] I e-postkorrespondanse med meg høst 2015. [12] Man kan kanskje undres over at en omstreifer var så tilsynelatende velkledd. Om dette sier Espen Tjernshaugen i e-post til meg 26. februar 2016: «Vadmelsbukse og lerretskjorte kan være både flott og simpelt, og det kan være forholdsvis nytt og helt eller gammelt og utslitt. Hva som var tilfellet her, vet man ikke, men slike detaljer ville gitt mer innsikt. Silketørkle og hvite strømper var ganske så vanlige plagg på den tiden i flere samfunnslag, silketørkler går ofte igjen i tyverisaker, og da ofte stjålet fra personer som tjenestefolk, arbeidere, folk fra bondestanden osv., det samme med hvite strømper. Hellen var en omreisende håndverker med det som antagelig var en mer eller mindre tilfeldig sammensatt klesdrakt, og i så måte ikke ulik tilsvarende andre omreisende håndverkere på Østlandet. Beskrivelsen av klærne gjelder kun for det tidspunktet hvor han ble beskrevet av lensmannen, og kan fort ha forandret seg. Spesielt blant omreisende var bytting av klesplagg like vanlig som f.eks. bytting av klokker og hester. Klær hadde mye større verdi før enn det de har nå, og klesplagg er vel det som oftest går igjen i tyverisaker i justisprotkollene.» [13] Intervju i Oslo 7. oktober 2015. [14] Informasjon fra intervju med Astrid Nora Ressem i Oslo 7. oktober 2015 [15] Informasjon via e-postkorrespondanse. Se mer her: http://www.ballade.no/sak/hvor-kommer-vare-folkeviser-fra/ [16] https://nn.wikipedia.org/wiki/Ragnar_Vigdal [17] Hør Adolf Østby her: https://www.youtube.com/watch?v=nUn7jJdJank [18] Hør Karl Pedersen her: https://play.spotify.com/album/0qxzUOC9yneloRUKPpv3Es [19] https://www.youtube.com/watch?v=AthwWUYHHHk [20] Sammen med Ford Folk har jeg, som nevnt i introduksjonen, allerede sunget inn en av sangene. «Liten Kirsten» kan høres på iTunes, Spotify og via andre strømmetjenester – eller på cd-en «Folkemusikk fra Nesodden».
*
