Marte Michelet har skrevet en modig bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, der hun hevder at hjemmefronten svek jødene under 2. verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i hjemmefronten ikke anså det som viktig å prioritere en redningsaksjon for jødene i forbindelse med deportasjonene. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avisspalter og har til dels fått mye motbør.
Når Marte Michelet skriver om hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette gjør at viktige bidrag fra kvinner og kommunister havner i halvskygge. Gjennom flittig bruk av Michelets bok, i tillegg til en rekke andre kilder, vil jeg løfte disse bidragene frem i lyset.
Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad- og Wærdahl-gruppen) siden 2011,[1] har jeg etter hvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom Arbeiderpartiet, London-regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og på den andre siden linjen til kommunistene og andre som hadde vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten. Bergliot Egge understreker dette i et intervju i 1995 i forbindelse med Bjørn Nilsens TV-serie for NRK om Rinnan, «Skyggespill». I råmaterialet, som finnes på Falstad,[2] forteller hun hvordan hun ble trukket inn i motstandsarbeidet. Det var en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Under krigen ble hun kommunist. Hun snakker om motsetninger i hjemmefronten. Hun snakker om historikere som hun ikke har tillit til. Om historieskriving som er skeiv. Etter å ha lyttet til dette intervjuet, fikk jeg en tydeligere forståelse av et stort materiale som ligger i skyggen og som vil forbli der, om man ikke tar inn det Bergliot Egge snakker om.
Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Marte Michelet skriver om kvinnenes og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, men nettopp fordi hun ikke bruker «kartet», får innsatsen et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort. Dette er for så vidt forståelig, da Marte Michelets fokus jo ligger på hjemmefrontledelsens manglende innsats relatert til jødedeportasjonene. Med det stakk hun fingeren i et vepsebol, og i kjølvannet av dette drukner nesten det aspektet som hun også skriver om, og som jeg tenker er vel så viktig i fortellingen: At det også fantes en annen praksis, i holdninger og innsats, relatert til jødenes skjebne.
Sviket, fortielsen og unntaket
Hjemmefronten sviktet jødene, eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.
Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942[3] og nevnte massearrestasjonene 7. november 1942.[4] Og 21. november samme år ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge.[5] Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6te kolonne –?, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til hjemmefronten og regjeringen i London.
Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.[6]
Negative holdninger til jøder i mellomkrigstida
I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot:
Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.
Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934.[7] Om jødiske barn står det i samme brev:
De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.
Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle overfor jødene
Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens Venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder,[8] og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten og frem til okkupasjonen fikk totalt 400 utenlandske jøder opphold til Norge.[9]
Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.[10]
Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid, og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet.[11] Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.[12]
Arrestasjon av jødene – og de som advarte
Fredag 23. oktober 1942, klokka 21.30, ble polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobbet 48 timer i strekk med å forberede aksjonene. Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle mannlige jøder over 15 år skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo. Mandag 26. oktober var 124 politi og tjenestemenn klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg interneringsleir.[13]
Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. Ifølge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og satt i gang sin redningsaksjon. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra hjemmefrontens folk varslene kom![14]
Kvinner fester grepet
Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som hjemmefronten disponerte, ble stengt for jøder samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.[15]
Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt.[16] Omtrent 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet, Lovisenberg, Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, for der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.[17]
Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934, og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940 til 1945, men dette var et proforma ekteskap.[18]
Banden blir til
Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalte seg Banden.[19] En av dem som var tilknyttet Banden, var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles.[20]
Bandens metode
Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.[21]
Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege- og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren, og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg og kledde av dem pasientklærne, og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.[22]
Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blant drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.[23]
Kommunisten Harald Johansen Sæle var involvert i Bandens arbeid og måtte selv flykte i midten av november 1942. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80–100 jøder i dekning og mente at ettersom det var «uorden» i eksportappararatet, ville det ta lang tid å få alle over.[24]
Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig, og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter.[25]
Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.[26]
NKPs fluktruter ble brukt
Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at alt tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.[27]
I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone Edith Raphael var jøde. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun selv måtte flykte i midten av november 1942, skrev hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith, og at de var til stor hjelp.[28]
Kvinnene Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etter at Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzers gate 3 i Oslo. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid «Lilleba» Frøyland, i 1978. Sigrid navngir også kvinnene Martsje Kullmann og Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.[29]
Det kan se ut til at nettverket tilknyttet Banden fikk 88 jøder over den nest siste uka i november 1942, og 38 den siste uka i november.[30]
NKP og Moskvas linje
At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. I mitt arbeid med Thingstad- og Wærdahl-gruppen (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), har jeg fått kjennskap til flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.
At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15. november 2018:
La oss først slå fast at ingen som kalles «venstresosialistisk» satt i ledende posisjon i hjemmefrontens lederorganer i 1942. Eventuelle unnlatelsessynder derfra ovenfor jødene kan derfor ikke skyldes dem. […] En av frontfigurene, Ørnulf Egge [senere NKP sentralt sin kontakt til Trøndelag under okkupasjonen, min anmerkning], inngikk under studieopphold i Paris på 1930-tallet et proforma-ekteskap med en jødisk tysk kvinne for å sikre henne innreise til Norge og norsk statsborgerskap. De ble skilt, men Egge organiserte under krigen flukt til Sverige for henne og en annen jødisk kvinne. […] Både NKP og ungdomsforbundet NKU hadde jødiske medlemmer også i styreverv. […]
Partiets sterke mann og redaktør av hovedorganet Arbeideren, Henry W. Kristiansen, var gift med en sovjetiskfødt jødinne. 26. april 1940 begrunnet han i avisa hvorfor partiet tok avstand fra fascisme og nazisme. Ett argument var at disse sto for «jødeforfølgelser og andre eksesser». Tyskerne grep inn og lot restopplaget i avisa beslaglegge. I juni samme år, under pakten [mellom Hitler og Stalin, min anmerkning], ga Komintern i Moskva direktiver til NKP. Ett av dem var at partiet skulle «stå opp mot enhver antisemittisk hets». […]
Ved det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble ekteparet Kristiansen arrestert. Mirjam («Mira») som hustruen het, var en av de to første jøder som ble gasset i hjel i Auschwitz. Den andre var Helene Strand Johansen, også sovjetiskfødt og gift med en fremtredende NKP-er. Kommunistenes fluktorganisasjon var for øvrig aktiv med å hjelpe jøder over til Sverige og spilte en sentral rolle da barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble reddet.[31]
Evakueringen av barnehjemmet i Holbergs gate: en kvinnebragd med støtte i NKPs illegale nettverk og fluktruter
20 barn var kommet til Norge fra Wien i Østerrike 15. juni 1938. De var på sommeropphold i Oslo og bodde først i en feriekoloni i Bærum, i en hytte som ble drevet at den jødiske ungdomsforeningen. Det var først meningen at de skulle bli til begynnelsen av september, men så ble det samlet inn penger slik at barna kunne bli i Norge. Bidragene som strømmet inn, kom fra alle kanter av landet. Det at det kom bidrag fra ikke-jøder, viste at kampanjen hadde vekket manges sympati og at det var en forståelse for å skåne barn for lidelser. Det ble fremhevet at barna burde anbringes i Jødisk barnehjem i Oslo, og i den forbindelse var pengeinnsamlingen viktig. Det var behov for bortimot 8.000–10.000 kr, og bare i Trondheim klarte man å samle inn 3.000 kr.[32]
Kari Margrethe Hamkoll har skrevet en masteroppgave i historie om de jødiske barneflyktningene som kom til Norge 1938–1939. Hun skriver:
Den 22. oktober 1938 kunne de seksten barna (fire hadde reist hjem) flytte inn i det nye barnehjemmet som ble opprettet for dem. Hjemmet ble drevet av Wienerbarnas venner, og bestyrerinnen var Nina Hasvoll. Dette var i en leilighet Jødisk Barnehjem stilte til disposisjon i Industrigaten i Oslo. Etter hvert flyttet barna inn i Holbergsgate 21, en bygård som den jødiske menigheten i Oslo hadde kjøpt.[33]
I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia.[34]
Det var en mystisk stemme i telefonen som advarte Nic Waal med ordene: «Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen.»[35]
Nic Waal tok kontakt med venninnen Nina Hasvoll (senere Nina Hasvoll Meyer) på barnehjemmet for de jødiske barna i Holbergs gate. Nic og Nina hadde kjent hverandre lenge.[36] Lars Egeland forteller dette om hvordan de ble kjent med hverandre:
Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Nina tar gymnas og begynner på sosialpedagogisk seminar i Berlin. Her blir hun kjent med Nic Waal fra Oslo som er kommet til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina blir venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjør at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flyktet etter hvert til Frankrike, men kommer i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betyr imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjenner Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerer et møte mellom Bertold og Nina. I oktober samme år gifter de to seg med Nic som forlover.[37]
Den kryptiske beskjeden om «de små pakkene» betydde at nazistene skulle arrestere jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. Deportasjonen skjedde 26. november 1942. Da ble 529 jøder sendt fra Oslo med skipet MS Donau.[38]
Nina og Nic med flere hadde begynt å planlegge flukt allerede etter 26. oktober 1942, da mange av de jødiske mennene ble arrestert. I sin dokumentarfilm Ninas barn rekonstruerer Nina Grünfeld det som skjedde, og lar skuespilleren som gir stemme til Nina Hasvoll Meyer si: «Så forsto vi at det kunne bli farlig også for oss kvinner og barn, og vi begynte å planlegge sammen med Nic Waal og de andre kontakter i det kommunistiske nettverk. Vi hadde mange gode hjelpere som også skaffet penger til oss.»
I filmen Ninas barn er det snakk om 10.000 kroner, som ble levert til Gudrun på Grorud (som hadde vært hushjelp på barnehjemmet). Dette skulle brukes til flukten. Det var mye penger!
Hjemmefrontens ruter var altså stengt for jøder fra slutten av oktober til slutten av november 1942.[39] Da ble de åpnet for Carl Fredriksens Transport (CFT). CFT har fått mye ære, medaljer og en statue, for å ha brakt så mange over grensa til Sverige. Dette nettverket opererte i en begrenset periode, i hovedsak fra 30. november til 6. desember 1942.[40] Kanskje seks uker tilsammen? Ifølge historiker Bjarte Bruland forlot 350 jøder Norge med Carl Fredriksens Transport.[41] Da hjemmefrontledelsen endelig åpnet sine ruter, tok det altså ikke lang tid å få de gjenværende jødene over til Sverige. CFT tjente 180.000 kroner på dette. Det tilsvarer 4,1 millioner anno 2018.[42] Marte Michelet stiller spørsmål rundt profittmotivet i denne operasjonen.
I filmen Ninas barn sier skuespilleren som gir stemme til Nina Hasvoll Meyer: «Da vi hadde ligget i dekning, ble vi fraktet til Finnskogen av mine venner i det kommunistiske nettverk. Der ble vi møtt av en grenselos. Han skulle følge oss over til Sverige.»
I Nina Grünfeld og Espen Holms bok Ninas barn fortelles det at Stefi Pedersen ledsaget jentene og de to yngste guttene over grensen, mens Nina Hasvoll selv ledsaget de yngste guttene.[43] Nansenhjelpens Sigrid Helliensen Lund bidro også til flukten, og Gerda Tanberg og Maisen Moe åpnet hjemmenes sine for å gi midlertidig tilflukt for de unge flyktningene etter at de hadde måttet rømme fra barnehjemmet.[44] Bjarte Bruland skriver at Stefi Lund sannsynligvis var knyttet til Hans Holms kommunistiske organisasjon.[45]
Ett av barna fra det jødiske barnehjemmet var Siegmund Korn, og han var en av NRK Østlandssendingens kilder da de i 2012 skrev om flukten:[46]
Nic Waal hadde kontakter i motstandsbevegelsen, og siden hun var lege hadde hun også tilgang til bensin. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninna Gerda Tandberg på Ullern hvor de skulle ligge i dekning.
Så dro hun tilbake for å hente Siegmund og de eldste barna.
– Når vi kom opp til Majorstua holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over, forteller han.
Det gikk på hengende håret.
Men flukten var langt fra over. Nic Waal hadde en plan for å få alle barna i sikkerhet i Sverige. Hun hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling.
En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje.
Siegmund husker at han og fem av de andre barna trengte seg sammen i en drosje sammen med bestyrerinnen fra barnehjemmet, som de betraktet som sin egen mor.
– Vi lå i bunnen av drosjen, så vi ikke skulle synes, til vi kom et godt stykke ut av Oslo, husker Siegmund.
Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken.
Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige.
– Vi måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der.
– Den neste losen fulgte oss helt over grensa, så det hele var ganske udramatisk, sier Siegmund.
De jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate var i sikkerhet. Takket være flere kvinners innsats og med støtte i kommunistenes fluktruter.
*
Om forfatteren:
Berit Rusten er født i 1950. Scenekunstner og faglitterær forfatter. Har gitt ut Frelsende Tanter og romanifolket (2008), en særs aktuell og vakker bok, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk (2010), en dokumentarbok om Teater Polyfon, som er et teater i Trondheim, der alle aktører er asylsøkere og innvandrere, den NFF-støttede pamfletten Røyk ut New Public Management (2013) sammen med Astri Holm og Magiske timer. Magisk metode (2015), om «teater som metode» i språkutvikling og integreringssammenheng. Alle fem bøkene er gitt ut på Panter Tanter Produksjoner Forlag. Sammen med Astri Holm har hun også utgitt Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim (Snøfugl forlag 2018). Lever av å være freelance scenekunstner med utgangspunkt i scenekunstgruppa Panter Tanter Produksjoner. Gjorde ferdig sin masteroppgave «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» i juni 2014 og har anvendt dette materialet i iscenesettelser på Teaterhuset Avant Garden, med tittelen «Den røde fyrbøteren».
*
Noter
[1] Se liste over researchprodukter nedenfor [2] Arkivreferanser: 00194 IN Egge, Bergliot (1995) 1/2 og 00195 IN Egge, Bergliot (1995) 2/2 [3] Michelet 2018, side 188 [4] Michelet 2018, side 224 [5] Michelet 2018, side 228 [6] Michelet 2018, side 224–225 [7] Jeg har hentet sitatene fra brevet fra Lars Egelands blogg (Egeland 2016) [8] Norsk biografisk leksikon 2009 [9] Dette avsnittet er basert på Michelet 2018, side 99 [10] Michelet 2018, side 214 [11] Michelet 2018, side 99 [12] Michelet 2018, side 214 [13] Dette avsnittet er basert på Michelet 2018, side 195–196 [14] Michelet 2018, side 196–197 [15] Michelet 2018, side 209–210 [16] Michelet 2018, side 211 [17] Michelet 2018, side 212 [18] Dette avsnittet er basert på Michelet 2018, side 212–213 [19] Michelet 2018, side 213 [20] Michelet 2018, side 227–228 [21] Michelet 2018, side 213 [22] Michelet 2018, side 213 [23] Michelet 2018, side 215 [24] Michelet 2018, side 214 [25] Michelet 2018, side 213 [26] Michelet 2018, side 214 [27] Michelet 2018, side 213 [28] Dette avsnittet er basert på Michelet 2018, side 213–214 [29] Dette avsnittet er basert på Michelet 2018, side 214 og side 382 (note 9) [30] På side 247 oppgir Marte Michelet disse tallene for de to siste ukene før Carl Fredriksens Transport kom i gang, og jeg regner det som overveiende sannsynlig at det var Banden som hjalp disse til sammen 126 over. [31] Halvorsen 2018 [32] Dette avsnittet er basert på Hamkoll 2010, kapittel 3, side 54–55 [33] Hamkoll 2010, kapittel 3, side 55 [34] Hamkoll 2010, kapittel 3, side 58 [35] Flå og Landrø 2012 [36] Flå og Landrø 2012 [37] Egeland 2016 [38] Flå og Landrø 2012, Michelet 2018, side 239 [39] Michelet 2018, side 209–210 [40] Michelet 2018, side 247 [41] Michelet 2018, side 254 [42] Michelet 2018, side 254 [43] Grünfeld og Holm 2015, side 124–125 [44] Grünfeld og Holm 2015, side 109–116 [45] Bruland 2017, side 439 [46] Flå og Landrø 2012Researchprodukter
• Masteroppgave i faglitterær skriving: Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene. Høgskolen i Buskerud og Vestfold, juni 2014
• Trilogi/forestillinger «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» på Teaterhuset Avant Garden høst 2015
• «Røde Spor», i samarbeid med Norsk jernbanemuseum på Hamar. Dette var en forestilling der materialet ble iscenesatt på en togtur fra Trondheim til svenskegrensa og tilbake, juni 2016
• Hjemmesida «Den røde fyrbøteren»: https://motstandskamp.wordpress.com/
• Facebooksida «Røde Spor»: https://www.facebook.com/R%C3%B8de-Spor-1141248875908570/?ref=bookmarks
• Flere researchfilmer på TigerTanten: https://www.youtube.com/user/tigertanten
• Iscenesettelser av «Attentatet mot Rinnan» på Kulturnatt høst 2016 og «Flyktningruten» på Kulturnatt høst 2018, i regi av Midtnorsk fortellerforum.
Kilder
Intervju med Bergliot Egge i Falstadarkivet: Arkivreferanse 00194 IN Egge, Bergliot (1995) 1/2 og 00195 IN Egge, Bergliot (1995) 2/2
Film
Grünfeld, Nina F. (2014): Ninas barn. Dokumentarfilm. Tilgjengelig fram til 24. august 2019 fra https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn
Litteratur
Bruland, Bjarte (2017): Holocaust i Norge. Registrering. Deportasjon. Tilintetgjørelse. Oslo: Dreyers Forlag
Egeland, Lars (2016): Historien om Nina Hasvoll. Fra Lars Egelands blogg: https://larsegeland.com/2016/02/14/historien-om-nina-hasvoll/
Flå, Ellen og Juliet Landrø (2012): Jødebarnas ukjente redningskvinne. NRK Østlandssendingen. Publisert 26. november 2012. URL: https://www.nrk.no/ostlandssendingen/jodebarnas-ukjente-redningskvinne-1.8703890
Grünfeld, Nina og Espen Holm (2015): Ninas barn: fortellingen om det jødiske barnehjemmet i Oslo. Oslo: Kagge Forlag
Halvorsen, Terje (2018): Antisemittisme fra Moskva? Publisert i Klassekampen 15. november 2018
Hamkoll, Kari Margrethe (2010): «Den uheldigste form for immigrasjon»: jødiske barneflyktninger som kom til Norge i 1938-1939. Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, IAKH, Universitetet i Oslo. Tilgjengelig fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/23307
Krog, Helge (1946): 6te kolonne –? Oslo: Radikalt forlag. Tilgjengelig https://www.nb.no/items/3befaf9fb9f439638c8869b99bca063b
Michelet, Marte (2018): Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Oslo: Gyldendal
Norsk biografisk leksikon (2009): Mimi Sverdrup Lunden. Sist oppdatert 13. februar 2009. URL: https://nbl.snl.no/Mimi_Sverdrup_Lunden
*
