Med henvisning til noe Svein Nyhus en gang har sagt, skriver Kjersti Wold på flippoveren: «Kreativitet = Forskning + Lek». Dermed er leken i gang, og tjue kursdeltakere gleder seg over stadig nye oppgaver der vi skal tillate oss å være i sammenkoblingen mellom forskning og lek. Første oppgave handler om å bruke sansene, eller snarere minner om sanseinntrykk.
Rapport fra NFF-kurs i kreativ skriving med Kjersti Wold
Vi skal skrive om en liten spasertur i en storby, og vi skal starte med å gå av på togstasjonen. Deretter skal vi innom en del steder og hendelser før vi ender i en slakterbutikk og møter en løshund. Femten minutter får vi til å skrive, og nesten alle klarer å komme fram til slakterbutikken. Selv blir jeg sittende en stund og lure på hvordan det lyder når et moderne tog forlater en stasjon, og jeg tenker at sånne ting må jeg bli flinkere til å merke meg. Å skrive med bevisst bruk av alle sansene er nytt for meg, og det virker som mange av de andre deltakerne har det på samme måte.
På flippoveren tegner Kjersti opp to soler – en for opplevelser og en for kunnskap. Ut fra opplevelsessolen tegner hun fem stråler: egen erfaring, intuisjon, fantasi/diktning, sansning og innlevelse. Kjersti forteller at Jon Fosse har sagt at han kjenner i kroppen når et manuskript er ferdig. En slik erfaring viser det store grenselandet der opplevelser og kunnskap møtes, tenker jeg.
Kunnskapssolen har åtte stråler denne dagen: egne og andres funn, foreliggende forskning, sitater, statistikk, case, kilder, hypoteser og referanser. Og vi får dagens første hjemmelekse, nemlig å tenke over hva vi bruker av disse to solene. En av deltakerne forteller at Finn Carling har sagt at den som kan sitt fag, kan bruke sine opplevelser, mens den som ikke kan sitt fag, blir brukt av sine opplevelser. Det gir oss litt å tenke på. Jeg tenker at en variant av dette er spørsmålet: Er det jeg som lever livet, eller er det livet som lever meg?
Det er tid for den første av i alt tre gruppesesjoner. For hver gang deles vi inn i grupper med nye deltakere slik at jeg til slutt har vært på gruppe med halvparten av deltakerne. I tillegg blir det mye hyggelig og nyttig pauseprat i Fritt Ords lokaler. På første gruppesesjon får vi ti minutter hver til å fortelle om oss selv og om våre arbeidsmetoder. Så er det lunsj.
Etter lunsj får deltakerne ett minutt hver til å fortelle om seg selv i plenum. Inntrykket av at dette er en engasjert og kompetent forsamling, blir bekreftet. Enkelte forteller at de har søkt på kurset til Kjersti Wold flere ganger tidligere uten å komme med. Jeg føler meg heldig som er her.
Da jeg sitter og skriver ned denne rapporten, blir jeg litt brydd over at det høres ut som en rapport om en klassetur eller noe sånt, med Kjersti Wold som varm og kunnskapsrik «frøken» som flere ganger roser oss for at vi er flinke og lærenemme elever. Skal jeg skrive annerledes sånn at leseren ikke glemmer at deltakerne er seriøse faglitterære forfattere og oversettere? Eller skal jeg la leseren få del i den barnlige stemningen som bidrar til å skape rommet for kreativitet?
Kjersti bruker flippoveren igjen. Hun skriver opp navnene på fire deler av oss som sammen utfører den helhetlige handlingen det er å skrive: Skriveren, Leseren, Kritikeren og Støttespilleren. Skriveren er tekstprodusenten. Skriveren er fingrene på tastaturet og barnet som leker seg og boltrer seg i språket. Leseren er den voksne som kommer inn og rydder opp. Leseren er grunnleggende konstruktiv og vil gjøre teksten bedre. Kritikeren er en psykologisk størrelse som hemmer prosessen. Alle har en Kritiker, og Kritikeren er ofte barskere jo mer utdannelse man har. Støttespilleren er den positive kraften som driver oss framover. Noen ganger må en lærer gå inn og fylle rollen som Støttespiller. Kjersti forklarer at det utspiller seg et drama mellom disse fire hver gang man skal skrive, og det er et drama det er nyttig å være seg bevisst.
Etter å ha lært at de fire sammen utfører den helhetlige handlingen det er å skrive, får vi en oppgave der vi skal prøve å fristille Skriveren fra de tre andre. Det skal vi gjøre gjennom friskrift. I friskriften er det selve den indre ordstrømmen som skal bestemme hva som kommer ned på arket. Vi skal skrive i fem minutter, og får beskjed om å velge oss en farge som hjelpeord. Når ordstrømmen stopper, skriver vi navnet på fargen helt til ordstrømmen kommer i gang igjen. Jeg velger meg oransje og starter ut med en setning om Oransjeordenen. Så glir jeg over på det nederlandske landslaget i fotball, og så til min egen 50-årsdag som jeg snart skal feire, og fars tale til min farmor på hennes 90-årsdag. Jeg ender opp med den oransje flosshatten til Borgeren i min barnefortelling om bærekraftig utvikling, og tenker at Borgeren kanskje er inspirert av Ibsen. Så har seks minutter gått, og Kjersti forteller at Sissel Lie er en fin «dobbeltfigur» siden hun er både akademiker og skjønnlitterær forfatter, og at Sissel Lie har fortalt at for henne ble friskrift en viktig bro over til et større språklig tilfang.
Ganske snart kommer neste friskriftøkt. Denne gangen skal vi ha en hjelpesetning, og vi får setningen av Kjersti. Jeg bruker hjelpesetningen til å komme i gang, men deretter går ordstrømmen av seg selv helt til jeg kjører meg fast i et regnestykke:
«Du sa det var lenge siden sist. Mange kilowatt siden, svarte jeg. Hva? Mange kilowatt har rent i havet siden sist. Hvorfor må alt regnes i nytte? spurte du. Fordi det er så lenge siden verden var ung, svarte jeg. Ung må verden ennå være, men nå er den gammel og trett og uten energi fordi så mange kilowatt har rent i havet. Havet er min venn. En romslig venn. Rommer alle tårene til alle som har levd. Hvis du tar alle tårer som er felt siden det med eplet, så fyller de ikke Mjøsa en gang. Ikke Nyborgdammen. Det vet du da ikke! Har du regnet på det? La oss si ti milliarder mennesker. Hver av dem: En desiliter tårer. Nå kom jeg på den der strøkne spiseskjeen med blod da mor skulle føde for første gang. Far ble bedt om å oppgi blodmengden i kaffekopper … Hvor mange strøkne spiseskjeer tårer i et gjennomsnittlig menneskeliv? La oss si en desiliter da. Det blir en milliard liter. Men det har levd mer enn ti milliarder. La oss si tjue. To milliarder liter. Og en kubikkmeter er 10x10x10 liter. 1000 liter. Men det var lenge siden sist sa du, og jeg regner på alle tårene som er felt i menneskehetens historie. Et svømmebasseng bare? Et klorbad som renser bort all sorgen bak tårene, som gir liv kjemisk frie for smerte. Latterlig. Et smil gjennom tårer. Tårene er salte som havet.»
Etter en erfaringsutveksling om hvordan det fungerte med friskrift, får vi en skriveoppgave der vi skal få en ny deloppgave hvert femte minutt. I denne oppgaven skal vi jobbe videre med det beskrivende, slik vi begynte med i den første oppgaven om spaserturen til slakterbutikken. Etter at vi er ferdige med skrivingen, forteller Kjersti at nå har vi skrevet åpningen på en novelle. Vi har beskrevet et rom, personer, og en handling.
Det er en knapp time igjen av første kursdag, og Kjersti sier at hun vil avslutte med litt om struktur. Men først får vi dagens andre hjemmeoppgave: Vi skal tenke oss at vi har fått 200.000 kroner i prosjektmidler og skal skrive en biografi. Det kan være om en kjent eller ikke-kjent person, og personen må ha levd. Oppgaven er å finne ut hvem vi vil skrive om.
På flippoveren skriver Kjersti om å strukturere en tekst. Hun identifiserer sju typer struktur: kronologien, rammehistorie, mosaikken, tematisk fordeling, speilkabinettet, koldtbordet, Troja-modellen og trappen. Kjersti understreker at det selvsagt også fins andre modeller, og at det fins fusjonsmuligheter. Det som er lurt, er å tenke over på forhånd hvordan stoffet skal presenteres.
Inntrykksmett og fornøyd vandrer jeg til nesoddbåten mens lørdagen går fra ettermiddag til kveld. For meg er det lett å velge en person å biografere. Jeg har allerede begynt på et prosjekt med å samle fortellinger om min far, Arne Haugestad.
Søndag morgen starter vi med en friskriftøkt, denne gangen med musikk som inngang til ordstrømmen. Vi får beskjed om selv å finne et ord eller en setning som vi skal skrive hvis ordene stopper opp. Musikken som settes i gang, er instrumentell, og den gir umiddelbart assosiasjoner til far:
«Far elsket klassisk musikk. Dét er en viktig bit i puslespillet. Den klassiske musikken smører hjernen og erstatter rusmidlene. Far elsket klassisk musikk. Jeg har arvet samlingen hans. Jeg kan spille platene som han spilte da han satt og skrev på hjemmekontoret sitt. Kontoret med rødhyllen foran vinduet. Rødhyllen som ble så frodig fordi det hadde vært en vannlekkasje der. Men som likevel var altfor sped til å kunne klatres i. Så det var ingen fare for at søsteren min kløv opp i den. Og hun hadde uansett strengt forbud mot å klatre i trær som far kunne se fra kontorvinduet. Det store vinduet med det store skrivebordet foran. Peis innerst i rommet, og mindre vinduer ut mot hagen mot vest. Eller mot syd? Jeg kjenner ikke himmelretningene rundt mitt eget barndomshjem! Alle senere boliger vet jeg hvordan var lokalisert i forhold til formiddagssol og kveldssol, men som barn tenkte jeg ikke på sånt. Solen var der bare. Og så kunne man søke skygge hvis man ønsket det. Min bestevenninne har tatt over barndomshjemmet sitt, og da jeg var på besøk der nylig, ble hun mildt rystet over at jeg ikke visste hvor kveldssolen ville komme fra – inn på kjøkkenet. Men jeg vet at Drammensveien – som nå heter E18 – går mot øst. Og da må terrassen vår ha ligget noenlunde mot nord. Og hagen foran huset var vestvendt. I den hagen ble det spilt fotball. Det var ingen stor gressplen, men den var noenlunde flat. Med to store steiner rett ved stien ned mot huset.»
Kjersti spør oss hvordan det var å skrive til musikk. Jeg sier at det fungerte kjempebra. Andre likte det ikke i det hele tatt. Noen forteller at det bare kom klisjeer. Kjersti sier klisjeer er et øvre lag av språket, og at det beste er å registrere det uten å fordømme det. Klisjeene er «ingens språk», som man kommer til på vei ned i språkbrønnen. Hun sier at det ikke er så lett å få en friskhet inn i beskrivelsene, som gjør at språket virker ubrukt, og at å skrive er en jakt på det en selv er god til, for slik å danne sin egen fagidentitet.
I den siste skriveoppgaven får vi kombinere alt vi har lært gjennom de andre oppgavene, og skrive en liten biografisk tekst om vårt utvalgte biografiobjekt. Jeg skriver om en mann som ligger og sover ut rusen på et hotellrom og drømmer om en lang korridor som ender i en hvit dør med den norske løve på, men i stedet velger han en annen korridor og en slitt tredør i bonderødt og bondeblått. Etterpå får to deltakere lov til å lese teksten sin, og siden jeg har valgt en kjent person, får jeg lov til å lese min. De andre vet ikke hvem teksten handler om, og de gjetter på Jens Bjørneboe, Hans Jæger, Reiulf Steen og Arne Treholt. Etter at jeg gir dem en tidsmarkør, en avisforside med overskriften «Hvem var Dagbladets kilde?», er det en som spør om det er Per Borten. Jeg bekrefter at det har med Borten-saken å gjøre, men må til slutt fortelle hvem jeg har skrevet om. En av de andre deltakerne spør om jeg skal skrive om far, og jeg svarer at jeg nå har skjønt at jeg skal gjøre det.
Etter lunsj på søndagen kommer Kjersti med mange gode råd om ulike veier til ferdig utgitt bok, og om markedsføring. Det blir også tid til et siste gruppearbeid, der vi snakker om hva som fremmer og hemmer vår kreativitet og hva vi tenker å gjøre med hensyn til markedsføring. Så går Kjersti gjennom en sjekkliste til bruk under redigering/lesing av eget manus. Et av de viktigste rådene er at hvis man er usikker på om en formulering er bra, så bør den strykes eller endres.
Helt til slutt får vi med oss et eventyr – det om tusenbeinet og padda. Tusenbeinet stiger aldri mer opp på steinen og danser etter at padda har spurt hvilket bein tusenbeinet setter ned først. Budskapet til oss elever er at vi har en naturlig tilgang til språket, og det er om å gjøre å ikke trikse det for mye til.
*
