Knut Hamsun og tilværelsens utlending

Da Sult ble utgitt i 1890, presenterte Hamsun en ny type romanfigur. Han skrev en fortelling om en mann uten biografi, der det essensielle var hvordan storbyen virket inn på denne mannen. Den ytre handlinga var av underordnet betydning, og Hamsun brøt kraftig med de etablerte normene i litteraturen. Vekk var den tradisjonelle romanintrigen, det rike persongalleriet og den aristoteliske dramaturgien, og resultatet ble dermed at sentrale samtidskritikere, som for eksempel Georg Brandes, mente at Sult var monoton og handlingsløs. Hamsun hadde imidlertid forberedt seg godt på gjennombruddet som forfatter, og hadde således utarbeidet et litterært program der hovedformålet var å sette det moderne mennesket i fokus. Som et svar på kritikken forklarte han derfor Brandes i brevs form at han hadde «unngått det sedvanlige dikteri med selvmordsrefleksjoner og giftermål og landture og ball hos grossereren, det er meg altfor billig. Det som interesserer meg er min sjels uendelige bevegelighet, det sære, eiendommelige sinnsliv, og nervenes mysterier i en utsultet kropp» (Braaten 1997:20).

Sult inngår i samlingen av de første modernistiske romanene, og flere skulle etter Hamsun ta opp kampen for de modernistiske utskuddene. I blant annet Prosessen (1925) av Franz Kafka og Krepsens vendekrets (1934) av Henry Miller møter vi hovedpersoner som har mye til felles med hovedpersonen i Sult. Denne nye karakteren skulle vise seg å bli et slitesterkt innslag i den nye modernistiske romantradisjonen. Hamsun videreførte denne karakteren i Mysterier (1892) og Pan (1894), og gjennom hovedpersonen i Mysterier gir han disse typene benevnelsen tilværelsens utlending: ‹‹Er det min feil, jeg mener: er jeg personlig skyld i det? Jeg er en fremmed, en tilværelsens utlænding, Guds fikse idé, kald mig hva I vil…›› (Hamsun 2000b:324). Johan Nilsen Nagel i Mysterier og Thomas Glahn i Pan har flere fellestrekk med det modernistiske Jeg som hadde regjert i Sult. Jeg skal i denne artikkelen gi en kort presentasjon av hovedpersonene i henholdsvis Mysterier og Pan. Videre skal jeg se på hvilke fellestrekk som foreligger mellom hovedpersonene i Sult, Mysterier og Pan, og hvorfor man dermed kan kalle disse varianter av tilværelsens utlending. Til slutt vil jeg ta for meg problemet med upålitelige fortellere i de tre bøkene.

Johan Nilsen Nagel og Thomas Glahn

To år etter at Jeg har gitt opp kunstnerprosjektet sitt og forlatt Kristiania med båt, kommer Johan Nilsen Nagel i Mysterier til en liten norsk kystby sjøveien. Ikledd en oppsiktsvekkende gul dress møter han en by som flagger på grunn av en forlovelse. Han presenterer seg som agronom overfor hotellverten, og forteller at «nu kan det være at jeg slår meg ned her en tid» (Hamsun 2000a:5). Fra første dag representerer Nagel et gåtefullt innslag i den vesle byen, både overfor innbyggerne og leseren. Gåtefullheten består blant annet av nattlige utflukter, en fiolinkasse uten instrument og jevnlige besøk av en ung kvinne som bruker helt andre navn enn Nagel på ham. Nagel skal sette sitt preg på byen, og skal komme til å påvirke livssituasjonen for flere av innbyggerne, deriblant Minutten, Martha Gude og Dagny Kielland. Men byen skal også påvirke Nagel i voldsomt omfang. I sterk grad blir Nagel preget av sin forelskelse i den allerede forlovede Dagny Kielland, og han søker ofte ut i skogen der prestegården og hjemmet hennes ligger. Skogen er sentral for Nagel, og han velger også denne som arena for det første selvmordsforsøket sitt. Han gjennomfører dette ene mislykkede forsøket. Neste gang han forsøker, lykkes han. Nettopp skogen er også tilholdsstedet til løytnant Thomas Glahn. Han har kommet til et lite fiskevær nordpå for å leve i pakt med naturen og drive jakt og fiske. Han blir forelsket i datteren til væreieren, Edvarda Mack, og innleder også forhold til to andre kvinner på stedet. Han velger å forlate fiskeværet når sommeren er over, og historien sin skriver han ned i India to år etter at hendelsene fant sted. Han dør i India etter å ha provosert jaktkameraten sin til å skyte ham. Dette betrakter jeg som et selvmord, i og med at han med fullt overlegg fremprovoserer denne hendelsen. Nagel og Glahn lider dermed omtrent samme skjebne.

En sammenlikning av Jeg, Nagel og Glahn

Hovedpersonen Jeg i Sult, Nagel i Mysterier og Glahn i Pan har markante fellestrekk både på det ytre og det indre planet. De er alle menn med sammensatt natur, og de har alle tre problemer i sine relasjoner til andre mennesker. De er i samme aldersgruppe, omkring 30 år, og leseren får aldri noe innsyn i familieforholdene deres. Nagel nevner en gang en søster, men han lyver for mye til at man kan stole på at dette stemmer. Med tanke på yrke er Thomas Glahn den eneste vi vet bakgrunnen til, og han er også den eneste vi vet hva heter, men sett i sammenheng med den upålitelige fortellerstemmen i Pan, blir også dette et usikkert moment. Bare kvinnen som Jeg kaller Ylajali, vet navnet på Jeg, og Nagel har brukt andre navn i andre byer, for eksempel Simonsen. De presenteres altså som menn uten biografi, og vi vet ikke hvor de dukker opp fra, eller hvor de egentlig hører til geografisk. Like fullt preger vandrernaturen alle tre, og de søker lykken en annen plass enn der de opprinnelig kommer fra. Dette kan man fastslå fordi de er ukjente for menneskene de møter på sine nye tilholdssteder. De er videre preget av irrasjonell og unaturlig oppførsel overfor menneskene de møter på sine nye bosteder, til tross for at de ikke oppfatter seg selv på denne måten. Den irrasjonelle oppførselen gjør seg også gjeldende i sammenheng med gudssynet deres. Jeg har personlige samtaler med Gud der han beskylder Gud for å motarbeide ham, Nagel ser på Gud som en destruktiv kraft som styrer stampeverket sitt, mens Glahn har et panteistisk gudebilde der naturen fremkaller religiøse opplevelser.

Jeg, Johan Nilsen Nagel og Thomas Glahn er alle på fremmede arenaer. Jeg har storbyen som sitt nye domene, Nagel den vesle kystbyen sin og Glahn et lite fiskevær nordpå. Felles for de alle er at de dukker opp uventet og til dels uten motiv. Jeg har det klareste prosjektet for sitt valg av nytt domene. Han trenger Kristiania fordi det er her han skal utvikle skribentevnene sine, og slå igjennom som kunstner. Glahn er løytnanten som skal bruke tid på jakt og fiske og leve i pakt med naturen, og leseren mottar ingen videre forklaring på avbrekket i yrkeskarrieren. Den som gjennomfører den minst motiverte reisen, er Nagel. Leseren får ingen annen forklaring enn den hotellverten mottar, nemlig at han nettopp har avsluttet en reise, og nå skal slå seg ned i den lille kystbyen en tid. Man kan få assosiasjoner til Jeg som to år tidligere forlot Kristiania, til dels med bakgrunn i nederlaget knyttet til en kvinne. Flaggene som preger byen Nagel kommer til, er et budskap om en forlovelse, og kan sies å symbolisere at Hamsun skal gi oss nok en historie om en tilværelsens utlending og en kvinne som skal få sterk innvirkning på livet hans.

Hamsun beskriver altså tre menn i oppbrudd fra sine tidligere omgivelser. Når det gjelder Nagel og Glahn, skal disse sette et sterkt preg på det allerede etablerte samfunnet de ankommer. Glahn blir av betydning for væreieren Mack, og skal også spille en sentral rolle i forbindelse med kvinnene i fiskeværet. Ikke minst Edvarda Mack felles av dyreblikket til løytnanten, og indirekte skal Glahn bli skyld i at Eva, smedens kone, dør som følge av forholdet deres. Nagel ankommer det nye tilholdsstedet sitt i sin oppsiktsvekkende, gule dress, og dermed får vi allerede i åpningssekvensen av romanen en indikator på at Nagel skal komme til å spille en spesiell rolle i byen. Han skal i stor grad prege vendingen livet tar for flere enkeltindivider på plassen, og ett år etter hans død er innbyggerne fortsatt opptatt av å snakke om ham. Dette viser avslutningskapittelet i Mysterier, der Dagny Kielland og Martha Gude har en dialog om Nagel: «Jeg går, sa Dagny, og tænker på alt det som blev talt om Nagel i aften. Det var meget som var nyt for mig. Jeg hørte det ikke, svarte Martha, jeg gikk ut» (Hamsun 2000a:360). Altså blir både Glahn og Nagel viktige brikker for enkeltindivider og samfunnet for øvrig, og preger i høyeste grad den plassen de ankommer. De blir overhodet ikke noen anonyme innslag i henholdsvis fiskeværet og kystbyen. Men denne oppmerksomheten har også en pris. Både Nagel og Glahn har gjort skjebnesvangre reiser, og skal også selv bli preget av stedet de kommer til. Kystbyen og fiskeværet skal også medføre at de begge velger døden, som et resultat av hendelser som fant sted tilknyttet disse nye arenaene.

Mens Nagel og Glahn utøver sterk påvirkning og spiller viktige roller i sine nye samfunn, står det verre til med Jeg. I stedet for å prege folket i Kristiania med dikterkunsten sin, greier heller storbyen å prege Jeg i den grad at han må oppgi kunstnerprosjektet sitt, og forlate stedet før han går til grunne.

Et markant fellestrekk ved Jeg, Nagel og Glahn er at de er i konflikt med omgivelsene. Måten de oppfører seg på, bryter med forventningene hos innbyggerne. Dette samsvarer med moderniteten hos Hamsun. Typene han skaper, passer ikke inn der de er, de vandrer, og de opparbeider en avstand til omgivelsene sine fremfor å inngå symbiotisk med resten av samfunnet. Nagel er sosialt irrasjonell, og sier og gjør ting som forskrekker flere enn Dagny Kielland. Blant annet har han voldsomme kulturinnlegg der han driver nedrakking på de store geniene i Europa. I tillegg serverer han den sosiale eliten voldsomme og detaljerte referater fra de uvanlige drømmene sine. Han distanserer seg fra de andre deltakerne i det selskapelige livet i byen. Thomas Glahn gjør på sin side en god entré i fiskeværet, og klarer seg i begynnelsen godt ved hjelp av sjarm og kvinnebedårende egenskaper. Men også han skal vise seg å være svært sosialt irrasjonell, og også til tider fullstendig inkompetent i samhandling med andre mennesker. Dette viser seg blant annet når han spytter sin finske rival i øret under et selskap, eller plutselig kaster frøken Edvarda Mack sin sko på havet under en båttur: «Hendes sko faldt av foten, jeg grep den og slængte den langt bortover vandet, av glæde over at hun var nær eller av trang til å gjøre mig gjældende og minde hende om at jeg var til, − jeg vet det ikke» (Hamsun 2000b:355). Men i enda større grad enn både Nagel og Glahn oppfører Jeg seg vanvittig i det sosiale livet. Han har ingen nære kontakter, og de menneskene han omgås, ender alle med å ta avstand fra ham. Ylajali, som i begynnelsen er fascinert av det hun oppfatter som en interessant bohem, blir skremt vekk av tingene han forteller og oppførselen hans når det kommer til stykket. Når han kverulerer om tiden og klokka i samtale med politimenn i byen, viser han seg også å være svært ustabil, og han blir drevet av krefter som virker unormale på tjenestemennene. Hamsun presenterer antihelter i disharmoni med både egen tilværelse og omverdenen.

Upålitelige fortellere

For alle de tre bøkene gjelder det at det blir vanskelig for leseren å vite hvilke deler av informasjonen som blir gitt av karakterene og fortellerne, som man egentlig kan stole på. Sult, Mysterier og Pan innehar upålitelige fortellerstemmer, og dermed oppstår et problem med troverdigheten i historiene fortalt av Jeg, Nagel og Glahn. Den modernistiske romanfiguren er ikke kapabel til å skape tillit hos mottakeren, som en følge av typiske trekk Hamsun har utstyrt ham med.

Sult har en gjennomført personal framstilling, og vi får dermed en subjektiv fremstilling fra en dramatisert deltaker i historien. Fortelleren blir dermed upålitelig ved at han er den sentrale figuren, og ved at han forteller om seg selv. Jeg lever i en absurd virkelighet, og er paranoid i forhold til omgivelsene. Han tror at alle er fiendtlig innstilt til ham, og gjennomfører også personlige samtaler med Gud. Han er ikke i stand til å gjøre greie for egen karakter, og kan dermed på ingen måte objektivt fortelle historien rundt eget kunstnerprosjekt i Kristiania.

Fortellingen om Johan Nilsen Nagel inneholder derimot både personal og autoral fortellerstemme. I åpningskapittelet av romanen blir Nagel skildret av en utenforstående forteller: «Begyndelsen er den at da dampskipet la til kai ved sekstiden om kvælden viste det seg på dækket to tre reisende hvoriblandt en mand i en avstikkende gul dragt og med en vid fløiels lue» (Hamsun 2000a:1). Videre i historien veksler Hamsun med å servere Nagel fra ulike synspunkt. Likevel står leseren overfor et tillitsproblem når det gjelder Nagel. Dette skyldes at den autorale fortelleren ikke er allvitende, selv om han representerer et innsiktsnivå plassert utenfor hovedpersonen selv. Når denne fortelleren skildrer Nagel som ankommer med dampskipet, fremstår denne bare som en av publikummerne på kaien, og oppfatningene hans skal siden blandes med oppfatningene til folket i byen. Slik inngår han i rekken av karakterer Nagel konstant mystifiserer seg selv overfor, og leseren får likevel ingen allvitende forteller som kan gi oss fakta om Nagel. Dermed har vi enda en fortellerstemme som er like lite pålitelig som Nagel selv. For leseren oppstår det således en mengde gåter rundt Nagel. Et eksempel er når han vet at Minutten heter Johannes før noen har fortalt ham det. En annen gåte er knyttet til avsløringen av Minuttens deltakelse i et lovbrudd leseren aldri får noe sikkert svar på hva omhandler. De samme gåtene rammer inn døden til Jens Karlsen. Leseren får aldri noe svar på om han tok sitt eget liv eller ble myrdet, men man sitter igjen med inntrykk av at Nagel selv har funnet svaret. Også de påståtte overnaturlige evnene til Nagel er noe leseren til dels må gjette seg til. Den autorale fortelleren er altså ingen pålitelig kilde når det gjelder det indre sjelslivet til Nagel, og historien om Johan Nilsen Nagel er dermed fortsatt omgitt av en rekke mysterier.

Historien om Thomas Glahn får vi fra to hold. Hoveddelen av romanen blir levert av Thomas Glahn selv, og dermed har vi også her en deltakende og dramatisert forteller. Glahn forteller sin historie fra nordlandssommeren 1855, og allerede i åpningslinjene i Pan sår Hamsun tvil om troverdigheten til løytnanten: «Det var for to år siden, i 1855, jeg vil skrive om det for min fornøielses skyld, det hændte mig noget eller jeg drømte det» (Hamsun 2000b:6). Før Glahn leverer historien sin, proklamerer han altså at han ikke husker skillet mellom drøm og virkelighet. Glahn selv ønsker dermed å gjøre leseren bevisst på at han ikke er tilregnelig, og Hamsun presenterer oss fra starten av for en fortellerstemme vi blir bedt om å være på vakt overfor. I tillegg gjengir Glahn hendelsene to år etter at de fant sted, og han nevner i den sammenhengen at han rett og slett har glemt store deler av hva som egentlig hendte: «Nu har jeg glemt mange ting som hører disse opplevelser til fordi jeg næsten ikke har tænkt på dem siden» (Hamsun 2000b:6). Dermed vet leseren at det som blir husket og gjenfortalt, er de detaljene som er viktige for Thomas Glahn selv. Likevel gir han nøyaktige beskrivelser av små detaljer, for eksempel diamantspennen til væreieren Ferdinand Mack, og det hvite, ustivede skjortebrystet hans, eller foret og knapphullene på den oppfargete jakken til Edvarda Mack. Dermed kan det se ut til at Glahn husker de detaljene han selv vil, eller så er det oppspinn ment til å pynte på egen historie. Igjen gir Hamsun oss en upålitelig forteller som gjengir historien på egne premisser.

Den andre fortellerstemmen i Pan tilhører jaktkameraten som Glahn treffer i India i 1859, og denne har de fem avslutningskapitlene av romanen til disposisjon. Også han skriver fortellingen ned to år etter at hendelsene fant sted, og siden Glahn nå er død, har leseren bare jaktkameraten å stole på når det gjelder hva som er sant eller usant. Denne fortelleren gir leseren en løytnant Glahn som er full av vanvittige og skammelige innfall: «Han sa om en meget korpulent mand i byen at han så ut som om han gik med fett i bukserne og denne vittighet lo han selv av, skjønt jeg vilde ha skammet mig over den» (Hamsun 2000b:123). Dessuten kaller han Glahn «pjanket som et barn» (Hamsun 2000b:122), og dette kan leseren se i sammenheng med ulike episoder knyttet til nordlandssommeren også. På blant annet utflukten til Korholmen forventer Glahn å være i fokus, og blir regelrett fornærmet når selskapet ikke finner fluebindingen hans interessant. Det er mulig at jaktkameraten forteller sannheten, men likevel er også han utilstrekkelig som pålitelig og objektiv forteller. Han har selv vært delaktig i hendelsene, og han skildrer dessuten en mann han kaller fienden sin, og som har fornærmet ham på det groveste. Glahn forførte kvinnen denne jaktkameraten ville ha, til tross for at han ikke var nevneverdig interessert i henne selv. Siden denne jaktkameraten ikke var noen venn av Glahn, snarere tvert imot, må leseren dermed også være på vakt overfor denne. Han blir like subjektiv som Thomas Glahn selv i fremstillingen av hendelsene og hvordan de egentlig fant sted. Dermed blir også Pan, i likhet med Sult og Mysterier, en fortelling om en hovedperson som ikke skaper tiltro hos leseren. Vi møter subjektive, deltakende og upålitelige fortellerstemmer. Troverdighetsproblemet hos tilværelsens utlending kan sees på som et absolutt typisk og tilstedeværende trekk ved denne, til tross for at det opptrer i ulike varianter tilknyttet de tre hovedpersonene i henholdsvis Sult, Mysterier og Pan.

Betydning i forfatterskapet

Tilværelsens utlendinger utgjør sentrale innslag i den tidlige fasen i det som skulle bli Knut Hamsuns svært produktive og mangeårige forfatterskap. Og vi ser også trekk ved senere romanfigurer, som for eksempel August, som minner om denne modernistiske romanfiguren. Likevel kan man ikke påstå at denne romanfiguren er typisk for hele Hamsuns forfatterskap, i og med at det som snarere kjennetegner Hamsun, er evnen til å skissere svært ulike romanfigurer. Jeg, Nagel og Glahn står ikke minst i sterk kontrast til for eksempel den robuste Isak Sellanrå. Men at tilværelsens utlending var kommet for å bli en junidag i 1890, har det hersket liten tvil om siden.

*

*

Kilder

Braaten, Lars Thomas (1997): Sult, fra roman til film. Oslo: Norsk Filminstitutt

Hamsun, Knut (2000a): Mysterier. 10. utg. Oslo: Gyldendal

Hamsun, Knut (2000b): Pan. 10. utg. Oslo: Gyldendal

Hamsun, Knut (2000c): Sult. 10. utg. Oslo: Gyldendal

*